På innsiden av den usynlige regjeringen: Krig, propaganda, Clinton & Trump

John Pilger

Av John Pilger

Den amerikanske journalisten Edward Bernays blir ofte beskrevet som mannen som oppfant moderne propaganda. Bernays, nevø av Sigmund Freud, psykoanalysens pioner, fant opp ordet «public relations» – forhold til offentligheten – som en eufemisme for spinn og bedrageri.

I 1929 overtalte han feminister til å fremme sigaretter for kvinner ved å røyke i påskeparaden i New York – oppførsel som den gang ble ansett for «fremmedartet». En feminist, Ruth Booth, erklærte: «Kvinner! Tenn en ny fakkel for frihet! Kjemp mot kjønns-tabu!»


Av John Pilger  – Oversatt av Anne Merethe Erstad


Bernays’ innflytelse strakk seg langt ut over reklame. Hans største suksess var hans rolle i å overbevise USAs befolkning om at de måtte delta i nedslaktingen i Første Verdenskrig. Hemmeligheten, sa han, var å «konstruere samtykket» fra folket i den hensikt å «kontrollere og disiplinere (dem) i henhold til vår vilje uten at de er klar over det.»

media-blinder

Han beskrev dette som «den virkelige herskende makten i vårt samfunn» og kalte det en «usynlig regjering».

Aldri har den usynlige regjeringen vært mektigere enn den er i dag. Og aldri mindre forstått. I min karriere som journalist og filmskaper har jeg aldri før opplevd propaganda som så til de grader infiltrerer våre liv – uten å bli utfordret.

Forestill deg to byer. Begge er under beleiring fra landets regjeringsstyrker. Begge byene er okkupert av fanatikere som utfører grusomme misgjerninger, som å halshugge mennesker.

Men det er en vesensforskjell: I den ene beleiringen blir regjeringsstyrkene beskrevet som frigjørere av deres innrullerte vestlige journalister, som rapporterer entusiastisk fra kampene og flyangrepene. Det er forsidebilder av heroiske soldatene som viser V-tegnet for seier (victory). Det er sparsom omtale av sivile døde og sårede.

I den andre byen – i et annet land like i nærheten – skjer nesten akkurat det samme. Regjeringsstyrker beleirer en by som er kontrollert av samme type fanatikere.

Forskjellen er at disse fanatikerne er støttet, forsynt og bevæpnet av «oss» – av USA og Storbritannia. De har til og med et mediesenter som er finansiert av Storbritannia og USA.

En annen forskjell er at regjeringssoldatene som beleirer denne byen er skurker, fordømt for å angripe og bombe byen – som er akkurat det samme som heltene gjør i den første byen.

Forvirrende? Ikke egentlig. Slik er den grunnleggende dobbeltmoralen som utgjør essensen i propaganda. Jeg referer, selvfølgelig, til irakiske regjeringsstyrkers beleiring av byen Mosul, med støtte fra USA og Storbritannia. Og de syriske regjeringsstyrkenes beleiring av Aleppo, med støtte fra Russland. En er god – den andre er ond.

Jihadister fra al-Nusra i Aleppo

Jihadister fra al-Nusra i Aleppo

Det som sjelden rapporteres er at ingen av byene ville vært okkupert av fanatikere og herjet av krig hvis ikke Storbritannia og USA hadde invadert Irak i 2003. Det kriminelle foretagendet ble satt i gang på bakgrunn av løgner som var slående like propagandaen som nå forvrenger vår forståelse av borgerkrigen i Syria.

Uten trommevirvlene fra propagandaen, utkledt som nyheter, er det ikke sikkert det monstrøse ISIS, Al Qaida, al Nusra og resten av jihad-gjengen hadde eksistert i dag. Og det syriske folket hadde kanskje ikke måttet kjempe for sine liv.

Noen husker kanskje rekken av BBC-reportere som i 2003 snudde seg mot kamera og fortalte oss at Blair var «frikjent» for det som siden viste seg å være århundrets forbrytelse. USAs TV-kanaler produserte samme godkjenning for George W. Bush. Fox News trakk inn Henry Kissinger for å legge ut om Colin Powells oppspinn.

