Privatisering av Statkraft et ran av samfunnets felles ressurser

0

Sommerens snakkis har vært næringsminister Monica Mælands utnevnelse av sin nære venninne Thorhild Widvey til ny styreleder i det heleide statlige aksjeselskapet Statkraft. Det er jo åpenbart at dette er det man i andre land kaller korrupsjon, men så stygge ord bruker man ikke i Norge. Så ille dette enn er, så er det bare toppen av isfjellet.

statkraft ambisjon

Under dette ligger den kommende privatiseringa av Statkraft. Og det er ikke noe annet enn historien om et varslet gigantran av våre fellesressurser. Norge som sjølstendig nasjon bygde på at staten sikret seg kontrollen over vannkraftressursene. Denne evigvarende energiressursen har vært bærebjelken for norsk økonomi i over hundre år og den tilhører nasjonens fellesformue.

Den tidligere industriministeren for Arbeiderpartiet, Finn Lied, sa om dette i 2002:

Dette er et mye viktigere og mer langsiktig spørsmål enn privatisering av Statoil og Telenor. Verdiene i Statkraft er av en annen størrelsesorden. Det er viktig å huske på at det ikke bare er snakk om anleggene, men den fremtidige inntjeningen. Den er nesten umulig å sette verdi på.

Han var her på kollisjonskurs med Brundtland-Stoltenberg-fløya i AP, for de har i svært lang tid arbeidet for en kommende privatisering av Statkraft.

Det første trekket ble tatt da regjeringa Brundtland gjorde Statkraft til AS. Det er alltid første skritt i en privatiseringsprosess. Sjøl om staten bevarte 100% eierskap, begynte selskapet å operere som et vanlig aksjeselskap. Under den rødgrønne regjeringa ble Statkraft utviklet til et imperialistisk selskap. I 2009 gjennomførte Statkraft og E.ON AG et bytte av Statkrafts aksjer i E.ON Sverige mot vannkraftverk, fjernvarmeanlegg og gasskraftverk i Tyskland, Sverige og Storbritannia, samt aksjer i E.ON AG. Totalverdi på transaksjonen var omtrent € 4,5 milliarder, og dermed den største avtalen noe norsk selskap til da hadde gjort i utlandet.

I 2010 ga den rødgrønne regjeringa selskapet en egenkapitalinnsprøyting på 14 milliarder kroner for at selskapet skulle videreutvikle sin posisjon som Europas største produsent av fornybar energi. Selskapet er i dag Norges største og Nordens tredje største kraftprodusent. Med 4200 ansatte i Norge og utlandet, er Statkraft den største produsenten av fornybar energi i Europa,

Selskapet har produksjonsanlegg over hele verden, slik det framgår fra deres egne nettsider:

statkraft verden

Høyre har hele tida vært tilhenger av å privatisere Statkraft, sjøl om partiveteran Kåre Willoch advarte mot å svekke hjemfallretten, altså den strategiske kontrollen over fossene. Og nå er partiet klart for privatisering. Støttepartiet KRF var først motstander av privatisering, men har nå skifyey kappen med vinden og vil «åpne for å se på organiseringen av Statkraft og deres forretningsområder.»

KRF viser seg altså å praktisere Grucho Marx’ metode: «Those are my principles, and if you don’t like them… well, I have others.»

Arbeiderpartiet vil godta dette, fordi det er den veien partiet har styrt hele tida. Men de foretrekker å la Høyre ta gjennomføringa, for da kan AP fortsatt smykke seg med litt venstreretorikk, slik som man bruker til å bløffe godtroende folk med.

Enden på visa blir at enda en viktig del av nasjonalformuen ranes og blir privateiendommen til et multinasjonalt konsern, slik det har gått med Statoil, Telenor og Oljefondet.  Og for politikere av Mælands og Widveis type betyr det at styrelederjobber og direktørjobber plutselig skal lønnes «etter det internasjonale markedet», altså gå fra et par millioner til 10 eller 20 millioner i årslønn.

Jon Fredrik Baksaas tjente 143 millioner kroner på sine ti år i Telenor. Eldar Sætre er toppsjef i Statoil, Norges største bedrift. Årslønna hans var over 14 millioner kroner i 2015. Hans forgjenger Helge Lund gikk fra et tilsvarende lønn i Statoil til BG Group i London der han såvidt var innom. Da det selskapet ble solgt innkasserte han verdier som kan komme til å beløpe seg til 378 millioner kroner.

For privatiseringa av nasjonalformuen er ikke bare historien om et svik mot nasjonens interesser gjennom billigsalg av «arvesølvet». Det er også historien om et lite sjikt med folk som har gjort seg søkkrike på denne prosessen.

 

 

 

 

Forrige artikkelErdoğan foreslo å droppe dollar i samhandel med Russland
Neste artikkel«Spår total kollaps av hele pengesystemet i verden»
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).