New York Times går inn for nettsensur

0
Da New York Times formidlet den falske nyheten om Iraks (ikke-eksisterende) masseødeleggelsesvåpen

Av Robert Parry

I søndagens leder fordømte the Times på det kraftigste det de betegnet som “det digitale viruset kjent som falske nyheter” og etterlyste nettsensur som kan  motvirke dette påståtte problemet, da spesielt med en pekefinger rettet mot Facebook-grunnlegger Mark Zuckerberg for å “ha latt løgnere og bedragere kapre plattformen sin”.

Samtidig som denne midtstrømsmedie-kampanjen mot “falske nyheter” kjapt oppnådde et merkbart trøkk forrige uke, er det to falske nyhetssaker som stadig gjentas; det er påstanden om at Pave Francis støttet Donald Trump, og påstanden om at Trump vant som folkets favoritt over Hillary Clinton. Jeg kunne også legge til et annet valg-relatert falsum, en bløff spredt av Trump-supportere om at dokumentarfilmskaperen Michael Moore støttet Trump, når han i virkeligheten stilte seg bak Clinton.

Men jeg vet også at Clinton-supportere privat spredte grisete og ubekreftede rykter om Trumps sexliv, og Clinton anklaget personlig Trump for å være under Vladimir Putins kontroll, til tross for at det aldri ble fremlagt noe som kunne understøtte en slik McCarthy-istisk beskyldning.

Da New York Times formidlet den falske nyheten om Iraks (ikke-eksisterende) masseødeleggelsesvåpen
Da New York Times formidlet den falske nyheten om Iraks (ikke-eksisterende) masseødeleggelsesvåpen

Faktum er at at en masse tvilsomme beskyldninger blir slengt rundt i valgkampens hete, og det vil alltid være vår utfordrende oppgave som profesjonelle journalister å komme dem til livs etter beste evne, ikke noe nytt ved det. Forskjellen er at the Times nå ser for seg en form for struktur (eller algoritme) som eliminerer det den kaller “falske nyheter”.

Men med en imponerende grad av manglende selvinnsikt unngår the Times fullstendig å erkjenne de mange gangene de selv har publisert “falske nyheter”, som da de rapporterte at Iraks innkjøp av aluminiumsrør betydde at landet gjenopptok sitt atomvåpenprogram, deres liksom-analyse som sporet avfyringsstedet for en syrisk saringass-rakett tilbake til en syrisk militærbase som viste seg å befinne seg på en avstand tilsvarende fire ganger rakettens rekkevidde, eller deres publisering av fotografier som ble påstått å vise russiske soldater i Russland, og så senere inne i Ukraina i 2014, når det viste seg at også Russland-bildene var tatt i Ukraina, noe som ødelegger premissene for historien.

hrw-rocket-bearing-map

Det kontroversielle kartet, laget av Human Rights Watch og bifalt av NYT, som påstås å vise banene til to Saringass-raketter fra 21. august-angrepene som krysser hverandre ved en syrisk militærbase

Dette er bare tre av mange eksempler på the Times som formidler av “falske nyheter” – og alle tre figurerte som førstesideoppslag, før de motvillig eller delvis ble dementert et sted langt inne i avisa, under overskrifter som ikke røpet stort, slik at færrest mulig lesere skulle få det med seg. Mange av the Times’ “falske nyheter” gav gjenlyd til støtte for amerikanske myndigheters propaganda selv lenge etter de delvise dementiene.

Hvem er det så som skal dømme?

Så, burde Zuckerberg nå hindre Facebook-brukerne i å spre NYT-historier? The Times vil åpenbart ikke foretrekke akkurat den løsningen på problemet med “falske nyheter”. I stedet forventer the Times å selv få være en av overdommerne som avgjør hvilke nettsteder som skal bannlyses og hvilke som skal få godkjentstempel.

Lederen i the Times, som er en oppfølger til en førstesidesak fra fredag om samme tema, levner liten tvil om hva avisa ønsker seg. De vil at de store internettplattformene og søkemotorene, som Facebook og Google, skal blokkere tilgangen til nettsteder som beskyldes for å spre “falske nyheter”.

