Hva er grunnlaget for Amnestys Syria-rapport?

Amnesty International er kommet med en rapport om Syria der det hevdes at «minst 13.000 mennesker er blitt hengt i et fengsel nord for Damaskus siden 2011», skriver AP.

Sjølve rapporten ligger her. Den har tittelen Human Slaughterhouse – Menneskeslakteriet.

Dette høres skrekkelig ut, forferdelig, og med Amnestys navn på rapporten, er det ingen tvil om at det gjør et voldsomt inntrykk på opinionen, og at mange får forsterket sin oppfatning av «den brutale diktatoren Assad».

Avisa Klassekampen gjenga konklusjonene i rapporten uten å ta noen som helst forbehold. Avisas medarbeider Amal Wahab, som tidligere har brukt jihadistmilitser i Aleppo som kilde, skriver uten kritisk distanse: «Flere tusen fanger hengt».

Nå er det ikke min oppgave å være advokat for Assad eller andre. At det har foregått brutalitet og overgrep fra myndighetenes side i en så brutal krig som intervensjonskrigen mot Syria, tar jeg for gitt. Men det betyr ikke at man skal sluke rått alt som kommer.

Og det er all grunn til å være skeptisk til denne rapporten.

I Executive summery skriver Amnesty:

On the basis of evidence from people who worked within the prison authorities at Saydnaya and witness testimony from detainees, Amnesty International estimates that between 5,000 and 13,000 people were extrajudicially executed at Saydnaya between September 2011 and December 2015.

Så det dreier seg om estimater, antakelser, og 13.000 er det høyeste estimatet.

Sammendraget forteller også om Amnestys metode for å komme fram til disse sjokkerende tallene:

From December 2015 to December 2016, Amnesty International researched the patterns, sequence and scale of violations carried out at Saydnaya Military Prison (Saydnaya). In the course of this investigation, the organization interviewed 31 men who were detained at Saydnaya, four prison officials or guards who previously worked at Saydnaya, three former Syrian judges, three doctors who worked at Tishreen Military Hospital, four Syrian lawyers, 17 international and national experts on detention in Syria and 22 family members of people who were or still are detained at Saydnaya.

Totalt har Amnesty intervjuet 84 mennesker for denne rapporten. Det er altså utsagn fra disse 84 som er blitt ekstrapolert til 5000 eller 13.000. Amnesty skriver sjøl at de ikke har besøkt Syria for å skrive rapporten. De fleste av de intervjuede har vært i Tyrkia.

The majority of these interviews took place in person in southern Turkey. The remaining interviews were conducted by telephone or through other remote means with interviewees still in Syria, or with individuals based in Lebanon, Jordan, European countries and the USA.

Amnesty fant fram til intervjuobjektene via NGOer som «Urnammu for Justice and Human Rights, the Syrian Network for Human Rights, and the Syrian Institute for Justice and Accountability.»

Det finnes ingen dokumentasjon i rapporten i form av navn eller lister over folk som faktisk er dokumentert drept i fengslet. Det man har gjort er å lage antakelser om ukentlige tall på hengte og så ganget opp dette med antall uker.

People who worked within the prison authorities at Saydnaya told Amnesty International that extrajudicial executions related to the crisis in Syria first began in September 2011. Since that time, the frequency with which they have been carried out has varied and increased. For the first four months, it was usual for between seven and 20 people to be executed every 10-15 days. For the following 11 months, between 20 and 50 people were executed once a week, usually on Monday nights. For the subsequent six months, groups of between 20 and 50 people were executed once or twice a week, usually on Monday and/or Wednesday nights. Witness testimony from detainees suggests that the executions were conducted at a similar – or even higher – rate at least until December 2015. Assuming that the death rate remained the same as the preceding period, Amnesty International estimates that between 5,000 and 13,000 people were extrajudicially executed at Saydnaya between September 2011 and December 2015.

«between x and y», «once or twice a week», «suggests», «assuming» og «estimates», altså mellom da og da, en eller to ganger i uke, antyder, antar, estimerer. Dette er ikke vitenskap eller seriøs forskningsmetode. Amnesty innrømmer sjøl at de ikke har noe sikkert tall på antall drepte i Saydnaya. På side 40 står det:

…the exact number of deaths in Saydnaya is impossible to specify.

