Unevnelig: svarteboken for imperialistisk terrorisme

0
Dødens motorvei i Irak

Av Paul Street

Journalister i USA som vil sikre at lønninga fortsetter å strømme inn og statusen holdes oppe, vet at de må rapportere dagens begivenheter på en måte som respekterer tabuene. Temaer med tabu-status er nasjonens grunnleggende strukturer av ulikhet og undertrykking, og dens barbariske og nådeløse imperialistiske kriminalitet. Disse temaene blir oppfattet som forbudt område, utenfor de trange rammene for akseptabel og høflig diskusjon. De er emner seriøse reportere og kommentatorer har en dypt indoktrinert, sunn fornuft til å unngå.


Denne artikkelen av Paul Street ble først publisert på Counterpunch – Oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad


«Vi har gjort nok som nasjon»

Et utmerket eksempel er en CNN-reportasje nylig om hvordan USA-president Donald Trumps innreiseforbud for muslimer utspiller seg i den lille byen Rutland i Vermont. En CNN-reporter snakket med to lokale representanter for hver sin side i spørsmålet om syriske flyktninger bør bosettes i Rutland. Den første kilden var ordføreren i byen, Chris Louras. Han har ledet et forsøk på å gjøre Rutland til et omlokaliseringssentrum, som ville ønske 25 syriske familier velkommen i 2017. På spørsmål om hvorfor han gikk inn for dette, viste ordføreren til humanitære årsaker («det er den rette tingen å gjøre»), men også (og framfor alt) de økonomiske vurderingene. Rutlands arbeidsløshet på tre prosent er «farlig lav», noe som gjør det vanskelig for bedrifter å finne arbeidere – og hindrer dermed investeringer og «vekst», sa ordføreren til CNN.

CNN fremhevet også et intervju med Rutland-legen Timothy Cook, en Trump-tilhenger og motstander av ordførerens plan om å bosette flyktninger. «Jeg synes vi har gjort nok som nasjon,» sa Cook til CNN. «Jeg er på felgen og denne nasjonen er på felgen. Vi må ta hånd om våre egne problemer først, og deretter kan vi rekonfigurere og se om vi kan redde resten av verden.» Cook støtter selvfølgelig Trumps innreiseforbud.

Kapitalisme 101

Det var for så vidt en grei reportasje, men legg merke til hva som var – for å bruke tittelen på Chris Hedges’ siste bok – «Unspeakable» (Unevnelig). Et unevnelig tema var kapitalismens avhengighet av det Karl Marx kalte «reserve-arméen av arbeidskraft» – en masse av jobbsøkende, arbeidsløse mennesker, som er stor nok til å holde prisen på arbeidskraft på et nivå som sikrer profitabel utnyttelse av arbeiderklassen. Er det utenkelig for Rutland å vurdere å forvandle byen til en arbeids-magnet som vil tiltrekke arbeidere ved, la oss si, å heve den lokale minstelønna til 15 dollar timen? Dessverre, det er antakelig slik fordi lokale arbeidsgivere – inkludert det globale mega-selskapet og ledende velferdsmottaker og «forsvars»-kontraktør General Electric (GE), som har mer enn tusen ansatte ved sine to Rutland-fabrikker – ønsker å holde lønningene så lave som mulig for å opprettholde en «akseptabel» profitt-rate. Dyrk «reserve-arméen» og dyrk det lokale skattegrunnlaget.

Vi kan være sikre på at Louras ikke vil gi GE noen grunn til å flytte Rutland-virksomhetene sine til et annet sted i jakten på billig arbeidskraft. Det er kapitalistisk arbeidsmarkedsøkonomi 101 og storselskapers makt 102.

Våpen versus smør: spirituell død

Et annet forbudt emne er rollen USAs militarisme spiller når det gjelder å kjøre landet «på felgen», for å bruke Rutland-legen Cooks betegnelse. Det er utenfor grensene for akseptabel debatt og kommentarvirksomhet å peke på at nasjonen er økonomisk utarmet ikke minst takket være Pentagons massive budsjett (54 prosent av de føderale såkalte discretionary spendings, altså utgifter som ikke er lovpålagte). Et budsjett som betaler for det globale imperiet som har herjet, gitt næring til jihadisme og generert massive flyktningstrømmer i land som Irak, Jemen, Sudan, Libya, Syria og Iran (mer om dette under), alle rammet av Trumps innreiseforbud. Dette er et tabu-emne i de dominerende media: militærbudsjettets rolle i å uthule USA-samfunnet fra innsiden.

