USA: Djupstaten i trøbbel

Man kan også si: The Deep State in Deep Shit, for maken til den politiske krisa som utspiller seg i USA nå har man knapt sett i moderne tid, og i hvert fall ikke i USA. Begrepet Deep State eller djupstaten er brukt av mange, men kanskje mest oppsiktsvekkende av den tidligere CIA-agenten Philip Giraldi. Han har en fortid som anti-terrorekspert og militær etterretningsoffiser i CIA. Han har jobbet for store korporasjoner i USA og som CIA-mann var han blant annet stasjonert i Tyrkia. Det er derfra han hentet begrepet “Derin Devlet» eller djupstaten. Giraldi var med på å etablere ei gruppe som kaller seg Veteran Intelligence Professionals for Sanity.

I artikkelen Deep State America fra 2015 forklarer han hva han mener med dette begrepet slik situasjonen er i USA:

In truth America’s deep state is, not unlike Turkey’s, a hybrid creature that operates along a New York to Washington axis. Where the Turks engage in criminal activity to fund themselves, the Washington elite instead turns to banksters, lobbyists, and defense contractors, operating much more in the open and, ostensibly, legally. U.S.-style deep state includes all the obvious parties, both public and private, who benefit from the status quo: including key players in the police and intelligence agencies, the military, the treasury and justice departments, and the judiciary. It is structured to materially reward those who play along with the charade, and the glue to accomplish that ultimately comes from Wall Street. “Financial services” might well be considered the epicenter of the entire process. Even though government is needed to implement desired policies, the banksters comprise the truly essential element, capable of providing genuine rewards for compliance. As corporate interests increasingly own the media, little dissent comes from the Fourth Estate as the process plays out, while many of the proliferating Washington think tanks that provide deep state “intellectual” credibility are similarly funded by defense contractors.

Giraldis artikkel er også blitt kommentert i New York Times og begrepet, slik han definerer det, er blitt brukt av flere andre forfattere, som for eksempel Peter Dale Scott og Mike Lofgren.

Sjøl djupstatens husorgan Washington Post har hatt en svært interessant serie om djupstaten og har kartlagt den et langt stykke på vei.

Denne djupstaten, som springer ut fra det militær-industrielle komplekset og finanskapitalen har inkorporert det politiske apparatet i begge partier og kontrollerer det meste av mediene. Denne monsterblekkspruten av et maktapparat lever av kriger og utplyndring av land og ressurser over hele kloden. Og deres kandidat til president i USA var helt åpenbart Hillary Clinton.

Og så gikk noe fullstendig gærnt. Outsideren, høyrepopulisten og demagogen Donald Trump, som bare var tiltenkt rollen som den tullingen til og med en så upopulær kandidat som Clinton kunne slå, gikk hen og vant. Og enda verre: han truer med å motsette seg djupstatens vilje. Han truer med, O skrekk og gru, å slutte fred med Russland!

Siden da har det pågått en frenetisk kampanje fra djupstaten med sikte på å enten omgjøre valget, eller da det ikke gikk å diskreditere den nyvalgte presidenten til det punktet hvor han ikke vil kunne utøve sitt embete. Det siste er naturligvis etterretningstjenestenes «rapport» om Russlands «innblanding» i presidentvalget. Som Finian Cunningham skriver på Information Clearinghouse:

The CIA and their surrogates in the Obama administration, Congress and the media were building up the US intel report like a witch-hunt against anyone who dares to dissent from the allegations of Russian cyber interference. Unlike warmongering Congress members such as John McCain and Lyndsey Graham, Trump has not jumped on the bandwagon to demonize Russia.

And the thing is that people beyond the thrall of the Deep State centered in Washington appear to agree with Trump. At a time of immense social challenges from poverty, unemployment, financial indebtedness, deteriorating infrastructure and public services, and so on, a US policy of hostility towards Russia seems like an alien distraction. A contemptible waste of priority and resources, not to say a reckless drumbeat to war between nuclear powers.

