Nasjonal kanon?

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og Høyres programkomité har foreslått å opprette en nasjonal kulturkanon, altså verk som til sammen representerer norsk kultur og kulturhistorie. Noen multikulturalister vil reagere allergisk bare ved tanken, fordi de ikke vil kjennes ved at noe er norsk. Det er ikke så sikkert man kommer fram til hva som hører hjemme i en slik kanon, men diskusjonen er ikke noe å være engstelig for, den kan tvert om fungere bevisstgjørende og være interessant. Her må jeg slutte meg til det Bjørgulv Braanen skriver på kommentarplass i Klassekampen 10. januar 2017:

Selvfølgelig er det slik at mange av de tingene vi anser som «typisk» norske er inspirert fra andre steder og har kommet hit gjennom kulturpåvirkning. Men Osebergstilen fra 700-tallet eller Urnesstilen fra 1000-tallet blir ikke noe mindre nordisk eller norsk selv om silkestoffer i Osebergskipet var fra Persia og elementer på Urnes stavkirke har åpenbart slektskap med utsmykninger på De britiske øyer og Irland. …
Hvis man i en slags misforstått multikulturalisme ikke er i stand til å se særtrekkene i sin egen kultur, blir historien både mindre fargerik og mangfoldig.

Denne diskusjonen oppsto i Sverige for noen år siden og fikk noen merkelige utfall. Da Mona Sahlin var integrasjonsminister spurte det tyrkiske ungdomsforbundets tidskrift Euroturk hva som er svensk kultur. Hun svarte:

Jag har ofta fått den frågan men jag kan inte komma på vad svensk kultur är. Jag tror att det är lite det som gör många svenskar så avundsjuka på invandrargrupper. Ni har en kultur, en identitet, en historia, någonting som binder ihop er. Och vad har vi? Vi har midsommarafton och sådana ’töntiga’ saker.

Altså, en svensk sosialdemokratisk minister visste ikke hva svensk kultur er! Da Fredrik Reinfeldt hadde dannet sin første regjering i 2006 fikk han et tilsvarende spørsmål, og ga et tilsvarende svar: ”Ursvenskt är bara barbariet. Resten av utvecklingen har kommit utifrån.»

Dette er meningsløse og sjølutslettende utsagn. Jeg skrev om dette i artikkelen: Finnes det en svensk kultur?

Og sjølsagt finnes det både svensk og norsk kultur. Hvis man ikke er noenlunde trygg på seg sjøl og sin egen kultur har man et dårlig utgangspunkt for å møte andre kulturer. Hvis man ikke har sjølrespekt, hvordan kan man da respektere andre? Dette er også Braanen inne på i sin kommentar:

Nettopp fordi kultur er «work in progress», må vi delta med liv og lyst i denne striden. I Norge har folk på venstresida og i arbeiderbevegelsen alltid gjort dette, også fordi vi har hatt mye å være stolte over. Det må vi fortsette med og ikke vende oss vekk når norske verdier og kultur diskuteres. Da gir vi andre politiske krefter enerett på å definere hva vi skal holde høyt og være stolte av i norsk kultur og historie.

De norske folkebevegelsene og arbeiderbevegelsen har i høyeste grad vært med på å prege og utvikle norsk kultur. Det er ikke det samme som å si at kulturen kan fryses i tid og rom eller at man ikke er åpne for impulser fra hele verden. Globalistene vil knekke nasjonalstaten og den nasjonale sjølråderetten, derfor vil de også ha folk til å fornekte sin nasjonale kultur. Derfor er det all grunn til at arbeiderbevegelsen og de folkelige bevegelsene skal delta i denne diskusjonen og ikke overlate et så viktig felt til høyrekreftene.

  26 kommentarer til “Nasjonal kanon?

  1. 10. januar 2017 klokka 17:09

    «Her regnet man med mindreverdigheten, og regnet aldeles rett. Etter i så lang tid å ha skaltet og valtet vørsløst med folkets åndelige verdier, deres arv, så var ikke folket lenger klar over at de selv akkurat satt inne med finkulturen.
    Hvor hadde man sagaen, hvor hadde Draumkvedet overlevd, hvor fant man den levende middelaldersang, og hvem eide treskurden, rosemalingen, og sølvarbeidene. Hos folket.
    Men hvem er så folket som så mange snakker om i dag, men så få kjenner…» (Ingeborg Refling Hagen).
    Ein annan stad sa ho: «Hvor ble Draumkvedet bevart? Såvsst ikke på Teaterkafeen…»

  2. 10. januar 2017 klokka 19:03

    Finnes en god distinktsjon mellom nasjonale sosialister og sosiale nasjonalister? Eller er det bare talemåter?