Hedges får dette fram i følgende meningsutveksling i «Unspeakable», en samling intervjuer med den venstreorienterte journalisten David Talbot:

Talbot: «(Bernie Sanders) lovte mye høyere skattlegging av de rike og spekulanter på Wall Street.»

Hedges: «Ja, men hvis vi ikke får kontroll over militærutgiftene, er vi ferdige… Vår infrastruktur, det offentlige skolevesenet, våre velferdstjenester – alt smuldrer opp av én grunn; vi har ikke penger til det. De blir slukt av krigsmaskinen. Og Sanders berørte ikke det militær-industrielle komplekset. Det ville vært politisk selvmord… Det vil aldri bli noen sosialisme før vi demonterer imperialismen og kutter dramatisk i militær forbruksmakt. Martin Luther King forsto det.»

Og se hva som skjedde med Dr. King, som ble snikmyrdet (eller kanskje avrettet) nøyaktig ett år etter han holdt sin berømte tale, der han trakk fram en dyp sammenheng mellom sin motstand mot fattigdom i hjemlandet og sin motstand mot USAs krig i Sørøst-Asia. Da han forklarte sitt valg om å følge sin samvittighet og ta til motmæle mot USAs militarisme, sa King: «Jeg visste at Amerika aldri ville investere de nødvendige midlene eller energien i rehabilitering av sine fattige, så lenge eventyr som Vietnam fortsatte å tiltrekke seg menn og ferdigheter og penger som et demonisk oppsugingsrør. Så jeg ble i økende grad tvunget til å se krig som de fattiges fiende og angripe den deretter… En nasjon som fortsetter, år etter år, å bruke mer penger på militært forsvar enn på tiltak som kan gi samfunnsmessige løft, nærmer seg spirituell død,» advarte King (utheving lagt til).

Du behøver ikke lytte bare til venstreradikale fra fortida (King) og i dag (Hedges). Mike Lofgren, tidligere republikansk kongress-medarbeider med lang fartstid, la nylig fram en overbevisende undersøkelse om «dypstatens» overlappende konsentrasjoner av storselskapers makt, finansiell makt og regjeringsmakt, som kontrollerer det amerikanske samfunnet både undenfra og ut over valg-karnevalet hvert fjerde år. Lofgren noterer seg at USA sliter med utbredt fattigdom, forfallen infrastruktur, utilstrekkelig helsetilbud og mangelfulle offentlige tjenester (skoler, transport med mere) – ikke fordi regjeringen mangler penger, men fordi for mye av pengene blir brukt til å tjene dypt forankrede interesser. Øverst blant disse interessene rangerer nasjonens enorme militær-industrielle kompleks, finansiert av Pentagon-budsjettet, som utgjør mer enn halvparten av det føderale USAs ikke-lovpålagte utgifter – og nesten halvparten av verdens militær-utgifter. Som Lofgren peker på i sin uunnværlige bok, «The Deep State: The Fall of the Constitution and the Rise of a Shadow Government» (Dypstaten: konstitusjonens fall og framveksten av en skyggeregjering), i 2016:

«Selv mens kommentatorer klandrer en blakk regjering som ikke kan oppvise pengene, eller viljen, eller kompetansen til å reparere veiene og broene våre, helbrede krigsveteranene våre eller ikke så mye som å rulle ut en nettside for helsehjelp, er det alltid nok penger og vilje, og kanskje bare et minimum av kompetanse, til å kaste fremmede regjeringer, kjempe den lengste krigen i USAs historie og dirigere overvåking på linje med en stor politimobilisering over hele planetens overflate (side 4)… Det er som om Hadrians mur fortsatt var fullt bemannet og befestningene langs Germanias grenser sterkere enn noen sinne, selv mens Roma gikk i oppløsning innenfra og de livgivende akveduktene som ledet vannet fra åsene begynte å smuldre.» (side 216)

En beviselig historie om terrorisme

Like unevnelig er kriminaliteten det amerikanske imperiet – nøyaktig beskrevet av Dr. King i 1967 som «verdens største leverandør av vold» – begår i utlandet. Det er utenkelig at CNN skulle utfordre Rutland-legen Cooks ide om USA som en nasjon som forsøker å «redde resten av verden».

