Den lange depresjonen i Italia

Av Michael Roberts

4. desember er det folkeavstemning i Italia. I rene Cameron-stil har Italias statsminister, den Blair/Clinton-liknende Matteo Renzi fra de regjerende sentrums-venstre demokratene  (Partito Democratico), utlyst en folkeavstemning  – for å «reformere» valgordningen. Han ønsker å redusere størrelsen på overhuset i parlamentet, Senatet, fra 350 senatorer til bare 100. Han vil også at de skal komme fra regionene og byene, som for eksempel folkevalgte ordførere osv. Viktigst av alt er hans ønske om å fjerne Senatets mulighet til å sende politiske saker i retur etter at de allerede er vedtatt av underhuset i parlamentet (som bestemmes av et proporsjonalt valgsystem, det vil si at partienes antall plasser bestemmes av stemmeandelen). Altså; Senatet vil ikke lenger kunne fortsette ping-pong-taktikken overfor underhuset.


Av Michael Roberts – Oversatt av Anne Merethe Erstad


Renzi har satt sin politiske stilling inn på å vinne dette valget, slik David Cameron gjorde i Storbritannias folkeavstemning om Brexit. Og, etter meningsmålingene å dømme, er han på veg mot samme nederlag som Cameron. Noe som vil kaste enda en stor kapitalistisk stat inn i forvirring, usikkerhet og lammelse.

Men, alt er relativt. Når alt kommer til alt har italiensk politikk og økonomi vært i en tilstand av lammelse i flere tiår og situasjonen ble bare verre etter den Store Resesjonen. Italia er nå inne i en Lang Depresjon som landet ikke virker i stand til å komme ut av.

italia-bnp

Det umiddelbare problemet er Italias banker.  Bankene i Europa har for tiden 1000 milliarder euro i utestående, såkalte «ikke-betjente» lån – lån som låntakerne ikke lenger betaler rente på og der det er mulighet for at de aldri blir tilbakebetalt. Rundt en tredjedel av disse 1000 milliardene tilhører italienske banker. Disse tapene på fordringer henger som en møllestein om halsen på Italias finanssektor. Talløse italienske banker; små, regionale som store, nasjonale, har lånt ut penger til mindre bedrifter og eiendomsselskaper. Men tusenvis av disse små bedriftene er fallitt og kan ikke betale tilbake sin gjeld ettersom økonomien stagnerer.

Som jeg sa i boken min «The Long Depression» (kapittel 9): Italia er på enkelte områder i den mest utsatte posisjonen av alle de sju største kapitalistiske økonomiene. Italiensk kapital var i en død-periode før Den Store Resesjonen. Kapitalen har blitt mindre profitabel i årene etter 2000 og ligger nå 30 prosent lavere enn nivået i 2004. Nettoinvesteringen har tørket inn og produktiviteten på arbeid har ikke bare vokst saktere, som i andre større økonomier, den har rett og slett sunket. Italia makter ikke å friskne til fordi den Lange Depresjonen i Europa fortsetter.

Monte dei Paschi di Siena er verdens eldste bank, grunnlagt i 1472, og har bare overlevd ved kunstig åndedrett. Kan det være slutt nå?

Monte dei Paschi di Siena er verdens eldste bank, grunnlagt i 1472, og har bare overlevd ved kunstig åndedrett. Kan det være slutt nå?

Og som et resultat av dette, er bankene nær bankerott. Bankanalytikere regner med at opp mot åtte banker, med Italias eldste og tredje største bank, Monte dei Paschi di Siena, i spissen, risikerer å falle hvis Renzi taper folkeavstemningen. Det skyldes at potensielle investorer disse bankene sårt trenger for å refinansiere, ikke vil punge ut, dersom bankene må avskrive enorme tap på fordringer.

Jeg gjorde noen enkle overslag over de sannsynlige tapene italienske banker står overfor (basert på den italienske sentralbankens nylige finansoversikt). Til nå har bankene lånt ut 2000 milliarder euro til italienske bedrifter og husholdninger. Rundt 330 milliarder av disse lånene er gjeld som ikke kan innfris. Det tilsvarer rundt 20 prosent av Italias bruttonasjonalbudsjett. Bankene har bygd opp reserver for å dekke potensielle tap på rundt 150 milliarder euro og de kunne selge unna en del aktiva fra konkursrammede bedrifter over tid. Likevel vil det gjenstå et potensielt tap på rundt 100 milliarder euro i bankenes regnskaper hvis de tar tyren ved hornene og avskriver lånene som ikke kan innfris. Det ville fullstendig slette verdien på aksjene til mange av investorene i disse bankene. For eksempel ville smellen for Monte dei Paschi di Siena være ni ganger større enn det banken er verdt på børsen akkurat nå. Og Italias største bank, Unicredit, som er ment å skulle hjelpe andre, mindre banker på konkursens rand, som Banco Veneto, ville også falle. Faktisk trenger Unicredit selv å skaffe til veie 13 milliarder euro for å stå støtt.