    • Tore Alfhild
      11. januar 2017 klokka 16:17

      Sosiale nasjonalister er moderate nazister…

    • Arne Kommisrud
      15. januar 2017 klokka 02:56

      Halvdan Kohts historiske arbeider kan være et bra utgangspunkt for å utvikle en slik viktig distinksjon.

  3. gmiksche
    10. januar 2017 klokka 21:05

    «De norske folkebevegelsene og arbeiderbevegelsen har i høyeste grad vært med på å prege og utvikle norsk kultur.»

    Samma sak kan man definitivt inte påstå om den svenska arbetarrörelsen. Det tar lång tid tills verkningarna av det som börjat i det fördolda blir synliga för allmänheten. I Sverige får man söka sig tillbaka till Olof Palmes tid för att hitta rötterna till det som den svenska socialdemokratin idag står för. Möjligen ännu längre. Socialdemokraterna har dominerat och partipolitiskt infiltrerat statsapparaten på ett unikt sätt i Västeuropa. Och de borgerliga har stått och åsett detta utan att agera, ja till och med spelat samma spel under Reinfeldts regering. Den som inte lever i Sverige och dagligdags konfronteras med detta politiska vansinne kan inte fatta hur det ligger till. Vi själva har svårt för det. Man tar sig i håret dagligen och undrar i vilken värld man lever i. På grund av de snabbt växande problemen tränger verkligheten på. Uppvaknandet blir förfärligt för många som har blundat. Att detta har kunnat ske beror icke minst på att svenska media är likriktade på ett sätt som saknar motsvarighet i andra länder (såvitt jag kan bedöma) och att civilkurage är ett främmande ord för de flesta. Att deklarera sig som anti-politiskt korrekt har sina risker. Stora risker. Men den påbjudna konformismen håller på att brytas upp. Sverigedemokraterna torde idag tilltala en fjärdedel av väljarkåren och växer fortfarande. Om inte något dramatiskt händer kommer regeringsbildningen efter 2018 års riksdagsval bli en kaotisk tillställning.

    Tillbaka till den svenska socialdemokratin. Mona Sahlin är en typisk företrädare för den feministiska linje som S har skrivit på sin fana.Hon är varken ensam eller ett extremfall. Hon uppmärksammas på grund av att hon länge stått i partiets första led och nästan blev statsminister. Inte någonstans inom socialdemokratin kan man skönja försök till att seriöst analysera sina misstag för att få partiet på spåret igen. Det är endast bortförklaringar som presenteras.

    Det nyaste försöket att avleda folks uppmärksamhet från de inhemska problemen är att måla upp rysk politik som det stora hotet. Nu ska Sverige gå med i Nato och allmän värnplikt återinföras efter att ha avskaffats av i stort sett samma politikergeneration. Det som stör är att man inte vet varifrån pengarna ska tas.

    Facit: Den svenske arbeiderbevegelsen har i høyeste grad vært ledende når det gjelde å avskaffe svensk kultur för å fremje multikulturalisme.

  4. Leif Stålhammer
    10. januar 2017 klokka 22:41

    Jag är överens med Pål Steigan i hans synpunkter på detta med nationell kultur.Detta kan vara början på en bra och nödvändig diskussion. Kulturfrågan är en mycket het potatis, inte minst inom svensk » vänster». Den politik som förts i Sverige sedan mer än fyrtio år har lett till ett mycket segregerat samhälle. Vi valde omkring 1975 en multikulturell politik i stället för assimilering. Det var en välmenande politik och fungerade så länge vi kunde hantera invandringen. Sedan kom USA:s förstörelsekrig med massemigration som följd. Nu har vi fått parallella samhällsstrukturer. Utvecklad etnisk kriminalitet. Stora grupper identifierar sig inte med landet man bor i. Mona Sahlin är tyvärr en typisk, om än ovanligt korkad , exponent för den förda politiken. Resultatet är att vi har växande grupper, inte minst inom arbetarklassen och LO- kollektivet som kommer att rösta på Sverigedemokraterna. Ett parti till höger om Moderaterna och som har en enda fråga som drar väljare: invandringen. Regeringen har nu vänt 180 grader men talar fortfarande inte om orsaken till massinvandringen för man kan inte stöta sig med NATO/ USA. Alternativ politik från vänster saknas helt. Hur skall vi vända på detta?

