Hva blir USAs nye strategi?

Det er nokså tydelig at djupstaten i USA, altså det maktapparatet som er der uavhenig av hvem som til enhver tid blir valgt til president, har vært og er i krig med seg sjøl. De innbitte forsøkene fra CIA og andre etterretningstjenester på å så tvil om gyldigheten til Donald Trumps mandat har vist oss det med all ønskelig tydelighet. Det samme gjelder Clinton-kampanjens mislykte forsøk på å få valgmennene til å forkaste Trump. Konflikten går så djupt at det fortsatt er mulig at den vil bli enda skarpere.

Men det er noen i djupstaten som tenker annerledes. Delvis har vi sett det fra Pentagons side, der det allerede lenge har vært en diskusjon om en omlegging av strategien. Den nye versjonen skal være å redusere rollen som global politimann og bare unntaksvis intervenere i konflikter i andre land. Dette er å ta inn over seg at USA ikke lenger er en ubestridt supermakt som kan gjøre hva den vil. De som måtte tvile på det børe lese seg opp på USAs katastrofale håndtering av Syria-konflikten.

Inn på scenen kommer den gamle krigsforbryteren Henry Kissinger. Han er djupstatens mann par excellence. Han var støttespiller for Hillary Clinton og satset på at hun skulle vinne. Men Kissinger er først og fremst opptatt av at makta skal rå, ikke så mye av hvem som tilfeldigvis er president. Så for ham har det ikke vært noe problem å vende seg til Donald Trump. Og hva er det han ønsker å oppnå?

Det blir dels gjetninger, men ut fra hva Kissinger har stått for i hele sitt virke og det han har sagt og skrevet i det siste, går det an å ha en slags kvalifisert gjetning: Kissinger vil ha detente med Russland. Da han sjøl var utenriksminister var det en læresetning for ham at USA alltid skulle ha et bedre forhold til henholdsvis Kina og Russland enn Kina og Russland hadde til hverandre. Splitt og hersk.

Ikke minst Hillary Clinton og Barack Obama har ført en politikk som har drevet Russland og Kina i allianse med hverandre. Dette er et uttrykk både for arroganse og dumhet. Alle strateger fra Sun Tzu til Macchiavelli og von Clausewitz kan fortelle at du ikke må føre en politikk som tvinger dine to største motstandere til å gå i allianse med hverandre. Men det er det som har skjedd. Russland og Kina har lagt gamle motsetninger på hylle og vi har fått SCO (Shanghai Cooperation Organisation), den nye silkeveien og BRICS. Samarbeidet mellom Russland og Kina er nå svært omfattende og har vist seg i stand til å ikke bare utfordre USA, men direkte parkere landet.

Det er rimelig å anta at Kissinger ikke liker dette. Jeg tror han vil ha detente med Russland for at USA skal ha styrke til å konfrontere Kina. For eksempel er Kissinger tilhenger av å godkjenne Russland anneksjon av Krim. Han har også kritisert USAs politikk i Ukraina.

Kissinger vil at USA skal godta at Russland har spesielle interesser i de tidligere Sovjet-republikkene, slik som Ukraina, Hviterussland, Georgia og Kasakhstan.

I et intervju med The Atlantic gir han uttrykk for en slik politikk:

Goldberg: Can we reset relations with Russia?

Kissinger: “Reset” is not the appropriate word. I prefer “adaptation to the new circumstances of a world in upheaval.” The issue is whether both countries are able to achieve their minimum security objectives and cooperate towards stability in regions within their reach? It is a formidable, but necessary, enterprise.

Kissinger sier at for å forstå Vladimir Putin er det viktig å lese Dostojevskij og ikke Mein Kampf. Han framstiller Russland som et land som er svakt og som ønsker sikkerhet og ikke aggressjon. Grunnen til at det teller hva Kissinger mener, er at han er en av nestorene i djupstaten. Han sitter i alle de tenketanker og klubber som er av betydning. Og han fører samtaler med Trump om hva som bør være USAs nye strategi.

I tråd med denne tenkninga må da USA akseptere sitt nederlag i Syria, men det vil nok ikke koste Donald Trump særlig mye. Verre er det for alle de europeiske Putin-haterne i europeisk politikk og europeiske medier hvis sjefen i Washington gir dem beskjed om at nå er det Kina og ikke Russland de skal hate. De klarer nok å snu kappen med vinden, for de vet jo hvem som er sjef, men det skal bli gøy å se på.

