Det ingen skulle tru at nokon kunne snu

Halvor Fjermeros

Av Halvor Fjermeros

Arbeiderpartiet PTB i Belgia er noe så sjeldent som et kommunistisk og revolusjonært marxistisk og «reformert» ml-parti fra sin 1970-tallsplattform. På siste meningsmåling får de over 18% i Vallonia og nær 10 prosent i Brussel. PTB avviser enhver likhet med «venstrepopulisme».

PTB eller Parti du Travail de Belgique er partiets navn den fransktalende deler av Belgia, mens det i den flamske og hollandsktalende delen heter Partij van de Arbeid van België,  PVDA. PTB/PVDA – det eneste tospråklige partiet i det strekt todelte landet. Partiets leder Peter Mertens spøker med at det kun er tre faktorer som holder Belgia sammen; kongehuset, fotballandslaget – og PTB.

ptb-belgi

Fra demonstrasjonen mot TTIP og CETA i Brussel i september i år der det marxistiske partiet PTB var blant arrangørene. (Foto: Halvor Fjermeros)

Puster sosialdemokratiet i nakken

Det er særlig i Vallonia, den sørlige regionen – som utgjør vel halve av Belgias areal og har 35 % av landets befolkning – at partiet har styrket seg de siste par årene. I en meningsmåling denne helga fikk PTB 18,4 % i regionen: http://www.dhnet.be/actu/belgique/barometre-politique-un-ptb-a-plus-de-18-en-wallonie-5841a43acd7003fc4010eb95.

Noe av forklaringen på PTBs oppsving er Raoul Hedebouw. Han er den ene av to parlamentsmedlemmer fra PTB, innvalgt fra Liege i Vallonia, men en landskjent og svært populær person. Debatten om CETA-avtalen mellom Canada og EU som nylig førte til midlertidig bråstopp i forhandlingene da det vallonske regionsparlamentet sa nei til avtalen, har kanskje også styrket PTB. Men partiets ledelse trodde det var det Parti Socialiste (PS), det sosialdemokratiske vallonske partiet som skulle dra størst fordel av CETA-motstanden. Det skjedde imidlertid ikke, for PS har lagt seg stabilt rundt 25 % i høst, ned fra 32 % ved siste føderale valg i 2014. Og PTB har mer enn tredoblet sin oppslutning, fra 5,5 %, i løpet av de samme to år. Men det er også gode målinger i Brussel med 9,6 %, eller mer enn en dobling fra 2014. Resultatet for Flandern, den nordlige regionen, er derimot bare 4,2%, men også der fins det sterke PTB-enklaver som Antwerpen by. Her sikter PTB seg nå inn på å få et nytt parlamentsmedlem ved neste valg, partilederen Peter Mertens.

Peter Martens.jpg

Peter Mertens, leder i det belgiske arbeiderpartiet PTB som gjør det stadig bedre på meningsmålingene, både i Vallonia, Brussel og Antwerpen, Mertens’ hjemby. (Foto: Halvor Fjermeros)

Hva skyldes suksessen?

PTB/PVDA har gått en lang vei fra utspringet i studentbevegelsen som et marxist-leninistisk miniparti, via stiftelsen av arbeiderpartiet PTB i 1979 og fram til et katastrofalt valgresultat bi 1999. For ti år siden fikk partiet sitt gjennombrudd med 15 innvalgt i lokalvalget, noen år etter at PTB hadde fått ny leselse og avblåst krisa. I 2008 ble det avholdt en «fornyelseskongress», Peter Mertens ble valgt som leder, en omfattende reorientering i partiets taktikk ble vedtatt, men med de gamle prinsipper som revolusjonært og kommunistisk parti intakt. 2012-valget ble det store gjennombruddeet da PTB fikk inn to i parlamentet og 52 lokale folkevalgte.

ManiFiesta - Photo : Salim Hellalet

ManiFiesta – Photo : Salim Hellalet

Men PTB har også vist evne til å bygge utenomparlamentarisk styrke. Ett synlig resultat er den årlige festivalen ManiFiesta. Den arrangeres i Bredene utenfor den vest-flanderske bade- og ferjebyen Ostende ble holdt i slutten av september i år. Dette tredagers politiske verkstedet samlet 19.000 deltakere, og ved den avsluttende seansen på storscenen sa partiets leder Mertens at festivalen hadde vokst seg like stor som årets flamsk-nasjonalistiske festival. Jubelen sto til himmels. Det var ny festivalrekord, opp fra 13.000 i fjor. ManiFiesta er for øvrig inspirasjon og modell for Popvenstre, festivalen som Rødt arrangerte i Oslo for første gang i år. Oppskriften er debatter, politiske seminarer og konserter og andre sceneopptredender, samt mat av alle slag og mye godt belgisk øl.