  5. 11. januar 2017 klokka 07:08

    Kanskje bør vi også begynne å bli litt stoltere av den gamle bedehuskulturen?

    – Kulturen som aldri var kultur: https://leveveg.wordpress.com/2017/01/08/kulturen-som-aldri-var-kultur/

    «Vårt Land har i helga to herlige artikler om bedehuskulturen, med vekt på bedehuskunsten. Bedehuskulturen- og kunsten har blitt sett på som noe mindreverdig, og selv om jeg har forsøkt å løfte fram den unike bedehuskulturen som blomstret opp i fotsporene til Totenåsens apostel, i grendene rundt Totenåsen, har mitt engasjement blitt møtt med en øredøvende taushet. Dette gjelder særlig totningene, og ikke minst Østre Toten kommune.

    Vi har å gjøre med en kulturrevolusjon som ikke står noe tilbake for Maos kulturrevolusjon i Kina, hvor man har overkjørt denne gamle grendekulturen med den suburbane kulturen til General Motors, hvor Edvard Bernays spilte rollen til Mao Zedong. I 2016 har jeg forsøkt å dokumentere denne kulturhistoriske arven etter grenda til Totenåsens apostel, med håp om at den kunne rekonstrueres, men har blitt ignorert. De har nå lagt denne unike grendekulturen i grus med like stor entusiasme som Maos revolusjonshær. Nå finnes absolutt ingen forskjell på grenda mi og en hvilken som helst forstad av Los Angeles!»

    • ⒶF
      12. januar 2017 klokka 00:22

      Rart hvor forskjellig en kultur kan beskrives. Jeg forbinder bedhuskultur med fordømmelse til helvete av ikke-rettroende, fordømmelse av unge, ugifte gravide jenter, fordømmelse av tanken om å gjøre noe med det på abortklinikken, et uendelig svartsyn på alt som har med større byer og Oslo i særdeleshet å gjøre, en uutholdelig grad av sosial kontroll og en rettroende selvforherligelse bak et tilsynelatende pietistisk ytre. Kort sagt, som i sangen om «Fru Johnsen». Bygdas lille moralpoliti og Jesus-mafia. I verste fall blomstrer pedo-ringene ekstra godt i disse miljøene når man er så nærmest fetishistisk opptatt av synd og tabu.

      I min by/ kommune er vi 10.500 – 11.000 mennesker og 15-20 ulike små menigheter i tillegg til Kjerka, og selv om de både holder mer kjeft om helvete og driver en del ellers positive barne- og ungdomsaktiviteter i dag, vet alle her i byen som ikke selv tilhører noen av disse hva slags rolle de har hatt på godt og vondt opp i gjennom historien. Bedehuskultur er mer enn fest-størrelse kaffekjeler og kakebasar. Stinne av gryn noen av dem også, så de har nok et godt grep om hjertene og lommebøkene til medlemmene enda.

      Og med fare for igjen å fornærme og såre de troende: Man kommer jo ikke bort fra at det i bunnen ligger en tilslutning til en religiøs tro og dennes verdensbilde, som ble utformet i stor grad for 1700 år siden av datidens mennesker, i kontinuiteten av enda mye eldre eventyr, alt sammen fra Midt-Østen, og innført med tvang som et fremmedelement i norsk kultur for rundt 1000 år siden. Forsåvidt ikke noe argument for at ikke kristendommen i dag er å anse som et tradisjonelt, norsk innslag i «åndslivet», men noe å huske på for alle som svermer for det «ur-norske». Da må man over på Åsa-tru. (Forsåvidt en mye kulere religion for folk som ikke er religiøse.)

      • ⒶF
        12. januar 2017 klokka 01:04

        Ps:
        På vei fra Midt-Østen til Norge tok bedhuskultens religion selvfølgelig en lang og lærerik omvei rundt i Europa, der den finslipte læren og liturgien, og ikke minst hadde oppfinnsomheten innen, etter datidens standard, sofistikert smerteinduksjon gjennom tortur og lemlestelse av hekser og kjettere en gullalder på kontinentet i århundrene som fulgte. At ikke bedehusenes kaffeslabberas, Ten-Sing og veggbroderier skulle kunne ha eksistert uten dette religionshistoriske bakteppet virker rart, men det blir kontrafaktisk spekulasjon, og vi får aldri vite. Uten middelalderkjerka, ingen Luther. Men det humanistiske og omsorgsmessige som kristendommen også på sitt beste står for, må i hvert fall uansett kunne sies å være en tilsnikelse som kjerneverdi spesifikt for kristne, da det åpenbart ikke er noe de har patent på.

