2017 er året EU må se etter en exit-strategi

0
Av Halvor Fjermeros

Når Tysklands visekansler mener det ikke er utenkelig at EU sprekker og britenes sentralbanksjef hevder en «hard brexit» vil ramme EU hardest, er spørsmålet ikke lenger om, men hvordan EU vil forvitre. Det indre marked og euroen er barn av 1990-åras globaliseingsiver – som nå er slapp som ei dau sild.

For snart et år siden søkte jeg Fritt Ord om støtte (som jeg fikk) til ei bok med arbeidstittel «Exit EU – brann i rosenes leir.» Utgangspunktet var problemene med den økonomiske krisa og flyktningstrømmen. Jeg pekte også på striden om handelsavtalene TTIP og TISA og formulerte det slik i søknaden: Og under dette ligger en grunnleggende krise i den globale økonomien som rammer stadig større befolkningsgrupper, som skaper større ulikheter og stigende misnøye med «den rådende orden». Jeg er ingen spåmann. Jeg prøvde bare å peke på hva framtidige begivenheter som den britiske brexit-avstemningen, et fransk presidentvalg og en rekke andre valg (bl.a. tysk) og folkeavstemninger ville kunne avstedkomme.

Krisepolitikken skaper EU-forvitring 

Forrige lørdag kom den tyske visekansler, sosialdemokraten Sigmar Gabriel, med en skarp indirekte kritikk av Angela Merkels og hennes parti CDUs krisepolitikk overfor EU. Til Der Spiegel sa han at Tysklands insistering på austerity-politikk i eurosonen har ført til større europeisk uenighet enn noen gang, og «at en oppsplitting («auseinanderbrechen») av den europeiske union ikke lenger er umulig å forestille seg», ifølge Reuters.

Dette er nye toner fra ledende hold i EU. Riktig nok har Gabriel advart mot EU-trøbbel før, men det var knyttet isolert til hvordan brexit-forhandlingene måtte møtes. Og riktig nok er det tysk valg til høsten der Gabriel som leder for SPD er den sannsynlige motkandidaten til Merkel som tysk forbundskansler. Han har behov for å markere avstand til CDU som juniorpartner i koalisjonsregjering med CDU siden 2013. Likevel er det tegn på stor uro under overflaten at lederen for det nest største europeiske sosialdemokratiske partiet (nest etter britiske Labour) stiller tvil ved EU på denne måten.

Begrunnelsen for det mulige EU-oppbruddet, den knallharde tyske krisepolitikken også overfor sentrale land som Frankrike og Italia, er et bud om at Sigmar Gabriel vil gjøre Merkel ansvarlig for en eventuell Marine Le Pen-seier i det franske presidentvalget i vår. I den nevnte søknaden min om den økonomiske krisa skriver jeg at den «langt på vei er skapt av EUs egne organer og politiske ledelse gjennom den harde ”austerity”-politikken som har blitt ført overfor underskuddslandene siden 2010-11.». Mange har sagt og ment dette, men sosialdemokratiet i EU har stått samlet bak denne krisepolitikken, skulder ved skulder med konservative og liberale partier over hele Europa. Så noe er i ferd med å skje.

Brexit rammer EU hardest

Denne uka gikk den britiske sentralbanksjefen ut med en advarsel til Brussel da han sa at en såkalt «hard brexit» – det britiske begrepet for en total utestenging fra EUs indre marked – vil ramme EU hardere enn Storbritannia.

I dette kan det selvsagt ligge et råd til statsminister Theresa May om å unngå en hard variant av bruddet og heller søke en «myk brexit». Men det ligger også harde realiteter bak antakelsen. Storbritannia utgjør EUs største eksportmarked med hele 16 % av EUs totale eksport, faktisk større enn USA (15 %). På den annen side har britisk eksport til EU, nå på 12 %, falt de siste fire år og øker tilsvarende overfor ikke-EU-land, en tendens som vil ta seg kraftig opp hvis ikke EU tillater noen deltakelse i det indre marked.

Dette er EUs store dilemma nå. For på den ene sida må Brussel vise fasthet i forhandlingene slik at ikke det oppmuntrer andre land til å nye EU-exit’er. Men å miste det britiske eksportmarkedet i et slag, vil være sjølskading, noe EU-toppene er fullt klar over. I tillegg sliter de med å få EU-budsjettet til å balansere. Bare på pundets kursfall  som følge av brexit, har EU fått 3,5 milliarder euro mindre enn det forventa britiske bidraget til budsjettet.  Akkurat nå venter alle i spenning på at Theresa May skal legge fram sin plan for brexit-forhandlingene tirsdag i neste uke, inkludert svar på når hun vil utløse den mye omtalte artikkel 50 om utmelding av EU.