Den herskende klassen i USA ønsker et nytt våpenkappløp, de ønsker en ny kald krig, de ønsker nye varme kriger som kan drive profitten i korporasjonene i en økonomi som nå er så skakkjørt og så ute av stand til å fornye seg at bare krig kan holde hjulene i gang.

Men sjøl deres egne deserterer. Eks-agenten Giraldi er ikke den eneste. Det er mange som har fått nok, og alt tyder på at lekkasjene fra Demokratenes server og Hillary Clintons eposter var lekkasjer fra nettopp denne typen folk, folk på innsida av etterretningstjenestene som ganske enkelt har fått nok. Den internasjonalt kjente eksperten på datasikkerhet, John McAfee, sier at dette bærer alle preg av å være en lekkasje som er forsøkt kamuflert som «russisk hacking».

Dette er også oppfatninga til Gert R. Polli, tidligere sjef for den østerrikske etterretningstjenesten som har skrevet om dette for Deutsche Wirtschafts Nachrichten. Han mener at rapporten fra CIA & co baserer seg på falske fakta, spekulasjoner og antakelser, og at den bare viser hvor djup krisa i det amerikanske systemet er. Han mener hele rapporten er blamerende for disse tenestene og at det som er skjedd er enestående i USAs historie.

Han har også en bemerkning angående utenlandsk påvirkning av valget i USA: Mens man er så opptatt av Russland, sies det ingenting om hvordan Saudi Arabia og de andre gulfstatene investerte tungt i å få Hillary Clinton som president. (Han kunne føyd til Norge, må jeg få nevne.)

Den krisa som utspiller seg i USA nå, til dels for åpen scene, er helt unik. Den er et resultat av at USAs rolle som enerådende supermakt og verdenspoliti er i akutt fare og at USAs økonomi og samfunnsliv er så vanskjøttet og så skakkjørt at det går opp i liminga. Jeg har tidligere sammenliknet dette med tida umiddelbart før Romerrikets sammenbrudd. Likhetene blir bare større for hver dag som går.

  17 kommentarer til “USA: Djupstaten i trøbbel

  1. 9. januar 2017 klokka 11:23

    stor oreda…kz hade en pessimistisk konspiratorisk tanke som jag redigerade…. «Den verkliga eliten har marknadsfört miljardären Trump som «anti establishment». De lät MSM bruka omvänd psykologi för att sälja in honom till arbetarklassen,. Medias lansering av Trump är en psyop.
    Och alla fortsätter spela sina roller. MSM fortsätter att vara «i otakt med folket», och Trump fortsätter å spela arbetarklassens hjälte mot etablissemanget — medan hans stab består av ett noga utvalt Skull & Bones-medlemmer, Goldman Sachs-chefer, oljemagnater, neocons, militärindustrialister och andre krigshetsare — som alla är miljardärer.
    Jag tror inte arbetarklassen i USA är särskilt upphetsad över Trump. De er nog så fulla av kognitiv dissonans och rationalisering att dom inte bryr sig när Trump beordrar «boots on the ground» i Iran. Eller om han satsar på atombombning och/eller beväpning av «moderata rebeller». Det sistnämnda är kanske det mest troliga.
    Men efter förstörelsen av Syrien är det väl Tunisien som skal till slaktbänken, enligt Brzezinskys schackanvisningar.»…fan trot

  2. 9. januar 2017 klokka 13:36

    Jeg er i hovedsak enig med denne kommentaren, men jeg mener motivene for djupstatens agering er litt upresist analysert. Slik jeg ser det, er det ikke krig og opprustning som er selve målet. Hovedmålet er derimot opprettholdelse av USAs hegemoniske supermaktsposisjon, og krig og proxykrig er virkemidler for å holde rivaler på verdensarenaen nede, heller enn mål i seg selv. Jeg har skrevet om dette i en artikkel til tidsskriftet Rødt! (nummer 4-16: ) som ikke er på nett der, men som jeg nå har lagt ut på bloggen min:http://globalgeopolitikk.blogspot.no/2017/01/gulfmonarkene-vestens-varige-venner_9.html

