USA – It’s the economy, stupid!

0

De fleste norske medier burde i disse dager hatt stillingsannonser med overskriften: USA-ekspert søkes. Ikke bare det at de tok feil, det er menneskelig å ta feil. Men de tok feil alle sammen på samme måte. Og som vanlig handlet nesten alle kommentarer om overflatefenomener og ideologi. Men det som er virkelig interessant med den politiske krisa USA er inne i nå er det som foregår under overflaten – og ikke minst i økonomien. USA er en supermakt i solnedgang, og nå begynner det virkelig å tære på.


Artikkelen ble først publisert i Ny Tid


I en stor analyse fra Harvard Business School med tittelen Problems Unsolved and a Nation Devided (september 2016) blir det dokumentert at USAs økonomi stagnerer og går tilbake, samtidig som verken det økonomiske eller det politiske systemet evner å ta tak i problemene.

titanic usa

USAs konkurranseevne begynte å smuldre opp en god stund før den store resesjonen. USAs økonomiske utfordringer er strukturelle, ikke sykliske. USA evner ikke å ta de nødvendige grepene for å ta tak i den økende svekkelsen av landets økonomi. Denne manglende evnen til å ta de nødvendige grepene skyldes en urealistisk og ineffektiv nasjonal samtale og diskusjon om virkeligheten og om de utfordringene USA står overfor. Valgkampen viser hvor forkrøplet og korrumpert denne samtalen, eller mangelen på samtale, er. Hillary Clinton presterte å kalle USA for ”A Shining City upon a Hill” samtidig som deler av landet hennes nå mer likner på slum i den tredje verden.

Harvards analyse sier at USAs økonomiske ytelse nådde toppen seint i 1990-årene og begynte så å smuldre opp når det  gjelder viktige indikatorer som vekst, vekst i antall arbeidsplasser og investering. Veksten går markant tilbake. Mens den før lå på fra 4% til 3% har den siden 2000 ligget rundt 2%. Oppgangen i 2015 er avløst av ny stagnasjon i 2016 med vekstrater så vidt over prosenten.

Sysselsettingsgraden nådde toppen i 1997. Med færre mennesker i arbeidsstyrken er inntektene per innbygger blitt redusert. Medianinntekten per husholdning har sunket siden 1999 og inntektene stagnerer i nesten alle inntektsgrupper. Dette rammer særlig dem i de lavere og midlere inntektsgruppene.

En tilsvarende splittelse har oppstått mellom stor og små selskaper, sier Harvard-studien. De store selskapene blir stadig rikere, mens de små selskapene sliter og klarer ikke å fungere som motorer for å skape arbeidsplasser.

Den typiske mannlige arbeideren med 100% jobb tjente i gjennomsnitt $50.383 i 2014. Med samme dollarverdi tjente en tilsvarende mannlig arbeider $53.294 i 1973. Det er den mektige Brookings Institution som skriver dette. Dette har skjedd til tross for at produktiviteten er økt nesten 2,5 ganger i samme periode. Men de rikeste av de rike har aldri vært rikere enn nå, skriver Brookings – ”de er i en klasse for seg”. De rikeste 0,01% (hundredelsprosent, eller 1% av 1%) eier nå 11,1% av all formue i USA. De rikeste 16.000 familiene disponerer over 6000 milliarder dollar, eller like mye som de to tredelene som er nederst på stigen.

Og så lurer man på hvorfor det er mange sinte folk på den forrådte grasrota i USA?

Landet går også opp i liminga samtidig som finansbankene kan bruke statskassa som kassakreditt.

Mesteparten av USAs infrastruktur ble bygd rett etter annen verdenskrig. Dette bidro til en voldsom vekst og til å gjøre USA til verdens ledende supermakt. I dag bruker USA bare 0,6% av sine offentlige budsjetter på investeringer i infrastruktur. Forfallet foregår på alle områder: veier, bruer, tunneller, strømnett, telefonnett, kollektivtransport…

I sin State of the Union-tale i 2013 gikk Obama sterkt inn for umiddelbar reparasjon av nesten 70.000 forfalne bruer over hele landet i en plan han kalte Fix it First. Det ville ha kostet 50 milliarder dollar for hele transportsektoren. I stedet vedtok Kongressen et kutt på 1,9 milliarder $.