  31 kommentarer til “Hva blir USAs nye strategi?

  1. 4. januar 2017 klokka 10:29

    Bravo!

  2. 4. januar 2017 klokka 11:01

    Det er vel i lys av de siste seks årenes utvikling et understatement å si at denne artikkelen jeg skreiv i 2009 var prematur, men kanskje var den ikke helt gal sett i et lengre perspektiv, sett i lys av valget av Trump og det Pål skriver her nå: http://globalgeopolitikk.blogspot.no/2009/02/russland-var-venn.html

    • 4. januar 2017 klokka 11:54

      Mye av essensen ligger i artikkelen din, men det skal ikke mange momenter til før kartene blir redigert. Jeg sitter og leser om AAR (Alfa-Access-Renova, som er et konsortium bestående av oligarkene Mikhail Fridman, Len Blavatnik, Viktor Vekselberg og German Khan), TKN-BP, Rosneft m.m. som omhandler de regionene du har nevnt. Skal komme med et kort resyme når den tråden er ferdigsydd. (fra 2000 til d.d.)

  3. EO
    4. januar 2017 klokka 11:22

    Var det kanskje ikke så galt å invitere den gamle «Maciavelliske» Kissinger til Oslo i fjor for å «reorientere» den norske eliten? Eller var det kanskje for å » desorientere» og at det var det som var hensikten?

  4. Fredrik
    4. januar 2017 klokka 11:39

    Interessante tanker.
    Det er logikk i det du sier.
    Spørs om den frenetiske propagandaen vi ser nå er en slags dødskrampe.
    I følge NRK i går er til og med de hvite hjelmene sprell levende.
    Men hva med våpenindustrien.
    Hva skal den leve av?

    • KZ
      4. januar 2017 klokka 16:33

      Våpenindustrien kommer til å leve svært, svært godt under Trump. Han har bl.a. lovet å bombe Iran på vegne av sine puppet masters i Israel, og han skal «ta opp kampen mot Isis» også. (Les: Forsyne dem o.a. «moderate opprørere» med enda mer våpen enn Obama gjorde.)

      Men det er fint hvis Trump faktisk gjør alvor av valgflesket om å føre en mindre konfronterende politikk mot Russland. Jeg holder ikke akkurat pusten, dog. Valgflesk er valgflesk. Jeg tror det når jeg får se det.

  5. SH
    4. januar 2017 klokka 11:51

    Bra Pål.
    Kissinger har hele tiden vært mye mer moderat i Ukraina spørsmålet enn hva feks Hillary og Obama har vært.
    Kissinger har bla ment at land slik som Ukraina og Finland bør være nøytrale og fungere som en buffer mellom atom maktene.

    Det er mulig at det også finnes et økonomisk argument. Det ser ut som verdensøkonomien er på vei mot ny global krise.
    Et forbedret samarbeid mellom EU og Russland/Kina kan skape økonomisk oppsving i EU og kan dermed også stimulere resten av verdensøkonomien inkl USAs økonomi.

  6. Jan HårstadLibya
    4. januar 2017 klokka 12:24

    Det er ett element som vanligvis er fraværende i de mange gode kommentarer her og det er at Trump-regjeringen er den mest pro-israelske og zionistiske som USA noen gang har hatt. Dette ble innledet allerede ved Trumps AiPAC-tale i mars 2016 hvor han lovet krig mot Iran og opphevelse av atomavtalen.
    Faktum er at Israel har nedlagt mye arbeid i prosjektet Zionism goes global ved å bygge Aserbadsjan og Georgia som klientstater og i Ukraina er mange av oligarkene der både ekstremreligiøse (Chabad) og zionister.
    Her kunne vi i helga se videoer hvor nynazistene i Kiev hyllet Stephan Bandera og ropte på tysk: Juden rauss.
    Om Kissinger er det det å si at han er Godfather for den zionistiske neocon-bevegelsen og er vel ikke annerledes enn sine allierte i den bevegelsen som sier: «Israel first».
    Det er det elementet som er lavprofilert blant kommentarene her, men det er etter mitt skjønn selve nøkkelen til å forstå det tilsynelatende uforståelig. Det er Oded Yinon-planen i grandios målestokk Trump/Kissinger satser på.