Korrigeringen ville innebære en konfrontasjon med Washingtons rolle i den kriminelle ødeleggelsen av nettopp noen av de samme nasjonene Trump har forsøkte å forby reisende og flyktninger fra. Irak, som et ledende eksempel, har vært gjenstand for to masse-myrdende USA-invasjoner, i tillegg til vel  et tiår i mellomliggende økonomiske sanksjoner, som til sammen har drept millioner, lemlestet millioner og drevet enda flere millioner på flukt.

Etter bombinga av begravelsen i Sana’a (PressTV)

Jemen har blitt hjemsøkt av luftangrep fra USA og Saudi-Arabia i fellesskap, USAs spesialstyrker og amerikanske droneangrep.

Sudan har blitt torturert av USA i lang tid, noe som har spilt en sentral rolle i politisk oppløsning og borgerkrig.

Libya kollapset under bombene fra USA og NATO, som førte landet ut i borgerkrig og jihad.

Syria har blitt revet i stykker av en episk, morderisk borgerkrig som Washington har gitt næring til, sammen med jihadismen USA og dets allierte blant de mest oljerike araberstatene og Pakistan, har spredt der og ut over den muslimske verden.

«Under valgkampen sverget Trump at han skulle forby muslimske immigranter fra land med en «beviselig historie» om terrorisme mot USA eller dets allierte,» rapporterte CNN da presidenten annonserte sitt innreiseforbud.

Orwell ville kanskje latt seg underholde av den uttalelsen, i lys av USAs beviselige historie av masse-myrdende supermakt-terrorisme mot landene Trump vil påtvinge innreiseforbud fra.

Prisverdig tjeneste

Journalister og andre på jakt etter en slik historie, vil kanskje gå tilbake og granske hendelsen som skjedde 3. juli 1988, da det amerikanske krigsskipet «Vincennes» skjøt ned et sivilt irakisk fly (Iranian Air Flight 655) med en målstyrt krysser-rakett, og drepte alle de 300 om bord. Hvorav 71 var barn. Dette avskyelige angrepet skjedde i iransk luftrom, over iransk territorialfarvann i Persiabukta. Seks år senere delte Marinen ut æresmedaljer til øverstkommanderende på «Vincennes», kaptein Will Rogers III og til hans våpensystem-offiser, kapteinløytnant Scott E. Lustig, for «prisverdig tjeneste».

Iranerne husker antakelig dette forferdelige lovbruddet nå som Trump rasler med sablene mot Teheran. Den nyfascistiske presidentens nasjonale sikkerhetsrådgiver, Michael Flynn, har «offisielt varslet» Iran om at Washington vurderer aksjoner mot landet. Han sier at «vi vurderer et bredt spekter av muligheter». I mellomtiden holder krigsskip fra USA, Storbritannia, Frankrike og Australia provoserende «marine-øvelser» utenfor Irans kyst.

Dødens motorvei i Irak

Dødens motorvei

Journalister og andre som ser etter beviselige historier om terrorisme vil kanskje også reflektere over det grufulle blodbadet forvoldt av USAs militære på Iraks beryktede «Dødens motorvei», der USAs styrker massakrerte titusener fra irakiske tropper som hadde overgitt seg, på retrett fra Kuwait, 26. og 27. februar 1991. Den libanesisk-amerikanske journalisten Joyce Chediac ,ga følgende vitnemål:

 «Fly fra USA fanget de lange konvoiene ved å ødelegge kjøretøyene i front og ved enden, og deretter dundret de løs på trafikk-korkene i timevis. «Det var som å skyte fisk i en tønne,» sa en USA-pilot. Langs… mange kilometer av motorveien ved kysten er irakiske militære stedt til en grusom hvile, skåldete skjeletter av kjøretøy og mennesker, svarte og grufulle under solen… USA-styrkene fortsatte å slippe bomber på konvoiene til alle menneskene var drept. Så mange jetfly svermet over innlandsveien at det skapte trafikkork i lufta og kampfly-kontrollere fryktet kollisjoner i lufta… Ofrene gjorde ingen motstand… det var simpelthen en ensidig massakre av titusener av mennesker uten mulighet til å kjempe tilbake eller forsvare seg.»