Som kilde for drapstall oppgir Amnesty «Syrian Network for Human Rights» (SNHR). Denne organisasjonen er basert i Storbritannia, er sterkt partisk og oppgir ikke hvem som finansierer den. På deres nettsider kan jeg ikke finne noen dokumentasjon på tallene 5000 eller 13.000.

Amnestys rapport er basert på udokumenterte utsagn fra motstandere av regjeringa i Syria. Disse utsagnene danner grunnlag for antakelser, som igjen er multiplisert opp for å gi et estimat. Rapporten sier sjøl at bare navnene til 36 folk som skal være henrettet i Saydnaya er kjent for Amnesty. (side 7)

Det trengs en undersøkelse av hva som skjer og har skjedd i syriske fengsler, for sannsynligheten er stor for at det er blitt begått alvorlige overgrep der. Men denne rapporten er ikke en slik undersøkelse.

Amnesty fra humanisme til «smart power»

Amnesty International var en gang en organisasjon med høy internasjonal prestisje. Siden den gang har den flere enn en gang vist seg å være en propagandaorganisasjon for krig.

Amnestys overdrevne rapport om et avgivelig forestående masseslakt i Benghazi i Libya i 2011 ble brukt som rettferdiggjøring av den ulovlige krigen som ødela Libya. Rapporten var rein krigspropaganda, og var et av de viktigste dokumentene som gjorde det mulig å få liberalere, venstresidefolk og kristne pasifister til å støtte en brutal imperialistisk krig.

Amnesty har vist seg å ha et svært tett og usunt forhold til US State Department, og har til og med hatt en ansatt derfra, Suzanne Nossel, som øverste leder. Som framtredende funksjonær i US State Department med karriere fra Wall Street lyktes hun å bli toppleder i både Human Rights Watch, Amnesty International og PEN-klubben i USA. Det var hun som i 2004 lanserte begrepet «smart power». Hun argumenterte for

En fornyet liberal internasjonalisme anerkjenner at militær makt og humanitær innsats kan styrke hverandre gjensidig.

Under hennes ledelse gikk Amnesty ut med en PR-kampanje for NATOs virksomhet i Afghanistan.

Det ser ut at Amnesty fortsetter den linja som ble lagt opp under Nossels ledelse, sammenblanding av militær makt og angivelig humanisme.

Nick Cohen skrev i The Guardian i 2012:

Amnesty was one of 20th-century Britain’s greatest gifts to the world. Now it is a wreck.

Organisasjonen har ikke økt sin troverdighet med den nye Syria-rapporten.

  16 kommentarer til “Hva er grunnlaget for Amnestys Syria-rapport?

  1. Rodner Nilsen
    9. februar 2017 klokka 07:23

    Takk igjen Pål for å stille spørsmål ved riktigheten av det som blir presentert i MSM. Må si jeg reagerte litt når jeg hørte dette på nyhetene. Vist foregår det overgrep i slike konflikter men dette legger all skyld på en side. Det er en opinionskrig som foregår og vi må alle være oppmersomme på at det ikke nødvendigvis er sant selv om det er på Dagsrevyen. For å si det som i X-Files. «Question everything!)

  2. 9. februar 2017 klokka 08:12

    En tak til til Pål – her dokumenterer du heldigvis mye at det jeg regnet med – har ikke stolt på Amnesty etter at Gerhard(?) Folkvord, som vel er en av lederne i Norge, uten videre innrømmet at denne organisasjonen fra starten av ikke var nøytral, men støttet opprørerne mot Assad.
    Det som faktisk er interessant, er at det har blitt såpass lite slått opp – om det er at mediene ikke synes tallene er så voldsomme i denne sammenhengen, eller om de også er skeptiske til Amnestys måte å gjøre det på (jeg snakker særlig om Nrk, men også Bergens Tidende og Klassekampen) veit jeg jo ikke. Eller kanskje fordi nå de fleste innser at Assad må regnes med i et etterkrigsoppgjør?.

