oss 100 kroner!
Da USA med Hillary Clinton i spissen gikk inn for å bombe Libya i 2011, stilte som kjent Jens Stoltenberg den norske flyvåpenet til disposisjon og Norge ble den fremste bombenasjonen i krigen. Da Syria-krigen begynte for alvor i 2012 stilte også de rødgrønne krigerne opp for USA, men Norges rolle ble en annen i denne krigen. Denne rollen var mindre synlig, men den var viktig for planen om regimeskifte i Syria.
Signalet til krig i 2012
Da NATO bestemte seg for å utplassere Patriot-raketter på grensa til Syria uttalte forsvarminister Espen Barth Eide: – Vi er svært positive til det. 9. desember 2012 uttalte samme Eide at Norge nå anser den syriske opposisjonsgruppa Nasjonalkoalisjonen som den legitime representanten for det syriske folket. Denne koalisjonen er ikke valgt av noen, og hvordan den så kan påberope seg noen legitimitet, er det bare Vestens herretenkere som kan forklare.
Denne linja var ikke noe som de rødgrønne hadde funnet på sjøl. Dette var USAs og Vestens hovedlinje for krigen mot Syria. Uten forankring i FN bare bestemte USA seg for at Bashar al-Assads regjering ikke lenger var Syrias legitime regjering, men at denne såkalte koalisjonen hadde tatt over den rollen. Dette er brudd på de helt grunnleggende prinsippene i FN-pakten. I FN er det Assads regjering som forvalter Syrias medlemskap, og verken Sikkerhetsrådet eller Hovedforsamlingen har vedtatt noe annet.
Dette var en krigserklæring! Dette var å gi beskjed om at nå vil Vesten med allierte – med alle midler – avsette Syrias regjering og sette inn en ny. Dette målet stilte Norge, under ledelse av de rødgrønne (AP, SV og SP) seg entusiastisk bak.
Hvor er det forresten blitt av Espen Barth Eide? Jo, han er nå «Head of Geopolitical Affairs, Member of the Managing Board i World Economic Forum». Det skal disse sosialdemokratene ha, de vet å få betalt for sine tjenester.
Den «humanitære stormakta» slår til
NATO, Tyrkia og oljediktaturene har som kjent ført krigen i Syria som en krig ved stedfortredere. De har væpnet, finansiert og utrustet en hærskare av jihadistiske militser som har ført en fullstendig kriminell krig mot folket i Syria. Krigen har gått ut på å rasere byer og landsbyer og drive folk på flukt i milliontall. Og den har gått ut på å gjøre det mest mulig ulevelig for vanlige syrere å forbli i Syria. Flyktningekrisa er altså et villet resultat av denne krigføringa.
Det første de rødgrønne gjorde var å støtte Vestens vedtak om sanksjoner mot Syria. Dette skjedde bare dager etter erklæringa om støtte til Nasjonalkoalisjonen. Den blå regjeringa har lojalt fulgt opp denne linja, og samtlige partier på Stortinget støtter dette. Sanksjonene er økonomisk krigføring, merk det, SV, SP og MDG. Dere er med på å ødelegge Syrias økonomi og dermed bidrar dere til å drive folk på flukt.
Og så kommer Norge inn med sin spesialkompetanse. Norske politikere ser på seg sjøl som spesielt gode og moralske mennesker. «Det er typisk norsk å være god!» Og de har vendt seg til å bruke norske oljemilliarder til å skape seg et rykte i verden som ledere for en «humanitær stormakt». Det er dette oppblåste sjølbilde, godt fôret med oljemilliarder, som har gjort det mulig for Norge sammen med USA og Storbritannia å skape en ny stat i Afrika, nemlig den gallopperende katastrofen Sør-Sudan. Dette har kostet noe sånt som 13 milliarder kroner fra norsk side og minst 50 milliarder totalt. Og det er penger som har forsvunnet ned i et svart hull.
Den rollen som ble designet for Norge i Syria-krigen var å ta seg av «den humanitære sida» av krigen for regimeskifte. Det betydde å finansiere støtte til flyktningeleirene, som ble de nødvendige konsekvensene av krigen og å drive opplæring av den administrasjonen som skulle ta over, lokalt og sentralt, etter den syriske regjeringas fall.
Støttesystemet
Et godt eksempel på den rollen Norge er blitt tildelt/har påtatt seg er den søkalte Supporting Syria and the Region-konferansen i London 4. februar 2016. Vertskap for konferansen var Storbritannia, Kuwait, Tyskland, Norge og FN. To fallerte stormakter, to oljestater og FN. Legg merke til at Syria ikke var vertskap. Så vidt jeg kan se var ikke Syria en gang invitert som deltaker. (Nettsida til konferansen er svært hemmelighetsfull når det gjelder hvem som deltok. Ingen deltakerliste foreligger.) Derimot deltok Tyrkia på møtet, og landet nevnes i sluttdokumentet som en viktig partner i det videre arbeidet.