    • KZ
      4. januar 2017 klokka 16:38

      Ja, du og jeg er vel de eneste to som pleier å påpeke dette ubeleilige faktumet. Trump-støtten er temmelig stor her inne, slik den også er blant «konspinisser» i det store utland. Og også i «alternativmediene» i utlandet glatter man over det faktum at Trump er verdens største sionist, og at kabinettet hans er fullt av sionister, krigshissere, neocons, bankstere og et assortert utvalg milliardærer som alle profitterer grovt på et styrket Israel.

      • 4. januar 2017 klokka 17:09

        KZ. Du kan ikke tillegge folk meninger de ikke har. Første steg på vegen til en endring var å unngå at Clinton fikk flytte inn i det hvite hus, Og da hjelper det lite at Trump er «verdens største sionist». Alternativer fantes ikke. Hvis mediehusene faller/endres, vil ikke Trump upåaktet la seg kontrollere av alkymister og «sionister» – som i århundrer har finansiert og eier det meste av det vi får servert. Makten ligger i folket – det er bare å opplyse folk om det. Og tendenser ser vi allerede etterhvert som mediehusene driter seg loddrett ut. Fatt mot. Trump er allerede under lupen – vær du sikker.

        • KZ
          4. januar 2017 klokka 18:10

          «vil ikke Trump upåaktet la seg kontrollere av alkymister og «sionister» »

          Trump er i aller høyeste grad en sionist, trolig den mest sionistiske presidenten USA har hatt. Staben hans består nesten utelukkende av jøder, og formuens hans er bygd på lånte penger fra velvillige jødiske banksters i den jødiske byen New York. Han giftet bort datteren sin til en ortodoks jøde som styrte mye av Trumps valgkamp, og datteren har selv konvertert til ortodoks jødedom. Trump er en nær venn av Bibi, og har lovet Israel å reversere Obamas «Israel-fiendtlige» politikk, samt å gå til angrep på Iran.

          Kabinettet hans består også av Goldman Sachs-sjefen Steven Mnuchin, samt andre jødiske banksters, sionister og Skull & Bones-medlemmer som prioriterer Israel, militærindustrialistene og resten av pengemakten.

          Trump er ikke under lupen, men jeg ser at det er mye kognitiv dissonans blant tilhengerne hans for tiden. Og mye rasjonalisering.

          Mer om situasjonen her:

          https://www.reddit.com/r/C_S_T/comments/5lw3jp/trump_won_against_all_the_work_the_establishment/

          • Fredrik
            4. januar 2017 klokka 21:24

            Hvem er alle de her inne som støtter Trump KZ? Jeg ser ikke mange.
            Hvorfor krangler de som fillene fyker der borte. Er det bare en personstrid?
            Er det Trump’s egen person som kommer til å bestemme politikken?
            Eller handler dette om en strid mellom de store gutta med de store pengene?
            De viktige spørsmåla blir da:
            Hvilke grupper er det som krangler?
            Hva krangler de om?

        • ⒶF
          4. januar 2017 klokka 18:16

          Full støtte til den. Og det mørkeste er akkurat det at det ikke fantes andre alternativer på valgdagen, men det er dessverre et faktum. Så får vi se hvor mye det hjelper at vi følger med trumpetisten fra balkong. Dersom KZ og Hårstad har rett i at valgløftene til Zion er de Trump vil prioritere over alle andre valgløfter, ser det kjørt ut. Det gjenstår å se. Hvor stor makt han vil få i dansen med den sumpen/ dypstaten han ikke kan vri seg unna (men heller hyrer inn deler av svært så frivillig), og hvordan den indre maktkampen der vil influere på resultanten, er tross alt også foreløpig spekulasjoner fra vår alles side. Baby, it ain’t over ’til it’s over. I mellomtiden får vi satse på videre vekkerklokkeaktivitet på bred front.

