oss 100 kroner!
av Pepe Escobar
«Slik situasjonen er nå, er det mer enn Russlands vestlige grense, Baltikum eller Syria som er et område som er omstridt. Og innsatsen kan ikke bli høyere. Det vil det bli den dagen USAs marine blir «nektet» adgang til Sør-Kina-havet. Og det vil bli slutten på deres hegemoni».
Sør-Kina-havet er, og vil fortsatt være, et viktig geopolitisk midtpunkt i vårt unge 21. århundre, langt mer enn Midt-Østen eller Russlands vestlige grense. Hele Asias framtid – og maktbalansen mellom øst og vest – står på spill.
Pepe Escobar (f.1954) er en brasiliansk journalist. Han har en fast spalte for Asia Times Online og arbeider som analytiker for RT, Irans Press TV og tidligere for Al Jazeera. Han har fokus på Sentral-Asia og Midt-Østen og har dekket Iran kontinuerlig siden slutten av 1990-tallet. Publisert første gang på norsk på
derimot.no
For å få den store oversikten må vi gå tilbake til 1890, da Alfred Mahan, som da var leder for USAs marine-college, skrev en avhandling – «Sjøkreftenes innflytelse på historien mellom 1660 og 1783». Mahans sentrale budskap var at USA skulle finne nye markeder i hele verden, og forsvare disse nye handelsrutene med et nettverk av marinebaser.
Dette var kimen til USAs imperium-baser. Det startet faktisk etter den spansk-amerikanske krigen, for mer enn et århundre siden, da USA begynte å få makt i Stillehavet. De annekterte Filippinene, Hawaii og Guam. Vestlig kolonialisme – amerikansk og europeisk – er i hovedsak ansvarlig for den nåværende brennbare suverenitetskampen i Sør-Kina-havet. Det er Vesten som har tegnet opp de fleste landegrensene – og de maritime grensene – til disse landene. Fordelingen er ganske imponerende. Filippinene og Indonesia ble delt mellom Spania og Portugal i 1529. Britene og hollenderne delte Malaysia og Indonesia mellom seg i 1842. Grensen mellom Kina og Vietnam ble pålagt kineserne av franskmennene i 1887. Filippinenes grense ble diktet opp av USA og Spania i 1898. Grensen mellom Filippinene og Malaysia ble trukket opp av USA og britene i 1930.
Vi snakker om grensen mellom forskjellige kolonieiendommer – og det antyder ukontrollerbare problemer helt fra starten av, noe som er en arv fra de tidligere kolonimaktene. Og tenk så at alt startet som løse arrangementer. De beste antropologiske studiene (for eksempel Bill Solheims) beskriver området som halv-nomadiske samfunn som i realiteten hadde seilt og handlet i Sør-Kina-havet i uminnelige tider, som Nusantao, et austronesisk samleord for «sydhavsøyene» og «folk».
Nusatano var ikke definert som en etnisk gruppe, heller et maritimt internett. I århundrer hadde de mange nøkkelposisjoner – langs kysten mellom det sentrale Vietnam og Hong Kong og til Mekongdeltaet. De var ikke knyttet til en bestemt «stat», og begrepet «grenser» eksisterte ikke. Først sent i det 19. århundre maktet det vestfaliske system å fryse Sør-Kina-havet inn i et fast rammeverk. Det forklarer hvorfor Kina er så bevisste på grensene sine. De er direkte forbundet med «århundrers ydmykelse», da korrupsjon og svakhet i Kinas indre tillot vestlige barbarer å erobre kinesisk land.
Spenning i demarkasjonslinjen
Den fremragende kinesiske geografen Bai Meichu var en innbitt nasjonalist som tegnet opp sin egen versjon av det som ble kalt «et kinesisk nasjonalt ydmykelseskart». I 1936 publiserte han et et kart som inkluderte en «u-formet linje» som slukte Sør-Kina-havet helt ned til James Shoal, som er 1500 kilometer sør for Kina, men bare 100 kilometer utenfor Borneo. Mengder av kart ble kopiert etter Meichu. De fleste inkluderte Spratly Islands, men ikke James Shoal.