I lederen heter det at “en stor del av ansvaret for dette uvesenet påhviler internettselskaper som Facebook og Google, som har gjort det mulig for falske nyheter å bli delt nærmest umiddelbart mellom millioner av brukere, og som har vært trege med å blokkere dem fra sine nettsteder. (…)”

“Facebook sier at de jobber med å luke ut slike fabrikasjoner, og mandag erklærte de at de ikke lenger vil plassere Facebook-drevne annonser på falske nyhetssider, et trekk som kan komme til å koste både Facebook og disse sidene en betydlig inntektskilde. Tidligere samme dag uttalte Google at de ville slutte å la disse sidene benytte deres annonseplasserings-nettverk. Disse skrittene vil hjelpe noe, men spesielt Facebook skylder sine brukere, og selve demokratiet, mye mer enn som så.”

“Facebook har demonstrert at de er i stand til effektivt å blokkere innhold av typen klikkemat-artikler (click bait) og spam fra sin platform ved å endre algoritmen som bestemmer hvilke lenker, bilder og annonser brukerne ser i sin nyhetsstrøm. (…) Facebooksjefene endrer og finsliper konstant på algortitmen, noe som viser at systemet er lett manipulerbart og gjenstand for menneskelig skjønn.”

The Times’ leder fortsetter: “I sommer besluttet Facebook å vise flere innlegg fra venner og familiemedlemmer i brukernes nyhetsstrøm, og å redusere innhold fra nyhetsorganisasjoner, og de sier at dette er etter ønske fra brukerne selv. Når de kan gjøre dette, kan utviklerne helt sikkert også klare å trene programvaren til å kunne avsløre bløffehistorier og overliste dem som produserer dette søppelet. (…)”

“Mr. Zuckerberg har selv snakket i varme og brede ordelag om hvordan sosiale medier kan være med å forbedre samfunnet. Ingenting av det vil bli noe av dersom han fortsetter å la løgnere og bedragere kapre plattformen sin.”

Gråsoner

Men problemet er at selv om noen falsum er opplagte og reinspikka, eksisterer mye informasjon i en gråsone der to eller flere sider er uenige om hva som er fakta. Og USAs myndigheter forteller ikke alltid sannheten, selv om man nok skal jobbe hardt for å finne særlig ferske eksempler på at the Times har erkjent akkurat det som en realitet. Særlig i de senere tiårene har the Times som regel omfavnet den offisielle versjonen av omdiskuterte hendelser, og uttrykt stor skepsis til alt som beveger seg på utsiden av denne.

Det var slik the Times håndterte den irakiske regjeringens avvisninger og uavhengige eksperter som reiste tvil ved aluminiumsrør-historien fra 2002, og det er slik de har feid under teppet kontroverser omkring myndighetenes fremstillinger av hendelser i Syria, Ukraina og Russland. The Times fremstår i økende grad mer som propaganda-talerør for det offisielle Washington enn som en profesjonell journalistisk aktør.

Men the Times og noen av deres foretrukne nettsteder har nå sammen dannet en Google-finansiert enhet de kaller “The First Draft Coallition”, som beskriver seg selv som noe av et Sannhetsministerium som skal avgjøre hvike historier som er sanne og hvilke som er “falske”.

Skulle lederartikkelens anbefalinger bli fulgt, vil de vrakede nyhetene og nettstedene som publiserer dem ikke lenger være tilgjengelige via populære søketjenster og plattformer, og slik i stor grad være utilgjengelige for allmenheten (se Consortiumnews.coms “What to Do About ‘Fake News”).

The Times insisterer på at en slik sensur vil være bra for demokratiet – og det er selvfølgelig riktig at konstruerte løgner og grunnløse konspirasjonsteorier ikke akkurat er til demokratiets fordel – men en regulering av informasjon på den måten the Times går inn for, har mer enn en anelse Orwell’sk totalitarisme ved seg.

Og forslaget vekker ekstra bekymring når det kommer fra New York Times, tatt i betraktning avisas brogete fortid som formidler av farlig desinformasjon.

Gravejournalist Robert Parry var den som skrev mange av de første Iran-Contras-sakene for Associated Press og Newsweek på 80-tallet. Hans seneste bok, America’s Stolen Narrative, kan kjøpes her i papirutgave, eller som e-bok (fra Amazon og barnesandnoble.com).

________

Norwegian translation by Achsel Ford

Original article from Consortiumnews.com:

New York Times Advocates Internet Censorship

 

Forrige artikkelHva mange mennesker ikke forstår om arbeiderklassen i USA
Neste artikkelLO gir 9 millioner til Klassekampen