oss 100 kroner!
I første del av dette kapittelet om TRAUME, TABU OG KATARSIS, forklare jeg hvordan EØS-avtalen var og er en forbrytelse mot folkestyret. Alle vet jo egentlig dette. Fremtredende jurister og EU tilhengere kaller EØS «en konstitusjonell katastrofe». Jonas Gahr Støres navn er for all fremtid forbundet med dette sviket mot konstitusjonen. Dette er ikke til å komme forbi. Selv om han i dag stort sett oppfattes som en oppriktig sosialdemokrat og sympatisk person som lett lar seg forføre av sin egen veltalende tåketale, vil den modne Støre aldri slippe unna sitt store moralske svik som ung mann. For det er denne konstitusjonelle forbrytelsen mot folkestyret som definerer Jonas Gahr Støre som politiker.
Dette er del 2 av TRAUME, TABU OG KATARSIS, del 4 i serien totalt
Dette åpenbare forholdet er svært ubekvemt for mange virkelighetsfjerne strateger på venstresiden som av forskjellige årsaker forsøker å hengi seg til den rødgrønne illusjonen. Men det er altså ikke troverdig å overse denne skyggen fra fortiden. Vi har sett hvordan alle som inngår politiske allianser med Stoltenberg og Støre blir demoralisert. SV har forsøkt å se en annen vei, og dette er den åpenbare, men tabubelagte, forklaringen på partiets tap av troverdighet og relevans. Når Rødts leder sverger støtte til Støre hvis han skulle bli valgt inn på Stortinget, skal vi være glad for at han samtidig sørger for at det neppe blir aktuelt.
Fra diverse talerstoler har Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre ved flere anledninger bekjent at de henholdsvis er «forelsket i» og «elsker» EU. Da EØS-avtalen hadde bundet norsk politikk til masten på en finanskapitalistisk og frihandelsekstremistisk kurs, kunne Støre konvertere til Arbeiderpartiet uten store kvaler. Ved årtusenskiftet ble han nok en gang kalt til tjeneste ved Statsministerens kontor (SMK). Nå handlet det om å følge opp ideologien og intensjonen i EU og EØS-avtalen med konkrete føringer for politikkutviklingen i Norge. Nå skulle Stoltenberg gjøre Støre til politiker og arvtaker i Arbeiderpartiet.
Ved SMK ble Støre involvert i den strategiske planleggingen av Stoltenbergs «tunge løft som fremtiden vil takke oss for», nemlig den målstyrte og markedsorienterte «moderniseringen av offentlig sektor». Forbildet var såkalt New Public Management og Tony Blairs «tredje vei». Hensikten med «moderniseringen av offentlig sektor» er å tilpasse forvaltningen strukturelt til ideologien og reglene i EUs indre marked. Det viktigste grepet i New Public Management er å opphøye industriell, konkurranseorientert mål- og resultatstyring til overordnet politisk, økonomisk, administrativ og operativ styringsideologi i forvaltningen. Dette innebærer å erstatte forvaltningsideologi og forvaltningsregnskap med forretningsideologi og forretningsregnskap i forvaltningen. Dette er en nødvendig forutsetning for å gjennomføre anbud og privatisering. Og her ligger sviket mot velferdsstaten, både sjelelig og substansielt. Velferdsstatens motiv forvrenges, slik at velferdsstaten kan legges åpen for finanskapitalistisk utbytting. Dette er ren og skjær galskap.
Denne strategien ble altså solgt inn politisk under det ideologiske begrepet New Public Management (NPM). Men etterhvert som den artikulerte misnøyen rettet seg mot New Public Management, sluttet politikerklassen ganske enkelt å bruke begrepet. – Jeg vet ikke helt hva New Public Management er, men hvis dere er mot det, så er jeg kanskje det også, sa statsminister Jens Stoltenberg fra talerstolen på Kartellkonferansen på Gol 2013. Vi finner heller ikke dette begrepet i de politiske forarbeidene eller vedtakene. Det er begrepet mål- og resultatstyring vi må søke etter for å identifisere hvilke skjellsettende vedtak som i tidens fylde må omstøtes.
Da det gikk opp for Thorbjørn Jagland hva Stoltenbergs «modernisering av offentlig sektor» egentlig innebærer, skal han visstnok ha ropt ut i begeistring at «dette er revolusjon! Uten at folk skjønner hva som skjer!» For hverken forvaltningen, politikerne eller fagbevegelsen hadde kunnskaper om mål- og resultatstyring. Men det hadde det private konsulentbyrået Econ tilegnet seg. Econ ble i sin tid startet av noen studiekamerater og partikamerater av Stoltenberg på Blindern. Siden har både Stoltenberg og Støre fungert som arbeidende styreledere i Econ.