Et viktig punkt er at Bai var mannen som faktisk fant opp demarkasjonslinjen (nine-dash-line). Den ble fremmet av den kinesiske regjeringen – ennå ikke kommunistisk – som et «historisk « kinesisk krav over øyene i Sør-Kina-havet.
Alt stoppet opp da Japan invaderte Kina i 1937. Japan hadde okkupert Taiwan helt siden 1895. Tenk nå på at amerikanerne tapte for japanerne på Filippinene i 1942. Det betød faktisk at hele kystlinjen i Sør-Kina-havet var kontrollert av ett enkelt imperium for første gang i historien. Spratly ble øyeblikkelig erklært som filippinsk område.
I 1947 gikk Kina til det skritt å kreve Paracel-øyene fra kolonimakten Frankrike. Samtidig fikk alle øyene i Sør-Kina-havet kinesiske navn. James Shoal ble nedgradert fra en sandbanke til et korallrev (det ligger faktisk under vann. Men Beijing sier det er det sørligste punktet på kinesisk territorium).
I desember 1947 ble alle øyene plassert under kontroll av Hainan (som er en øy i det sørlige Kina). Nye kart -basert på Meichus – ble utgitt, men nå med kinesiske navn på øyene (eller korallrevene, eller grunnene). Hovedproblemet var at ingen forklarte betydningen av bindestrekene (opprinnelig elleve).
Så i juni 1947 krevde republikken Kina alt innenfor linjen – men sa seg villige til å forhandle om maritime grenser med andre land på et senere tidspunkt. Men fram til nå har disse grensene bestått. Dette var opphavet til den mye baktalte «strategiske usikkerheten» om Sør-Kina-havet som har vart opp til våre dager.
«Røde» Kina adopterte alle kartene – og alle beslutningene. Allikevel ble den maritime grensen mellom Kina og Vietnam fastsatt så sent som i 1999. I 2009 presenterte Kina et kart for FNs kommisjon for grenser på havkontinentene. Dette inkluderte den u-formede linjen og demarkasjonslinjen, og det var første gang at denne linjen dukket opp på internasjonalt nivå.
Ikke rart at de andre Sør-Østasiatiske landene ble rasende. Det ble toppen på den tusenårige forandringen fra «det maritime internettet» til det halvnomadiske folket til det vestfalistiske systemet. Den postmoderne «krigen» om Sør-Kina-havet var i gang.
Frihet for kanonbåtene
I 2013 besluttet Filippinene – oppmuntret av USA og Japan – å ta saken om Exclusive Economic Zones (EEZ) i Sør-Kina-havet til FNs konvensjon om lover på havet (UNCLOS). Både Kina og Filippinene anerkjenner UNCLOS. USA har ikke gjort det. Filippinenes mål hos UNCLOS var ikke «historiske rettigheter» som kineserne ville ha, men å avgjøre hva som er en øy, hva som er et korallrev, og hva som kan kalles territorialgrenser (og dermed EEZ) i disse havområdene.
UNCLOS i seg selv er et resultat av voldsomme rettslige kamper. Fremdeles kjemper nøkkelnasjoner, inkludert BRICS-medlemmer som Kina, India og Brasil, men også Vietnam og Malaysia for å forandre en nøkkelbestemmelse som krever tillatelse for fremmede krigsskip til å seile gjennom deres EEZ. Og her kommer vi virkelig ut på dypt vann, ideen om «frihet til å navigere».
For det amerikanske imperiet er «frihet til å navigere» fra vestkysten av USA til Asia, over Stillehavet gjennom Sør-Kina-havet, Malakkastredet og i Det indiske hav en del av deres militære strategi. Tenk deg at en dag blir EEZ skulle bli stengt for USAs marine – eller om det skulle søkes om «tillatelse» hver gang de passerte! Det amerikanske imperium ville miste «adgang» til sine egne baser. Legg så til merkevaren til Pentagons paranoia; tenk om «en fiendtlig makt» bestemte seg for å blokkere den verdenshandelen som USAs økonomi er avhengig av? (og selv om det bare er en tanke – at Kina vurderte noe slikt – det er latterlig). Pentagon planlegger faktisk et program – Freedom of Navigation. Det er faktisk et 21.århundres kanonbåtdiplomati som forgår – med disse hangarskipene som seiler ut og inn av Sør-Kina-havet.
