Erdoğans stormaktsdrømmer

Den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdoğan har holdt flere taler der han gir uttrykk for at Tyrkia har rettmessige krav på flere nabolands territorium. I en tale på universitetet Rize i Busra viste han til det såkalte National Covenant fra 1920. Det var  en politisk erklæring fra det siste osmanske parlamentet. Vedtaket inneholdt Tyrkias krav foran Lausanne-konferansen som etablerte grensene i det nåværende Tyrkia.

Der viste presidenten til enkelte områder som hadde tilhørt Tyrkia:

Kypros, Aleppo (i Syria), Mosul og Kirkuk (i Irak) , Batum (i Georgia), Kardshali og Varna (i Bulgaria) og de egeiske øyene (i Hellas).

Og han kom med uttalelser som med all mulig rimelighet må kunne tolkes som et krav om å revidere grensene fra 1923:

Our territories were as large as 2.5 million square kilometres, and after nine years at the time of the Lausanne Treaty [the international document of the foundation of the Republic of Turkey] it diminished to 780,000 square kilometres with the inclusion of Hatay [which joined Turkey in 1939].
When we had started the National Liberation War [in 1919], our aim was to lay claim to the frontiers of the National Covenant [adopted by the last Ottoman parliament in 1920, which included the Mosul Vilayat of the Ottoman Empire].
Unfortunately, we could not protect [those borders]. … We cannot act in the year 2016 with the psychology of 1923. To insist on [the borders accepted in 1923] is the greatest injustice to be done to the country and to the nation. While everything is changing in today’s world, we cannot see to preserving our status of 1923 as a success.

Det osmanske riket ved Suleyman 1s død

Det osmanske riket ved Suleyman 1s død

Det er dette som er kjernen i Erdoğans «ny-osmanisme», drømmen om å gjenskape Det osmanske riket, som for over hundre år siden var en virkelig stormakt.

Erdoğan ser seg sjøl som en slags reinkarnasjon av sultan Suleyman den store (The Magnificent, som de sier på engelsk). I spissen for sin hær erobret Suleyman Beograd, Rhodos, nesten hele Ungarn, beleiret Wien og la store deler av Nord-Afrika så langt vest som til Marokko under seg, samt store deler av det vi i dag kaller Midtøsten.

Tyrkias tap aav landområder 1920

Tyrkias tap aav landområder 1920

Alexander Mercouris tolker dette helt riktig på The Duran, ikke som faktiske krav fra Erdoğans side, men som en måte å stadfeste Tyrkias interessesfære, altså hvor Ankara skal ha rett til å blande seg inn.

Men det forhindrer ikke at det har skapt sinne i nabolanda. Historiske krav som går noen hundre eller et par tusen år tilbake er som kjent ikke uvanlige i Midtøsten, og de har for vane å skape strid og krig i dag.

Og oppdelinga av Det osmanske riket skjedde da styrkeforholdet mellom stormaktene var et annet enn i dag. Etter første verdenskrig var sultanatet slått og England og Frankrike gjorde praktisk talt hva de ville når det gjaldt å karre til seg landområder i Midtøsten og Afrika.

Som jeg har vist i artikkelen Syriakrigen og redselen for det tomme rom, førte Sovjetunionens sammenbrudd til at enorme landområder igjen var åpne for gjenoppdeling mellom seierherrene i den kaldekrigen. Dermed var avtalene etter første og annen verdenskrig (Versailles + Lausanne) og Jalta satt ut av spill. Resultatet av to forferdelige kriger som kostet titalls av milllioner mennesker livet og som raserte enorme områder, gjelder ikke lenger.

Det har først og fremst åpnet for USAs erobrings- og intervensjonskriger, men også for de mindre stormaktene som Frankrike, Storbritannia og Tyskland. Og altså også for Polen og Tyrkia. At de opererer under dekke av USAs hegemoni må ikke forlede en til å tro at deres interesser er identiske med USAs eller at USA klarer å styre dem i ett og alt.

Tyrkia har NATOs nest største hær. Landet har like mange innbyggere som Tyskland og det har hatt en betydelig økjonomisk vekst. Nominelt økte Tyrkias BNP fra 200 milliarder dollar i 2002 til 823 milliarder i 2013.  Sjøl om bruttonasjonalproduktet har falt noe siden da, snakker vi om en regional økonomisk stormakt. Etter kjøpekraftsvurdering ligger Tyrkia på 17. plass i verden, plassen bak Canada, som fortsatt regnes til G7.