Etter at Støre hadde sørget for at Stortinget ble ført bak lyset da EØS-avtalen ble vedtatt, sørget han og Stoltenberg for at Econ ble hyret inn for å levere beslutningsgrunnlag for Stortinget i alle de store målstyrte strukturreformene som tilpasser forvaltningen av fellesskapets sosiale ansvar og historisk opparbeidede verdier til ideologien og reglene i EUs indre marked. Econ ble også hyret inn for å bidra når strukturreformene skulle implementeres, og til slutt ble de betalt for å evaluere sine egne bidrag. Og hele veien har en jevn strøm av folk fra Econ besatt nøkkelposisjoner i de reformerte strukturene.
Som en pikant detalj i forbifarten kan nevnes at Rune Bjerke arbeidet i Econ da byrået leverte informasjonsgrunnlag for Stortingets tilslutning til Stoltenbergs liberalisering av kraftmarkedet. Deretter ble Bjerke direktør i Hafslund. Etterhvert ble Bjerke toppsjef i DNB – formodentlig på grunn av sin nære relasjon til Stoltenberg som var forlover da Bjerke giftet seg. DNB ble som kjent siden dømt for å ha misbrukt innsideinformasjon som Rune Bjerke hadde fått fra SMK under de første hektiske dagene etter at finanskrisen i 2008 var et faktum. Rune Bjerke personlig ble ikke dømt fordi Stoltenberg hadde nektet å etterkomme Sivilombudsmannens pålegg om å gi etterforskerne tilgang til tekstmeldingene mellom ham og Bjerke. Bjerke erklærte at dommen var feil, men DNB betalte boten og Bjerke ble sittende. Men da står det oss selvfølgelig fritt å spekulere at hvis innholdet i disse tekstmeldingene ble kjent, ville hverken Stoltenberg eller Bjerke hatt de stillingene de har i dag.
Det private konsulentbyrået Econ var altså Stoltenberg og Støres viktigste politiske redskap i «moderniseringen av offentlig sektor». I dag er forvaltningen mentalt ensrettet i en grad som nærmer seg det totalitære, og får ikke lov å snakke noe annet enn mål- og resultatstyringsspråket. De ansatte i departementene blir i dag selv målstyrt og adferdsregulert – i noen sammenhenger helt ned på individnivå – akkurat som barnehagebarna og skolebarna våre. I dag ligger målstyringsideologien som en kald skygge over landet vårt og suger både sjelen og substansen ut av den norske velferdsstaten. I dag ser vi hvordan Stoltenberg og Støres målstyringsrevolusjon medfører en snikende mistenksomhet og fryktkultur som hver dag saboterer motivasjonen og arbeidsgleden til hundre tusener av ærlige og oppriktige medarbeidere i landet vårt.
Også dette demokratisk høyst tvilsomme og korrupsjonsliknende samrøret mellom Econ og den sentrale ledelsen i Arbeiderpartiet er blitt et tabu i det offentlige demokratiske ordskiftet som typisk forsvares med trusler og falske besvergelser. LO sentralt stemmer i og sverger at «det finnes ikke noe alternativ» til EØS og målstyringsvanviddet. Under siste stortingsvalgkamp «advarte» helseminister Jonas Gahr Støre velgerne mot å lytte til den fagligpolitiske kritikken av mål- og resultatstyringen. «Nå må fagfolkene få fred til å gjøre den jobben vi har satt dem til» fikk vi høre. I følge Støre skyldes problemene i helsesektoren «dårlige ledere». Men den notorisk dårlige lederkulturen i målstyrte systemer er naturligvis en funksjon av det elendige målstyringssystemet som politikerne er ansvarlige for, og som Støre altså «advarer» velgerne mot å diskutere.
I samme valgkamp gjentok statsminister Jens Stoltenberg stadig varianter av en formulering om at velgerne burde overlate den «kjedelige» politikken til politikerne, og «selv konsentrere seg om å leve spennende liv». Anniken Huitfeldt og andre forvirrede og fremmedgjorte politikerbroilere i Arbeiderpartiet hermet også denne snedige talemåten til stadighet, helt til en eller annen oppvakt kommunikasjonsrådgiver formodentlig oppfattet hva de dermed egentlig sier, og fikk satt en stopper for kjekkaseriet. Denne snikende forakten for folkestyret og det offentlige demokratiske ordskiftet som Stoltenberg og Støre med hver sin stil er eksponenter for, har selvfølgelig sammenheng med deres dype kjærlighet til EU-imperiet. Det tragiske er at EØS har demoralisert det norske folkestyret og offentlige demokratiske ordskiftet i den grad at Stoltenberg og Støre og etterplaprerne deres stadig slipper unna med den slags uten at noen arresterer dem på flekken.
