Clinton-stiftelsen og de seks brannfaklene fra Terje Tvedt

0

Professor Terje Tvedt har skrevet en fyldig og grundig kronikk i Aftenposten der han ikke bare kler av Norges rolle i forbindelse med Clinton Foundation. Gjennom denne analysen går han også tett på hele den norske bistandsindustrien og slynger i det minste seks brannfakler inn i systemet.

stoltenberg marte gerhardsen
Jens Stoltenberg og Marthe Gerhardsen, framstående symboler på elitesirkulasjon og det humanitær-politiske kompleks

Brannfakkel nummer 1:

Millioner av kroner flyr ut

For mens norske politikere fortsatt snakket om hjelp til de fattigste og om å styrke FN, ga de omtrent 700 millioner skattekroner til den private stiftelsen som holdt hus i Time Life-skyskraperen, midt på Manhattan. Det var vel kjent at administrasjonen reiste for flere titalls millioner kroner pr. år.

Seks i ledelsen fikk utbetalt over 20 millioner i lønn, og de kjøpte billett på førsteklasse til en skuespillerinne og hennes hund slik at de kunne delta på et vervearrangement.

Norge ga ikke millioner bare én gang, men år etter år – fra 2007 til 2015 offisielt 584 millioner kroner og har lovet nye 92 millioner mot 2019.

Vi nærmer oss altså 700 millioner norske skattekroner gitt til en privat stiftelse som er kjent for sin korrupsjon og sin ødsling med penger til ledernes luksus. Dette er opplagt en sak for Riksrevisjonen. Det kan være snakk om bevisst misbruk av skattepenger.

Clinton Foundation fikk millioner etter en telefon til Støre
Clinton Foundation fikk millioner etter en telefon til Støre

Brannfakkel nummer to:

Stoltenberg fikk ærespris etter stor donasjon

Clinton-stiftelsen har vært den mest profilerte i et konglomerat av organisasjoner med privat og offentlig støtte og som samler kjendiser, rikfolk og politikere. UN Foundation er en annen USA-basert stiftelse som Norge har gitt rundhåndet til. Den ble startet av mediemogulen Ted Turner. Aftenposten rapporterte høsten 2011 at statsminister Jens Stoltenberg, ikke lenge etter at den norske regjeringen overførte ca. 150 millioner kroner til stiftelsen, reiste til New York for på et av byens luksushotell å motta utmerkelsen «Champion of Global Change» – utdelt av den samme stiftelsen.

Det å gi skattepenger til en stiftelse for så å la seg overrekke en ærespris fra den samme stifelsen er så langt inn i korrupsjonens land at alle vet hva det ville blitt kalt i norsk presse dersom det hadde skjedd i Russland. Det bør åpnes sak mot Stoltenberg for dette.

Brannfakkel nummer tre:

Bondeviks høye lønn med midler fra statsbudsjettet.

Oslo-senteret for fred og menneskerettigheter, ofte kalt Bondevik-senteret – støttet av bl.a. Kjell Inge Røkke, Rimi-Hagen, Norges Gruppen, DNB og Statoil – er det som ligner mest i Norge på «stiftelsenes inntog».

…  private selskaper gjorde det mulig for Bondevik å lønne seg selv som om han var en statsråd. Stortinget gjorde ingenting, tvert imot ble daværende stortingspresident Thorbjørn Jagland styreleder. Da Bondevik startet opp senteret, lovte han at han ikke ville be om offentlig støtte. Men på de siste fem årene har Bondevik (2011–2015) fått 31,6 millioner kroner over statsbudsjettet … til sitt private senter som driver utenrikspolitikk.

Dagsavisen kalte  kalte i 2006 dette for «en politisk ukultur». Her er det Stortinget sjøl som må få stengt dette sugerøret ned i statskassa og det bør vurderes krav om tilbakebetaling.

Blir rike på arbeid med fattigdom - uten anbud
Blir rike på arbeid med fattigdom – uten anbud

Brannfakkel nummer fire:

Høsten 2016 avslørte VG at et privat konsulentselskap, International Law and Policy Institute (ILPI), fikk oppdrag for Utenriksdepartementet utenom anbudsordningen og fungerte som leiediplomater og leiebyråkrater for departementet. Med inntekt fra bistandsbudsjetter tok eierne av ILPI ut over 2,5 millioner i lønn og utbytte pr. år.

Det mest talende i denne sammenhengen er hvordan det norske, humanitær-politiske komplekset først reagerte:

De organisasjonene innenfor dette systemet som ellers profilerer seg på nulltoleranse overfor korrupsjon, var tause som i graven. UDs syn var lenge at de ikke så noen betenkeligheter med dette. …

Bistandsaktuelt, det norske bistandssystemets husorgan, karakteriserte VGs oppslag om millionlønnene som «moraliserende lettvintheter» og en «fordumming av debatten» (19.10.2016).