The American Society of Civil Engineers sier at hvis det nåværende forfallet fortsetter fram til 2020 vil det føre til følgende etterslep:

  • 3100 milliarder dollar i BNP-tap, eller et tap på størrelse med hele Tysklands BNP
  • 1100 milliarder dollar i handelstap, tilsvarende Mexicos BNP
  • 3,5 millioner jobber
  • 2400 milliarder dollar i forbrukeromsetning, på linje med Brasils BNP
  • 3100 dollar i personlig inntektstap for hver eneste amerikaner.

Om USA forfaller på hjemmefronten, så er nederlagene enda mer markante internasjonalt. En gang var USA verdens fabrikk og verdens innovatør. Kina har som kjent tatt over som verdens fabrikk og er raskt i ferd med også å ta over som verdens innovatør.

To typiske overskrifter fra USA siste måned: CNN: China is crushing the U.S. in ‘economic warfare’. Bloomberg: Who Wins a Trade War? China.

I august 2009 gjenomførte Pentagon sitt første økonomiske krigsspill. Krigsspill er en vanlig metode for å simulere militære konflikter. Det nye denne gangen var at det ikke var generaler og militærstrateger som gjennomførte krigsspillet. Det var økonomer, fondsforvaltere og bankfolk. Etter to intense dager var oppsummeringa klar: Kina vant, uten så mye som å trekke våpen!

Bilen har vært sjølve symbolet på den amerikanske økonomien, og USA har vært verdens bilfabrikk nummer én. Den tida er slutt. Kina produserer nå 26,7% av verdens kjøretøyer mot USAs 13,3%. Kina er verdens største handelsnasjon og verdens største eksportnasjon. Av verdens tolv største havner ligger åtte i Kina. Den største havna i USA er på trettendeplass.

En gang var USA verdens ledende romfartsnasjon. Nå er de avhengige av russiske raketter for å sende folk til den internasjonale romstasjonen og mens Kina har et månelandingsprogram, så har ikke USA det.

Mens USA fører sju kriger og har hundrevis av militærbaser i utlandet, fører Kina ingen kriger og tilbyr først og fremst økonomisk samarbeid og investeringer. Typisk nok har USAs plan for å skape en økonomisk motpol til Kina, den såkalte TPP-avtalen, gått i baklås, mens Kina utvikler den asiatiske investeringsbanken og fortsetter med sitt gigantiske investeringsprogram som kalles den nye silkeveien og økonomiske beltet.

Sjøl om USAs økonomi fortsatt er nominelt større enn Kinas, er den allerede mindre målt i kjøpekraft. Mye tyder på at nå står også dollarhegemoniet for fall.

Hva betyr alt dette? Det betyr at imperiet rakner. Ethvert forsøk på å holde på den makta USA har hatt vil lede til enda flere og enda farligere kriger. Den eneste farbare veien for et kapitalistisk USA er å ta fallet inn over seg og gi avkall for rollen som indispensable nation. Men det er altfor mye investert i denne rollen. Milliardærene er avhengige av den for å holde pengestrømmen oppe og rundt i verden sitter det vasaller, også i Europa, som er livredde for hva som vil skje dersom USA skulle fjerne den beskyttelsen de har levd under. De frykter bokstavelig talt at da vil det bli ”høygaflenes tid”.

Romas fall
Romas fall

USA av i dag likner Romerriket i sine siste dager. En søkkrik og dekadent overklasse, et umyndiggjort og avmektig proletariat, en infrastruktur og et energisystem som er på sammenbruddets rand. Valutaen er verdiløs og landet er til hårfestet nede i gjeld, og det eneste som hindrer konkurs er å utstede stadig flere verdiløse verdipapirer og å ruste til krig. Og langs imperiets grenser tar barbarene for seg som de måtte ønske.

De virkelige makthaverne i USA, og nå snakker jeg om oligarkene, ikke de talemaskinene som kalles politikere, er klar over dette. Flertallet i denne overklassen mener at USA må løse disse problemene med å gå til krig, stadig nye kriger, i siste instans også mot Russland og Kina. Men et mindretall i denne overklassen har innsett hvor landet ligger og mener at den eneste måte å redde USA-imperialismen på er å skalere ned og gi opp rollen som verdenspoliti og avfinne seg med å være en nasjon blant nasjoner.

Men denne diskusjonen makter ikke landet å føre, og denne mangelen på sjølinnsikt og nøktern analyse er, som studien fra Harvard også sier, en av de store svakhetene i dagens USA.

 

Pål Steigan

 

Forrige artikkelPågår det en massakre i Øst-Aleppo, Bjørgulv Braanen?
Neste artikkelHacking av valget i USA – en intern jobb?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).