    • Torgeir Salih Holgersen
      4. januar 2017 klokka 23:16

      Jeg har EN ting til felles med Trumps Neocon-kritikere i både det republikanske og demokratiske partiet i USA: Jeg er enig i analysen av at Trumps utenrikspolitikk ikke henger sammen. For på den ene sida er det helt korrekt at Trump i ord og lova handling er den mest ekstremistiske sionisten som noen gang har sittet i det hvite Hus. På den andre sida er det like åpenbart, i hvert fall for Israel og AIPAC-lobbyen, at seier for den syriske regjeringshæren i Syria også er en seier for Hizbollah og Iran, og dermed en seier for Israels sterkeste fiender reint militært. Det at Russland har kommet nærere Iran enn noen gang siden 1953 gjennom kampen i Syria og at Syria har fått styrka sine forsvarssystemer massivt gjennom den russiske intervensjonen, svekker Israels militære overtak i regionen. Smarte ultrasionister som Lindsey Graham og John McCain skjønner dette, og har derfor vært både de mest ihuga tilhengerne av å væpne og intervenere direkte til støtte for de jihadistiske opprørerne i Syria, OG de sterkeste interne kritikerne av Trump i det republikanske partiet, spesielt UNDER valgkampen.

      John McCain sa åpent at han ikke ville stemme på Trump, offisielt på grunn av Trumps selverklærte tafsing, men reelt selvsagt av helt andre og mer politiske grunner. Og det er McCain som virkelig er Israels hovedmann i USA, åpenbart ikke Obama, like åpenbart heller ikke Trump, selv om Trump altså også er en selverklært ekstrem-sionist. Men det man må spørre seg om, er hvorfor USA ikke FØR har flytta ambassaden til Jerusalem og erklært byen som Israels «udelelige» hovedstad, i tråd med bibelprofetiene til den evangelisk-kristne republikanske grasrota, og grunninstinktene i den jødisk-sionistiske lobbyen, med sine sterke bånd inn i det demokratiske partiet. Svaret er åpenbart ikke respekt for folkeretten (det er lov med latter nå), empati med palestinerne eller ønske om å holde på muslimske velgere i USA. Svaret er taktisk: Dette vil føre til et massivt backlash mot både USA og Israel, og underminere USAs relasjon til de fleste muslimske land, eventuelt underminere regjeringsevnen til de USA-allierte lederne som i en slik situasjon likevel fortsetter å være USAs allierte. Det er ikke mangel på vilje i USA, men mangel på evne til å opprettholde USAs supermaktsposisjon gjennom det nødvendige nettverket av allianser som hittil har holdt USA litt tilbake, men som kjent helt uten evne og vilje til på noe vis å fysisk legge hindringer i veien for Israels kontinuerlige anneksjonspolitikk.

      Valget av Trump har allerede skada Israels interesser på to måter:
      1. Den syriske regjeringshæren har konsolidert stillinga ved å gjenerobre hele Aleppo i en skarp militæraksjon som med Hillary Clinton i vente som ny president mye mulig ville blitt brukt som påskudd for å overføre antiluftskyts til jihadistene, og dermed ført til en videre opptrapping av krigen, og økt jihadistenes og Israels sannsynlighet for å til slutt få nedkjempa den syriske staten. Med Trump og hans Jihadistfiendtlige retorikk som bakteppe, har Russland og Syria fått forsterka sitt mot, mens opprørerne har blitt demoralisert og på defensiven, og Tyrkia har tydelig slått over i et defensivt modus ved å søke ny tilnærming til Russland OG Iran. DET tjener virkelig ikke Israel.
      2. Trumps elefantaktige opptreden og varsel om ambassadeflytting, provoserte Obamaadministrasjonen til IKKE å nedlegge veto mot Sikkerhetsrådsresolusjonen som entydig fordømmer bosettings- og anneksjonspolitikken som folkerettsstridig og dermed, uten å nevne det direkte, implisitt sanksjonslegitimerende. Dette ville ALDRI skjedd om den inkommende presidenten hadde hett Hillary Clinton. Både resolusjonens folkerettslig bindende ordlyd og det faktum at «forhandlingsløsninga», som aldri var en farbar vei til å begynne med, nå så entydig framstår som død, styrker argumentene og gjennomslagskrafta til Israel-boikottbevegelsen internasjonalt. Dette skjønner de smarte/»moderate» sionistene, men ikke de mer korttenkte ekstreme sionistene i Israel og USA. Flertallet av de amerikanske jødene tilhører den førstnevnte kategorien, som derfor i veldig liten grad stemte på Trump, mens jødene i Israel er delt omtrent på midten. Også i Israel er det mange, spesielt av de med høyere utdanning, som skjønner at Trumps ekstreme retorikk til støtte for Israel, i kombinasjon med hans antiislamisme og detente-politikk overfor Irans mektigste allierte, Russland, ikke tjener Israels langsiktige strategiske interesser. Og det er bra, uten at det betyr at Trump er bra i seg selv. Det som er bra, er at hans politikk er så inkonsistent som hans amerikanske Neocon-kritikere vil ha det til.