Den hellige gral – ifølge de 10 medlemmene av Association of Southeast Asian Nations (ASEAN), er å komme opp med regler for å løse alle maritime konflikter mellom Filippinene, Vietnam, Malaysia, Brunei og Kina. Dette har dratt ut i årevis, mest fordi Filippinene ønsker å få kineserne med på bindende regler. Men de var bare klare til samtaler når alle de ti ASEA-landene hadde blitt enige med dem.
Beijings strategi er det motsatte, de vil ha tosidige diskusjoner for å understreke sin store betydning. Kina sikret seg støtte fra Kambodsja. Det kom klart fram tidligere denne uken da Kambodsja hindret en fordømmelse av Kina i spørsmålet om Sør-Kina-havet på et toppmøte i Laos. Kina og ASEAN gikk inn for selvbeherskelse.
Se Hillary snu
I 2011 var utenriksdepartementet i USA vettskremt da Obama-administrasjonen planla tilbaketrekking både fra Irak og Afganistan. Hva ville hende med supermakt-prosjektet? Det tok slutt i november 2011 da daværende utenriksminister Hillary Clinton fant på sitt nå berømte «Se til Asia».(Pivot to Asia)
«Seks veier til aksjon» var innebygd i «snuoperasjonen». Fire av disse stjal Clinton fra en rapport fra 2009 fra tenketanken CSIS i Washington; gjenopplive allianser, dyrke forhold til voksende krefter, utvikle forholdene til regionale flernasjonale organisasjoner, og arbeide nært med land i Sør-Øst-Asia i økonomiske saker. Clinton la til nok to saker: bredt militært nærvær i Asia, og å fremme demokrati og menneskerettigheter.. Det var klart fra starten – og ikke bare i den sydlige verden – at hvis man så gjennom den retoriske tåken, så var snuoperasjonen en kode for en militær offensiv som omfattet Kina. Enda mer alvorlig var den Sør-Øst-asiatiske diskusjonen om maritime territorier som ble blandet med verdensomspennende konfrontasjon mellom en dominerende og «likeverdige konkurrenter».
Hva Clinton mente med «å dyrke forhold til voksende krefter» var, med hennes egne ord «å slå seg sammen med oss i å skape og ta del i en regelbasert regional og global orden». Dette er koden for regler som er skapt av den som har lederskapet – som i hele apparatet til Washington-opplegget.
Ikke rart at Sør-Kina-havet er svært strategisk, når amerikansk herredømme er helt avhengig av at de skal herske på sjøen (husk Mahan). Det er kjernen i USAs nasjonale militærstrategi. Sør-Kina-havet er en viktig lenke som forbinder Stillehavet med Det Indiske hav, Persiabukta og videre til Europa.
Og da har vi endelig oppdaget Rosebud – den virkelige «hemmeligheten» med Sør-Kina-havet. Kina under Clintons «regelbaserte regionale og globale orden» betyr i virkeligheten at Kina må adlyde og holde Sør-Kina-havet åpent for USAs marine. Det fører til en uunngåelig opptrapping til sjøs. Sakte men sikkert har Kina utviklet en rekke sofistikerte våpen som til syvende og sist kan «stenge» Sør-Kina-havet for USAs marine, noe Washington er fullstendig klar over.
Det som gjør det enda mer alvorlig er at vi snakker om uforsonlige uttalelser. Beijing ser på seg selv som en anti-imperialistisk makt, og det inkluderer nødvendigvis å ta tilbake nasjonale territorier som ble frarøvet dem av kolonimakter, sammen med kinesiske forrædere (disse øyene som Haag bestemte ikke var mer enn «korallrev» eller til og med «banker som kun kom til syne ved lavvann»).
USA, for sin del, er helt for å være enestående med rett til å utvide sitt område. Slik situasjonen er nå er Russlands vestlige grense, Baltikum og Syria steder der lederskapet «styrer» og virkelig blir utprøvd. Og spillet kunne ikke være mer alvorlig. Det vil det bli den dagen da USAs marine blir «nektet» adgang ril Sør-Kina-havet. Og det vil bli slutten på deres imperiale hegemoni.
Oversatt av Ingunn Kvil Gamst