    De mest relevante avsnittene:
    Selv om USA ikke er avhengig av olje fra Gulfen til eget forbruk, heller ikke i krigstid, er USAs allierte i Vest-Europa og Øst-Asia helt avhengige av denne oljen, og det samme er i økende grad USAs viktigste rival på verdensarenaen, Kina. Det å ha politisk kontroll i Midtøsten er dermed avgjørende for å kunne trygge leveransene av olje til strategiske allierte, og like viktig, for å kunne stenge leveransene til hovedmotstanderen. Så lenge USA gjennom politiske allianser understøtta av våpenleveranser og baseavtaler opprettholder geopolitisk dominans i Gulfregionen, har USA også et militærstrategisk overtak på Kina.

    USAs supermaktsøkonomi

    For den amerikanske eliten er det å miste statusen som enerådende supermakt en avgjørende politisk-ideologisk trussel. Forestillinga om «American exceptionalism», det vil si forestillinga om USA som en hegemonisk makt med evne og vilje til å diktere politisk utvikling i alle politisk viktige deler av verden, er en like viktig del av den amerikanske politiske identiteten som troen på markedets usynlige hånd og «the self made man». Men det er også i høy grad et økonomisk spørsmål.

    Det som har gjort det mulig for USAs økonomi å ha en forbruksdrevet vekst basert på økende handelsunderskudd gjennom lang tid, er to faktorer. Den første er bruken av dollar som internasjonalt byttemiddel. Det gjør det mulig for USA å trykke opp stadig flere penger for å dekke inn det økende underskuddet, uten at dette leder til hyperinflasjon slik det ville gjort i ethvert annet land. Det at dollaren fortsatt har en dominerende rolle som internasjonalt byttemiddel, har uten tvil sammenheng med USAs dominerende politiske rolle i verden, som igjen er et produkt av USAs posisjon som den dominerende militære supermakta.

    Den andre faktoren er kapitalstrømmen som skyldes repatriering av profitt fra USA-eide transnasjonale selskaper. Selskapseierskap er det ene økonomiske området hvor USA fortsatt innehar den dominerende lederposisjonen globalt. I følge Fortune 500, er 134 av verdens 500 største selskaper hjemmehørende i USA, ned fra 153 i 2008. Men Kina kommer halsende etter. 101 av de 500 største selskapene er nå kinesiskeide.

    Det som er særlig verdt å merke seg når man sammenligner de dominerende USA-eide selskapene med globale storselskaper som er hjemmehørende i andre land, er fire forhold:

    1. Den relativt svake posisjonen for selskaper innen industrisektorer hvor konkurransen selskapene imellom først og fremst avgjøres av selskapenes evne til å drive fram kostnadseffektive produksjonsprosesser, som metall- og bilindustri.

    2. Den sterke posisjonen for selskaper som er avhengig av et kjøpekraftig innenlandsk marked, spesielt bank og forsikring, private helseforetak og varehandel. Siden disse bransjene i hovedsak er fokusert på hjemmemarkedet, bidrar profitten fra disse selskapene i mindre grad til å kompensere for underskuddet på handelsbalansen.

    3. Den sterke posisjonen for sektorer hvor det er statsmakt og politiske beslutninger som i siste instans avgjør hvilke selskaper som oppnår suksess eller fiasko. USA-eide olje- og oljeserviceselskaper er fortsatt blant de viktigste globalt, for i oljeindustrien er det ikke private forbrukere, men regjeringer, som gjerne ønsker å blidgjøre den ledende supermakten, som avgjør konkurransen gjennom tildeling av utvinningsblokker.
    En annen sektor hvor konkurransen avgjøres politisk, er våpen- og flysektoren. Konkurransen mellom svenske Saab og amerikanske Lockhead Martin om leveranser av kampfly til Norge, viser med all mulig tydelighet hvordan politiske forhold er styrende for utfallet.