Etter mine beregninger vil det kreve en finansiell støtte på minst 40 milliarder euro bare å få de største bankene på fote. Hvor skal en slik støtte komme fra? Renzi-regjeringen stiftet et spesialfond, Atlante, som ble finansiert av de andre større bankene med litt støtte fra den statlige sparekassen. Fondet klarte bare å reise fire milliarder euro. Mesteparten av dette er allerede brukt på Monte dei Paschi – forgjeves. Men dette er ikke det verste. Etter de nye EU-reglene Tyskland presset igjennom, kan ikke statlige penger brukes til å redde bankene. Bankens aksjeeiere og obligasjonseiere må ta smellen – i hvert fall i første omgang.

Det høres greit ut, sier du kanskje. La bankens aksjeeiere betale. Men her ligger problemet. Italienske banker har bedrevet «dårlig forretningsskikk» i forhold til sine kunder: bankene oppfordret kundene til å «spare» gjennom å kjøpe bankens egne obligasjoner. Med andre ord: å låne til banken selv. Så, flere hundre tusen eldre (ikke så velstående) mennesker ville nå miste alle sine sparepenger dersom bankene avskriver sine taps-lån og «refinansierer» ved å skrive ned sine egne lån (obligasjoner settes til null). Dette ville være politisk dynamitt, i tillegg til å forårsake elendighet for hundretusener. Og det har allerede skjedd med kunder som har «spart» i Banco Veneto og Monte dei Paschi di Siena.

Sandro Botticelli: Denaro e bellezza (utsnitt)

Sandro Botticelli: Denaro e bellezza (utsnitt)

Renzi har presset på tyskerne og EU-ledere for å slakke på reglene og tillate bruk av statlige midler for å redde bankene fra konkurs. (Ideelt sett midler fra europeiske «stabilitets-fond», som er tilgjengelige.) Men tyskerne holder steilt på reglene. Spesielt fordi det å redde italienerne, etter grekerne, er som å banne i kirka i Tyskland og vil være som å helle bensin på bålet til Euroskeptikerne i det kommende tyske valget i 2017.

Så, hvis stemmene går mot Renzi på søndag, vil internasjonale og italienske investorer være svært motvillige til å komme opp med penger til italienske banker, når de frykter at den italienske regjeringen vil falle. Og muligens ble erstattet av den populistiske Femstjernebevegelsen i et framskyndet valg. Alliansen har allerede fått ordfører-posisjoner i Roma og Torino og leder på meningsmålingene. Kan det bli et «populist»-ledet Italia utenfor elitens kontroll, og denne gangen ikke Berlusconi? I beste fall (for investorene) vil det være en regjering ute av stand til å handle gjennom parlamentet for å implementere «reformer» i kapitalens interesse. Nemlig ved å redusere arbeidernes rettigheter: mer privatisering og kutt i offentlig forbruk.

Det er mulig at Renzi vil vinne avstemningen mot alle odds. Som et resultat av at «ingen» velgere tar seg bryet med å stemme. Selv om han gjør det, vil ikke problemet med bankene forsvinne. Og problemet med bankene er bare et symptom på fiaskoen i italiensk kapitalisme og handlingslammelsen i dens politiske elite. Italia vil forbli i depresjonen og vi har enda ikke hatt noen ny lavkonjunktur.

 

  2 kommentarer til “Den lange depresjonen i Italia

  1. ABC
    30. november 2016 klokka 17:30

    Italia har vel alltid vart i konkurs:) Korthus!!! Uansett hva som skjer så prøver man og redde banker og alt annet gjennom mer fiat penger. «Kick the can» til tilliten til det monetære systemet er slutt og det kommer alternativa monetære systemer hvilket leder til en kollapse av dagens pengersystem. Min hypotese, men låt oss håpes at den er feil.

Legg inn en kommentar