I målstyrte systemer er idealet omskiftelige ledere uten faglig eller lokal sosial forankring. Dette sikrer at lederen er fullstendig avhengig av lojaliteten til systemet. Kan du lede ett målstyrt system, kan du i prinsippet lede alle målstyrte systemer. Dette letter overgangen mellom politikk og forvaltning, og lederstillinger i næringslivet, og gjør at politikerklassen og forvaltningen har fått en egeninteresse av å opprettholde målstyringsparadigmet. Både Erna og Siv har gjentatte ganger fremholdt at de ser på sin rolle som «politiske bestillere» av mål og resultater på folkets vegne. Hvis folket ikke leverer som bestilt, er det verst for folket. Da kan vi ikke skylde på politikerne. Politikerne har jo bare bestilt et mål og resultat som folket ikke har levert. Erna og Siv er selvfølgelig karikaturer, men slik fungerer faktisk den ansvarspulveriserende målstyringsideologien i praksis i en politisk kontekst.
Forskere, fagfolk, folk i fagbevegelsen, og pårørende i skolen og helsevesenet, er nå i ferd med å reise en protestbølge mot virkningene av målstyringsvanviddet som bare kan vokse i styrke og omfang. Denne oppvåkningen er del av en internasjonal bevegelse med en overlegen faglig tyngde. Målstyringsvanviddet er nemlig ikke «i ferd med å gå seg til og virke etter hensikten», slik LO sentralt lojalt sverget for å hjelpe Støre under siste stortingsvalgkamp. Det ligger i målstyringsvanviddets natur at dette kan bare bli verre og verre. Og folk vil slett ikke at dette vanviddet skal fungere etter hensikten. Folk vil ikke at barna våre skal venne seg til å bli målstyrt og adferdsregulert fra vugge til grav av den fremmedgjørende industrielle styringsideologien i staten. Ingen som noensinne stiller opp mot målstyringsvanviddet vil i sitt stille sinn noensinne bøye av. For her er det umistelige humanistiske, faglige og demokratiske verdier som står på spill.
Og denne massive etisk og faglig begrunnede kritikken av målstyringsvanviddet leder nødvendigvis til en tilsvarende etisk og faglig begrunnet kritikk av EØS. Dette er heller ikke til å komme forbi. Og når den etisk og faglig begrunnede systemkritikken samsvarer med den ideologisk og politisk begrunnede systemkritikken, og denne systemkritikken understøttes av massiv internasjonal forskning på erfaringen, da får vi en legering som tåler herdingen. Denne legeringen vil mobilisere stadig flere forskere, fagfolk og fagorganiserte over hele det faglige og politiske spekteret. Denne forskningsbaserte systemkritikken blir ryggraden i den nye offensive kampen mot EØS og målstyringsvanviddet frem mot LO kongressen og stortingsvalget i 2017.
Av alle mulige posisjoner vi kan innta i EU spørsmålet, fremstår det å være for EØS som den minst respektable. Alle vet at EØS er en konstitusjonell katastrofe og en grov krenkelse av folkestyret. Enten vi primært er tilhenger eller motstander av norsk medlemskap i det raknende EU-imperiet, er begrunnelsen for å beholde EØS-avtalen grunnleggende falsk og svikefull.
EØS-tilhengernes besvergelse om at EØS-avtalen er nødvendig for økonomien og tilgang til det indre marked, er ugjendrivelig tilbakevist som falsk. EØS representerer ingen utvidet markedstilgang i forhold til den gamle handelsavtalen som umiddelbart trer i kraft når vi sier opp EØS. Innenfor WTO kan ikke EU gi oss dårligere markedstilgang enn dette. Det er først og fremst gjennomgangen og avviklingen av mer enn tyve års EØS-infiltrert rettsutvikling som blir krevende. Men dette opprydningsarbeidet vil virke opplysende og moralsk oppstrammende på politikken og forvaltningen, og kan endelig åpne for nødvendige forenklinger og mer oppdaterte kunnskaper og forestillinger om verdiskaping, samarbeid og ledelse. Frisk luft, rett og slett. Det skal i så måte bli lærerikt å følge med på hvordan britene praktisk og politisk håndterer dette.
Å bruke den falske besvergelsen om at EØS er nødvendig for økonomien som avgjørende argument for EØS, er å si som Kissinger og Nixon om sin medvirkning til kuppet i Chile: «I valget mellom økonomien og demokratiet, valgte vi økonomien». Når vi blottstiller det falske og svikefulle i EØS-tilhengernes sentrale besvergelse på denne måten, stiller vi dem sjakk matt. Noen vil vri seg som mark på kroken, mens andre vil akseptere dette med respekt og verdighet. Historien viser hvordan nyliberalistisk økonomisk politikk bare kan gjennomføres med sjokk og overgrep mot det liberale demokratiet. Det er jo ikke dette EØS-tilhengerne i Arbeiderpartiet, AUF og fagbevegelsen vil.