Samme år, kort etter invasjonen, filmet jeg et intervju med den anerkjente, undersøkende journalisten Charles Lewis i Washington. Jeg spurte ham: «Hva ville skjedd hvis verdens frieste media for alvor hadde utfordret det som viste seg å være rå propaganda?»

Han svarte at hvis journalister hadde gjort jobben sin, «er det en svært, svært god mulighet for at vi ikke hadde gått til krig i Irak.»

Det var en sjokkerende uttalelse, og den ble støttet av andre berømte journalister jeg stilte samme spørsmål – Dan Rather fra CBS, David Rose fra The Observer og journalister og produsenter i BBC som ønsket å være anonyme.

Med andre ord: hadde journalister gjort jobben sin, hadde de utfordret og undersøkt propagandaen istedenfor å forsterke den, kunne flere hundre tusen menn, kvinner og barn vært i live i dag og det ville ikke vært noe ISIS og ingen beleiring av Aleppo og Mosul.

Grusomhetene på undergrunnen i London 7. juli 2005 ville ikke skjedd. Millioner av mennesker ville ikke vært på flukt og det ville ikke vært elendige flyktningleirer.

Da de forferdelige terrorhandlingene skjedde i Paris sist november sendte president François Hollande umiddelbart fly for å bombe Syria – og mer terrorisme fulgte. Et forutsigbart produkt av Hollandes svulstighet om at Frankrike var «i krig» og «viste ingen nåde». At den statlige volden og jihadist-volden mater hverandre er en sannhet som ingen nasjonale ledere har mot til å si høyt.

«Når sannheten blir erstattet med stillhet, er stillheten en løgn,» sa den sovjetiske dissidenten Yevtushenko.

Angrepet på Irak, angrepet på Libya, angrepet på Syria skjedde fordi lederne i hvert av disse landene ikke var en marionett for Vesten. En Saddam eller en Gaddafis rulleblad for brudd på menneskeretter var irrelevant. De adlød ikke ordre og ga ikke opp kontroll over landet sitt.

Den samme skjebnen ventet Slobodan Milosevic så snart han hadde nektet å signere en «avtale» som forlangte okkupasjon av Serbia og konvertering til markedsøkonomi. Folket hans ble bombet og han ble stilt for retten i Haag. Uavhengighet av denne typen kan ikke tolereres.

Som WikiLeaks har avslørt, var det først da Syrias leder avviste en oljerørledning gjennom hans land fra Qatar til Europa, at han ble angrepet.

Fra det øyeblikket planla CIA å ødelegge regjeringen i Syria ved hjelp av jihadist-fanatikere – de samme fanatikerne som nå holder menneskene i Mosul og Aleppo som gisler.

Hvorfor er ikke dette nyheter? Tidligere embetsmann i det britiske utenriksdepartementet, Carne Cross, som hadde ansvar for lede sanksjonene mot Irak, fortalte meg: «Vi forsynte journalister med vridde fakta fra «renset» etterretning, eller vi frøs dem ut. Det er slik det foregikk.»

Vestens middelalderske kunde, Saudi-Arabia – som kjøper våpen for milliarder fra USA og Storbritannia – holder for tiden på med å ødelegge Jemen, et lands så fattig at på sitt beste er halvparten av barna i landet underernært.

Ta en kikk på YouTube og du vil se den typen massive bomber – «våre» bomber – som saudierne bruker mot lutfattige landsbyer, mot brylluper og begravelser. Eksplosjonene ser ut som små atombomber. Bombe-operatørene i Saudi-Arabia arbeider side om side med britiske offiserer. Dette faktum kommer ikke fram i kveldsnyhetene.

Propaganda er mest effektiv når vårt samtykke blir ledet av dem med fin utdannelse – Oxford, Cambridge, Harvard, Columbia – og med karrierer i BBC, The Guardian, New York Times, Washington Post.

Disse organisasjonene er kjent som liberale media. De presenterer seg selv som opplyste, progressive talerstoler for moralens tidsånd. De er anti-rasistiske, pro-feministiske og forkjempere for LGBT (lesbisk, homofil, bifil, transkjønnet).

Og de elsker krig.

Samtidig som de hever stemmen til forsvar for feminisme, støtter de rovgriske kriger som fratar utallige kvinner alle rettigheter, inkludert retten til å leve.