Ifølge Wikipedias rikelig kildebelagte oppsummering:

«The 3rd Marine Aircraft Wing (den største flyenheten på vestkysten i USAs marinekorps, overs. anm.) blokkerte Motorvei 80 med A-6 Intruder angrepsfly, bombarderte en massiv kjøretøykolonne, bestående av hovedsakelig vanlige irakiske hærstyrker, med klasebomber av typen Mk-20 Rockeye II. De irakiske styrkene ble effektivt stengt inne i en enorm trafikkork av stillestående mål for påfølgende flyangrep… journalist Robert Fisk… «mistet tellingen med antallet irakiske lik sammenklemt i glødende vrak eller kastet hodestups i sanden» på hoved-åstedet og (så) hundrevis av lik strødd langs veien helt fram til den irakiske grensen… Noen uavhengige anslag går så høyt som 10.000 eller flere falne (til og med «titusener»).»

«Herdete kvaliteter av ydmykhet og tilbakeholdenhet»

Når sannheten skal sies, hadde onkel Sam bare varmet opp tidlig i 1991, når det gjaldt opptellingen av døde irakere og muslimer på slagmarken. Washington hadde ennå ikke satt i verk de økonomiske sanksjonene som drepte minst en million irakere, eller invasjonen i 2003, som drepte mer enn en million flere og ødela Irak så til de grader at det ikke kunne repareres. Herjingen av den irakiske byen Fallujah hadde ennå ikke startet (se mer om dette under) – det skjedde i 2004, da det ble brukt radioaktivt artilleri (blant annet), som skapte en epidemi av leukemi blant barn der. Washington hadde fortsatt til gode å sette i gang Barack Obamas massive drone-krig i den muslimske verden, nylig beskrevet av Noam Chomsky som «den mest omfattende terror-kampanjen verden har sett til nå.» Ennå var ikke tusener på tusener uskyldige landsbyboere og bønder drept i Afghanistan. Washington hadde ennå ikke gjort et Leger uten grenser-sykehus til målskive for gjentatte dødelige bombinger, eller satt i gang systematisk tortur og voldtekt av irakere og andre muslimer, inkludert barn, på steder som Abu Ghraib, Guantanamo og flystyrkebasen Bagram.

«Vår sikkerhet», sa Barack Obama i sin første innsettelsestale, «utgår fra de… herdede kvalitetene av ydmykhet og tilbakeholdenhet.» Ingen ansvarlige «mainstream» kommentatorer i USA våget å stille spørsmål ved det orwellske språket i den nye presidentens tale. Onkel Sam kan ikke gjøre onde gjerninger i skikkelig indoktrinerte og/eller engstelige USA-mediers og utdannings-«eliters» øyne.

Den samme øredøvende media-stillheten kunne høres da George H.W. Bush sa følgende, mindre enn et år etter at hans luftbårne, væpnede styrker forvandlet enorme strekninger av en – med hensikt – blokkert motorvei i Midtøsten til et episk monument over ensidig imperialistisk kriminalitet: «En verden som en gang var delt i to væpnede leire, anerkjenner nå en eneste og overlegen makt, Amerikas Forente Stater. Og den betrakter dette uten frykt. For verden stoler på vår makt, og verden har rett. Den stoler på at vi er rettferdige og tilbakeholdne. Den stoler på at vi er på anstendighetens side.»

USA ødela Fallujah i Irak

Gatene i Fallujah

Som nært forestående offisiell presidentkandidat, sa daværende senator Obama følgende til Rådet for globale spørsmål i Chicago høsten 2006: «Det amerikanske folket har vært særdeles besluttsomt (i sin støtte til okkupasjonen av Irak, P.S.)… De har sett sine sønner og døtre bli drept eller såret i gatene i Fallujah» (utheving tillagt). Det var et skremmende scenevalg. Fallujah var åstedet for kolossale krigs-ugjerninger utført av USAs militære i april og november 2004. Forbrytelsene omfattet tilfeldig nedslakting av sivile, selv ambulanser og sykehus ble gjort til målskiver og en hel by ble praktisk talt jevnet med jorden. Byen var utpekt for destruksjon, som et eksempel på den formidable statlige terroren som ventet dem som våget å motsette seg USAs makt. Ikke overraskende ble Fallujah et mektig og umiddelbart symbol på amerikansk imperialisme i den arabiske og muslimske verden. Det var et dypt provoserende og krenkende sted å velge som eksempel, da Obama skulle sette søkelys på amerikanske ofre og «besluttsomhet» i den imperialistiske okkupasjonen av Irak.

