Tale ved sjømann og «likfrakter» Tor Steffensens død

0
Av Halvor Fjermeros

… et rygte smyger seg foruden hvil fra forlugaren til agtermasten:

De tror de sejler med et lig i lasten. (Henrik Ibsen i brev til Georg Brandes i 1875)

 Tor Steffensen døde 29. desember, 86 år gammel. Han var født i Stamsund i Lofoten i 1930, men slo seg ned her i Kristiansand da han var sjømann i utenriksfart på 1980-tallet og ble boende der livet ut. Etter et slag havnet han i rullestol. Men tross dette handikapp, som ble sterkt forverret etter at han ble påkjørt i rullestolen med hoftebrudd som følge, beholdt han sitt gode humør og ufattelige pågangsmot. Han var ofte å se på byen og på sin stampub Victoria i Kristiansand. Tor var avhengig av hjemmehjelp både morgen og kveld. I de lange netter leste han bøker som han lånte posevis på biblioteket. Det var Tor som lærte meg om den produktive nederlandske forfatteren Hans Martin – som han hadde lest hver smitt og smule av.

«Operasjon Asfalt» – et skammens kapittel i vår historie

Jeg møtte Tor Steffensen for mer enn ti år siden da jeg arbeidet med boka om «Operasjon Asfalt», historia om en gigantiske oppgravningsaksjon og flytting av mange tusen sovjetiske krigsfangelevninger som lå begravd langs norskekysten, fra Kirkenes til helt sør i landet. Den ble iverksatt direkte fra toppen i Einar Gerhardsens regjering i 1951, med forsvarsminister Jens Christian Hauge som arkitekten bak operasjonen under påskudd av å forhindre sovjetisk spionasje mot gravplasser nær strategiske militære norske mål. Det førte til protester lokalt over respektløs ”likskjending” og til og med stans i planene enkelt steder da likene skulle flyttes til en nyanlagt krigskirkegården på Tjøtta sør for Sandnessjøen.

Tor Steffensen

Tor Steffensens hadde som ung hyre i Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) – som dampskipet Hestmanden, nå hjemmehørende i Kristiansand, også tilhørte. Det var all offentlighet rundt dette skipet som fikk Steffensen til å tenke på det han en gang hadde vært med på, fordi han mente han hadde vært om bord på nettopp Hestmanden da han deltok i likfrakten. Jeg trodde lenge at han var den eneste gjenlevende sjømann fra operasjonen, men takket være Tor og mannskapslistene fra VDS fant vi en sjømann fra Stokmarknes, Olaf Lindquist, som hadde vært med på «Operasjon Asfalt» høsten 1951 og som også kjente Tor og kunne bekrefte at han hadde vært med som «liklemper». I en reportasje her i Fædrelandsvennen under tittelen «De kalte oss likrøvere», sa Tor: «Jeg snakket ikke om dette etterpå. Ville bare glemme det. Forsøkte å få det ut av funksjon så snart som mulig. Jeg var heldig og klarte det. Alle var ikke like heldige».

Tunge tanker på turbintankeren

Jeg har gitt et glimt av Tor Steffensens sjømanns i innledninga til boka «Med lik i lasten» som utkom i 2013:

Turbintankeren Titus skjøv sjøen tungt foran seg i all sin søkklastede drektighet der den var på vei ut i Det indiske hav fra Dubai. Det var der Tor Steffensen hadde mønstret på som 2. maskinist. Han hadde ikke tall på hvor mange Wilhelmsen-skip han hadde seilt på, men mer enn et snes var det garantert siden han fikk sin første hyre i utenriksfart midt på femtitallet som motormann. Hva var det de het, disse gamle lasteskipene? Tampa, Tortugas og Thermopylae, alle med T for Tønsberg. Den siste, Thermopylae, var lett å huske, for det navnet hadde en av de raskeste amerikanske klipperne båret, de smekre seilskip som kunne gjøre sine 19 knop med god bør over de store verdenshav. Den hadde han lest om i sine guttedager. Ett eller to av skipene var gamle Nortraship-travere bygd i USA under krigen på enkleste og raskeste vis. Det var skip på maks sju-åttetusen tonn, og de tilhørte en annen verden enn den han beveget seg om bord i nå. 188.000-tonneren Titus var en havets rise, en av Wilhelmsens aller største. Klin ny var den også, bygd i 1976. Bare det ene maskinrommet var så stort som en håndballhall.