      • Torgeir Salih Holgersen
        4. januar 2017 klokka 23:39

        Jeg kan legge til en tredje måte Trump allerede har skada Israel. Med mindre man skulle legge til grunn at CIA IKKE primært arbeider for Israels interesser, taper Israel på at CIAs autoritet og troverdighet i amerikansk og øvrig vestlig opinion svekkes, men det er nettopp det Trump bidrar med med utspill som dette: http://edition.cnn.com/2017/01/03/politics/donald-trump-intelligence-briefing-russian-hack-delay/index.html

        Igjen, veldig bra, men selvsagt helt utilsikta, fra Donald Trumps side. Jeg tror dette skyldes at det er feil å anta at Donald Trump faktisk setter Israel foran alt annet. Slik jeg ser det, er det Donald Trump Donald Trump setter foran alt annet.

  7. Margit Nesland
    4. januar 2017 klokka 16:18

    Var det ikke så at Jens Stoltenberg allerede har snudd kappa? Tar ikke så lang tid det…

  8. Jan HårstadLibya
    4. januar 2017 klokka 17:58

    Til Paulsen: det er en liten forskjell i det å la seg «kontrollere av zionister» og det å være zionist. Trump er zionismen inkarnert og forstår man ikke det,kommer mye av Trumps Russlandspolitikk til å bli fullstendig ubegripelig. Israel great again, er hva Trump jobber med,ikke USA great again. Allerede til sommeren vil dette være åpenbart, men da får vi vel dollarens fall å snakke om?

  9. KZ
    4. januar 2017 klokka 20:44

    Jeg kjenner faktisk at vinden er i ferd med å snu nå, ja. Det er ikke bare Stoltenberg som blir velvillig innstilt overfor Trump; hele det norske etablissementet kommer nok snart til å følge etter, når de ser hvilken vei Jensemann går. De forfulgte kommer fra nå av til å være dem som er frekke nok til å påpeke at Trump er en sionistisk riking med et kabinett fullt av de verste banksterne, militærindustrialistene, oligarkene, krighisserne og neokonservative Israelvennene.

    Store deler av det norske etablissementet kommer snart til å være «konspinisser» som omfavner «anti establishment»-helten Trump. Innen 2017 er omme kan dette scenariet være en realitet.

  10. Jan HårstadLibya
    4. januar 2017 klokka 21:01

    KZ: du leser nok ikke lederne i Aftenposten grundig nok. Globalistetablissementet har forlengst sadlet om,ingen grunn til å vente ut 2017.
    I åtte år har jeg skrevet på verdidebatt og hatt stor leserskare. Det er et tegn i tiden at jeg 2 januar 2017 fikk beskjed om at artikkelen «Litt om 2017″ var fjernet uten noen form for åpen debatt om hvorfor. Ligger på: derimot.
    Jeg begynner nå å skrive for derimot-bloggen og tar opp idag den internasjonale kampanjen mot hatespeach og fakenews. de som er flinke på nettet og måtte være interessert,kan flytte disse tekstene dit de ønsker.»Tyvene om natten». Stadig godt år til de sannhetskjærlige. JH.

    • KZ
      4. januar 2017 klokka 23:24

      Hmm, jeg leser nesten ikke norske aviser (eller aviser generelt) i det hele tatt. Leser bare litt i lokalaviser og noen ganger i Nationen. Men det er interessant å høre om hva som foregår der ute.

      Jeg har merket meg at det blant «konspirasjonsteoretikere» på nettet er i ferd med å bli nulltoleranse mot å kritisere Trump. Man kan gjerne anklage ham for å være rasist eller kvinnemisbruker, men hvis man derimot påpeker at politikken hans er bedriten Israelbegunstigelse og at kabinettet hans består av sionistiske bankstere og annet pakk, er man plutselig for sinnssyk selv for konspinissene. Man er kort sagt persona non grata i alle leire. Selv den såkalte venstresiden vil ikke problematisere at Trumps finansminister er megabanksteren Mnuchin, kanskje det argeste sumpmonsteret som er i live i hele Amerika.

