Pinlig rapport fra CIA & co

0

Endelig skulle USAs etterretningstjenester bevise at Russland og president Vladimir Putin personlig har forsøkt å påvirke presidentvalget i USA. Rapporten deres ble presentert 6. januar 2017. Hele teksten ligger her.

Rapporten er sjokkerende lesning, sjokkerende fordi den i et så viktig spørsmål som dette mislykkes fullstendig i å presentere noe som kan likne skyggen av bevis.

Saka er viktig for USA, ikke bare viktig, men ekstremt viktig. Den handler om hvorvidt valget til USAs høyeste verv, presidenten, har vært manipulert av en utenlandsk stormakt eller ei. Den handler altså om legitimiteten til den neste presidenten, den neste øverstkommanderende, i USA.

Og saka er naturligvis viktig for forholdet mellom USA og Russland, ikke bare nå, men kanskje for tiår framover.

Og den er viktig for USAs allierte. Er den kommende lederen for deres fremste allierte legitimt valgt, eller er han manipulert på plass fra utlandet? I ytterste fall er det jo denne mannen de skal gå i krigen med.

Med så stor fallhøyde skulle man tro at byråene hadde fjellstø beviser. Men det har de tydeligvis ikke. Det de legger fram kan knapt kalles filler og bein. Les hovedkonklusjonen:

We assess Russian President Vladimir Putin ordered an influence campaign in 2016 aimed at the US presidential election. Russia’s goals were to undermine public faith in the US democratic process, denigrate Secretary Clinton, and harm her electability and potential presidency. We further assess Putin and the Russian Government developed a clear preference for President-elect Trump. We have high confidence in these judgments .
We also assess Putin and the Russian Government aspired to help President-elect Trump’s election chances when possible by discrediting Secretary Clinton and publicly contrasting her unfavorably to him. All three agencies agree with this judgment. CIA and FBI have high confidence in this judgment; NSA has moderate confidence.

NSA, Den nasjonale sikkerhetstjenesten, har altså «moderat tro» på konklusjonen. Og det kan man forstå.

«Beviset» består altså i at Russland har diskreditert Hillary Clinton og undergravd hennes valgbarhet. Punktum. Men Russland behøvde ikke gjøre det. Hillary Clinton klarte da helt på egen hånd, og helt uten assistanse fra andre å blamere seg. Bare den måten hun behandlet sin partifelle, Bernie Sanders, på burde jo være tilstrekkelig. De hundrevis av delegatene på Demokratenes kongress som marsjerte ut av salen da hun tok imot nominasjonen, kan ikke med noen form for rimelighet kalles agenter for Putin. De var møkk forbannet på krigeren og den korrupte maktpolitikeren Clinton. De hadde absolutt ikke noe behov for utenlandsk hjelp til å forstå dette.

Susan Hennessey, tidligere NSA-ansatt og nå ansatt i den mektige Brookings Institution, skrev på Twitter:

The unclassified report is underwhelming at best. There is essentially no new information for those who have been paying attention.

«Underwhelming» is the word!

Selv demokratenes leder i Kongressen, Nancy Pelosi, må innrømme at hun ikke er spesielt imponert over det hun har fått vite. The Hill siterer henne slik:

I know we have to respect sources and methods. But I think that even Congress has the right to know more than they want to disclose to Congress.

Og republikanernes leder, Paul Ryan, sier:

We must also be clear that there is no evidence that there was any interference in the voting or balloting process.

Når det ikke foreligger bevis for innblanding fra Russland, er det naturligvis skandaløst at de hemmelige tjenestene i USA fortsetter å insinuere at det har vært en slik innblanding. Det er skandaløst for dem og for USA. Det kan sies å være et eklatant tilfelle av sjølskading. Og det er helt opplagt at dette vil få konsekvenser. Som president vil ikke Donald Trump kunne leve med å ha illojale hemmelige tjenester. Ja, hvordan skulle han kunne snu ryggen til dem, eller overlate sin og nasjonens sikkerhet i deres hender etter dette?
Altså kommer «hoder til å rulle». Det blir en meget interessant prosess.

Forrige artikkelTyrkias visestatsminister: – Utenlandsk etterretning kan stå bak terroren
Neste artikkelUSA vil drive fram det «kontantløse samfunnet» i India
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).