EU-lederne i panikkmodus etter USA-valget

0

EU-lederne er åpenbart rystet etter at Donald Trump ble valgt til USAs 45. president. De fleste av dem hadde satset alle sine kort på Hillary Clinton og til og med gått så langt at de hadde sjikanert den kommende presidenten i USA såpass grovt at de skal få problemer med å late som ingenting.

panikk-eu

For dem ble det derfor et bombenedslag at valget gikk som det gikk. EU-president Jean-Claude Juncker innkalte til krisemøte.  Den ikke-valgte Juncker sa:

I think that we’ll waste time for two years while Mr Trump tours a world that he is completely unaware of.
We have to teach the new president of the USA what Europe is, and how it works. The trans-Atlantic alliance, and the NATO alliance, is called into question, so it could be quite pernicious.

Det er ikke sikkert at Donald Trump er så imponert over hva Juncker og hans panikkslagne Brussel-kolleger har å lære bort.

Og det hele endte da også med en uformell middag. Britene kalte det hele «dumt», «latterlig» og «hysterisk»,  skriver Politico, og det er vel vanskelig å si seg uenig. Det har jo bare vært et valg i USA og så oppfører Europas såkalte ledere seg som skremte høns. Også Frankrike syntes dette ble for pinlig, så utenriksminister Jean-Marc Ayrault holdt seg borte. Det samme gjorde Ungarns utenriksminister.

Priviligerte vasaller

Møtet eller middagen førte da heller ikke til noen ting. EU blir stadig mer splittet. Tidligere har unionen kunnet forene seg om å følge USAs diktat, slik som i sanksjonene mot Russland eller TTIP-forhandligene. Men hvis den nye ledelsen i Washington dumper denne politikken, så blir det rystende tydelig for enhver at EU ikke har noen strategi. EU-lederne har kunne kose seg under USAs paraply. De er vasaller og må være lydige nikkedokker, men de har kunnet glede seg over høytlønte jobber og politiske garantier fra USA mot at deres felles forbrytelser (Irak, Libya, Syria) noen gang vil komme opp for noen internasjonal domstol. NATOs massive opprustning mot Russland er en form for militær keynesianisme som i hvert fall får noen hjul til å svinge. Skulle Trump avblåse krigsforberedelsene mot Russland vil hele korthuset ramle sammen.

Wall Street Journal kaller også EU-ledernes opptreden for panikk og skriver:

The European Union greeted Donald Trump’s election with gnashing of teeth and a typically chaotic “emergency summit” in Brussels over the weekend. Please, folks, get a grip.

I NATO er det også panikk. Grunnen er enkel. USA betaler 73% av NATOs kostnader. Trump har truet med å kutte drastisk ned på pengestrømmen, og ingen europeiske ledere har noen realistisk plan for å overta den finansielle byrden.

Jens Stoltenberg, som jo nettopp fikk jobben som NATO-sjef fordi han var en så lydig puddel for Hillary Clinton at han sendte norske fly til å ødelegge Libya, er også i panikkmodus.

Han uttalte:

In these uncertain times we need strong American leadership, and we need Europeans to shoulder their fair share of the burden. But above all we need to recognise the value of the partnership between Europe and America. It remains indispensable.

Ja, for hva skal Stoltenberg gjøre hvis USA stenger pengekrana?
stoltenberg pinocchio

De europeiske «lederne» har neglisjert sine lands interesser og latt seg behandle som tredjerangs kolonimakter av Clinton-Bush-Obama, men personlig har de fått noe igjen. Det har kommet titalls av milliarder dolar deres vei. Når Washington har sagt: Ødelegg deres egen handel med Russland, svikt deres egne bønder og deres egne industriarbeidere for å la Russland blø, så har de gjort det. Riktignok stagnerer økonomien i Europa, industrien går nedenom og infrastrukturen fallerer. Men eliten har kunnet leve behagelig uanfektet av alt dette. Fordi lydigheten har gitt dem beskyttelse. Forsvinner beskyttelsen er de på svært djupt vann. Og det vet de tydeligvis svært godt, når man ser reaksjonene deres på USA-valget.

Det som ville ha tjent interessene til folkene i Europa hadde vært et samarbeid med Russland og Eurasia, men denne veien har vært forbudt. Og ikke bare forbudt – sammen med USA har Europas angivelige ledere ført krig mot en slik løsning.

USAs underskudd på handelsbalansen med Kina bare øker og øker
USAs underskudd på handelsbalansen med Kina bare øker og øker

USA er en supermakt i solnedgang

Dette har vært tydelig i hele dette århundret. Deler av USA synker ned på tredjeverden-nicå og landet er så gjeldstynget som aldri før. Det er bare dollarens spesialstatus som verdens reservevaluta og næreme 1000 militærbaser over hele verden som gjør at USA fortsatt er for en supermakt å regne. Verdens økonomiske tyngdepunkt flytter seg ubønnhørlig til Østen, og ikke minst til Kina.

I en stor analyse fra Harvard Business School med tittelen Problems Unsolved and a Nation Devided blir det dokumentert at USAs økonomi stagnerer og går tilbake, samtidig som verken det økonomiske eller det politiske systemet evner å ta tak i problemene. (Rapporten kan lastes ned her (pdf).)

Målt i kjøpekarft er Kinas BNP allerede større enn USA. Fortsetter dagens trender, vil Kina også gå forbi USA i nominelt bruttonasjonalprodukt, og deretter vil USA bare se hælene til Kina. USAs neocons hadde samlet seg om Hillary Clinton for å løse dette problemet militært med kontinuerlig krig – også mot Russland og Kina. Rand Corp skrev til og med en rapport som drøftet en eventuell krig med Kina.

usa-kina-mil2

Alternativet er,.som et mindretall av overklassen i USA har innsett, å droppe ambisjonene om å være verdenspoliti, innse at man må gå i dialog med andre stormakter og prøve å finne omforente løsninger.

Jeg ville ikke satse sparepengene på at necons gir seg med dette. Det er tross alt ikke presidenten som bestemmer i USA, og det militær-industrielle komplekset og Wall Street vet så altfor godt at det er flere måter å flå en rev på. Men skulle dette bli utfallet, så er NATO historie og EU kan ikke forhindre sammenbrudd.

G20-toppmøtet i Hangzhou i Kina viste for all verden at EU-lederne knapt nok hadde noe der å gjøre. Der var det Kina, India og Russland og ASEAN med sine 580 millioner innbyggere som definerte dagsorden med USA surmulende på sidelinja.

Dessverre er den offentlige diskusjonen i Norge og Europa så ensrettet og så uniformert at disse reelle endringene i dagens verden knapt diskuteres. Man er så personfokusert at man ikke innser at det er djupe konflikter innad i overklassen i USA og at disse konfliktene handler om hvordan en supermakt i nedgang skal forholde seg til en verden der den taper sitt økonomiskje hegemoni år for år.

 

Forrige artikkelNafta tok levebrødet fra millioner av mexicanske bønder og landbruksarbeidere
Neste artikkelTrump og Putin har hatt samtaler på telefon
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).