    Den viktigste bransjen hvor USA-eide selskaper gjør det godt i en global konkurranse som avgjøres av forbrukere på grunnlag av pris og kvalitet, er selskapene innenfor elektrisk og elektronisk utstyr. At USA-eide selskaper gjør det godt på dette området, har sammenheng med at teknologien som anvendes ofte utvikles som spinn-offs fra militær forskning og fra militærindustrien.
    4. USA har total dominans i bransjer hvor samspillet av politisk, ideologisk og kulturell dominans er avgjørende. Alle de tre mediekonsernene som er på Fortune 500-lista er hjemmehørende i USA. Samtidig har USA også en sterk posisjon innen merkevarebaserte forbruksvarer, som drikkevarer og tobakk.

    Israel og Gulfmonarkene
    USAs økonomi er altså basert på forutsetninga om at USA fortsatt er verdens dominerende supermakt, og USAs rolle som dominerende supermakt forutsetter geopolitisk kontroll i Persiagulfen. Spørsmålet er hvorfor USAs og Vestens geopolitiske kontroll i regionen må hvile på allianse med sterkt kvinneundertrykkende eneveldige monarkier. Dette er det umulig å forstå uten å trekke inn USAs relasjon til Israel.

    USAs bastante støtte til Israel er først og fremst et produkt av amerikansk innenrikspolitikk. Mens de jødiske velgergruppene, som i hovedsak er sterke Israeltilhengere, er viktige for det demokratiske partiet, spesielt som økonomiske bidragsytere, utgjør enda mer fanatiske Israeltilhengere blant kristenfundamentalistene bortimot halvparten av det republikanske partiets kjernevelgere.

    På grunn av USAs støtte til Israel, ble mange vanlige arabere positivt innstilte til Sovjetunionen under den kalde krigen. Sovjetunionen støttet da også den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) og radikale nasjonalistiske arabiske ledere, som Hafez Al Assad i Syria. For det saudiske kongehuset og de andre eneveldige monarkene ved Persiagulfen, var radikale republikanske krefter imidlertid en direkte trussel mot deres fysiske overlevelse. Det gjorde at USA ble deres naturlige allierte, på tross av USAs støtte til Israel.
    Gulfstatenes statsideologi, knyttet til kongen som opprettholder av Guds lov, sharia, gjorde det mulig å holde folkemassene unna politisk makt, og gitt folkets sympati med palestinerne og motstand tilhørende motstand mot Israels sterkeste forsvarer, var og er det en ideologi som også ivaretar USAs strategiske behov, uavhengig av hvor fremmed ideologien måtte framstå for den amerikanske befolkninga.

    • KZ
      9. januar 2017 klokka 20:21

      Bra saker. Dette burde jo vært et eget innlegg.

  3. Øystein
    9. januar 2017 klokka 13:38

    Nå tror ikke jeg Deep State er i trøbbel, men derimot selve statsdannelsen, og det er planlagt av nettopp Deep State. Denne skyggeregjeringen har eksistert siden 50-tallet, hvis mål er å 1) hindre/skjule informasjon 2) kontroll over politiske deltakere/prosesser 3) kontinuitet i prosessene mot målet, som en verdensregjering 4) stoppe/hindre personer å utføre uønskede beslutninger 5) Diskreditere personer/organisasjoner som forsøker å spre sannheten m.m
    Denne Deep State-organisajsonen er kjent som Majesty Twelve, og består av 3 grupper a 13 personer, alle håndplukket ut fra makt, ideologisk standpunkt og kreativitet, og rekrutteres fra «hemmelige» organisajsoner som Skull & Bones, JASON Society, Order of the Quest og Scroll & Key, og virker gjennom blant annet CFR, Bilderberg, Trilateral Commition og Atlantic Council. Nelson Rockefeller og Hinze (Henry) Kissinger er sentrale personer i dette opplegget.
    Ved å sørge for at befolkningen stadig får lavere tillit til regjeringer, politikere og massemedia, som vi ser i politikervalg rundt om i verden, vil troverdigheten til slutt bli så lav at folk vil rope etter endringer. Og alternativet står klart: en verdensregjering, med et verdenspoliti, en verdenshær, en verdensbank og en verdensdomstol – et virkelig mareritt.

