USAs skiferrevolusjon er over – nå kommer den harde landinga

0

President Barack Obama har lansert en politikk for å gjøre USA uavhengig av olje- og gassimport. gjennom den såkalte energirevolusjonen i USA og dermed skape ny vekst i økonomien. Han har gått så langt som til å love Europa at den amerikanske skifergassrevolusjonen kan gjøre EU uavhengig av gassimport fra Russland.

Tidligere toppsjef i det britiske oljeselskapet BP Lord John Browne sa i juli 2013 at økningen i oljeprodusjonen som følge av skiferolje og gass-revolusjonen i USA kan gjøre USA selvforsynt, noe som utfordrer både tradisjonelle transportruter og derigjennom maktbalansen i verden.

Som jeg har vist tidligere, var dette aldri noe annet enn talltriksing og bløff.

Største oljeutvinning siden 1992

Det sentrale i denne politikken er den såkalte skiferrevolusjonen. Og på papiret så den imponerende ut. Etter å ha falt raskt og jevnt i mange år, begynte USAs olje- og gassproduksjon å stige raskt. Og overflatisk ser tallene imponerende ut. I juli nådde USAs oljeproduksjon sitt høyeste nivå siden 1992.

Figuren viser at USA nådde sin «peak oil» (toppen av oljeproduksjonen) allerede i 1970, men den viser også den markante oppgangen i «tight oil», skiferolje de siste årene.

Det gledesmeldingene som kommer fra oljebransjen og fra amerikanske politikere bygger på er en ekstrapolering av den siste delen av denne kurven. Og pressa driver avskrift av oljeselskapenes pressemeldinger.

En kortvarig boom

Men denne industrien har vært basert på ekstremt billige lån, hensynsløs rovdrift, både på natur og mennesker og helt urealistiske forventninger. Det har ikke manglet på advarsler, men de er blitt overdøvet av lojale medier som stort sett har formidlet det investorene ønsker.

Amerikanerne er blitt fôret med ideen opm at energikrisa er over og at skiferrevolusjonen har reddet «the American way».

Nå tyder alt på at boomen er over. De to største skiferformasjonene, Bakken i Nord-Dakota på grensa til Canada og Eagle Ford i Texas rapporterer nå raskt fallende produksjon.

Bakken-feltet nådde toppen i desember 2014 og har per september 2016 falt med 25%. Det er et ekstremt raskt fall. Se bare på denne grafen fra srsroccoreport.com:

bakken-field

Fallet i oljeprisen på det internasjonale markedet har utvilsomt påskyndet fallet i produksjonen, men dette er ikke årsaken. Allerede før oljeprisfallet var det klart at toppen var nådd.

En prognose fra mars 2015 antar at Bakken-feltet ville ha et raskt fall fra 2015. Men det faktiske fallet er mye raskere enn selv det bratte fallet som var antatt i denne prognosen.

Det harde fallet

Det som alltid har vært problemet med skiferoljeproduksjonen er at fallratene ligger på 40-50% per år. Det er derfor vi har kalt det den røde dronningens revolusjon.

Alice i eventyrland sier den røde dronningen til Alice: «Her hos oss må du løpe alt du klarer for å stå stille.» Skifergassrevolusjonen er derfor med rette kalt Den røde dronningens energirevolusjon.

I rapporten «Drilling deeper» fra 2014 skrev David Hughes:

This report finds that tight oil production from major plays will peak before 2020. Barring major new discoveries on the scale of the Bakken or Eagle Ford, production will be far below the EIA’s forecast by 2040. Tight oil production from the two top plays, the Bakken and Eagle Ford, will underperform the EIA’s reference case oil recovery by 28% from 2013 to 2040, and more of this production will be front-loaded than the EIA estimates. By 2040, production rates from the Bakken and Eagle Ford will be less than a tenth of that projected by the EIA.

Men selv denne prognosen var for optimistisk. Den bygde på den daværende oljeprisen på rundt 100$ per fat. Med en oljepris på det halve eller under har produksjonsfallet gått enda fortere.

Verst ligger det an for Eagle Ford i Texas. Der har produksjonsfallet vært på 40% siden toppen i mai 2015.

eagle-ford

Dette er de to store skiferoljefeltene, og det er ikke fuinnet noen nye.

Fallet i produksjonen har ført til enda mer rovdrift på de brønnene der produksjonen fortsetter. Selskapene driver opp tempoet og med det også antall dødsfall og alvorlige ulykker blant arbeiderne. På Bakken dør det en oljearbeider hver sjette uke på brunn av arbeidsulykker.

Men uansett hvor mye hype det har vært rundt skiferrevolusjonen, så har selskapene aldri tjent en rød cent på den. De har nå en akkumulert gjeld på 36 milliarder dollar og med dagens oljepris og raskt fallende produksjon er de ute å kjøre.

cash-flow-shale

Jeg skrev i oktober 2014:

Bloomberg rapporterer at skiferoljeselskapene skryter opp reservene sine ikke med 100% eller 200%, men med 500%! Noen selskaper er enda drøyere. Pioneer Natural Resources fortalte investorer at de satt på 13 ganger så mye olje og gass som det selskapet repporterte til myndighetene. Goodrich Petroleum Corp.s investortall var 19 ganger høyere enn det som ble rapportert og for Rice Energy Inc. var det nesten 27 ganger så høyt. I mai 2014 nedgraderte det amerikanske energibyrået EIA de utvinnbare forekomstene i Monterey-formasjonen, som er rangert som nummer 1 i USA med 96%.

Det eneste selskapene har tjent penger på er å selge aksjer, og for spekulantene har det jo vært fordelaktig at servile medier har vært med på å blåse opp aksjeverdien for å trekke inn godtroende kjøpere.

Men ikke bare er selskpene i trøbbel. Under Obama har USA bygd sin økonomi og sin politikk på en opiumsdrøm om et oljeunder. Dette underet er nå over og den harde landinga kommer. Det blir ogsp en brutal oppvåkning for Europa. USA har under Obama tvunget EU til å vende seg vekk fra Russland som gassleverandør. Man har sabotert rørledningsprosjektene via Svartehavet og Balkan og nå prøver man å stoppe arbeidene med Nord Stream2 gjennom Østersjøen. Men tapet av russisk gass vil aldri bli erstattet med gass fra USA, aldri. Det vil Europas innbyggere smertefullt få merke.

 


Les også Jan Herdal på oljekrisa.no: Skifereventyr på hell

Forrige artikkelKritiske medier under angrep
Neste artikkelTåkemorgen i dalen
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).