En sjokkerende scene

Obama skulle komme til å skrive sitt eget navn i svarteboken til USAs imperialistiske terrorisme. Og senere fortelle medhjelpere i Det hvite hus at «det viser at jeg er ganske flink til å drepe mennesker», mens han ga ordrene i et drone-program som utviklet seg til «den mest ekstreme terror-kampanjen i moderne tid» (Noam Chomsky). Blant de mange uhyggelige scenene Obama vil bære med seg til sin godt oppvarmede grav, er en som fant sted tidlig i hans presidentskap, i første uken av mai 2009. Et USA-flyangrep drepte da mer enn ti dusin sivile i Bola Boluk, en landsby i vestlige Afghanistans Farah-provins. 93 av de døde landsbybeboerne som ble revet i filler av USAs eksplosiver, var barn. Bare 22 var menn fra 18 år og eldre. Som New York Times rapporterte:

«I en telefonsamtale på høyttaler onsdag til… det afghanske parlamentet, sa guvernøren for Farah-provinsen, Rohul Amin, at så mange som 130 sivile var blitt drept, ifølge et medlem av den lovgivende forsamlingen, Mohammad Naim Farahi… Guvernøren sa at folk fra landsbyen hadde kommet med to traktorer-tilhengere fulle av menneskers kroppsdeler til kontoret hans, for å bevise omfanget av døde og sårede… Alle gråt… ved synet av den sjokkerende scenen. Farahi  sa han hadde snakket med noen han kjente personlig, som hadde talt 113 lik bli gravlagt, deriblant… mange kvinner og barn» (NYT, 6. mai 2009).

Responsen på denne forferdelige hendelsen – en av mange luftbårne massedrap på sivile utført av USA i Afghanistan og Pakistan, som hadde startet høsten 2001 – fra Pentagon under Obama, var innledningsvis å skylde på «Taliban-granater». Obamas utenriksminister Hillary Clinton uttrykte «beklagelse» over tap av uskyldige liv, men administrasjonen avviste å komme med en unnskyldning eller å erkjenne USAs ansvar. Dette står i kontrast til at Obama nettopp hadde bedt om unnskyldning og sparket en tjenestemann i Det hvite hus for å ha skremt folk i New York, som ansvarlig for en dårlig beslutning om tillate fotografering av en Air Force One-overflyging på Manhattan, som minte folk der om 11. september.

«Fredspris? Han er en drapsmann.» Så sa en ung mann fra Pashtun-folkegruppen i Afghanistan til en reporter fra «Al Jazeera English» 10. desember 2009 – dagen Obama fikk Nobels fredspris. «Mannen snakket fra landsbyen Armal, der en stor mengde hadde samlet seg rundt likene av tolv mennesker, én familie fra ett enkelt hjem, alle drept av spesialstyrker fra USA under et raid sent på kvelden,» skrev reporteren.

Å drepe en familie, en etter en

Fem måneder senere skulle Obama gi CIA ordre om å snikmyrde en amerikansk statsborger i Jemen, den karismatiske islam-geistlige Anwar al-Awlaki. Den tidligere imamen ble drept i et droneangrep i september 2011, «til tross for at han aldri hadde vært tiltalt (og slett ikke dømt) for noen forbrytelse» (Glenn Greenwald). Men Obamas begjær etter å drepe al-Awlaki’er brant fortsatt. To uker senere drepte en skinnende ny CIA-drone den tidligere imamens 16 år gamle, USA-fødte sønn, Abdulrahman, «sammen med guttens 17-årige søskenbarn og flere andre uskyldige jemenitter.»

Det er hyggelig å høre at Obama har uttrykt støtte til masse-protestene mot Trumps forbud mot muslimske reisende, men det er vanskelig å tro på at han kunne bry seg mindre om muslimske liv, i lys av hans blodige utenrikspolitikk i Midtøsten, Nord-Afrika og Sørvest-Asia.