Maskinist Steffensen hadde tilsynet med donkeykjelen som en av sine ansvarsoppgaver. Han gikk over alle pumpene og sjekket fyrgangene. Denne hjelpekjelen aleine var omtrent på størrelse med selve dampkjelen på de mindre lokalbåtene i Vesteraalens Dampskibselskab der han begynte som førstereis sist på 1940-tallet. Det var akkurat det han ble minnet om her han gikk med sine kjelesysler. For i natt hadde han hatt ei søvnløs frivakt. Det var alltid ekstra vanskelig med søvnen når de seilte nede på varmen. Men i natt hadde det vært alldeles umulig å finne søvnens ro. Uhåndterlige halvdrømmer hadde husert i lugaren. Makabre minner malte og gnog fra den gang de seilte med lik i lasta. Den ene etter den andre var innom lugaren. Det var Magne Svendsen, lettmatrosen fra Hadseløya, et par år yngre enn Tor. Så var det han kølalemperen, bare unggutten, som også hadde en far med som seilte som fyrbøter, hva het de nå? Westberg var det. De kom fra Buksnes ute på Vestvågøy. Og det var tillitsmann Emil Larsen, også han fra Hadseløya, donkeymann.

Han husket ikke hva skipet het. Han hadde seilt fyrbøter på en håndfull Vesteraalen-båter og strevde med å sortere det ene fartøyet fra det andre. Men det var kullfyrt maskin i skipet, ikke ombygd til oljefyrt kjele, det var han ganske viss på. Like viss var han på mannskapsnavnene. Skipper og 1. styrmann klarte han å rote fram navnene på om han måtte. Men særlig husket han Magne Svendsen. Han var en av dem som hadde fått deler fra et hiv over seg der ned gjennom luka. Det hadde falt sekker med likdeler rett ned i hodet på ham der han sto i lasterommet da en av folkene oppe på dekk kjørte vinsjen under lossing. Noen sa at han hadde tatt varig skade på sin sjel av den hendelsen. Han kunne nevnt flere navn på folk som han siden hadde hørt gikk omkring i havnene hjemme og hadde tydelig men av det de hadde opplevd. En hadde mista vettet etter den turen. Og var det ikke sånn at det ble bråk da Emil Larsen gikk på land i en av havnene og skulle ta en telefon? Det var så stor misnøye med oppdraget blant mannskapene at det nærmet seg mytteristemning. Da tillitsmann Larsen smatt på land fra kaia i en av havnebyene nordpå for å ringe til Sjømannsforbundet, ble det allmenn oppstandelse om bord. Offiserene gikk hvileløst der oppe på broa og sendte fryktsomme blikk rundt omkring i havna. Noen medfølgende militære offiserer som skulle se til at hele oppdraget gikk som planlagt, ble fryktelig geskjeftige i sitt vakthold. Nede i maskinen var det også en underlig stemning. Tor husket at de hadde stått på fyrdørken ved slutten av ei vakt og den nye andremaskinisten hentet fram maskindagboka og begynte å gjøre de rutinemessige notater om bølgehøyde og vind, bunkers og kjelevann, destinasjon og ankomst. Da kom chiefen, nei, han het vel bare førstemaskinist der om bord den gang, og grep bryskt inn: ”Ingen notater i dagboka! Det gjelder så lenge dette oppdraget varer. Forstått?”

Likstank i Tromsø, stuer-nekt i Bjerkvik

Lengre ute i boka om «Operasjon Asfalt» gir Tor Steffensen oss et nytt innblikk i hvordan livet om bord kan ha fortont seg under den mest opphetede perioden av likfrakten:

-Skaffetid!