I 2011 ble Libya, den gang en moderne stat, ødelagt under påskudd av at Muammar Gaddafi var i ferd med å gjennomføre folkemord på sitt eget folk. Slik lød nyhetene uavbrutt; og det fantes ingen beviser. Det var en løgn.

Faktum er at Storbritannia, Europa og USA ønsket det de liker å kalle en «regime-endring» i Libya, den største oljeprodusenten i Afrika. Gaddafis innflytelse på det afrikanske kontinentet og, framfor alt, hans uavhengighet var uakseptabelt.

hillary gaddafi

Så han ble myrdet av en kniv i ryggen av fanatikere som var støttet av USA, Storbritannia og Frankrike. Hillary Clinton jublet over hans grusomme død foran kamera, mens hun erklærte: «Vi kom, vi så, han døde!»

Destruksjonen av Libya var en medietriumf. Mens krigstrommene dundret skrev Jonathan Freedland i The Guardian: «Selv om risikoen er høyst virkelig, forblir argumentene for intervensjon sterke.»

Intervensjon – for et høflig, godartet, «guardiansk» ord. Hvis virkelige mening, for Libya, var død og ødeleggelse.

Ifølge NATOs egne arkiver ble det gjennomført 9700 «angrepstokt» mot Libya, hvorav mer enn en tredjedel var rettet mot sivile mål. De inkluderte raketter med uran i stridshodene. Se på fotografier av ruinene i Misurata og Sirte og massegravene identifisert av Røde Kors. Unicefs rapport om drepte barn forteller: «de fleste (av dem) under ti år».

Havnebyen Sirte før og etter NATOs "frigjøring"

Havnebyen Sirte før og etter NATOs «frigjøring»

Som en direkte konsekvens ble Sirte ISIS’ hovedstad. Ukraina er en annen media-triumf. Respektable, liberale aviser som New York Times, Washington Post og The Guardian, samt mainstream etermedia som BBC, NBC, CBS og CNN har spilt en avgjørende rolle for å påvirke sine seere til å akseptere en ny og farlig kald krig.

Alle har gitt et misvisende bilde av hendelsene i Ukraina som en ondsinnet handling fra Russland, mens kuppet i Ukraina i 2014 rent faktisk var et resultat av USAs arbeid, med hjelp fra Tyskland og NATO.

Denne speilvendingen av virkeligheten er så gjennomgripende at Washingtons trusler mot Russland ikke er nyheter; de er fortiet bak en sverte- og skremme-kampanje av den typen jeg vokste opp med under den første kalde krigen. Igjen er det «russen kommer for å ta oss», ledet av en ny Stalin, som The Economist fremstiller som djevelen.

Undertrykkelsen av sannheten om Ukraina er en av de mest komplette mørklegginger jeg kan huske. Fascistene som planla kuppet i Kiev er av samme art som støttet nazi-invasjonen av Sovjetunionen i 1941. Blant alle varsko-rop om faren ved økende fascistisk anti-semittisme i Europa, er den aldri noen ledere som nevner fascistene i Ukraina. Bortsett fra Vladimir Putin, men han teller ikke.

Mange i vestlig media har jobbet hardt for å presentere den etniske russisk-talende befolkningen i Ukraina som utenforstående i deres eget land, som agenter for Moskva, nesten aldri som ukrainere som ønsker en føderasjon innad i Ukraina eller som ukrainske borgere med motstand mot et utenlands-organisert kupp mot deres valgte regjering.

Det er nesten som et lystspill om en klasse-gjenforening av krigshissere. Trommeslagerne fra Washington Post som egger til krig mot Russland er de samme lederskribentene som publiserte løgnene om at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen.

For de fleste av oss er president-kampanjen i USA et freakshow, der Donald Trump er erke-skurken. Men Trump er avskydd av dem med makt i USA av årsaker som har lite å gjøre med hans motbydelige oppførsel og meninger. For den usynlige regjeringen i Washington er den uberegnelige Trump et hinder for USAs planskisse for det 21. århundret.

Denne skissen innebærer å opprettholde USAs dominerende posisjon og å underkue Russland og, hvis mulig, Kina.