        Pps:
        Ulempen med Åsa-tru i 2017 er at den ikke er monoteistisk, og derfor selvfølgelig ikke passer samen med globalismen. Der er alle de tre store ørken-religionene langt bedre og har tjent globalist-tanken fra før den ble født.

        • 12. januar 2017 klokka 07:36

          Ja, kristendommen er universell, og globalismen er i ett og alt et forvrengt speilbilde av kristendommen. Erkedruiden har gjort disse forbindelseslinjene krystallklare i sin bok «After Progress – Reason and Religion at the End of the Industrial Age»: https://www.newsociety.com/Books/A/After-Progress

          Det var i den tiden erkedruiden publiserte essayene til denne boka at jeg fulgte ham med aller størst entusiasme.

          Allikevel var bedehuskulturen også veldig lokal, og gav lokal forankring. Dahlitterne eksisterte også i stor grad kun i grendene rundt Totenåsen, og formet her en særegen, lokal kultur rundt åsen, hvor man besøkte hverandre og giftet seg over åsen. Slik knyttet troen sammen i el lokal åskultur, som nå er utdødd, og grendene rundt Totenåsen som før hadde et slikt sterkt samhold, er nå fullstendig splittet uten kontakt. Hurdølinger og Skreiinger kjenner ikke lenger til hverandre.

        • 12. januar 2017 klokka 07:40

          Ja, «godhet» eksisterer i inngruppa når man blir sett. I bedehuskulturen var det veldig enkelt å bli sett, og det var også vanskelig å skjule seg når man ikke underkastet seg gruppekonformiteten. Allikevel, grendekulturen ble den gang utformet i stua til Totenåsens apostel, ikke hos byråkratene i Brussel. I stua hans var alle velkomne for å legge fram sitt syn. Hvor velkomne er vi hos byråkratene i Brussel, i deres grandiose kontorer, i dag?

      • 12. januar 2017 klokka 07:19

        En del av viking-miljøet har jeg veldig sansen for, og det kan hende man her finner kimen til framtidas nye rurale kultur. For de nye kristne menighetene er det kjøpesenterkulturen som gjelder. Men fremdeles er det nok mye svermeri i vikingmiljøet også.

        Man bør allikevel skille mellom det haugianske og det roseanske bedehusmiljøet. Totenåsens apostel var roseaner, og han ble beskyldt for å gjøre himmelporten altfor høy og vid.

        «Haugianerne kritiserte den rosenianske strømningen for å «gjøre veien til himmelen så brei at en kan både ride og kjøre, men skal en frykte og elske Gud må en bruke beina.»»

        Etter Dahls død tok nok dessverre de haugianske idealene mer overhånd i grendene rundt Totenåsen.

        Allikevel var bedehuskulturen først og fremst en rural kultur, og i dag har vi ingen rural kultur, kun en suburban kultur. Selv ville jeg mye heller hatt utedass og samles i badehuset for varmt bad og badstu ved sagelven på lørdager, for å være klar til bedehuset på søndager, enn den totale meningsløsheten som råder etter grenda mi i dag, med private luksusbad til 30.000 kr/m2. Jeg skulle gjerne også vært del av vennefølgene som gikk lystig mellom bedehusene i grendene rundt åsen, over til Kolbu og Hurdal, istedenfor å passere hverandre i metallhylstere gjennom kulturlandskapet, lik en ubåt gjennom vann. Far kan fortelle at ungdomsfølgene i hans barndom gjerne gikk 30-40 km, som om det var den naturligste ting av verden.

        Selv ser jeg klare likheter mellom ødeleggelsen av min kultur og maurernes kultur. Badehuset spilte samme rolle i grenda mi som El Bañuelo for maurerne i El Albaicin, og bedehuset moskeens rolle. Begge kulturene ble lagt i grus av invaderende makter, for maurerne av kastiljanerne, for grenda mi av General Motors!