Les:

UD, bistand og elitesirkulasjon

Blir rike på fattigdom og med lange fingre nede i statskassa

– Bistandskontrakt ga millionutbytte

Her har det helt åpenbart oppstått et system som er noe helt annet enn det det gir seg ut for. Med fattigdom og nød som påskudd driver konsulenter og tjener seg søkkrike – og organisasjonene godtar det.

Denne er en politisk brannfakkel. Til nå har venstresida bare snakket om hvor mye penger som bør gå til bistand (minst 1% av nasjonalbudsjettet). Nå må hele systemet settes under lupen. Systemet er pillråttent og det må røskes opp i det fra topp til bunn.

Brannfakkel nummer fem:

Statlig forretningsfilantropi

Oppblomstringen av stiftelser, non-profits, NGOs og «forretningsfilantropi» finansiert over staters bistandsbudsjett, er en verdenshistorisk bevegelse. Rett etter Annen verdenskrig var det knapt ti internasjonale NGOs (non-governmental organisasjons), nå er det, litt avhengig av kriterier, godt over 60 000. Og hele tiden oppstår det nye NGOer, halvt private veldedighetsorganisasjoner og konsulentselskaper som alle skal redde «verden» med sin agenda. Det finnes mye internasjonal forskningslitteratur om dette selvpromoterende konglomerat av «do-gooders».

Dette er jo ikke bare en norsk tendens. Dette er en global sak og private stiftelser og forretningsinteresser har omtrent spist opp FN-systemet innenfra. Bill Gates, Warren Buffett, Clinton-stiftelsen og mange andre har overtatt og bruker en hær av NGOer som forklær for sin egen agenda. Det er ikke for ingenting at Haiti er blitt kalt en NGO-republikk.

Dette korrumperer ikke bare mottakerlandene, men også giverlandene. Disse organisasjonene er preget av elitesirkulasjon, uoversiktlige nettverk og representerer helt klart et politisk problem. Vi har fått et stort privat eller halvprivat humanitær-politisk kompleks, finansiert av staten.

Brannfakkel nummer seks:

PR-firmaer driver markedsføringen, organisasjonene driver nesten ikke frivillig arbeid innenfor bistand.

I Norge finnes det flere organisasjoner som har hundrevis av ansatte og lederlønninger på over millionen. De har investert i finansmarkedet (Norsk Folkehjelp til og med i hedgefond), har nesten tre milliarder kroner i egenkapital (Røde Kors). Direktøren i Finans Norge er styreleder i Flyktninghjelpen, samtidig som organisasjonen har samarbeidsavtale med HERO, Norges største private selskap innen flyktningindustrien. Care Norge, som ikke driver egne prosjekter i det hele tatt, har styreleder fra GoodBusiness.

Tidligere direktør i Norges fremste bedrift for eksport av våpen er styreleder i Plan Norge, og samme bedrift har styremedlem i Kirkens Nødhjelp.

Organisasjonene, som ellers redder skigåere og driver leksehjelp for flyktninger med frivillige, driver nesten ikke frivillig arbeid innenfor bistand.

Igjen er dette en politisk brannfakkel. Det må tas et politisk oppgjør med hele dette feltet og organisasjonens rolle, deres elitesirkulasjon og deres bruk av offentlige midler må settes i et skarpt søkelys.

Som Tvedt sier i sin konklusjon:

Ikke minst er det viktig å undersøke gaveøkonomiens korrumperende virkninger i de landene som får hjelp, men definitivt også i de som gir hjelp.

I litteraturen snakkes det om at den frivillige sektor organiserer «moraldannende kretsløp». Jeg vil si at «Det nasjonale godhetsregimet» organiserer også moraloppløsende kretsløp, særlig når det rutinemessig blir fremstilt som drevet kun av idealisme og solidaritet. Støtten til Clinton-stiftelsen dreide seg ikke først og fremst om å fremme Norges, næringslivets eller de fattiges interesser, men ser det ut til, særinteressene til det humanitær-politiske kompleks.

Tvedt anklager i sin artikkel også venstresida, inkludert SV og Rødt for å være blitt en del av dette systemet. Mitt spørsmål til Rødts leder Bjørnar Moxnes er todelt: Hva mener du om Terje Tvedts seks brannfakler og – er du villig til å gå i spissen for å ta et oppgjør med hele dette betente humanitær-politiske komplekset?

 

 

 

 

 

 

 

 

Abonner på steigan.no via epost

Skriv inn adressen din under og få de seneste nyhetene fra steigan.no rett i innboksen.

 

 

 

 

Forrige artikkelICC vurderer tiltale mot USA og CIA
Neste artikkelRenzi ligger an til å tape folkeavstemningen i Italia
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).