Maskinsjefens vanlige plystring hørtes fra oven slik han hadde for vane når noe skulle varsles. Nå ropte han ned leidersjakta til maskinrommet. Kort og kraftfullt lød det. Han sløste ikke med ordene, sjefen. Han sa ikke «det er», eller «vil dere være så snille å komme…». Han ropte bare det ene meningsbærende ordet – og det ga gjenklang der nede mellom stemplene og fyrkjelen. Tor Steffensen sjaua med skuffa inne i kullbaksen og hørte ingenting før kollegaen, den andre fyrbøteren, ropte inn til Tor i baksen:

-Skaffetid. Det er skaffetid!

Det var ikke akkurat sult som jog gjennom de unge fyrbøtermagene disse dagene. De hadde stått ei halv vakt og stablet liksekker i rommet før de ble sendt tilbake i maskinrommet for å holde fyr på hjelpekjelen sånn at vinsjen på dekk ikke gikk tom for steam. Men til og med når de sto her og skuffa køl, så var det liksekker de så og liksekker de tenkte på.

Det var ekstra omstendelig å gjøre seg klar for måltider under denne turen. Kjeledressene måtte de henge fra seg i maskinrommet før de entret leideren opp til hoveddekket. Og før de gikk inn i messa måtte de desinfiseres etter alle kunstens regler. Det var ikke bare å vaske seg på vanlig sjømannsmaner. Men så var det ikke noe hverdagskost de fikk servert heller. Det var en oppvartning av det sjeldne slag om bord. De i byssa sa at de hadde fått ekstra forpleiningsbudsjett for å døyve dårlig matlyst hos mannskapene.

De første dagene var det ikke så mange som snakket om oppdraget. Det var mest spøk om alle de «som ikke var der», alle mannskapene som ikke hadde mønstret på skipet, men som like fullt hadde sin fulle hyre med å lempe lik sammen med de faste mannskapene som var mønstret. De som hadde kommet fra D/S Risøsund, som Tor, hadde reist med lokalbåt til stedet der skipet med det spesielle «oppdrag for Den Norske Stat» befant seg. I tillegg til Tor Steffensen var det blant andre en båtsmann og en matros, begge erfarne sjøfolk. Også fra andre Vesteraalen-skip var det mannskaper «som ikke var der». I alle fall sto ikke noen av navnene oppført i mannskapslistene som månedlig ble sendt inn fra skipperen.

Men etter hvert som de møttes over dampende fat med saltkjøtt og sprengt uer og lettsalta torsk og alt som god sjømannskost var, ble samtalen i mannskapsmessa mer og mer spisset. De hadde jo meldt seg frivillig til dette oppdraget, men hvor frivillig kjennes det når du går der og vasser i våte og oppløste rester av papirsekker ispedd uhumskheter som er unevnelige alle andre steder enn nede i lasterommet. «Ikke snakk om det derre grapset i messa», lød det et par døgn inn i oppdraget. Men så var det som om proppen ble dratt ut og last og likrester ble blandet stadig hyppigere inn i samtalen rundt måltidene. Det var særlig en bestemt hendelse som endret samtalekodeksen i messa. Det første stedet de lastet inn det som oftest ble omtalt som «saker og ting» fra offiserenes side, var Storsteinnes. Dit hadde de blitt omdirigert under farten nordover. I stedet for å gå direkte til Tromsø som opprinnelig planlagt, gikk de inn i Balsfjorden og lastet godt og vel 200 liksekker fordi de hadde begynt å lukte der de lå lagret i et skur ved dampskipskaia. Da de kom ut til Tromsø og la til kai, hadde likene fra Storsteinnes begynt å lukte så ille at folkene oppe på broa var redd det ville vekke oppsikt på land. To av mannskapene fikk da ordre fra båsen om å støpe igjen gattene inn mot landsida.

