Jean-Claude Junckers fem veier til EUs sammenbrudd

0

EU-president Jean-Claude Juncker holdt en «state of the union»-tale i EU-parlamentet 1. mars 2017, og det var ikke mye å henge på juletreet. EU-parlamentarikerne fikk møte en frustrert og rådvill EU-president, som ikke hadde noe særlig konkret å tilby.

EU-presidenten, som er blitt herostratisk berømt for utsagnet «når det blir vanskelig, må vi lyve», sa at det ikke lenger var noen vits i å diskutere brexit lenger. «Dette er nå en sak for skilsmisseadvokatene,» sa Juncker i det som kanskje var dagens eneste formulering med litt spenst.

Han presenterte et såkalt White Paper fra EU-kommisjonen. Dette dokumentet streker opp fem mulige scenarier for EUs framtidige utvikling:

1. Fortsette den kursen som er trukket opp, altså stadig tettere union og gjennomføring av de fem presidentenes plan fra 2015.
2. Ikke noe mer enn det indre markedet.
3. De som ønsker å gjøre mer, gjør det. For eksempel kan 15 stater bli enige om tett samarbeid, mens resten ikke gjør det. Det kan gjelde  militærvesen, sikkerhet og sosiale forhold.
4. Gjøre mindre mer effektivt.
5. Gjøre mye mer sammen.

Det typiske for Junckers presentasjon var at han i alle scenariene gjorde et stort vesen av hvor lett eller vanskelig det ville være for turister å passere grensene og bruke førerløse biler. For å si det forsiktig, så er det ikke dette som er EU-innbyggernes fremste bekymringer.

Talen ble da heller ikke særlig godt mottatt. Til slutt klappet tydeligvis Juncker sammen og sa frustrert til parlamentsmedlemmene:

“But sh*t, I would say sh*t if we weren’t in the EU parliament. What do you want us to do?”

Juncker er en av disse «menn og kvinner uten egenskaper» som sitter med mye makt som ingen velgere har gitt dem, og som ikke har de egenskapene som skal til for å føre EU ut av den djupe krisa unionen er i.

Hvitboka tar ikke tak i det EU-borgerne er bekymret over og rasende på, slik som migrasjonspolitikken, oversentralismen, terrorismen, fattigdommen, den sosiale krisa og krigene EU deltar i. Det eneste man kan si positivt om den er at den inneholder noe interessant statistikk.


Fra 2004 til 2015 har altså EU27 gått fra en andel av verdens BNP på 26% til en andel på 22%, mens Kina har gått fra 5% til 15%. USAs og Japans andel har også minket markant. EU27, USA og Japan sto for til sammen 65% av verdens BNP i 2004. I 2015 står de for 50%. Deres relative vekt i verden er altså redusert med neste en fjerdedel på 11 år. I historisk perspektiv er dette dramatisk.

Det at yuan renminbi er kommet inn i det internasjonale valutakurven har på to år redusert den samlede vekten til dollar og euro med åtte prosentpoeng. Og dette er bare starten.

I en annen statistikk vises det til at Europas andel av verdens befolkning har falt fra 25% i 1900 til 6% i 2015. Fortsatt opptrer EU-lederne som om de skulle være ledere av stormakter, men deres egne tall viser at den tida for lengst er forbi.

Dette ble da også demonstrert til gagns på G20-toppmøtet i Hangzhou i Kina, der EU-lederne var de rene statister, mens Kina, India og Russland tok rampelyset.

President Junkers opptreden og hvitboka fra kommisjonen viser at EU-lederne ikke har noen egentlig analyse av det uføret de befinner seg, og de har heller ikke noen evne til å stake ut en troverdig vei framover. De lover riktignok at det skal hagle med dokumenter fra deres side utover i 2017. Men gitt deres rådløshet og de voldsomme spenningene i unionen, er det opplagt at forfallet kommer til å fortsette.

Forrige artikkelHundreogett ute
Neste artikkelBruddet i stoffskiftet mellom natur og samfunn
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).