        • 12. januar 2017 klokka 07:56

          Jeg kjente en veldig sterk forening med maurerne i Granada i sommer. Rio Darro minte meg om Olterudelva, badehuset ved Sagelven om deres badehus, moskeen (hvor katedralen ligger) om bedehuset. Invasjonen av kastiljanerne og tvangsinnføringen av deres kultur, på samme vis som invasjonen av det suburbane og deres kultur og teknologi i grenda mi. Jeg har måtte forlate grenda mi og blitt fratatt min rolle som kulturbærer av Grythengen, på samme vis som kong Boabdil måtte forlate sitt Alhambra og oppgi sin rolle som kulturbærer av maurernes stolte kultur!

          Min reiseskildring fra Granada ligger her: http://www.kulturverk.com/2016/08/24/en-reise-i-europas-sydlige-hjerte/

          Min sorg, min smerte og mitt tap er den samme som Boabdil kjente, den siste emir av Alhambra. Jeg var den siste fossemølling ved Grythengen, velkomstportalen for grenda til Totenåsens apostel, Fossemøllen II.

          Fordi jeg har redegjort for denne kulturrevolusjonen etter grenda mi, og redegjort for Totenbunkerens ødeleggende kraft og ulykke, har jeg blitt lagt for hat av totningene, verdens mest subeksurbane folk. Kanskje blir jeg i framtida framstilt med samme gru og avsky av totningene som maurerne i Isabellas og Ferdinands overdådige gravkapell?

          «Vi har å gjøre med en kulturrevolusjon som ikke står noe tilbake for Maos kulturrevolusjon i Kina, hvor man har overkjørt denne gamle grendekulturen med den suburbane kulturen til General Motors, hvor Edvard Bernays spilte rollen til Mao Zedong. I 2016 har jeg forsøkt å dokumentere denne kulturhistoriske arven etter grenda til Totenåsens apostel, med håp om at den kunne rekonstrueres, men har blitt ignorert. De har nå lagt denne unike grendekulturen i grus med like stor entusiasme som Maos revolusjonshær. Nå finnes absolutt ingen forskjell på grenda mi og en hvilken som helst forstad av Los Angeles!»

          Du aner ikke hvilket hat som bobler i totningenes hjerter når de leser dette! De som så på seg selv som garantister for det rurale Norge, er en vits!

        • ⒶF
          12. januar 2017 klokka 10:53

          Og Achsel, unnskyld, onkel Henry Ford.

          • 12. januar 2017 klokka 11:10

            Nei, Henry Ford var bondesønn og så bilen som en velsignelse for bondestanden, noe den var. Det var General Motors som startet markedsføringen av suburbia og det skitne urbane som noe man måtte flykte fra som god borger, for å gjøre folk avhengige av bilen. Startskuddet gikk ved GMs paviljong ved verdensutstillingen i New York i 1939. Etter krigen fikk de imidlertid god drahjelp av amerikanske myndigheter:

            «DR: Fra 1920-tallet til 1970-tallet ble en ikonografi utviklet som viste korporasjonene som våre helter. I stedet for å kjøpe noe fra folk jeg kjenner, stoler jeg mer på «Quaker Oat Man» enn deg. Dette er et resultat av PR-kampanjer, og utviklingen av PR som et yrke.

            PN: Har økningen av PR bare skjedd, eller gjorde de dette for å hindre ting fra å komme ut av kontroll?

            DR: De måtte gjøre det for å hindre ting fra å komme ut av kontroll. De viktigste stegene i utviklingen av PR var alle i krisetider. For eksempel arbeiderbevegelsen; det var ikke bare det at arbeiderne gjorde opprør, men at folk så at de organiserte seg i motstandskamp. Det var et behov for å omskrive det som skjedde slik at folk ville tro at arbeideraktivister var dårlige og skumle mennesker, slik at vanlige folk foretrakk å flytte til forstedene og isolere seg fra dette mylderet av arbeidere, fra «massene». Eller for å gå tilbake til «Quaker Oats»-eksemplet, hvor man var vant til å se på produkter fra fjerntliggende fabrikker med mistro. Her er en vanlig brun boks langt bortefra, hvorfor skal jeg kjøpe dette i stedet for noe fra en person jeg har kjent hele livet? Massemedier er nødvendige for å gjøre deg mistroisk til naboen din, for så å overføre denne tilliten til en abstrakt entitet, et aksjeselskap, og tro at dette vil medføre en bedre morgendag og alt det der.