Euroens blindvei og tospors EU  

EUs indre marked og opprettelsen av euroen som fellesvaluta er et barn av den globaliseringsoptimismen som rådde på 1990-tallet innen «corporate Europe» og multinasjonale kretser. Som alle vet er det Tyskland som sitter igjen som den store vinneren av omdanninga fra nasjonal valuta til euro. Med det oppnådde tysk eksportindustri en devaluering av valutaen som løftet Tyskland opp på pallen over verdens største eksportnasjoner, etter USA og Kina. Med knallharde grep på hjemmebane iverksatte den sosialdemokratiske regjeringa Schröder en politikk for lønnsnedslag og fleksibilisering av arbeidsmarkedet med innføring av lavlønte minijobber og kutt i sosialpolitikken (Hartz-reformene) som skulle bli modellen for hele EU. Denne nedskjæringspolitikken, austerity, er også kalt «indre devaluering». For i og med EUs etablering av den økonomiske og monetære union, EMU, som basis for fellesvalutaen, er EUs medlemsland fratatt muligheten for devaluering av egen valuta som viktig redskap for å justere konkurranseevnen overfor handelspartnere. Nå fins det bare en måte å styrke konkurransekraften på, nemlig budsjettkutt, privatisering, lønnsnedslag og økt «fleksibilitet» som det heter når arbeidsmarkedets regler rives opp. Og det uten at veksten har kommet og ledigheten har falt vesentlig snart ti år etter at krisa satte inn.

Sånn sett blir EMU og euroen stående igjen utelukkende som et disiplineringsverktøy som fungerer som tvangstrøyer for underskuddslandene. Den tyske forfatteren Wolfgang Streeck, nå aktuell med den nye boka om kapitalismens endelikt («How will capitalism end?»), skriver i forløperen, Buying time (2014) om «det totalitære trekk» ved det indre marked og EMU. Det er nettopp bortfallet av retten til devaluering som er det sentrale i hans kritikk av et system som må bryte sammen. Han sammenlikner det å fjerne devaluering av egen valuta med å ta bort muligheten for progressiv beskatning i et lands nasjonaløkonomi. Og hans historiske parallell til en nødvendig oppløsning av euroen, er oppløsninga av gullstandarden på 1920-tallet. Her støtter han seg på Karl Polanyi som på 1950-tallet kritiserte økonomer (særlig Hayek) som skapte den ideologiske plattform for thatcherismen og reaganomics fra 1980-tallet og fram til vår tid. Streeck kaller, med henvisning til Polanyi, innføringen av euroen en illustrasjon på en politisk-økonomisk ideologi som har blitt til en religion, et «frivolt eksperiment»… (s. 174). «Euroen var og er et typisk uttrykk for globaliseringseuforien på 1990-tallet», hevder han og mener at hvis det ikke settes bremser på «the Great Singel Market», så vil det skape ytterligere grobunn for framvekst av populisme og nasjonalisme. (s.182)

Mer og mer tyder på at det i EUs indre kretser nå diskuteres ulike «exit-strategier» for både euroen og EU-prosjektet. Ulike alternativer kan skimtes, som av Morten Harper i siste Standpunkt (Nei til EUs blad): «Tre scenarier for EUs utvikling etter brexit: EU som Europas forente stater med tysk dominans. Et EU som faller fra hverandre land for land. Eller et EU som humper videre med skjerpede grenser mot migranter og med militære ambisjoner.» Et tenkelig utfall som Harper ikke drøfter, kan være en tospors eller to-tempo EU-modell. Dette ble luftet på Plan B-konferansen i København i november i fjor. En representant for spanske Podemos snakket om en «sørlig euro» i alliansen langs Middelhavet, en ide som Syriza i Hellas har fremmet på mer generelt grunnlag som ledd i å danne en «indre fraksjon» i EU. En motsatt variant er tanken om et økende antall land som går ut av fellesvalutaen og slår seg sammen med Sverige, Danmark og noen øst-europeiske land i en «eurofri sone».

EU-presidenter på glødende kull i 2017

Disse posisjonene i sør og «nord», altså reversering av EUs sentrale makt, har vært en mindretallsøvelse til høyre og venstre i det europeiske landskapet. Den rådende vind har vært det motsatte, å styrke sentralmakta ved å bygge ut en fullverdig superstat med dypest mulig integrasjon, inkludert full kontroll over de nasjonale budsjetter. Det var dette de fem EU-presidentene gikk inn for da de la fram sin rapport sommeren 2015 om en styrking av den økonomiske og monetære union.

Innen 2025 skal dette byggverket står ferdig. Men de fem presidentene Jean-Claude Juncker (EU-kommisjonen) , Donald Tusk (EU-toppmøtet),  Jeroen Dijsselbloem (Eurogruppa),  Mario Draghi (EUs sentralbank) og Martin Schulz (EU-parlamentet) skal allerede i år iverksette første stadium av tre i planen. Første fase er det rapporten kaller «Deepening by Doing», dvs ytterligere tiltak for å øke konkurranseevnen og strukturtilpasningen mellom landene. Kort sagt, mer av den medisinen som langt flere enn Wolfgang Streeck mener er bensin på bålet til politikere som franske Marine Le Pen. Innen våren 2017, altså parallelt med den franske presidentvalgkampen, skal de fem presidentene legge fram en plan, et såkalt White Paper, om fullføring av prosjektet i de to neste fasene. Dermed legger de mektige menn ut på en vandring over glødende kull – som kan bli hvitglødende før våren er omme.

Da spørs hvor varm entuasiasmen og gjennomføringskraften for den dype integrasjon vil være – når alt kommer til alt.

 


Først publisert på bloggen til Halvor Fjermeros

Forrige artikkelDavos-eliten spør seg: – Er vi en del av problemet?
Neste artikkelThe Guardian med «fake news» om angivelig krigstrussel fra Kina