Lokalkjøring

Steppeulven

Av Steppeulven

Å komme tilbake til hjembyen som ung lastebilsjåfør var et stort øyeblikk. Ikke fordi byen var bedre enn andre byer, det hadde jeg ingen forutsetning for å vurdere. Heller ikke fordi kjøringa eller bilene var bedre, nei, rett og slett fordi det var min hjemby.

Min debut som lastebilsjåfør skjedde i en av de større byene vestpå. Jeg sto midt oppe i en arbeidskonflikt som varte i to og et halvt år og delte byen i to. Det mest slitsomme var at også byens industriarbeiderklasse var delt i to ganske bitre deler.

Siste halvdel av søttitallet var ei tid med direkte språkbruk. Vi var oppviglere, og jeg var en kommunistisk infiltratør. Det var Jernlaget til Arbeiderpartiet som førte an i kampen mot demokratiske rettigheter. Fagforeningskamerater skulle sparkes fra jobben. Ugresset skulle lukes ut av fagbevegelsen.

Svartelisting var en reel sak. Å sparke folk krevde en form for begrunnelse, å la være å ansette oss var enklere. For å ha noe å falle tilbake på mot svartelista tok to av oss oppsagte ved Hammerverket tungbilsertifikat, eller klasse 2 som het på søttitallet. Fire timers kjøring med en gammel buss, et frivillig teorikurs på kveldstid, en teoriprøve hos Biltilsynet og oppkjøring med den lokale Bilsakkyndige, så hadde vi lov til å kjøre vogntog.

Da Hammerverksaka var nesten ferdig kjørt i rettsapparatet flytta jeg tilbake til hjembyen. Plutselig var jeg ikke lenger infiltratøren, oppvigleren, han som burde kastes på sjøen; jeg var sønn av Stein og sønnesønn til Søren.

Jeg kjente godt Søren som hadde salmakerforretning i bunnen av Kirkebakken, og husker det store hestehode på veggen innenfor vinduet.

Og jeg kjente bestemora di. Hun hjalp oss under krigen.

– Jeg hadde med meg din far på tiurleik i ungdommen.

De gutta som i oppveksten hadde vært utilnærmelige karer i svære biler var nå arbeidskamerater og alder var ikke lenger et spørsmål. Veteranene hoppa inn i bilen min og slo av en prat når vi venta i snøføyka utenfor Stålen på å laste eller losse, eller lesse på og lesse av som de gamle sa. – Kan du ikke legge på kjetting? Ta på kjeledressen så skal jeg vise deg åssen du gjør.

Personlighetene sto i kø; vi hadde han som hadde gått på beina hjem fra konsentrasjonsleiren i Tyskland, og vi hadde han som bare snakka i rim. På det først julebordet jeg var med på sovna førstemann under middagen. Vi la han i garderoben, hvor han sov gjennom resten av festen. Ute var det snøstorm, to av gutta som kjørte brøyting rista mer og mer på hue for hver gang de så innom. Da vi skulle hjem, hadde ytterdøra blåst opp i stormen, alle skoene og han som sov var halvveis dekka av snø.

Så var det alle historiene; om Terje som hadde brukt treskoene til å slå inn frontlyktene på personbilen som lå bak og ikke ville dimme, selv etter flere advarsler. Og om Jaget, som bråstoppa for to jenter som sto og haika i bikini på ei busslomme. Han kjørte fersk fisk med is på en bil med stålkasse med stållemmer og bare presenning over. Den varme sommersola smelta isen, alt smeltevannet slo mot framlemmen når han bremsa, spruta deretter ut foran sidelemmen og over begge haikerjentene som blei fulle av det klisne sildevannet.

Jeg blei helt fortvila, visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg girte ned og kjørte videre, og hvem som var mest lei seg veit jeg ikke, for du skulle sett å fine di va.

Og blant alle sjåførgutta var det også en kvinne, Aud. Hun kunne også fortelle:

– Den første bilen jeg kjørte var en gammel Volvo uten servostyring. Den var tung på rattet, men så lenge jeg planla lasting og kjøring og hadde litt fart gikk det greit. En dag fikk jeg lass til nabobyen, og kom inn for å levere i middagstida. Parkerte utenfor brakka hvor firmaet holdt til og gikk inn. Der satt fire, fem mann, tre svære askebeger som ikke hadde vært tømt på noen uker, et par vinduer som aldri hadde vært vaska og en kaffetrakter i det ene hjørne som hadde stått på fra førstemann kom om morgenen. Sjefen blei med ut for å se hva jeg hadde på bilen. Deretter dro han meg med inn til sjåførene som satt med maten sin.

Nå skal dere alle reise dere og bli med ut, for her skal dere få se på litt av et syn, sa han. Og jeg lurte jo på hva jeg nå hadde gjort galt. Sjåførene titta også litt i villrede på hverandre, men reiste seg og blei med ut.

– Her, sa sjefen, og pekte på bilen min, her er den gamle bilen vår vi måtte selge fordi den var så tung på rattet at ingen av dere kunne kjøre den.

– Og her, sa han og pekte på meg, her er sjåføren som kjører den nå!

Historier som dette utgjorde limet i miljøet. De var med å bygge opp en felles kultur og en felles tilhørighet.
Klasseskillene betydde langt mindre enn i industrien, og redselen for de røde kommunistene var neddempa. Firmaene var små. De fleste bileierne var andre generasjons sønner som hadde vokst opp i bilen til pappa, og slitt som sjåfør i mange år før de tok over. Enten kan du jobbe, eller så kan du ikke, og kan du jobbe så skal vi nok vite og holde styr på deg.

 

I løpet av disse første fem – seks årene kjørte jeg mer eller mindre every kind of rig that’s ever been made. Scania, eller Skandia som man sa på Sørlandet, Magirus Deutz som blei til Magirius, Mercedes, Bedford, Ford, Toyota og Volvo. Med synkronisert og usynkronisert girkasse. Med eller uten varmeapparat. Kjøringa varierte fra distribusjon, søppel, container, kran, tipp, betongtrommel, til forridder eller åpen semi med seksjoner på seks meters bredde.

Denne korte, men fine perioden varte til krisa i økonomien slo inn lokalt på begynnelsen av åttitallet, industrien permitterte og transportbehovet sank. Mange av kameratene mine fra industrien begynte å pendle, mange gikk i olja. Sjøl fikk jeg i første omgang 19 år i internasjonal langtransport.

-o0o-

For to uker siden fikk jeg varer kjørt hjem med en av dagens distribusjonssjåfører og var spent på hvordan dette livet arta seg nå. Samtalen gikk på engelsk. Han hadde kjørt i to år, og var hjemme hos kona i Polen en gang i måneden. De håpte å få nok penger til en dag å kjøpe hus.

Han synes livet var slitsomt. Hvor lenge han blei værende visste han ikke.

 

Kilder

Sølve Skagen: Stå på! Tvers gjennom lov. Filmer. http://www.filmweb.no/film/article813677.ece

  2 kommentarer til “Lokalkjøring

  1. Atle
    4. januar 2017 klokka 00:00

    Koselig og artig lesning…

    Atle

  2. 10. januar 2017 klokka 20:42

    Go fortellerkunst. Sitter liksom litt småflau i brakka hær 😊

Legg inn en kommentar