For mange fungerer den tankelammende repeteringen av denne falske og svikefulle besvergelsen også som en markering av ønsket gruppetilhørighet og tilsvarende personlige ambisjoner i politikken eller forvaltningen. Å markere motstand mot EØS er i mange sammenhenger like karriereødeleggende eller karrierebegrensende som å markere motstand mot målstyringsvanviddet. Vi må likevel gå ut fra at stadig flere EØS-tilhengere i Arbeiderpartiet, AUF og fagbevegelsen etterhvert innser at de i anstendighetens navn ikke kan stå for å velge hensynet til økonomien fremfor hensynet til folkestyret. Da vil de bli lettet når de enkelt innser at denne svikefulle besvergelsen også er falsk. Det høver seg heller ikke at tenketanken Manifest og Attac Norge holder seg med ledere og forgrunnsfigurer som offentlig erklærer seg som EØS-tilhengere, og således tilhengere av å rettsliggjøre finanskapitalistisk logikk og frihandelsekstremisme på overstatlig nivå. Det forstår de nok selv når de bare får summet seg lite grann.
Jeg hevder altså at den forskningsbaserte etisk, faglig og ideologisk begrunnede systemkritikken leder oss til en utdypet systemforståelse som vil bidra til å renske opp i de betente tilstandene i vår hjemlige politiske andedam. Ingen saksavgrenset politisk aktivisme blir troverdig i våre dager uten en oppdatert systemkritikk. Nå blir denne oppdaterte systemkritikken stadig bedre og mer effektivt formulert og formidlet, og lettere tilgjengelig og gjenkjennelig.
Med en utdypet systemforståelse fremstår imperiestrevet, finanskapitalismen og frihandelsekstremismen som en formel på kollaps. Med en oppdatert systemkritikk overskrider vi den stadig mer misvisende høyre-venstre orienteringen i politikken, og finner et etisk og faglig fundament for en politikk som et flertall i folket kan stå for sammen. Med denne utdypede systemforståelsen og dette oppdaterte etiske og faglige fundamentet for politisk tenkning, avtegner det seg en fornuftig og troverdig alternativ strategi for å utvikle de gyldne mulighetene i landet vårt.
Støre vil møte sin skjebne. Det kan bli brutalt, men skjebnen er brutal noen ganger. Det er selvfølgelig mange andre som bærer like mye, og mer, skyld enn Jonas Gahr Støre i dette nasjonale skjebnedrama. Men teknisk sett var den unge Støre vår sentrale embedsmann da EØS-avtalen ble forhandlet frem og vedtatt i Stortinget. Og mens de andre involverte i dette traumatiske sviket mot folkestyret etterhvert har trukket seg tilbake eller falt fra, står den modne Støre i dag frem som statsministerkandidat og ber om vår tillit for å fullføre verket. Da er det ikke til å unngå at Støre også får rollen som selve svikeren i det moralske politiske drama som bryter tabuene og frigjør folkestyret og arbeidslivet vårt fra EØS-avtalen og målstyringsvanviddets forbannelser.
Når Støre har latt skjebnen fange ham i rollen som den utstuderte svikeren som ber om folkets tillit for å fullføre verket, da befinner hele dette moralske politiske drama seg ved en terskel. Og ved terskelen står en vokter. Støre er en av oss. Alle har sviktet her. De fleste av oss bare som overlevelsesstrategi i hverdagen. Vi har sovet i timen. Men nå må vi skjerpe oss og gjøre så godt vi kan alle sammen.
Også EØS-motstanderne blir testes nå. Hva kan vi gjøre bedre? Kvaliteten på systemkritikken holder mål og videreutvikles hver dag. Kvaliteten på etikken og de moralske forbildene fra folkeavstemningen i -94 har Nei til EU holdt i hevd, og denne kvaliteten blir konsolidert med de etiske og moralske aspektene av den oppdaterte fagligpolitiske systemkritikken. Denne legeringen tåler herdingen. Da kan vi bære budskapet om tilgivelse og forsoning i våre hjerter og la det virke ordnende på emosjonene, forestillingene og handlingene våre underveis – gjennom smerten og den indignerte harmen – gjennom katarsis. Da henfaller vi ikke til selvrettferdig og dømmende prinsipptenkning. Det finnes ingen vei forbi tilgivelsen i denne terapeutiske og pedagogiske prosessen. For alle involverte vil den videre utviklingen av dette politiske drama handle om moralsk fantasi – om overskridende moralske handlinger. Nå skal folk snakke sammen om dette og inspirere hverandre.
