Juni 2013

Steppeulven

Steppeulven

26. juni 2013. En by i Østfold. Norge.

Semitraileren er rygga til rampa og klar for lasting. Terminalbygningen er ny og moderne. Den har elementvegger med en vakker utvendig struktur som fremhever fargespillet i den frilagte betongen. Jeg tipper det er brukt 8-16 mm rød kalkstein. (Ja, jeg jobba på betongstasjon i yngre dager). I asfalten er det malt kraftige gule streker man kan rygge etter og kraftige stående gummiforinger på ytterveggen man kan rygge mot. (Ja, jeg har knust flere baklykter ved å rygge mot dårlige ramper). To ramper ligger ved siden av hverandre. Det er god avstand mellom dem, slik at man unngår konflikt med nabosettet når begge er i bruk. Rampene har værtetting i pvc duk. Dermed står man tørt og varmt når man laster, selv i snøvær. Det er også ei rampe på endeveggen, og muligens en eller to på motsatt side av bygningen.

Asfalten er jevn og ny, det er god plass til en u-sving når man skal rygge seg på plass.

Trappa har trinn i galvanisert stålgitter. Fem trinn, rekkverk og åpen dør inn i terminalen.

trailer

Jeg kaster et blikk på bilen før jeg går inn. Ny skaptralle med full sideåpning. En Scania 560, mindre enn seks måneder gammel. Treaksla bil med trippel langboggi på tralla. Luftfjæring på hele settet.

 

Framgangen er stor fra den første bilen jeg kjørte i 1976, en to aksla grønn Mercedes bulldog 322 med tipp og ei fislete lita kran. I tillegg var taket senka på midten. Mange av de gamle åpne buldogkassebilene hadde det. Før eller siden gikk et og annet hiv i taket når man lossa med kran fra båt. I regnvær fikk dermed bilen et lite svømmebasseng på taket. Bremsa du hardt, fikk du vaska frontruta samtidig. Nå har vi automatiske vindusspylerne med fire dyser midt på viskerne. Uansett hvor mye det blåser treffer spylervæska der den skal.

Inne i terminalen har rampa hydraulisk løftebrygge med leppe som en av gutta alt har kjørt inn på trallegolvet mitt. Kontorfløyen ligger bak ei vindusrekke til venstre. Lasset mitt er ikke helt klart, men en av gutta er satt i sving for å emballere resten og kjøre det fram på golvet. Jeg spør etter kaffi, og blir henvist til eget pauserom for sjåfører og terminalarbeidere. Det har glassvinduer mot terminalgolvet, og egen kaffetrakter med langkokt kaffe. Kaffen er i alle fall som i gamle dager.

Jeg henter ei bok fra bilen, og ønsker meg selv velkommen tilbake på landeveien. Det er 13 år, 6 måneder og 10 døgn siden jeg dro på brekket for det jeg den gang trodde var min siste tur som profesjonell langtransportsjåfør. Herlig!

Et par ungdommer i arbeidstøy kommer inn og setter seg. De fører sin egen rolige samtale. De bryr seg ikke. Jeg leser Den onde budbæreren, Mike Marqusees bok om Bob Dylan. Meanwhile life outside goes on all around you.

Plutselig blir vi avbrutt av opphissede røster mellom pallene ute på terminalgolvet. En kar fekter med armene mot en annen.

 -” Jeg trenger penga. Har bare fire timer i dag.”

 -” Du hørte ikke? Vi trenger ikke dere to lenger i dag. Og vær klar over at hvis du gjør deg vanskelig er det ikke sikkert vi trenger deg mer på dette stedet, ever!” 

Arbeidsformannen understreker det siste med en advarende pekefinger på skrå opp foran seg. Han går i t-skjorte og gul vernevest, har kraftig tatoverte overarmer. Det er som en scene fra en film. Både han og de to andre har en ubestemt Zlatan vri på språket, Tsjetsjenia, Balkan? Han som trengte penger blir dradd i armen av den andre som blei sendt hjem og de rusler bannende og hoderystende av sted.

Formannen er en mann å gå i krig med – ikke mot. Men han er foreløpig rekruttert til feil side. Her er det krefter, her er det raseri! Jeg skulle gjerne hatt med alle tre på laget. Har noen stilt oppgava med å rekrutterer og organisere dem til vår side?

Å se noen få fyken sånn på direkten gjør meg ubekvem.

-”Kan dere bare bli sendt hjem når det er lite å gjøre?” spør jeg undrende de to ved bordet.

 -”Ikke jeg”, sier den ene, ”jeg er fast ansatt. De to som måtte gå er innleid fra et bemanningsbyrå”.

-”Og hva med deg?” spurte jeg den andre.

 -”Jeg er midlertidig ansatt. De to er ikke ansatt i det bemanningsbyrået de kommer fra.”

-”Hva sier fagforeninga til dette?”

De ser på meg og ler litt forsiktig. Jeg kan ikke bestemme om latteren er overgitt eller beskjemmet.

