Syriapolitikken spriker

0
Knut Lindtner

Det har lenge vært forvirring om hva som egentlig er USAs politikk i Syria. Rent teoretisk og utfra almen erfaring fra alle typer menneskelig virksomhet vet vi at det alltid vil oppstå motsetninger og konflikter i tilknytning til kollektive handlinger hvor mange er involvert. Dette gjelder ikke minst innad i store organisasjoner med mange mennesker, interesser og meninger. I verdens største organisasjoner vil ikke minst dette være tilfelle.

Strid innad i USAs ledelse om Syria-politikken

I fjor sommer rapporterte vi her på derimot.no med kilde Voltairenet, at det var store motsetninger innad i USAs ledelse om politikken i Midt-Østen. Disse brøt frem for offentligheten da Iran-avtalen var fremforhandlet og undertegnet. Her ble det vist til at flere av de verste krigshaukene i USAs ledelse var skiftet ut, blant annet utenriksminister Hillary Clinton og David Petraeus, tidligere CIA-sjef. En mer realistisk ledelse i USA tok form og førte til bl.a. Iran-avtalen.

 

brett-mcgurk-008.jpg

Brett McGurk, Obamas spesielutsending for å samordne USAs anti-IS politikk. Tidligere var han assistenten til lederen for denne politikken, general John Allen, og kunne konstatere at Allen saboterte anti-IS arbeidet så lenge han var leder.

På den andre siden fortsatte naturligvis konfliktene innad i USAs enorme administrative nettverk. Det var jo påfallende at USA som sa de skulle bombe IS, ikke klarte å få til noe der, mens Russland oppnådde mer på en uke enn USA hadde klart på et år. Her var det også Voltairenet som også ga forklaringen: bombingen var sabotert av folk som skulle lede den, men som var uenig i politikken. Det sa seg sjøl, men spørsmålet var naturligvis hvor langt opp i kommandohierarkiet dette gikk.

I vinter kom meldingen om at ulike etater innad i USA bekjempet hverandre med støtte til ulike opprørsgrupper. Pentagon støttet sine folk på bakken og CIA støttet sine folk. Og så barket disse gruppene ihop i direkte kamphandlinger. Det er i praksis å slåss mot seg selv – sett gjennom brillene til USAs ledelse.

Dette gjenspeiler en politisk interessekonflikt innad i USA. Hvem skal vi støtte? Hvilket mål har vi?

Og nå kommer bekreftelsen på det hele gjennom et opprop som Wall Street Journal offentliggjør. CIA-ansatte mener at USAs strategi i Syria er forfeilet. USA må gå langt mer offensivt til verk og bombe regjeringshæren i landet. På den måten vil en kunne bekjempe IS mer effektivt. Og dette har naturligvis hele tiden vært CIAs prosjekt i Syriakrigen: Fjerne den syriske regjeringen – ikke bekjempe IS. For IS har vært det viktigste instrumentet til dette prosjektet. Ødelegges IS er alt tapt.

(Se også her og her. Og les: Splittelse mellom Pentagon og CIA i Syria?)

Dermed får vi bilde av en ledelse i USA som sitter på toppen av en politisk konflikt representert som en konflikt mellom to enorme administrative systemer CIA og Pentagon. Og en svak president på toppen som ikke har makt eller midler til å skjære gjennom.

Det var naturligvis ikke nok å fjerne CIA-sjefen. For under han sitter det utallige med de samme synspunktene. Det som kommer frem her er et system som saboterer sin egen organisasjon og de beslutninger som taes. En sammenhengende politikk blir under slike forhold umulig.

Det en kan spekulere på – og her er oppgaver for eksperter på organisasjonsutvikling i fleng – er om disse motsetningen kan skyldes de virksomhetsformer som disse organisasjonene opererer under. CIA arbeider i det skjulte og utvikler virksomheter og kultur som følge av dette. Det er former som vanskelig kan underlegges åpenhet og demokratisk kontroll.

Pentagon har nok også sine hemmeligheter, men er en organisasjon som er strengere bygget opp med et langt tydeligere kommandosystem. De har en struktur som dreier seg om at makten og beslutninger følges fra toppen og utover. Konflikter oppstår naturligvis også her og størrelsen gjør den uoversiktlig, men kommunikasjonslinjene er tydeligere.

I alle fall er det nå en åpen konflikt mellom CIA og Pentagon vedrørende Syria-politikken. Hvordan en skal tolke oppropet er uklart. Det kan være et signal om en endring av USAs politikk overfor den syriske regeringen. Kerrys uttalelser nylig i Oslo kan tyde på det.

Men det kan også være et tegn på at de kreftene innad i CIA som ønsker åpen krig mot den syriske regjeringen er i ferd med å tape i den interne konflikten innad i USAs ledelse. Dette kan være haukenes rop om støtte og hjelp. Og hvis det er tilfelle blir mange i Syria glade.

 

Knut Lindtner

Forrige artikkelF-35 hybridforsvar
Neste artikkelUSA:s smartare, nya lilla atombomb