Jean-Claude Junckers fem veier til EUs sammenbrudd

EU-president Jean-Claude Juncker holdt en «state of the union»-tale i EU-parlamentet 1. mars 2017, og det var ikke mye å henge på juletreet. EU-parlamentarikerne fikk møte en frustrert og rådvill EU-president, som ikke hadde noe særlig konkret å tilby.

EU-presidenten, som er blitt herostratisk berømt for utsagnet «når det blir vanskelig, må vi lyve», sa at det ikke lenger var noen vits i å diskutere brexit lenger. «Dette er nå en sak for skilsmisseadvokatene,» sa Juncker i det som kanskje var dagens eneste formulering med litt spenst.

Han presenterte et såkalt White Paper fra EU-kommisjonen. Dette dokumentet streker opp fem mulige scenarier for EUs framtidige utvikling:

1. Fortsette den kursen som er trukket opp, altså stadig tettere union og gjennomføring av de fem presidentenes plan fra 2015.
2. Ikke noe mer enn det indre markedet.
3. De som ønsker å gjøre mer, gjør det. For eksempel kan 15 stater bli enige om tett samarbeid, mens resten ikke gjør det. Det kan gjelde  militærvesen, sikkerhet og sosiale forhold.
4. Gjøre mindre mer effektivt.
5. Gjøre mye mer sammen.

Det typiske for Junckers presentasjon var at han i alle scenariene gjorde et stort vesen av hvor lett eller vanskelig det ville være for turister å passere grensene og bruke førerløse biler. For å si det forsiktig, så er det ikke dette som er EU-innbyggernes fremste bekymringer.

Talen ble da heller ikke særlig godt mottatt. Til slutt klappet tydeligvis Juncker sammen og sa frustrert til parlamentsmedlemmene:

“But sh*t, I would say sh*t if we weren’t in the EU parliament. What do you want us to do?”

Juncker er en av disse «menn og kvinner uten egenskaper» som sitter med mye makt som ingen velgere har gitt dem, og som ikke har de egenskapene som skal til for å føre EU ut av den djupe krisa unionen er i.

Hvitboka tar ikke tak i det EU-borgerne er bekymret over og rasende på, slik som migrasjonspolitikken, oversentralismen, terrorismen, fattigdommen, den sosiale krisa og krigene EU deltar i. Det eneste man kan si positivt om den er at den inneholder noe interessant statistikk.


Fra 2004 til 2015 har altså EU27 gått fra en andel av verdens BNP på 26% til en andel på 22%, mens Kina har gått fra 5% til 15%. USAs og Japans andel har også minket markant. EU27, USA og Japan sto for til sammen 65% av verdens BNP i 2004. I 2015 står de for 50%. Deres relative vekt i verden er altså redusert med neste en fjerdedel på 11 år. I historisk perspektiv er dette dramatisk.

Det at yuan renminbi er kommet inn i det internasjonale valutakurven har på to år redusert den samlede vekten til dollar og euro med åtte prosentpoeng. Og dette er bare starten.

I en annen statistikk vises det til at Europas andel av verdens befolkning har falt fra 25% i 1900 til 6% i 2015. Fortsatt opptrer EU-lederne som om de skulle være ledere av stormakter, men deres egne tall viser at den tida for lengst er forbi.

Dette ble da også demonstrert til gagns på G20-toppmøtet i Hangzhou i Kina, der EU-lederne var de rene statister, mens Kina, India og Russland tok rampelyset.

President Junkers opptreden og hvitboka fra kommisjonen viser at EU-lederne ikke har noen egentlig analyse av det uføret de befinner seg, og de har heller ikke noen evne til å stake ut en troverdig vei framover. De lover riktignok at det skal hagle med dokumenter fra deres side utover i 2017. Men gitt deres rådløshet og de voldsomme spenningene i unionen, er det opplagt at forfallet kommer til å fortsette.

  5 kommentarer til “Jean-Claude Junckers fem veier til EUs sammenbrudd

  1. Svein olsen
    4. mars 2017 klokka 12:09

    Takk igjen Pål for informasjon som vi ellers må lete langt etter 👍

  2. Asbjørn Paulsen
    4. mars 2017 klokka 12:31

    Det er jo bra å se at dette idiotskapet er på vei ut, bare dumt det ser ut til å ta lang tid. Noe fra den talen/hvitboken som gir oss noe ammunisjon for hvordan vi kan fremskynde prosjektet.
    Takk Pål for at jeg slipper å gå gjennom endeløse mengder data. Og ikke minst for at du gir oss alle litt tro på en bedre løsning for fremtiden.

  3. Øystein
    4. mars 2017 klokka 17:11

    Selvfølgelig går BNP ned i vesten, mens opp de fleste andre steder. Det er slik FN vil ha det; omfordeling av velferd, ressurser og penger. Slik vil det fortsette til alle nasjoner og regioner er i «balanse», jfr noen av punktene i Aganda2030 og ICLEI. Blant målene er å «utrydde fattigdom» – det kan gjøres på tre måter: løfte de fattig opp, trykke de rike ned, eller la de to gruppene møtes på midten. Den letteste og billigste er siste løsning. For ørvig er de 0,01 % rikeste unntatt dette, naturligvis.

  4. SH
    4. mars 2017 klokka 23:03

    Skal man få til endring i noen av de 4 frihetene i EU, trengs det vel at alle land i EU må være enige om dette – og det vil det tilnærmet være utopisk å få til. Eneste løsning kan være at et stort land (slik som Frankrike evt sammen med Italia) trekker seg ut av eurosonen og deretter truer med å gjennomføre folkeavstemming om sitt EU-medlemskap. Dette kan sette EU under såpass sterkt press, slik at de andre EU-landene kanskje vil være villige til å endre på de 4 frihetene?

    I vanlig stil er venstresiden splittet i spørsmål om EUs videre skjebne. Noen ønsker å beholde dagens EU og reformere EU. Andre ønsker å splitte opp EU, men vil erstatte dagens EU med en handelsavtale mellom landene i det tidligere EU. Noen ønsker å beholde euro bla fordi det kan være så dramatisk å gå tilbake til gammel valuta. Men det kan være mulig å innføre en parallell/lokal valuta i det enkelte land samtidig med at euro beholdes (og euro kan deretter gradvis reduseres tilbake til den posisjon som euro hadde som syntetisk valuta før eurosonen ble opprettet, og dessuten må sentralbanken/ECB beordres til å gi ut nytrykte penger i en viss mengde til de ulike statene for å redusere deres statsgjeld).

    Man kan lure på om det eksisterer en slags skinnuenighet på venstresiden: er det på sikt egentlig så veldig stor forskjell mellom et reformert EU (uten euro) og en nyopprettet felles handelsavtale mellom tidligere EU-land?.

  5. brit lien
    5. mars 2017 klokka 19:15

    Ja nesten ikke til å tro dette her. Likevel fortsetter direktiver og forordninger å flomme inn i landet. Byråkratiet ser ut til å ha et eget liv uten mål og mening.

Legg inn en kommentar