Hva er grunnlaget for Amnestys Syria-rapport?

0

Amnesty International er kommet med en rapport om Syria der det hevdes at «minst 13.000 mennesker er blitt hengt i et fengsel nord for Damaskus siden 2011», skriver AP.

Sjølve rapporten ligger her. Den har tittelen Human Slaughterhouse – Menneskeslakteriet.

Dette høres skrekkelig ut, forferdelig, og med Amnestys navn på rapporten, er det ingen tvil om at det gjør et voldsomt inntrykk på opinionen, og at mange får forsterket sin oppfatning av «den brutale diktatoren Assad».

Avisa Klassekampen gjenga konklusjonene i rapporten uten å ta noen som helst forbehold. Avisas medarbeider Amal Wahab, som tidligere har brukt jihadistmilitser i Aleppo som kilde, skriver uten kritisk distanse: «Flere tusen fanger hengt».

Nå er det ikke min oppgave å være advokat for Assad eller andre. At det har foregått brutalitet og overgrep fra myndighetenes side i en så brutal krig som intervensjonskrigen mot Syria, tar jeg for gitt. Men det betyr ikke at man skal sluke rått alt som kommer.

Og det er all grunn til å være skeptisk til denne rapporten.

I Executive summery skriver Amnesty:

On the basis of evidence from people who worked within the prison authorities at Saydnaya and witness testimony from detainees, Amnesty International estimates that between 5,000 and 13,000 people were extrajudicially executed at Saydnaya between September 2011 and December 2015.

Så det dreier seg om estimater, antakelser, og 13.000 er det høyeste estimatet.

Sammendraget forteller også om Amnestys metode for å komme fram til disse sjokkerende tallene:

From December 2015 to December 2016, Amnesty International researched the patterns, sequence and scale of violations carried out at Saydnaya Military Prison (Saydnaya). In the course of this investigation, the organization interviewed 31 men who were detained at Saydnaya, four prison officials or guards who previously worked at Saydnaya, three former Syrian judges, three doctors who worked at Tishreen Military Hospital, four Syrian lawyers, 17 international and national experts on detention in Syria and 22 family members of people who were or still are detained at Saydnaya.

Totalt har Amnesty intervjuet 84 mennesker for denne rapporten. Det er altså utsagn fra disse 84 som er blitt ekstrapolert til 5000 eller 13.000. Amnesty skriver sjøl at de ikke har besøkt Syria for å skrive rapporten. De fleste av de intervjuede har vært i Tyrkia.

The majority of these interviews took place in person in southern Turkey. The remaining interviews were conducted by telephone or through other remote means with interviewees still in Syria, or with individuals based in Lebanon, Jordan, European countries and the USA.

Amnesty fant fram til intervjuobjektene via NGOer som «Urnammu for Justice and Human Rights, the Syrian Network for Human Rights, and the Syrian Institute for Justice and Accountability.»

Det finnes ingen dokumentasjon i rapporten i form av navn eller lister over folk som faktisk er dokumentert drept i fengslet. Det man har gjort er å lage antakelser om ukentlige tall på hengte og så ganget opp dette med antall uker.

People who worked within the prison authorities at Saydnaya told Amnesty International that extrajudicial executions related to the crisis in Syria first began in September 2011. Since that time, the frequency with which they have been carried out has varied and increased. For the first four months, it was usual for between seven and 20 people to be executed every 10-15 days. For the following 11 months, between 20 and 50 people were executed once a week, usually on Monday nights. For the subsequent six months, groups of between 20 and 50 people were executed once or twice a week, usually on Monday and/or Wednesday nights. Witness testimony from detainees suggests that the executions were conducted at a similar – or even higher – rate at least until December 2015. Assuming that the death rate remained the same as the preceding period, Amnesty International estimates that between 5,000 and 13,000 people were extrajudicially executed at Saydnaya between September 2011 and December 2015.

«between x and y», «once or twice a week», «suggests», «assuming» og «estimates», altså mellom da og da, en eller to ganger i uke, antyder, antar, estimerer. Dette er ikke vitenskap eller seriøs forskningsmetode. Amnesty innrømmer sjøl at de ikke har noe sikkert tall på antall drepte i Saydnaya. På side 40 står det:

…the exact number of deaths in Saydnaya is impossible to specify.

Som kilde for drapstall oppgir Amnesty «Syrian Network for Human Rights» (SNHR). Denne organisasjonen er basert i Storbritannia, er sterkt partisk og oppgir ikke hvem som finansierer den. På deres nettsider kan jeg ikke finne noen dokumentasjon på tallene 5000 eller 13.000.

Amnestys rapport er basert på udokumenterte utsagn fra motstandere av regjeringa i Syria. Disse utsagnene danner grunnlag for antakelser, som igjen er multiplisert opp for å gi et estimat. Rapporten sier sjøl at bare navnene til 36 folk som skal være henrettet i Saydnaya er kjent for Amnesty. (side 7)

Det trengs en undersøkelse av hva som skjer og har skjedd i syriske fengsler, for sannsynligheten er stor for at det er blitt begått alvorlige overgrep der. Men denne rapporten er ikke en slik undersøkelse.

Amnesty fra humanisme til «smart power»

Amnesty International var en gang en organisasjon med høy internasjonal prestisje. Siden den gang har den flere enn en gang vist seg å være en propagandaorganisasjon for krig.

Amnestys overdrevne rapport om et avgivelig forestående masseslakt i Benghazi i Libya i 2011 ble brukt som rettferdiggjøring av den ulovlige krigen som ødela Libya. Rapporten var rein krigspropaganda, og var et av de viktigste dokumentene som gjorde det mulig å få liberalere, venstresidefolk og kristne pasifister til å støtte en brutal imperialistisk krig.

Amnesty har vist seg å ha et svært tett og usunt forhold til US State Department, og har til og med hatt en ansatt derfra, Suzanne Nossel, som øverste leder. Som framtredende funksjonær i US State Department med karriere fra Wall Street lyktes hun å bli toppleder i både Human Rights Watch, Amnesty International og PEN-klubben i USA. Det var hun som i 2004 lanserte begrepet «smart power». Hun argumenterte for

En fornyet liberal internasjonalisme anerkjenner at militær makt og humanitær innsats kan styrke hverandre gjensidig.

Under hennes ledelse gikk Amnesty ut med en PR-kampanje for NATOs virksomhet i Afghanistan.

Det ser ut at Amnesty fortsetter den linja som ble lagt opp under Nossels ledelse, sammenblanding av militær makt og angivelig humanisme.

Nick Cohen skrev i The Guardian i 2012:

Amnesty was one of 20th-century Britain’s greatest gifts to the world. Now it is a wreck.

Organisasjonen har ikke økt sin troverdighet med den nye Syria-rapporten.

Forrige artikkelNy rapport: – Inntektsandelen til de fattigste 50% i USA kollapser
Neste artikkelBeretning om det kommende økonomiske jordskjelvet – del to
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).