Tyrkias eksport er om lag seks ganger så stor nå som i 2000.

Tyrkia slo seg opp på den nyliberale verdensøkonomien som en eksportnasjon, men etter 2013 har maskineriet harket. Det er fall i eksporten og i BNP. Dette er en trussel mot tyrkisk kapitalisme og gjør at ledende kapitalkrefter vil ønske seg mer militarisering for å drive profitten opp igjen og å utnytte den posisjonen man har fått mens det ennå er tid.

Men stormaktspolitikken blir stormannsgalskap hvis man ikke innser at Tyrkia er avhengig av en stormakt for å få økonomisk vekst. USA kan ikke lenger levere den veksten. Det mest nærliggende ville være for Tyrkia å slutte seg til det eurasiske samarbeidet med Russland og Kina i spissen. Men det vil ikke USA tillate.

Lenin påviste for lenge siden at det er de imperialistiske landas styrke (økonomisk, militært osv.) som avgjør fordelinga mellom dem. Han viste også at disse styrkeforholdene utvikler seg ujamt og at det dermed etter en stund vil oppstå helt nye styrkeforhold. Det er disse nye styrkeforholdene som danner grunnlag for kravene om nyoppdeling. Og, tilføyde Lenin, under imperialismen er det ingen annen mulighet for å løse dette enn krig.

Tyrkia ønsker å kontrollere markeder, råvaretilgang, energitilførsel og å utnytte sin nye styrke til å skaffe seg strategiske fordeler. Det er dette og ikke Erdoğans (helt opplagte) stormannsambisjoner, som er grunnlaget for den ny-osmanske politikken. Og den bidrar allerede til krigene i Midtøsten, og mer skal det bli.

  3 kommentarer til “Erdoğans stormaktsdrømmer

  1. Han som spiser grøt
    28. oktober 2016 klokka 13:39

    Erdogan har ingen ambisjoner om å utvide Tyrkias grenser til det osmanske riket av 1566. Heller ikke har han vel tenkt å ta posten som sultan. Jeg ser da ikke helt vitsen med sammenligningene, bortsett fra unødvendig dramatisering ellers skremsel. Det virker omtrent like feil som å kalle Merkel for die führerin dersom hun skulle etablere selvstendig tysk politikk.

    Det som vel er nytt er at Tyrkia nå til stor del er fri fra USA, særlig etter det feilslåtte kuppet juli dette år. Dette byr på en selvstendighet Tyrkia kanskje ikke har opplevd siden det osmanske riket.

    CIA-Gulen-kuppet var heller ikke helt uventet. Sibel Edmonds analyserer her, desember 2015, hvorfor det snart vil komme et regimeskifte antakelig med militærkupp i Tyrkia: https://www.youtube.com/watch?v=t4QHsRuEE88 Hun fikk rett seks måneder senere. Bortsett fra at hun trodde regimeskifte ville lykkes da.

    Syria og Irak er delvis knust av USA med gangstere. Tyrkia er nå en selvstendig makt å regne med når orden skal reetableres heller enn hjelper for USA. Så ja, da er Tyrkia naturligvis mer å regne som en stormakt enn før. I nasjonens taler vil vel også tidligere storhet ofte trekkes frem. Tyrkia er også sterkere nå enn i 1923 og nabolandene skal forhandles om. Tyrkia gjør det klart at de er med i disse forhandlingene.

    Mavefølelsen min sier likevel at Tyrkia ikke tenker å ta over land i verken Syria eller Irak. Krig mot Syria og Irak eller medfølgende konflikt med Iran og Russland er alt for farlig og kostbart. Jeg tror Tyrkia hovedsakelig vil etablere styrke i forhold til spørsmålet om kurdistan. Ellers tror jeg det vil være mer samarbeid for fred i Syria og Irak og med Russland og Iran. Mer avstand til USA, Saudi Arabia og salafistene. Denne dreiningen var signalisert før og særlig etter kuppforsøket, bare komplisert noe etter invasjonene i nord-Aleppo og Mosul. For å spekulere så virker dette innenfor sett fra Moskva og Tehran.

    Vesten på sin side kommer antakelig til å fortsette med kurderkortet for alt det er verdt, eller de må plutselig kaste kurderkortet og velge Tyrkia. Dette er jo også spørsmål om hvordan supermakt USA takler nederlag i Syria samt miste innflytelse i Irak og Tyrkia.

    Er jeg for optimistisk og er snakk sultanen Erdogan overdrevet?

Legg inn en kommentar