-”Det var vel i din ungdom dere dreiv med fagforening.”

 

Jeg sitter igjen i undring. Er dette moderniteten? Er dette Verdens Rikeste Land? Vi har fått fantastiske biler, vi har fått traller som gjør lastinga til en lek. Terminalfasilitetene kan ikke bli bedre. Og så har man ikke lenger råd til å behandle arbeidsfolka…?

De to ungutta reiser seg, titter på meg, nikker, og går ut for å begynne å jobbe igjen. Hørte jeg et forsiktig mjau?

Jeg blir aleine. Hode spinner rundt og det er masse tanker som vil fram.

Og ja. Vi har da drevet en del fagforeningsarbeid opp gjennom tida. I LO, i YS, i frittstående foreninger og i reine husforening.

Det var vanskelig å organisere folk på landeveien fra begynnelsen. Det var vansker med å møtes. Det var redsel, feighet. Talegaver. Personlighet. Bileiere som sa sjåførene ville gå ned i lønn hvis de organiserte seg, og at de sjøl ville gå konkurs fordi det ville koste for mye. Det var ideologi. Det var noen gutter som skulle ta over firmaet til pappa. Etter hvert som vi trakk inn i større organisasjoner, i YS og i LO, så var det problemer med makta innad i forbundene. Det virka som fienden også var til stede i organisasjonene.

I en drosje gjennom København lo den tyske ETF* representanten entusiastisk av meg når jeg fortalte hvordan vi bygde organisasjon og rekrutterte langtransportsjåfører med oppslagstavler på fergeterminaler og utvalgte kafeer, og avholdt møter lørdag ettermiddag. Metodene til artilleriet nytta ikke når vi skulle organisere kavaleriet. Det aller første vedtaket vi gjorde i en av de første nye foreningene jeg var med å bygge opp var at ingen skulle møte opp berusa, og man skulle ikke snakke i kjeften på hverandre, men lytte, og rekke opp hånda før man snakka. Hvor umulig, mente hun. Langtransportsjåfører! I Tyskland hadde de mer enn nok med å holde på terminalarbeiderne. Dette må ha vært på slutten av nittenhundretallet. I Norge stod organiseringa av terminalarbeiderne i havn og transport så sterkt at jeg hadde sjåførkolleger som ikke ville organisere seg i Transportarbeiderforbundet ”for der er fienden organisert”. Fienden? Ja, terminalarbeiderne. Altså ikke muslimene, østeuropeerne, eller hvilke navn splittelsene innad i arbeiderklassen utvikles etter i dag.

I ”gamle dager – da jeg var ung” – hendte det og at vi fikk sparken. Jeg har mista jobben fem ganger. Min tredje politiske oppsigelse fikk jeg fem på tolv den dagen vi skulle ha tillitsmannsvalg i klubben på betongstasjonen. Alle visste at jeg skulle bli ny tillitsmann. Nå var det plutselig blitt så lite å gjøre at jeg – og Trond, som var ansatt etter meg og jobba inne i blokkproduksjonen, måtte sparkes fem minutter før møte begynte. Deretter måtte bedriften leie inn en enbilseier i et år til å gjøre min jobb, fordi Arbeidsmiljøloven gav oppsagte som fikk fyken på grunn av innskrenking førsterett på jobb i et år. Et halvt år etter at vi måtte ut døra fikk forresten disponenten som sparka oss avskjed på dagen, fordi underslaget hans på en halv millioner kroner likevel blei oppdaga. Det tilsvarte ni av våre årslønner – en og en halv ganger så mye som det nye huset kona mi og jeg hadde kjøpt et halvt år tidligere. Men det er jo ei helt anna historie.

All historie er forresten historie om klassekamp, som Marx sa. Ikke bare har de som trenger arbeidsfolk fått utvida utvalget de kan velge mellom fra Norges 5 millioner innbyggere til over 500 millioner i EØS området; de imperialistiske krigene og de stadig større forskjellene i verden sender stadig flere flyktninger og migranter vår vei. Som om ikke det var nok har de fått privat arbeidsformidling, bemannings- og rekrutteringsbyrå og stadig økt mulighet for midlertidige ansettelse slik at de kan sile oss, splitte oss og herske videre. Alt dette var forbudt ved lov da jeg var ung. Borgerskapet endrer strukturene og øker makta.

Norsk internasjonal langtransport er tilnærma utradert, terminalene er tydeligvis i endring, og nå prøver de seg til og med på havna!

I noen øyeblikk savner jeg intenst fellesskapet fra mitt gamle parti, når det var på sitt beste.

Og jeg savner arbeiderkollektivet, alt fra de heftige diskusjonene på Color Lines venterom på kaia i Hirtshals og langbordene på Vognhjulet på Padborg, til de tilfeldige møtene på bensinstasjonene mellom Brescia og Milano.

 

It ain’t over till the fat lady sings, sies det.

Jeg tenker, at dette ikke er over selv om makta har opp til flere ladies som synger for full hals for tida.