    • KZ
      9. januar 2017 klokka 20:28

      «Ved å sørge for at befolkningen stadig får lavere tillit til regjeringer, politikere og massemedia, som vi ser i politikervalg rundt om i verden, vil troverdigheten til slutt bli så lav at folk vil rope etter endringer. Og alternativet står klart: en verdensregjering, med et verdenspoliti, en verdenshær, en verdensbank og en verdensdomstol»

      Stemmer. Og nå brukes Brexit, Brexit 2 (Trump), Brexit 3 (Le Pen) osv. for å diskreditere selve konseptet demokrati. Narrativet blir slik: «Se her, se så forferdelig demokratiet er! Det ga oss forferdelige Trump! Vi trenger et nytt system!»

      Meningen er at Trump & Co. skal være selve spikeren i kista for demokratiet.

      Men jeg tror nok at NWO faktisk kan komme til å minne ganske mye om det Steigan kaller Kommunisme 5.0. Jeg tror dette systemet blir innført rundt høsten 2023. Kina kommer til å spille en lederrolle i den nye ordenen, men land som Russland blir også viktige. Vesten blir ikke så veldig viktig.

      Før den tid skal den gamle verdensordenen avvikles, og det er her Trump & Co. kommer inn i bildet.

    • Ola
      12. januar 2017 klokka 18:53

      Parodisk ,både av den ene og andre her, dere arbeiderkommunister er irrelevante :Aldri undervurder De forente stater!!Come-back etter comeback er dets fasit.

  4. Jan HårstadLibya
    9. januar 2017 klokka 20:00

    Nok en viktig artikkel fra Pål. Men hva skal vi gjøre med dette,folkens,at Klassekampen konsekvent kjører Pentagon-terminologi,både når det gjelder Syria hvor leiesoldater ble REBELS/OPPRØRERE og Pentagon/Natos ekstreme aggressive militære oppmarsj mot Russland er et FORSVAR. «Rakettskjold/rakettforsvar». Det er jo det rene tullball.
    Her sier general Ben Hodges til deutsche wirtschaftnachrichten 9.1. at USA nå vil at Pentagon får opprettet en EGEN MILITÆR SCHENGEN ZONE i hele Europa.
    Oversatt til praktisk politikk betyr dette at USA kan ta seg fritt tilrette uten å spørre noen nasjonal regjering om tillatelse.
    Det unike med Norge er jo at eliten – målført av Brende/Søreide og Natopressen – kan ikke få nok amerikansk militær okkupasjon av Norge med tanke på krig mot Russland.
    Hvordan skriver Klassekampen om dette 9.1.2017?
    «Dermed kan Norge bli en del av Natos omstridte RAKETTFORSVAR MOT ATOMVÅPEN innen året er inne.»
    Har en mista vettet i KK-redaksjonen? Hele ØstEuropa fylles jo opp med atomvåpen rettet mot Russland.
    (bemerkning til Holgersen: hvis du ønsker å bli lest av mange,ikke skriv så lange artikler.)

    • ⒶF
      9. januar 2017 klokka 20:25

      Og når skal du begynne å ta konsekvensen av at Klassekampen i dag ikke er et relevant organ for folk som er opptatt av klassekamp og fredsarbeid, og ikke har vært det på lange tider, Hårstad? Du vet jo dette nå. Og det går ikke bare over heller, uansett hvor mye du skriker til dem. Utenfra ser det ut som en hel masse raseri (og derfor energi) brukes på å konstatere på nytt og på nytt det samme bitre budskapet. Det blir selvfølgelig ikke mindre sant for hver gang, men hva er poenget med å tvære ut et dødt forhold på den måten? Er’e slutt, så er’e slutt.

      For å sette det litt på spissen (jeg mistenker deg jo ikke for å være direkte gal): Einstein skal ha sagt at definisjonen på galskap er å gjenta det samme eksperimentet hundre ganger, og så forvente et annet resultat gang nummer hundre-og-én.

      Dersom du virkelig fremdeles mener at det kommer til å hjelpe å mase, tror jeg du er helt på jordet. Vi må finne på noe som ikke er avhengig av at du friskmelder Klassekampen.