For militaristene i Washington er det virkelige problemet med Trump at han, i sine lyse øyeblikk, ikke virker å ønske en krig med Russland. Han vil snakke med Russlands president, ikke kjempe mot ham; han sier han vil snakke med presidenten av Kina.

I den første debatten med Hillary Clinton lovte Trump at han ikke ville være den første som introduserte atomvåpen i en konflikt. Han sa: «Jeg ville absolutt ikke angripe først. Så snart atom-alternativet kommer på banen, er alt over.» Det var ikke nyheter.

Mente han det virkelig? Ingen vet. Han motsier ofte seg selv. Men det som er klart, er at Trump er ansett som en alvorlig trussel mot det status quo som opprettholdes av det enorme sikkerhetsmaskineriet som leder De forente stater, uavhengig av hvem som er i Det Hvite Hus.

CIA vil se ham slått. Pentagon vil se ham slått. Media vil se ham slått. Til og med hans eget parti ønsker ham slått ut. Han er en trussel mot verdens ledere – i motsetning til Clinton som ikke har levnet noen tvil om at hun er forberedt på å gå til krig mot atombevæpnede Russland og Kina.

Clinton har formatet, som hun ofte skryter av. Så sannelig, rullebladet hennes er bevis nok. Som senator støttet hun blodbadet i Irak. Da hun stilte mot Obama i 2008 truet hun med «total tilintetgjørelse» av Iran. Som utenriksminister konspirerte hun bak ødeleggelsen av regjeringene i Libya og Honduras og iverksatte lokkemiddelet for Kina.

Hun har nå forpliktet seg til å støtte en flyforbudssone i Syria – en direkte provokasjon for krig med Russland. Clinton kan meget vel bli den farligste presidenten i USA i min livstid – litt av en utmerkelse når man tar i betraktning den harde konkurransen.

Uten en flik av bevis har hun anklaget Russland for å støtte Trump og hacke epostene hennes. Utgitt av WikiLeaks forteller disse epostene at det Clinton sier privat, i sine taler til de rike og mektige, er det motsatte av hva hun sier offentlig.

Derfor er det så viktig å true og stoppe munnen på Julian Assange. Som redaktør for WikiLeaks kjenner Assange sannheten. Og la meg berolige alle som er bekymret: han er frisk og WikiLeaks går på alle sylindre.

Den største oppbyggingen av USA-ledede styrker siden Andre Verdenskrig er i dag på gang – i Kaukasus og Øst-Europa, på grensen til Russland og i Asia og i Stillehavet, der Kina er målet.

Husk dette når sirkuset rundt president-valget når finalen 8. november. Hvis vinneren er Clinton vil et gresk kor av tåpelige kommentatorer hylle hennes kroning som et stort steg fremover for kvinner. Ingen vil nevne Clintons ofre: Syrias kvinner, Iraks kvinner, Libyas kvinner. Ingen vil nevne sivilforsvarsdriller utført i Russland. Ingen vil huske Edward Bernays’ «fakler for frihet».

George Bush’ pressetalsmann omtalte en gang media som «medskyldige muliggjørere».

Som utsagn fra en høyere tjenestemann i en administrasjon hvis løgner, muliggjort av media, forårsaket så mye lidelse, er denne beskrivelsen en advarsel fra historien.

I 1946 sa anklageren i Nürnberg-tribunalet følgende om tyske media: «I forkant av alle større angrep satte de i verk en presse-kampanje beregnet på å svekke deres ofre og forberede det tyske folket psykologisk på angrepet. I propaganda-systemet var dagspressen og radio de viktigste våpnene.»

 

 

 

  2 kommentarer til “På innsiden av den usynlige regjeringen: Krig, propaganda, Clinton & Trump

  1. 31. oktober 2016 klokka 07:13

    Bernays oppfant også det suburbane helvetet for General Motors, slik at vi alle skulle bli slaver av bilen!

    – Village Towns for Norwegian Countryside: https://blog.p2pfoundation.net/village-towns-norwegian-countryside/2016/09/17

    Søk opp dokumentaren om Edvard Bernay’s altødeleggende innflytelse i dokumentaren «The Century of Self» av Adam Curtis, på YouTube, Vimeo etc.

Legg inn en kommentar