Klassekampparti, ikke «populister»

PTB har over flere tiår hatt forankring i fagbevegelsen og har gått i spissen for militant motstand for å bevare arbeidsplasser, seinest denne høsten i kampen for å hindre nedlegging av anleggsmaskinfabrikken til Caterpillar i byen Charleroi nær den franske grensa. 2.200 arbeidere fikk varsel om oppsigelse i september i år med beskjed om at det amerikanske konsernet ville flytte all virksomhet over til deres franske fabrikk i Grenoble. Tilsvarende jobbmassakrer har blitt varslet i år innen bank- og finansvesenet – hvor PTB har egne medlemmer som faglige topptillitsvalgte. 70.000 demonstrerte mot disse oppsigelsene i Brussel tidligere i høst.

I 2014 ble den største demonstrasjonen i Belgia på 30 år holdt i Brussel, ledet av fagbevegelsen og med 120.000 deltakere. I fjor var det en nesten like stor markering med 100.000, begge to uttrykk for den økende motstand mot den «austerity»-politikken som har rammet så å si alle EU-land. Det var partiets argumenter som ble kjørt fram i kampen mot CETA-avtalen, også av det sosialdemokratiske PS. Ja, PTBs framskutte rolle ble til og med omtalt i The Wall Street Journal etter at det vallonske parlamentet rett før fristen for forhandlingene tvang fram et kompromissforslag fra EU-kommisjonen i slutten av oktober. Med PTBs målinger det siste året har ikke media kunnet unnlate å påpeke partiets popularitet. Men kommentariatet stempler oppskriftsmessig PTB som «ekstremvenstre» og «populisme».

-Vårt svar på påstander om at vi er populister, er at vi står for en politikk som er populær blant folk fordi vi har røttene plantet i den virkeligheten flertallet i dette landet befinner seg i. Vi viser med det at det fins et alternativ til ytre-høyre a la Marine le Pen, og for den saks skyld også til populister som Beppe Grillo i Italia, et alternativ som både er kritisk til EU-ledelsen og deres superstat-planer, et anti-krigs- og klassekampparti, men også anti-rasistisk og mot den nasjonalismen som høyresida maner fram, sier Jo Cottenier når han kommenterer PTBs siste framgang. Han sitter i partiets ledelse og arbeider med internasjonale spørsmål.

Han og resten av ledelsen har et hyggelig problem å jobbe med. Partiet vokser stadig og har passert 10.000 medlemmer. Det spesielle med PTB er at det organiserer folk i to nivåer, ett for støttemedlemmer som betaler kontingent og deltar minimalt i partiets daglige gjøremål, og et nivå for de mer aktive. Blant de sistnevnte er en kjerne på noen få hundre medlemmer som primært er organisasjonsfolk på fulltid eller i kombinasjon med et annet yrke.

-Framgangen vår gjør at PTB får hundrevis av nye medlemmer. Vi har ikke kapasitet til å ta hand om alle de nye, gi dem skolering og nye oppgaver. Men vi jobber intenst med å styrke organisasjonen, særlig den delen som består av hel- og halvtids aktivister, sier Jo Cottenier.


 

Først publisert på bloggen til Halvor Fjermeros

 

  2 kommentarer til “Det ingen skulle tru at nokon kunne snu

  1. 6. desember 2016 klokka 06:53

    Vi må også huske på at Trump vant i USA fordi han lå nærmest kommunismen av de to kandidatene.

    – It was the Democrats’ embrace of neoliberalism that won it for Trump (Naomi Klein): https://blog.p2pfoundation.net/it-was-the-democrats-embrace-of-neoliberalism-that-won-it-for-trump/2016/12/05

  2. Peter Udbjørg
    6. desember 2016 klokka 10:12

    Kan ikke huske å ha lest om disse demoene i noen norske media, inklusive Klassekampen (men så er det ikke alltid jeg rekker å komme meg gjennom avisa…).
    Og med forbehold om teflonhjerne osv.
    Bra saker, keep up the good work! 😀

Legg inn en kommentar