«Jasså! Så dere måtte plombere spygattene sånn at tromsøværingan ikke skal plages med duftene fra den eksotiske lasta vi bringer», lød den første replikken i messa den kvelden ved Thomasjordkaia i ishavsbyen. Det var som å åpne en boks med svensk surstrømning. I det knivspissen går gjennom det svulmende, sprengte hermetikklokket lyder et «poff» og en umiskjennelig duft brer seg fra boksens gjærende indre. Nå fyltes formelig messa med odøren fra verkebyllen det hadde blitt stukket hull på. Kølalemper Tor, en av de yngste om bord, hadde ikke sagt stort rundt bordet så langt under turen. Nå strømmet det ut:

«Det e’ nokka faenskap!»

«Ka e nokka faenskap, sotengel?»

«Vi har vært plaga med lenseventilene i maskinrommet. Det er så seigt at pumpene ikke klarer å ta ordentlig unna. Så må vi stadig vekk ned i slukene og reingjøre denne her dritten. Det er ei sleip gjørme av… av… en graut som lukter ubeskrivelig. Skal vi leve med så råtten stank resten av turen, orker jeg ikke å fortsette.»

Det var flere som begynte å mumle om avtalebrudd og mangel på informasjon om hva oppdraget egentlig gikk ut på. Men andre hevdet at dette var frivillig og viste til folk som hadde takket nei og mønstret av fordi de ikke ville være med på et så barskt oppdrag. Rett skulle være rett: De hadde fått beskjed om at de skulle frakte lik i sekker. De skulle få fem kroner sekken de handterte, og det var ikke småtterier til betaling. Men at de skulle holde på med denne råtne gjørma i pumper og rennesteiner i dagesvis, det var hinsides hva mange av de uerfarne mannskapene hadde forestilt seg. Tor Steffensen hadde holdt på å spy flere ganger der han lå og grov med nevene nedi tette pumpesluk. Han var uten matlyst – og snart tom for ord:

«Det e’ kort og godt nokka faenskap», sa han og pirket i saltkjøttet på pletten foran seg.

***

Det skjedde mye i Tromsø de døgnene de lå ved Thomasjord-kaia. Det var tydelig at offiserene skjønte at det var mye snakk blant mannskapene. Det kom nye mennesker om bord som verken var mannskap eller offiserer, men en slags «passasjerer». Da de hadde lastet om bord lik som var tatt opp ved kirkegården i Tromsø, avgikk de med destinasjon for en ny dyp fjord i Troms der det innerst inne i fjordbunnen befant seg et sted med ei dampskipskai med et lagerskur med lagrete lik i stabler. Eller verre: Likene var ikke lagret. De var ikke en gang gravd opp.

Tor Steffensen og flere av mannskapene ble sendt av sted på lasteplanet til en bil og skysset til der graverne holdt på å åpne en massegrav blant flere i samme felt. Noen av likene lå i digre kasser, mange lik i hver kasse. Sjøfolkene ble utstyrt med greip, ei fem-tinners greip a la den de hadde brukt i fjøset hjemme i Ofoten i hans oppvekst under krigen. Så måtte likene sorteres ut, sånn noenlunde sammenhengende, med hodeskalle og tilhørende skjelett i samme papirsekk. En holdt sekken åpen i toppen mens den andre spadde likdeler og større bein oppi med greipa. Bortenfor, i neste grav, sto andre og gjorde samme jobb. De hørte hva de sa, at det var mange oppløste lik om hverandre som de sto der og prøvde å holde orden på. De spydde. Så måkte de flere lik og brakk seg igjen.

Det kunne gå en dag med slikt arbeid. De som gravde opp gravene hadde kart der de kunne se hvor de skulle grave opp neste grav. Det kunne ta tid og da måtte sjøfolkene sette seg ned og vente. Rett som det var kom det nysgjerrige tilskuere som hadde hørt hva som foregikk. Det hendte det vanket sleivete bemerkninger. De gjorde ikke forskjell på gravere og sjøfolk, enda graverne var mye bedre betalt.

