oss 100 kroner!
Meningsmålingene i Italia viser 5 til 8 prosent overvekt for nei-sida før folkeavstemningen. Statsminister Matteo Renzi får det fra alle kanter.
Ifølge avisa Il Fatto Quotidiano skrev den amerikanske investeringsbanken JP Morgan et dokument på 16 sider med den betegnende tittelen «Justeringer i eurosonen».
Der går det klart fram at den ønsker grunnlovsendringer i europeiske land for å omgå «dyptgående politiske problemer i periferien som etter vår mening trengs å bli endret om ØMU (EUs økonomiske og monetære union) skal fungere skikkelig i det lange løp».
JP Morgan-oppskrift
JP Morgan er ikke den eneste som er bekymret for «en sterk sosialistiske innflytelse» på grunnloven gjennom «det politiske systemet i periferien som ble opprettet i kjølvannet av diktaturet» etter Benito Mussolini.
EU-kommisjonen, Berlin og USAs president Barack Obama og ambassadør John R. Phillips har stilt seg bak den italienske arbeidsgiverforeningen og industriforbundet med kjente advarsler om at no betyr investeringstørke og industridød.
JP Morgan-dokumentet har blitt del av kampen om folkeavstemningene neste søndag.
21. oktober samlet CUB (Confederazione Unitaria di Base) og USB (Unione Sindacale di Base), de to største «grasrotorganiseringene», med 500.000 og 250.000 medlemmer, 1,3 millioner på gatene bak et nei til de foreslåtte politiske reformene til statsminister Matteo Renzi fra Partito Democratico (PD).
«Utrenzing»
Grasrotfagorganiserte vil framstå som alternativ til de som har kastet seg over Renzi fra alle kanter, fra det høyrepopulistiske Lega Nord som nå blir ledet av Matteo Salvi, over Forza Italia
til komikeren Beppe Grillos Movimento 5 Stelle (Femstjernesbevegelsen). Grillos parti topper flere meningsmålinger og vil ha folkeavstemning om både euro og EU-medlemskap.
Renzi får ikke engang fred i egne rekker. Nærmest som et dolkedrap i Firenze, hvor Renzi var borgermester under renessansehuset Borgia, har tidligere statsminister Massimo D’Alema (1998–2000) som ledet Partito Comunista Italiano (PCI), slått seg sammen med Mario Monti, tidligere EU-kommissær og teknokratstatsminister på vegne av Brussel (2011–13), i det varslede politiske drapet på Renzi.
I kulissene smiler trippelstatsminister Silvio Berlusconi, glatt som en biljardkule og med samme dulgte politiske og økonomiske egenskaper, for om kula blir forstørret til jordas størrelse, blir nuppene på kula tre ganger høyere enn Mount Everest.
Berlusconi er bannlyst fra politiske verv fram til 2019, men er fortsatt forretningsfører for Forza Italia.
Mange er sure på at Renzi nærmest har gjort folkeavstemningen til en avstemning om seg selv og dermed river ned regjeringskontorene i Palazzo Chigi på Piazza Colonna i Roma som Samson med filisternes Dagon-tempel.
Det gjør det trolig vanskeligere å mobilisere den relativt store andelen av velgere som ennå ikke har bestemt seg, verken for si eller no eller hvorvidt de skal stemme.
Mens medier over hele Europa raser over høyre- og i mindre grad venstrepopulister, er det markedsliberalister og sosiallibere, sosialdemokrater og kristeligdemokrater i skjønn forening som står bak EU-prosjektet – og den rådende krisepolitikken – som fra 39 prosent (Global Attitudes Survey i august) til 48 prosent (Ipsos-Mori i mai) av italienerne enten vil begrense makten til eller helt ut av. 58 prosent ønsket folkeavstemning før brexit.
– Alene den kjensgjerning at Storbritannia holdt folkeavstemning om å forlate EU, signaliserer at EU har blitt fallimento (fiasko), sier Luigi Di Maio, parlamentariker for M5S, til avisa Corriere della Sera.
Redd for eurokrisa
Økonomien har ikke vokst siden eurosonene ble opprettet i 1999, og produktiviteten har falt rundt 5 prosent i samme perioden, mens den har vokst vel 10 prosent i Tyskland og Frankrike. Gjelda er på 130 prosent av BNP, den nest største etter Hellas, og italienske banker, inkludert den største Monte dei Paschi di Siena, befinner seg i kjelleretasjen på EUs stresstest. Summen er som utsagnet: Chi paga la pasta decide il menu (Den som betaler regninga, bestemmer menyen). Det vekker uro i Brussel og Berlin som ser Renzi som sitt anker i Italia.
Økonomisk uro i kjølvannet av Renzis fall kan, sammen med presidentvalget i Østerrike samme dag, lett riste fram eurokrisa som langt fra er over. Og
Italia er en annen meny enn Hellas, både for internasjonale banker og EU.
Første gang publisert i Klassekampen