Forrige søndag beordret Herr Trump et droneangrep og kommando-raid i Jemen. Operasjonen var planlagt og overlevert til ham av Obama-administrasjonen. 30 mennesker ble drept. Blant de myrdede: Anwars 8-årige datter, Abdulrahmans lillesøster. Hun blødde i hjel to timer etter at krigere fra spesialstyrkene i USA skjøt henne i halsen. Kall det gjerne det oransje beistets første imperialistiske blodige stikk, vunnet med stor assistanse fra den forrige øverstkommanderende barnemorderen, Barack Obama.

«Hva i helvete som foregår»

Presidentkandidat Trump sa han ville ha et muslim-forbud «inntil vi kan finne ut hva i helvete som foregår» som skaper frykt og hat mot USA i den muslimske verden. Som om det skulle være et mysterium.

Selektiv avsmak

I sin åndeløse dekning av masseprotester mot en ledende amerikansk «alternativ høyre»-fascist som skulle snakke på campus ved «University of California» i Berkeley forrige onsdag kveld, var CNN-ankere og kommentatorer sjokkert over å se knuste vinduer og en bålbrann som ble startet av Black Bloc-anarkister. CNN og resten av storselskap-media har fortsatt til gode å uttrykke det minste hint av avsmak i forhold til Obama-Trump-mordet på 30 mennesker i Jemen, deriblant mange kvinner og barn – og en åtte år gammel jente. En annen sak som også unnslipper medias avsky, er den nylige eskaleringen av delstatspolitiets voldsbruk mot heltemodige vann- og klima-beskyttere i Standing Rock.

«Vi har gjort nok»

Så, ja, doktor Timothy Cook og CNN, «vi har gjort nok som nasjon» – vel, som et morderisk imperium – ikke «for», men heller mot den muslimske verden. Med «redningsmenn» som onkel Sam, hvem trengte «Det tredje riket»?

«Ta hånd om våre egne problemer først»? Det vil kanskje overraske mange massemedia-hjerne-marinerte amerikanere å få vite at overføring av skattebetalernes penger fra USAs krigsmaskin (og verdens største, enkeltstående bidragsyter til global oppvarming og karbon-brenner, forresten), til fordel for grunnleggende sivile og samfunnsmessige behov i hjemlandet (herlige imperialistisk term, dette; «the homeland»), ville på samme tid hjelpe USA og den globale befolkningen med å ta hånd om et stort problem de deler: Amerikansk militarisme og imperialisme.

Det er verdt å minne om at imperiet er en ypperlig distributør av rikdom og makt oppover i systemet. Noe å tenke over i en nasjon (det vil si, i USA) der den øverste tusendelen (0.01 prosent) av befolkningen har like mye rikdom som de laveste 90 prosentene. Som Noam Chomsky pekte på i 1969, «Det er, utvilsomt, kostnader ved imperiet som ikke kommer noen til gode: 50.000 amerikanske lik eller forringelsen av styrken i USAs økonomi i forhold til dets industrielle rivaler. Kostnadene ved imperiet for imperiets samfunn som helhet, kan være betydelige. Disse kostnadene er imidlertid samfunnsmessige kostnader mens, la oss si, profitten fra oversjøiske investeringer garantert av militær suksess, på sin side er sterkt konsentrert i visse, spesielle segmenter i samfunnet. Kostnadene ved imperiet er generelt sett fordelt over samfunnet som helhet, mens profitten tilfaller noen få på innsiden.»

I mellomtiden, her er noe CNN aldri vil fortelle Donald Trump, hans tilhenger doktor Cook, og de mange demokratene og republikanerne som er blitt opplært til å stikke hodet i orwellsk sand når det gjelder supermakt-forbrytelser: den enkleste og mest pålitelige måten å demme opp for den muslimske flyktningstrømmen, er å stanse kriminell krigføring mot muslimske land. Den store generøsiteten fra skattebetalerne, som ødsles vekk på disse grunnløse og rasistiske krigene, skulle i stedet bli gitt til de nasjonene USA og NATO har ødelagt – og brukt til å gripe fatt i sosiale, sivile og miljømessige behov hjemme.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Forrige artikkelJødisk leder fra Kiev: Antisemittismen i Ukraina setter det jødiske samfunnet i fare
Neste artikkelEt år på steigan.no