      Dersom det bare er oppgulp av gammel vane og uslokkelig bitterhet; gi slipp. Ta det som et velment råd.

      • Vidar Johansen
        11. januar 2017 klokka 11:38

        «Einstein skal ha sagt at definisjonen på galskap er å gjenta det samme eksperimentet hundre ganger, og så forvente et annet resultat gang nummer hundre-og-én.» Den minnet meg på en strofe jeg hørte fra en tidligere arbeidskollega for noen år siden, og som jeg synes er ganske fornøyelig: «Det går en hårfin grense mellom genialitet og galskap».

  5. Jan HårstadLibya
    9. januar 2017 klokka 21:31

    AF: jeg tar gjerne imot gode råd da jeg er klar over at ingen er ufeilbarlig. Men jeg mener du tar feil i en objektiv vurdering av Klassekampens rolle/posisjon i Norge.
    Fremdeles er det slik at mange folk betrakter Klassekampen som organet for venstresida i Norge. De som har forstått at avisa overhodet ikke er relevant i klassekamp eller fredsarbeid,er en liten minoritet som det haster med å bygge større. Skal dette miljøet vokse må man etter mitt skjønn føre en polemisk og ideologisk kamp mot det globalistisk sosialdemokrati under Nato som avisa i praksis markedsfører.Ikke nødvendigvis på lederplass,men i praksis.
    Det handler i veldig liten grad om mine gamle vaner eller uslokkelige bitterhet på et personlig plan.Det blir freudianisme.
    Ideologisk krigføring går forut for reell shooting wars.
    Der hvor man i Europa har kommet litt lenger i avskaffelse av ytringsfrihet,såsom Tyskland,ser vi at det er det LINKS-GRÛNE miljøet (som tilsvarer det norske Klassekampen)som melder seg på til de statssubsidierte institusjonene som skal sensurere nettet for ukorrekte meninger.
    Jeg har lenge advart (derimot.no) om at vi kan få den situasjonen at den norske offisielle «venstresida» går i bresjen for å kvele det som fremdeles er frimodig politisk debatt i Norge. Det som allerede er av slike subsidierte overvåkningsblogger i Norge er jo befolket av det rettenkende globalistiske «venstre». Det kan definitivt bli mye,mye mer av dette i 2017.

    • ⒶF
      9. januar 2017 klokka 22:12

      Ok, jeg er i hvert fall helt enig i elendighetsbeskrivelsen og de dystre prognosene. De er vel i grunnen godt i gang, synes jeg.

      Du har antakelig større forutsetning enn meg for å mene noe om KKs posisjon i «venstresidas» verden, og sånn sett er det mulig du har rett i at det er et poeng å kjøre på en konstant polemikk, hvis målgruppa faktisk leser det. Her får man jo som bidragsyter i mediefloraen bare gjøre det man kan og håpe. Jeg får heller bare hoppe over de tiradene, for jeg trenger knapt påfyll på den kontoen sjæl. 🙂

      Sånn ellers hadde det vel vært å håpe at såpass store og viktige saker som mulig forestående verdenskriger, økosystemkriser og finans- og systemkollapser på mange områder kunne engasjere fler enn KKs kjernelesere på venstresiden. Om det står til liv tilstrekkelig der i gården til at du bør regne dem som sannsynlige allierte i praksis, og om de er mange nok til at det er en prioritert gruppe å nå, vet jeg jammen ikke. Kanskje. At venstre-høyre-aksen ikke lenger er en tydelig relevant modell for det politiske landskapet gjør også at jeg tenker at man må finne felles multiplum som favner bredere. Og hvem snakker med de avpolitiserte generasjonene født etter 1985 som ikke leser aviser i det hele tatt? Og overhodet ikke tenker på seg selv som arbeiderklasse selv om de kanskje burde gjort det? Hvis fortroppene skal utgjøres vesentlig av folk med 1900-tallets kulturelle og politiske ballast, verdisett og verdensbilde, herunder et sterkt og bevisst forhold til begrepene klasse og klassekamp, aldri ha stemt til høyre for AP – OG ikke forlengst ha trådt av tjeneste på barrikadene til fordel for en mer komfortabel karriere, ja da mistenker jeg at her er de fleste på plass allerede.