    • KZ
      4. januar 2017 klokka 23:28

      Jeg ser at Trump-apparatet nå har mobilisert store mengder betalte shills på diverse diskusjonsfora på nettet, bl.a. Reddit. Før var det til en viss grad lov å kritisere Trumps politikk, men nå blir man nedstemt og angrepet så snart man tar opp emner som Mnuchin (eller resten av kabinettet), og Trump-kritiske innlegg blir slettet over en lav sko, som regel uten begrunnelse.

      Så ja, «anti establishment» er visst hva man skal kalle det.

      • Torgeir Salih Holgersen
        4. januar 2017 klokka 23:47

        Jeg tilstår at jeg er en av Donald Trumps fankorps for øyeblikket. Spesielt dersom definisjonen av å være Trump-fan er å mene at Donald Trump primært er en hevngjerrig, ekstremt selvopptatt og skråsikker politisk novise og offentlig klovn, og derfor IKKE et ideelt redskap for de kreftene som ønsker å opprettholde USAs posisjon som enerådende supermakt, noe Israels fortsatte anneksjonspolitikk forutsetter.

  11. Erik Husemoen
    4. januar 2017 klokka 21:30

    Jeg har fire problemer med denne teksten.

    Det første er at Trump prater og prater, men sjelden klarer å komme med noe forståelig og konkret. Han har jo egentlig ingenting som ligner en politisk plattform. Når han først er konkret så er det ofte hårreisende ting han kommer med, og man kan med god grunn stille spørsmål ved om det han foreslår i det hele tatt lar seg gjennomføre. Alt han sier virker helt på impuls, og det ligger neppe noen større tanker bak uttalelsene hans annet enn at han sier det han tenker på akkurat der og da. Etterpå kan han si det motsatte, og benekte at han noen gang har ment noe annet. Derfor trenger verden nå bare å innse at USA har valgt en klovn til president, og jobbe hardt for å sørge for at han ikke føkker det opp for oss alle. Det at klovnen Trump nå kommer til å veive rundt som en løs kanon kan umulig være positivt for verdensfreden.

    Det andre problemet er at alle dere som så ivrig predikerer det russiske narrativet har bommet på kanskje det vesentligste, nemlig at maktbalansen i verden allerede har endret seg. Beviset på dette kunne ikke blitt mer tydelig enn Putins totale ignorering av innspill fra USA, som bl.a Kerry’s forsøk på forhandlinger for løsning i Aleppo og nå med Obamas sanksjoner mot Russland. Hegemoniet med USA på toppen har spilt fallitt, og jeg ser ingen grunn til å tro at de noen gang igjen vil komme i nærheten av den posisjonen de en gang hadde. At Clinton på ett eller annet mirakuløst vis ville gjenreist USAs imperialistiske ambisjoner er bare tåkeprat.

    Det tredje er at det er ikke fra Trump endringen skjer. Som den populisten han er så er han bare flink til å fange opp strømningene hos amerikaner flest og bruke det til sin fordel. Den amerikanske imperialismen døde med intervensjonen i Libya. Konsekvensen av inngripen i Libya er såppass ille for NATO og USA at det blir nesten umulig å argumentere for å gjøre noe lignende igjen. USA får verden over pepper for alle sine 10-år med egokjøring, og de har ikke lenger den folkelige eller bilaterale støtte til å valse rundt som de gjorde før. Her kan man merke seg at både Obama og Trump blir valgt på lovnader om at USA ikke lenger skal gå til krig over en lav sko. Når Clinton går tilbake på sin støtte til Irak krigen, så må jo det også forstås som at hun nærmer seg folkemeningen. Dette et en endring som kommer undenfra og utenfra, og jeg ser det ikke som sannsynlig at USA i fremtiden vi kunne fortsette som før, uansett hvem som er president.

    Det siste problemet er at fremstillingen overser forskjellen i krigsretorikk hos republikanerne kontra Obama administrasjonen. Det er bare å lese hvordan republikanere utrettelig går ut og argumenterer for å gå inn mot Assad i Syria, mens Obama har holdt igjen og er i praksis (om enn ikke ideologisk) Assads allierte. Situasjonen er heller at om det er noen som kan revitalisere imperialismen i USA så må det være McCain og hans likesinnede. De kan kanskje klare å drive frem sitt budskap om de bruker sin innflytelse hos Trump, sammen med alt. media og de tankeløse trumpsterne. Men jeg tror egentlig ikke det lar seg gjøre. Til det har imperialismen feilet for grundig til å fremstå som lurt.