  3. 9. februar 2017 klokka 08:14

    Hva mener med »intervensjonskrigen i Syria»?
    Hvem har intervenert?

  4. 9. februar 2017 klokka 09:49

    Jeg har lest rapporten. Og jeg er enig i at dette er noe av det tynneste jeg har sett om angivelige krigsforbrytelser. Den innholder kun indikasjoner på og synsing om angivelige krigsforbrytelser. Amnesty Norge sier at de «tror» på vitnene uten å identifisere hvem de er og hvor de egentlig hører hjemme. Til tross for at dette er noe av det tynneste jeg har sett av dokumentasjon, får den full publisitet og tilslutning i alle store norske media og i NRK. Mainstrem norske media og et betydelig antall av deres journalister står altså fremdeles rede til å kaste seg over og publisere all synsing som fortsetter å spre NATOs fortelling om krigene i Midt-Østen. Og så har de samtidig begynt å gå til angrep på alle som har alternative fortellinger som fake news. Norske mainstream media hevder om dagen at de har skjerpet seg. Det har de slett ikke. De sitter fremdles dypt plassert i Clintonismen.

  5. Torgeir Salih Holgersen
    9. februar 2017 klokka 09:54

    Viktig påpekning. Når det rapporteres om krigsforbrytelser, er det av og til fordi det har blitt begått krigsforbrytelser. Andre ganger er det fordi det er krigspropaganda, en forbrytelse som er en minst like alvorlig i seg selv som krigsforbrytelse.

    Ved å spre udokumenterte påstander som er egna til å oppildne til krig, bryter «menneskerettsorganisasjonen» Amnesty International med menneskerettighetene, slik de er nedtegna i FNs Konvensjon om Politiske og Sivile Rettigheter. Spørsmålet er om Norge har implementert menneskerettighetene i vår lovgiving i tilstrekkelig grad til at det blir mulig å eventuelt straffeforfølge de ansvarlige i Amnesty og andre lignende organisasjoner, dersom det i ettertid kan bevises at påstandene var løgn og propaganda. I følge konvensjonen er Norge forplikta til å ha et slikt lovverk:

    Artikkel 20 i konvensjonen lyder nemlig som følger:

    Art 20.
    1. Enhver krigspropaganda skal forbys ved lov.
    2. Enhver form for fremme av nasjonalhat, rasehat eller religiøst hat som innebærer
    tilskyndelse til diskriminering, fiendskap eller vold, skal forbys ved lov.

  6. Nils Johnsen
    9. februar 2017 klokka 11:00

    Jeg tviler ikke på at også Assads styre har begått alvorlige forbrytelser. Men hvem kan vi stole på? Steigans artikkel her er en godt dokumentert avsløring av propagandaen som Amnesty nå praktiserer. De opptrer som en pådriver for vestlige «humantitære» intervensjoner. Samtidig må vi stå opp og også ta avstand fra Assadregjeringens overgrep. Det er forståelig at de tar harde midler i bruk mot terroristene som holder på å ødelegge landet. Men de må holde seg innenfor det som er lovlig. Overgrep som bryter med internasjonal lov slår tilbake.

    Denne artikkelen bør du prøve å få inn i Klassekampen og Aftenposten.

  7. Nils Johnsen
    9. februar 2017 klokka 11:02

    Overgrepene gjør det også vanskeligere å få til forsoning og fred.

  8. gmiksche
    9. februar 2017 klokka 11:32

    Utmärkt att dessa lögner sätts i dagsljuset.

    Med åren har jag blivit alltmer negativ till organisationer som Amnesty International. Jag stödde svenska Amnesty tills jag för ett par år sedan varseblev att bara 5 % av deras budget användes som stöd för politiska fångar, Amnestys ursprungliga målsättning. En betydligt större del ägnades bl a åt jämställdhetsfrågor och liknande. Jag tror att många organisationer av typ Amnesty med tiden infiltreras av personer vars målsättning är att använda sig av de goda namnet i helt andra syften.