Som kjent fører Tyrkia krig mot Syria gjennom sin massive støtte til jihadistorganisasjoner, og ikke minst til Den islamske staten, og Tyrkia bruker flyktningene som våpen for å tvinge fram økonomiske og politiske konsesjoner fra EU. Likvel er landet altså en verdig partner i støttesystemet. Storbritannia, Frankrike, Norge og Kuwait er blant de landa som støtter krigen mot Syria.
På konferansen forpliktet Erna Solberg Norge til å bidra med 10 milliarder norske kroner over fire år.
Norsk UD har lagd en portal som skal vise hvordan de norske bistandsmidlene brukes. Den er grei som en oversikt, men den gir bare en oversikt over mottakere på første nivå, og ikke over hvordan mottakerne bruker penger.
Når det for eksempel står at det er bevilget 12,8 millioner til National Agenda for the future of Syria, så sier ikke dette noe om hvem dette faktisk går til eller hva det betyr. Eller Empowering Civil Society Actors? Det lukter jo regimeskifte lang vei, men det krever mer informasjon for å kunne konkludere. Men når Syria boikottes av Norge, når Syria ikke får være med på konferanser om støtte til Syria og det gis penger til å bygge opp Syrias framtid, så vil man lett falle på den tanken, for å si det sånn, at dette handler om å bygge opp et nytt regime.
Hjelpeorganisasjonenes rolle
Det vi vet en hel del om er hjelpeorganiasjonenes rolle. UD har bygd opp Norsk Folkehjelp og Flyktninghjelpen til å bli halvstatlige og svært velfinansierte institusjoner. De fungerer som UDs forlengede arm. Norsk folkehjelp støtter den såkalte Nasjonalkoalisjonen i Syria, og at dette er støtte til regimeskifte. Nasjonalkoalisjonens mål er å styrte Bashar al Assads regjering og sette inn seg sjøl som regjering. Flyktninghjelpen, Kirkens nødhjelp og Røde Kors samarbeider også med Nasjonalkoalisjonen på en eller annen måte etter at de rødgrønne brakte dem sammen.
Generalsekretær i Flykninghjelpen, Jan Egeland, har bekreftet at hans organisasjon sender hjelp til områder som er kontrollert av Den islamske staten. E24 skriver: «Nødhjelp for millioner av kroner fra Flyktninghjelpen har havnet i områder som er kontrollert av den islamistiske terrorgruppen ISIL. Hjelpen utnyttes i ISIL-propaganda for å vinne folkets gunst.» Dette bekreftes av Egeland.
Jan Egeland gikk også svært tidlig inn for regimeskifte i Syria. Terje Tvedt skriver: I april 2011 (sic!) slo så Egeland uten videre fast at «President Assad kommer ikke til å holde flere nyttårstaler» (Dagens Næringsliv, 27. april 2011).
Jan Egeland er en av de fremste svingdørpolitikerne i Norge, og en aktiv deltaker i forskjellige «humanitære» imperialistiske prosjekter. Blant annet var han med på å lure palestinerne inn i den katastrofale Oslo-avtalen, som mer enn noe annet har ødelagt den palestinske motstandsbevegelsen og ført til at den lever og dør på «giverlandenes» og Israels nåde eller unåde.
Egeland var frem til januar 2012 medlem av styret i International Crisis Group, en globalistisk tankesmie styrt av blant andre George Soros og Zbigniew Brzezinski. Flyktninghjelpen, som han leder, sponses av Norges største asylprofittør, Hero.
Når det gjelder Norsk folkehjelp, som også er aktive i Syria, så har jeg tidligere påvist at de også støtter regimeskifte i Syria og at de støtter Nasjonalkoalisjonen. De samarbeider med USAID og US State Department, og i Syria støtter de organisasjoner som er beskyttet av jihadistmilitser. (De vil ikke svare på hvilke av dem, men er klare på at det ikke er IS.)
Ikke mot krig, ikke for fred, men for regimeskifte
«Fredsnasjonen» Norge kjemper altså ikke mot krig og for fred i Syria. Vi støtter den ene sida i en intervensjonskrig. Vi støtter den materielt og politisk og vi gjør det i et skinn av å være humanitære og gode. Det norske støttearbeidet bidrar både passivt og aktivt til krigen. Vi gir mye støtte til flyktninger, ja, men vi er part i en krig som driver dem til å flykte i første omgang. Vi støtter sanksjoner og bombing med den ene handa, så gir vi avlat med den andre handa. (Samt at en betydelig andel av avlaten brukes til å bygge opp en pro-imperialistisk administrasjon.)
På dette grunnlaget forventer norske toppolitikere å bli betraktet som gode og rause. Det finnes karakteristikker som er langt mer i samsvar med virkeligheten. Vi er medskyldige i det syriske folkets lidelser. Det hadde aldri vært raserte byer i Syria eller 12 millioner mennesker på flukt uten den krigen som Norge har støttet fra første dag.