    Jeg er altså enig at det grunn til å være optimistisk i forhold til en varig endring i USAs intervensjonsiver. Men det har med realitetene i verden å gjøre, og Trump fortjener ingen kredit for det som skjer. Tvert imot er han i veien for arbeidet for en bedre verden. Det er heller ingen grunn til å feire Russlands inntreden som det nye verdenspolitiet. Spørsmålet er kanskje om det er sånn at folk fremstiller seg som motstander av intervensjoner i andre land, men er egentlig bare motstander hvis det er USA som står bak. Min holdning er at intervensjoner nesten alltid er galt uansett hvem som står bak, men at det unntaksvis er helt prekært nødvendig at noen faktisk griper inn å hjelper til.

    • Pål Steigan
      4. januar 2017 klokka 22:27

      Bare så det er klart: Jeg har ikke gitt uttrykk for verken pessimisme eller optimisme, jeg bare peker på striden i djupstaten og diskusjonen om forholdet til Russland.

      • Erik Husemoen
        4. januar 2017 klokka 23:13

        Den kan jeg se 🙂 Jeg er egentlig enig i at vi i vesten er tjent med å se på forholdet til Putin på nytt. Tenker det er litt sånn at vi ser på Russland med «gamle» øyne, og reagerer av gammel vane. Det er sløvt. Vi burde forholde oss til Russland som en naturlig del av Europa og ikke som en fremmed verden slik den ofte fremstår i dag.

        Men det er noe skummelt med Putin. På mange måter tenker jeg han er genial. Han gjør en så dårlig jobb i forhold til å bedre forholdene på hjemmebane, men redder sin egen posisjon ved å leke helt på den internasjonale arenaen. Han bygger opp RT som i sin essens skaper et nytt alternativt nyhetsbilde basert på Putins egen forståelse av verden. Han skaper en russisk virkelighet fri for Putinkritikk. Tenk hvor bra det ville vært med et Russland i vekst og fremgang på hjemmebane, isteden for et Russland som blander seg inn i andre land og reiser rundt og redder diktatorer fra å miste makten.

  12. Øystein
    4. januar 2017 klokka 22:08

    Greit å ha i mente at Kissinger (og Brzezinski) kun er ambassadører for Rockefeller-familien. Så det Kissinger mener er bra for USA, er egentlig kun bra for Rockefellers og deres konsern.

  13. Jan HårstadLibya
    4. januar 2017 klokka 23:07

    Kveldens Hellestveit. På urix ikveld 4 januar forsøkte makkeren til Cecilie Hellestveit(Mikkelsen) å antyde at «dokumentarfilmen» kanskje var på villspor når de beskyldte Bashar al-Assad for sarin-massakren i Ghouta utenfor Damaskus.
    Det tok hun ingen notis av og fortsatte å klage over at USA ikke brukte denne anledningen til å trappe opp militært.
    Det var jo en avis og to etterhvert heroiske journalister i Tyrkia som risikerte livet (er de fremdeles i fengsel?) ved å dokumentere at det var etterretningstjensten MIT ledet av Hakan Fidan som hadde levert Sarin-gass til Qaida/Nusra i Ghouta.
    Selv i 2017 skal man ikke snakke om dette og «dokumentaren» dokumenterte ikke at det var Tyrkia,Frankrike og England som sto for militær trening og væpning av Jihad leiesoldatene, kun SaudiArabia og Qatar som finansiører ble nevnt.
    krigen om sannhetene i Syriakrigen fortsetter. Klassekampen vil ringe Hellestveit,vær sikker.

  14. Erik Haugseggen
    5. januar 2017 klokka 09:12

    Her var det mange konstellasjoner,vår tids verden er nok ikke enkel forstår jeg.,det har vel alltid vært penger og makt med i spillett,(finnes sikkert fremmedord som dekker dette)opp igjennom tidene.Jeg sitter med et inntrykk av at det har dannet seg for mange sterke grupper som skal vise sin tilstedeværelse jf.IS som er bare en av dem,men veldig sterk på grunn av stormakter som står bak og pucher

Legg inn en kommentar