  9. Pingback: 8 feb |
  10. 9. februar 2017 klokka 11:43

    Denne rapporten er en kynisk del av et større spill fra USA/Israel og Saudi Arabia. Caesar-bildene ga ikke full ‘uttelling’. Man trenger vitner som kan ved navn gjenkjenne personer som er blitt torturert av ‘Assad’. Folk fra div. org. reiser rundt i verden for å promotere disse rapportene. Disse Caesar-bildene er lagt ut på nettet, på facebook i håp om at noen skal dra kjensel på hvem disse ‘torturofrene er. Til slutt fant de en- en datter i Spania hvis bror sannsynligvis var en av personene på bildene fra et ‘torturfengsel’ i Syria. Denne søsteren som flyttet fra Syria for 20 år siden kontaktet moren som bor i Syria om hun kjente igjen sønnen sin- det gjorde hun ikke….Allikevel var denne representanten for den amerikanske org. fornøyd. Grunnen er kynisk. Spania er et av få land som kan arrestere folk og sende dem direkte til krigsforbryterdomstolen i Hague på bakgrunn av at denne personen har et navn og antatt link til ‘Assad’. Amnestys rapporter- denne og den som kom om Aleppo for ca. 2 år siden er like usannsynlige. Bare det faktum at Amnesty bruker høyst tvilsomme kilder er nok til å avskrive rapporten. Amnesty får ikke komme inn i Syria. Det sitter ikke militære i det fengslet- Amnesty opplyser at det gjør det. Er man løslatt fra dette fengslet har man utreiseforbud i en gitt periode (som her- på prøve). Kildene er hentet fra ‘regime’ kritikere som har interesse av å ødelegge Syria. Det viktigste ankepunktet mot denne rapporten er allikevel politikken den syriske regjeringen fører overfor terrorister- nemlig amnestiordningen og at jihadister med våpen får mulighet til å bli transportert til Idlib- et opprørskontrollert område. Senest nå i øst- Aleppo. 7000 syriske terrorister la ned våpen- fikk amnesti. 35 000 terrorister, deres familier valgte å bli transportert til Idlib. Assad slapp ut islamister fra fengsler i 2011 i håpet om en forsoningsprosess eller etter å ha blitt lovet et deal fra Saudi Arabia. Disse er blitt ledere av noen av de verste terrororg….bl..a Alloush. Ville Amnesty fremstå som troverdig burde de ta for seg utenlandske terrorister forbrytelser i Syria. Amnesty kunne samarbeidet med syriske myndigheter slik at disse terroristene kunne pågripes når de returnerer til hjemlandet…
    Rapporten Amnesty skrev om massakrene og bombingen av Gaza var en gavepakke til Israel. Amnesty sidestilte Israels forbrytelser med de som ble begått i Gaza. Ingen rettergang mot Israel ble resultatet

  11. 9. februar 2017 klokka 16:58

    jeg er skeptisk men her er det i det minste noen interessante informasjoner

  12. Øystein
    9. februar 2017 klokka 22:35

    Disse mishandlingene og henrettelsene er stort sett mot jihadister og Al Quida-folk, som kun får som fortjent. Det er krig i Syria, så klart at regimet som forsvarer seg selv, også med umenneskelig behandling – hvilket 1000-vis av nordmenn opplevde okkupasjonen av Norge. Hele rapporten fra Amnesty bør ansees som et bestillingsverk.

  13. Chainedfilm
    10. februar 2017 klokka 19:53

    Det som virkelig er positivt i disse tider er at om man leser kommentarfelt under f.eks Amnestys promotering av sin organisasjon så ser man at folk ikke lenger går limpinnen, de lar seg ikke lenger overbevise. Det har skjedd noe med opinionen når flertallet som kommenterer karakteriserer dette som propaganda.

  14. Jms
    10. februar 2017 klokka 20:30

    Spørsmålet er hvem som blir hengt, og hvorfor.
    Er det dødsstraff for desertører i Syria? Hva med forrædere/overløpere, og er det dødsstraff for terrorister og den som medvirker til terror?

    Man kan selvsagt være motstander av dødsstraff, men dersom det er dødsstraff for ovennevnte forbrytelser i Syria blir det feil å kalle det for krigsforbrytelser.

Legg inn en kommentar