            Det ble som mest utspekulert etter andre verdenskrig, da alle soldatene skulle hjem. Franklin D. Roosevelt rådførte seg med PR-folk. Traumatiserte veteraner var kommet tilbake fra andre verdenskrig, og alle visste at disse gutta var «freaked out and fucked up». Vi hadde tilstrekkelig med psykologi og psykiatri til å forstå at disse gutta var ute å kjøre, de visste hvordan å behandle våpen, og – dette var ille! Hvis veteranene vendte tilbake til den samme arbeiderbevegelsen som før andre verdenskrig, ville det ha vært over og ut. Så ideen var å skaffe et hus for disse gutta, å sørge for at de kjente seg bra, og vi fikk etableringen av Levittown og andre nøye planlagte boområder utformet med hjelp fra psykologer og samfunnsvitere. La oss plassere disse veteranene i et hus, la oss feire kjernefamilien!

            PN: Så hjemmet blir en ting, i stedet for en rekke relasjoner?

            DR: Definisjonen av hjemme slik folk bruker ordet nå betyr «mitt hus», snarere enn hva det hadde vært tidligere, som var «hvor jeg er fra». «Mitt hjem er New York, hva er ditt hjem?»

            PN: Akkurat, min by.

            DR: Hvor er du fra? Ikke den «strukturen». Men de måtte redefinere hva hjemme betyr, og de brukte en masse av det offentliges penger for å få til dette. De konstruerte hus i nabolag spesieldesignet for å isolere mennesker fra hverandre, og i særdeleshet for å hindre menn fra å kunne samles og organisere seg – det er ingen felles saler, ingen ølhaller i disse boligfeltene. De foretrakk menn som var opptatt med sine plener og med sine tre frukttrær i hver sin hage, med stadige oppussingsprosjekter; for kvinnene vil kjøkkenet være bakerst i huset, der de kan se barna leke i bakgården.

            PN: Slik at de ikke ser naboen gå forbi. Ingen verandarom.

            DR: Alt måtte være individuelt, dette ble planlagt! En mann med et boliglån å betale kommer ikke til å bli revolusjonær. Med et slikt beløp å tilbakebetale har han en eierandel i systemet. Sant nok, han er på feil side av gjeldsøkonomien, men i 30 år kunne han eie sitt eget hjem.»

            http://hilobrow.com/2011/11/04/douglas-rushkoff/

          • ⒶF
            12. januar 2017 klokka 11:20

            Jo, men Ford hadde allerede preparert grunnen gjennom å endre produksjonsprosessene og gjennom det den økonomiske tenkningen. Fordismen ble også implementert, ved Fords egen hjelp, i Sovjetunionen, der «den store fabrikken» nærmest ble et bilde på hele samfunnet.

            Du siterer:

            «I stedet for å kjøpe noe fra folk jeg kjenner, stoler jeg mer på «Quaker Oat Man» enn deg.»

            Dette tangerer temaet for en bok jeg leser nå, «The Company of Strangers – A Natural History of Economic Life» av Paul Seabright. Interessant som fy, og en naturlig forlengelse av bokhylla ved siden av Bongard & Røskaft.

            http://www.bookdepository.com/The-Company-of-Strangers-Paul-Seabright/9780691146461?ref=grid-view

      • 12. januar 2017 klokka 09:34

        Ps! Da jeg svarte nedenfor mente jeg at det var en annen artikkel jeg hadde referert til.

        – Bedehuskulturen var håpets kultur for slitets folk: https://leveveg.wordpress.com/2017/01/10/hapet-i-bedehuskulturen-for-slitets-folk/

        «En meningsløs tilværelse kan bæres sålenge det finnes håp. Håp er en alternativ måte å skaffe seg ro og trygghet på. Med en god porsjon håp kan sosiale vesener tåler mye slit, slik Leo Tolstoj (1828-1910) skrev: “Det finnes ingen livsvilkår som mennesket ikke kan tilvennes, særlig når han ser at alle andre godtar dem“. – Einar N. Strømmen, sivilingeniør, professor Emeritus ved NTNU og Tor G. Syvertsen, sivilingeniør, professor ved NTNU

        Dette forklarer hvorfor bedehuskulturen fikk slikt fotfeste blant slitets folk. Rundt Totenåsen stod bedehuskulturen aller sterkest i grendene lengst opp mot åsen, her hvor snøen var dypest, steinene størst og gårdene minst. Det var disse menneskene som i størst grad trengte håpet for å utholde slitet!»