      Jeg tror det står ideologiske kameler på menyen i 2017.

  6. Jan HårstadLibya
    9. januar 2017 klokka 23:46

    AF: jeg vet ikke om det også har gått ut på dato, men innen klassisk sosialistisk teori var det slik at politikkutforming var avhengig av riktige prognoser for utviklingen.Feil prognoser fører i avgrunnen. AKP.
    Som jeg ser det blir det helt umulig å opprettholde ungdomskulturene av avpolitiserthet i årene 2017-18. Bare en sånn sak som at dollaren kollapser vil endre vestverdenen drastisk,eller andre krigerske saker som også vil endre bevisstheten hos folk.
    Ta den militære oppbyggingen av Polen som knapt er til å fatte. Nazistenes Operasjon Barbarossa er jo bare småsaker i sammenligning med den militære oppbyggingen i ØstEuropa.
    Her skriver en Peter Korzun 8.1. en inngående redegjørelse for hva som skjer av Nato-polske krigsforberedelser på strategic-culture.org
    Den offisielle «venstresida» trykker ikke sånt, men henvender seg til NUPIene for å høre om Natos Rakettskjold i Norge.
    Skal vi få forberedt noen politisk bevissthetsutvikling av den apolitiske ungdomsgenerasjonen, må vi kunne tilby en annen alternativ virkelighetsoppfatning og jeg vet ikke hvordan det skal skje uten en ideologisk kamp mellom to fiendtlige virkelighetsoppfatninger. Nato-globalismens krigsforberedelser mot antiimperialister og fredssøkere.

    • ⒶF
      10. januar 2017 klokka 10:25

      Takk. Dette er umåtelig interessant, fordi det går rett inn i det som er mangelvare både her og generelt, nemlig konkrete mediestrategier og prioriteringer. Jeg må gruble litt over dette før jeg kan gi et ordentlig svar, men tror fremdeles at det må favnes ubehagelig bredt på «vår» side, det må appelleres mer til logikk og overlevelsesdrift enn til tradisjonelle politiske/ ideologiske standpunkter slik disse ellers møtes for å danse eller slåss på festen i det politiske samfunnshuset i «fredstid».

      Dersom storkrigsfaren er så overhengende som man kan få inntrykk av, en forestilling som du selv er en sterk og klar talsmann for, synes det opplagt at du må være villig til å jobbe side om side og sammen med folk du aldri hadde trodd du skulle komme til å ville hilse på på gata en gang, bare de er anti-imperialistisk og anti-storkrigs-orienterte for øyeblikket – om så anti-imperialistiske bare i en begrenset og pragmatisk betydning. Det er ikke tiden for smålige diskusjoner om ideologi eller politikk hvis det står om livet.

  7. Jan HårstadLibya
    10. januar 2017 klokka 14:17

    AF: slutter meg fullt ut til tankeskissen din her. Det globalistiske prosjektet (one world order) har forlengst innsett at dette ikke er mulig å gjennomføre uten enorme kriger som allerede er under praktisk oppbygging i Baltikum og SørKinahavet.
    Alle mennesker som motsetter seg globaliseringen og dens krigsplanlegging er å betrakte som medlemmer av motstandsbevegelsen og da blir de gamle ideologiske merkelappene fullstendig irrelevante.
    Det er ikke slik den offisielle «venstresida» tenker. For dem er Nasjonal Front i Frankrike «nyfascister». Et parti som er imot Nato og EU!!!
    Meldinger fra Tyskland går ut på at «Die grünen spiller en førende rolle i oppbygging av en Polizei und ûberwachungsstaat.»
    Med andre ord: vi må ikke bli overrasket om det statssubsidierte offisielle «venstre» i Norge tar akkurat samme oppstilling.
    I liberale Verdidebatt har det vært massiv utrenskninger av dissentere og selvtenkere den siste uka.

    • ⒶF
      10. januar 2017 klokka 15:44

      Brrh.

Legg inn en kommentar