Da de kom tilbake til skipet den kvelden og satte seg til bords etter ekstra grundig reingjøring, var det at det kokte over for en av gutta:

«Dæm kalte oss likrøvere!»

Da ble det tyst rundt bordet i mannskapsmessa.

Likfrakterferd med etterretningsskorte

Etterretningsfolkene som fulgte med frakteskipene holdt oppsyn med mannskapene om bord og forholdene blant «uvedkommende» på land. I den detaljerte etterretningsrapporten som ble skrevet fra D/S Raftsund etter at oppdraget var fullført, går det fram at det var en kritisk stemning blant mannskapene de siste dagene i oktober, så kritisk at en tillitsvalgt fra Norsk sjømannsforbund måtte tilkalles for å roe gemyttene.

Olaf Lindquist, født 1934, seilte lettmatros på Raftsund under operasjonen og hadde mønstret på som 17-åring tidligere samme år. Han er trolig den eneste gjenlevende av de mønstrede mannskapene under Operasjon Asfalt som står oppført i skipets mannskapsliste. Lindquist minnes at det var mannskapenes jobb å stue sekkene i lasterommet om bord.

-Men i Bjerkvik sa vi nei til stuinga. Da gikk 1. og 2. styrmann ned i rommet og gjorde jobben. Det fikk de klekkelig betaling for. Det var jo de militære offiserene om bord som styrte med organisering av jobben med likene.

Lindquist husker at en av de første havnene hvor de lastet liksekker var Storsteinnes i Balsfjorden. Han husker godt «eskorteskipet» K.N.M. Andenes som lå på den andre sida av fjorden da de lastet og signaliserte ved å morse via signallamper i sin kommunikasjon med D/S Raftsund. Han husker også at de var inne i havnene i Sørreisa, Sjøvegan, Røsvik og Mosjøen – og i Harstad, hvor den tillitsvalgte om bord, Emil Larsen, gikk i land og ringte til Sjømannsforbundet på grunn av misnøye med hyra og krav om ekstrabetaling.

Lindquist har et skarpt minne og en nøktern framstilling av det som skjedde. Han tar navnene på direkten når jeg spør om han gjenkjenner mannskapene om bord. Han husker skipsføreren Ole Moen og 2. styrmann Nils Frøskeland, samt den nevnte donkeymann Emil Larsen. Han minnes matros Magne Svendsen, to år eldre enn Lindquist og fra samme sted, Hadsel. Også chiefen, Håkon Beer, tar han uten lang betenkningstid. Alle disse og flere han nevner står i mannskapslistene. Han husker også navnet Tor Steffensen, han som har æren av å starte denne beretning i bokas prolog. Men han står ikke oppført på Raftsunds lister fra verken oktober, november eller desember 1951. Derimot kan han ikke minnes navnet Johan Isachsen. Han seilte som 2. styrmann og var med på Operasjon Asfalt. Men Isachsen står ikke oppført i mannskapslistene for oktober 1951, men derimot for november og desember. Dette gir næring til antakelsen om at det var hyret inn flere mannskaper fra ulike skip i rederiet som ikke var mønstret på Raftsund under operasjonen.

Så langt boka.

Det var en enorm personlig belastning for de unge sjøfolkene og andre som ufrivillig ble satt til å gjøre denne jobben. «Operasjon Asfalt» var et ektefødt barn av den kalde krigen og det ble ofret mang en sjømanns mentale helse på stormaktsspillets alter. Men Tor Steffensen var en overlever som heldigvis ga oss denne historien, etter 60 års betenkningstid. Og likevel beholdt han sitt gode humør.

For det fortjener han en skål!


 

Først publisert på bloggen til Halvor Fjermeros

Forrige artikkelTolfa, il Rinascimento, la crisi e il futuro convento della cultura
Neste artikkelEU skjerper sensuren, vil ramme kritiske medier