        Bedehuskulturen var slik i særlig grad en hverdagskultur, ikke en høytidskultur, og har slik mange likheter med arbeiderbevegelsen. Kristus gav håp til å utholde slitet i hverdagen, på samme vis som Karl Marx. Men mens de kristne søkte sin lønn og det nye paradis i det hinsidige, søkte Marx følgere dette oppfylt på jorden.

        «The welfare state was the result of an alliance of socialist and christian groups, lutherans in the scandinavian context, catholics in countries like Belgium (the christian-democratic workers’ movement was quite strong there).» – Michel Bauwens

        «Som i himmelen, så og på jorden.» Her ligger mye av grunnlaget for velferdsstaten. Velferdsstaten i sin nåværende form kan dog ikke opprettholdes, til dette er den altfor ressurskrevende og byråkratisert Derfor må den videreføres i en ny modell, dette er InnGruppe-Demokratiet til Terje Bongard.

        • 12. januar 2017 klokka 09:36

          «P2P societies require the achievements of the welfare states as their basis. But they also go beyond it by maximally deburocratising the state. On to the communification of state and public-commons partnerships in the context of a Partner State model which enables and empowers direct social production by its citizens.» – Michel Bauwens

        • ⒶF
          12. januar 2017 klokka 11:09

          Håp for å utholde slitet er jeg med på. Men dette håpet vil måtte ha noe ulik eksakt form til ulike tider. Vi kan ikke stille klokka bakover, og dagens mennesker kan ikke forventes å finne håp i trosforestillinger som strider såpass grunnleggende mot den virkelighetsforståelsen vi alle, også kristne, drar nytte av i dag (den vitenskapelige). Ei heller bør man drømme seg så bort i det man forestiller seg som de beste sidene ved bedehuskulturen, som 30-40km lange turer sammen til nabobygda for å unngå innavl, at man tror det går an å håndplukke de sidene ved en kultur man liker best og knipse, så er resten vekk.

          Ellers interessant det du skriver om ulike retninger og lokalhistorien din. Et siste lite råd i den sammenheng er kanskje å ikke gå altfor opp i en offer-rolle. Kun for egen del, altså, og også selv om man skulle mene at det teknisk sett er et faktum at man er et offer. Bitterheten er en gift som hindrer en i å gjøre det man fremdeles kan gjøre. Tenk på noen som har det mye, mye verre, det burde ikke være så vanskelig å finne noen i dag, og lev så resten av dagen høyt på skadefryd og lettelse over at det ikke gjelder deg. 😀

          • 12. januar 2017 klokka 11:32

            Takk for gode råd!

            Jeg regner meg selv som tradisjonalist, og tradisjonalister har det til felles at de mener alle tradisjoner har noe verdifullt ved seg, fra alle kulturer, religioner og historiens mange lag. Dette gjelder også åsa-troen. For ås-troen rundt Totenåsen gjorde nok husmannssønnen Dahl en kjempeinnsats med å få inn nytt genmateriale på tvers av bygdene rundt Totenåsen. Dahl selv ble aldri gift. Kanskje var han homofil, slik som hans arvtaker Knut Anders Sørum? Hvis ikke tror jeg han har mange ukjente sønner og døtre rundt åsen, for Totenåsen var den gang full av budeier.

            Ellers er jeg nok mer ur-konservativ enn paleokonservativ. Selv om bedehuskulturene hadde et sterkt samhold, var det individet som til slutt stod alene for Gud. Her skiller nok protestantismen seg sterkest fra katolisismen. Men i dag må vi nok tilbake til en form for stammesamfunn. Selv ser jeg det slik at grendeklyngene kan gi en ny start, da grendenorge i dag er fullstendig ødelagt, grenda mi er kun et eksempel. For grendeklyngene er dette noe som kun vikingmiljøet kjemper for i dag, derfor ser jeg dem som en spydspiss for å kunne etablere en ny rural kultur. Får de til ei grendeklynge håper jeg de vil ta imot meg, og jeg vil ikke på noen måte forsøke å forstyrre dem med min tro. Poenget for meg er at vi deler en felles retrovativ virkelighetsforståelse!

            – Grendeklynga – en modell for framtida?: http://www.magasinetkote.no/artikler/2014/3/25/grendeklynga-en-modell-for-framtida

Legg inn en kommentar