Da norske bomber knuste Libya og ga nytt IS-fotfeste

0
Halvor Fjermeros

Statsminister Stoltenberg erklærte krig mot Libya 19. mars 2011. Da han tilbød seks norske F-16-fly til oppdraget, forlangte han i samme åndedrett oberst Gaddafis avgang. «Det kongelige norske konsensuspartiet», fra FrP til SV, lever godt med at Norges bidrag til denne katastrofen ikke skal granskes, heller ikke på femårsdagen.  

Det er neppe noen som har gått glipp av at den rødgrønne regjeringas bidrag til Nato-felttoget i Libya var avgjørende for å knuse landet og åpne det for stridende fraksjoner, noe som blant annet ryddet vei for at den islamske terroristgruppa IS kunne etablere seg utenfor Irak og Syria. Norges bidrag i form av 567 bomber sluppet over landet var medvirkende til at trolig så mange som 30.000 sivile ble drept. Etter et halvt års intens militær aksjon, der Norge stoppet sitt engasjement midtveis, ble oberst Gaddafi drept den 20. oktober 2011. Landet var lagt åpent for kaos, takket være den flystøtte som Nato og Norge kunne gi libyiske opprørsstyrker på bakken.

7Po3lQxbpNTDgPIfKovv1QQUAzfJWa_SrpUCUN_mOT0Q[1].jpg

Dette var startskuddet for å ta i bruk den nye flyktningsruta over Middelhavet fra det østlige Libya der menneskesmuglere sto klare til å sette i gang den innbringende transporten. Den som sto i veien for det var Libyas enehersker oberst Muamar Gaddafi. Det skyldtes at Gaddafi hadde hatt en avtale med Italias statsminister Berlusconi om å stoppe disse dødens profittører i å drive sin virksomhet. Dette var en av flere utilsiktede virkninger av bombekrigen, igangsatt uten verken noe gyldig regjeringsvedtak eller stortingsbehandling før iverksetting. Det vil si; statsminister Stoltenberg snakket faktisk om faren for en økende flyktningstrøm hvis ikke krisa ble løst i sitt innlegg da saken omsider kom opp til debatt i Stortinget, da bombetoktene for lengst hadde startet. Men hans fokus var på de som hadde flyktet og fortsatt ville flykte fra Gaddafis regime. Så i hans forståelse av problemet, skulle bombing av Libya stanse flyktningstrømmen. (Se stortinget.no, referat fra møte 29. mars 2011).

Den statsautoriserte løgnen om å beskytte sivile

Norge lider under en tverrpolitiske sannhetsvegring i dette spørsmålet. Rødt var det eneste partiet som gikk i mot denne krigen fra første stund, mens regjeringspartier som SV eller opposisjonspartier som Venstre nærmest sto i kø for å forsvare nødvendigheten av militærbruk mot Libya våren 2011. Det gjør at Stortinget fortsatt ikke tør å granske Norges rolle, til tross for at krigens følger har fått ny aktualitet som pådriver for Europas uhåndterlige migrasjons- og flyktningkrise. Og til tross for at Vesten nå igjen vurderer, eller allerede er i gang med et nytt militært anslag mot Libya for å forsøke å ødelegge de IS-cellene som Natos inngripen i 2011 la til rette for.

For å forstå motviljen mot å granske sin egen rolle, må vi gå tilbake til dagene for fem år siden. FN vedtok sin resolusjon 1973 17. mars 2011 som for første gang benyttet muligheten til å gripe inn under dekke av «Responsibility to protect»-bestemmelsen (R2P). De som skulle beskyttes var sivilbefolkningen i Benghazi, den libyiske opposisjonens viktigste fotfeste i det østlige Libya. FN åpnet for å etablere en såkalt flyforbudsone, men ikke for å skifte ut eller styrte Gaddafi (sjøl om det også ble innført ytterligere sanksjoner mot regimet basert på tidligere FN-vedtak):

http://www.un.org/press/en/2011/sc10200.doc.htm

Og det til tross for at Stoltenberg i sin tale til Nato-toppmøtet i Paris 19. mars, to dager etter FN-vedtaket, nettopp gikk inn for å kvitte seg med obersten. Det samme gjentok han i sin lange tale til Stortinget ti dager seinere, men i stedet for å si at Gaddafi må gå av, støtter han seg på andres ønske om det samme: «Store deler av det internasjonale samfunn sier at oberst Gaddafi, som bruker militær makt mot sitt folk, har mistet sin legitimitet som leder, og at han bør tre tilbake. Norge deler dette synet.» https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/libya3/id636260/?id=636260

Stoltenberg snakket mye om et «demokratisk opprør» mot diktatorer, slik den franske utenriksminister brukte store deler av sin tale i FN til å begrunne resolusjonen 17. mars. Dette ga gjenlyd i den norske stortingsdebatten der SVs leder Bård Vegar Solhjells ene av tre argumenter for militær inngripen var at «FN og verdssamfunnet må stå opp for folkelege demokratikrefter i Midtausten og i heile verda.» Det andre var at opprørerne bad om slik støtte, og det siste, som nr. 1 i argumentasjonsrekka at man sto overfor en akutt situasjon der det «låg føre eit godt dokumentert akutt behov for å beskytte sivile mot potensielle alvorlege overgrep.»

Dette «godt dokumenterte» behovet for inngripen skulle vise seg å bli den statsautoriserte løgnen som alle ansvarlige for det militære angrep i Norge faller tilbake på hver gang debatten reises. Et hvert krav om å granske den rødgrønne regjeringas og Stortingets medvirkning til Libyas katastrofe har stoppet opp ved dette argumentet: Det var nødvendig å gripe inn for å forhindre et folkemord i Benghazi. Det stoppet diskusjonen om hva mandatet for bombetoktene egentlig var. SVs redningsplanke har blitt at de i mai 2011 krevde at Norge trakk seg fordi formålet med angrepet hadde kommet for en dag, nemlig regimeskifte. Det er nok å vise til statsminister Stoltenbergs krav allerede 19. mars om at Gaddafi måtte gå av,  for å vise med hvilken uutholdelig letthet denne debatten har blitt ført. Til og med det krigsvante Storbritannias parlament har nedsatt en undersøkelseskommisjon for landets medvirkning til Libyas ødeleggelse i 2011. Så ved femårsdagen for det norske bombediplomatiet burde tida være overmoden for en liknende kommisjon nedsatt av det norske storting.

 

Først publisert på Halvor Fjermeros’ blogg.

 

Forrige artikkelSpørsmål som krever svar
Neste artikkelBortset fra den vestlige propaganda