 

*Den Europeiske Transportarbeider Føderasjon.

  4 kommentarer til “Juni 2013

  1. Erik Moxnes
    5. april 2016 klokka 13:29

    Flott å høre at Steppeulven er tilbake – har savna han i KK!

    Og da renner meg i hu en episode fra året etter, 2014: Vi, kona og jeg, hadde kjøpt ny bobil på våren, og var ute på jomfuturen i juli. Vel, ny og ny, en Fiat Ducato kassebil fra 2005, men ny for oss, og den første ferdigsydde bobilen vår, tidligere hadde jeg bygd om gamle varebiler, men nå begynte alderen å si stopp for sånt. Nuvel.
    Vi hadde vært i Kroatia, og var på vei hjem gjennom Bayern, da jeg oppdaga at det var litt lite luft i det ene bakdekket. Svingte inn på et Tankställe på Autobahn, og bort til pumpa. Pffft! sa det da jeg begynte å fylle, og ventilen forsvant i det blå. Dekka var originale og 10 år gamle, men jeg hadde sjekka at reservehjulet var ok før vi reiste. så dette skulle gå greit. Helt til det gikk opp for meg at verktøykassa hadde blitt med gamlebilen! Jekk og hjulvinne hadde jeg passa på at var med, men reservehjulet hang i et bur under bilen, og buret var festa med gjennomgående bolter som kom opp inne i bilen, dypt nede i hver sin brønn. Altså 14″ pipe.
    Inn på stasjonen, og der var det, akkurat som i Norge, veldig godt utvalg av brød og sjokolade, men verktøy??? Ukjent begrep. Det var helg og kjøreforbud i Tyskland, ergo sto det 3-400 trailere på plassen der, så det burde være greit å få låne ei pipe med skralle. Men: jeg følte meg nesten satt hundre år tilbake, sånn jeg hadde lest om kjørekarer med hest og kjerre. Lange rekker med bål mellom trailera, rundt hvert satt 4 – 5 karer, og gryter som kokte på båla. Hundrevis av mannfolk satt på bittesmå stoler rundt det som viste seg å være gassapparater og mekka middag. Rett utafor restauranten, som på bensinstasjonene i Tyskland serverer god, variert og etter norske forhold rimelig mat i alle fasonger og utgaver. Men tydelig økonomisk utafor disse guttas muligheter. Og når jeg tenkte meg om, hadde jeg år for år egentlig sett færre og færre langtransportsjåfører på Autobahnrestaurantene, samtidig som mengden trailere hadde økt dramatisk.
    Men jeg gikk nå bort til den første bålgruppa og la fram ærendet – og fikk fem tomme blikk tilbake. Ikke EN forsto tysk. Eller engelsk. eller norsk, for den del. Det gikk på slaviske språk. Jeg merka meg at bilene var registrert i Polen, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia osv. Fikk allikevel forklart ærendet med hender og bein, men verktøy, nei det hadde de ikke. Trailersjåfører! Nå var det tjue år siden jeg hadde jobba på godsterminal, men at det var blitt sånn sjokka meg. En av dem rota gjennom hele hytta, men dessverre. Og det samme gjentok seg ved bål etter bål, helt til den nest siste gruppa, der en sjåfør tydelig stolt fiska fram en nedslitt fastnøkkel, den eneste han hadde, og det var en 14″!

    • AF
      6. april 2016 klokka 11:17

      I avdelingen for studier av utviklingen på vareutvalg- og personellsiden på bensinstasjoner, nevnes at følgende samtale ble overhørt ved kassa:

      -Hei, jeg må ha en H4-pære, jeg.
      -Å, beklager, men vi selger dessverre ikke noe slags frukt her lenger.

      • Heidi L
        6. april 2016 klokka 13:41

        Eller guttongen som blir bedt om å finne rød overledning…

      • AF
        6. april 2016 klokka 14:21

        Ikke dét, og ikke to og en halv kvadrat jordet overledning. Det er snart ikke orden på noen ting lenger.

        Men har du egentlig sett under panseret på moderne biler? Det er ikke noe å se, bare et lokk til og en klistrelapp med advarsel om å bli ruinert og drept dersom du forsøker å åpne det. Jeg har begynt å mistenke at det er et lokk til under der, og så enda ett under der osv, som en russisk babushka-dukke, og at motoren ikke egentlig er større enn en ert eller et atom eller noe deromkring.

        Det største problemet med at moderne biler ikke går i stykker, er at før kunne man reparere en del ting selv, men nå må de på verksted for den minste ting som ikke går i stykker. Og at folk i nærmiljøet mekka litt bil var sunt for oppretthodelsen av en viss nysjerrighet på og bedre forståelse av praktiske ting hos ungene. Men nå for tiden går jo alle i jenteklassen, og siden de ikke har penger i skoleverket til å kjøpe ingrediensene, består matlagingen på skolekjøkkenet av å skrive ned oppskriften og tegne maten, hvis de faktisk har fargeblyanter, vel å merke.

Legg inn en kommentar