Syria: Den skitne propagandakrigen

0

Del 2. I denne delen taes opp hvordan krigen om hjertene ble ført: Propagandakrigen.

Av Helmut Schebe

Skitten propaganda-krig: 

Forståelse av Syria-konflikten i vestlige medier er historien om en illusjon og skuffelse over noe som ble kalt «arabisk vår». Det er også historien om massiv feil-informasjon. Med krisen på førstesidene i hoved-mediene, i mars/april-2011, lot motstandere av Assad ingen metoder være uprøvd for å få til det samme som førte til Gaddafis fall i Libya. «Et folk reiser seg mot tyrannen», hørte vi. «En diktator massakrerer fredelige demonstranter», het det i Washington, Paris, London, Riyadh og Ankara. Mediebildet i alle TV-kanaler og vi kunne lese det samme i alle store dagsaviser.

Ikke en eneste radio -eller TV-moderator glemte standard-formuleringen fra Libya-krigen i sitt repertoar:

Helmut Scheben: Geboren am 31. August 1947 in Koblenz (Deutschland). Von 1980 bis 1985 Presseagentur-Redaktor und Korrespondent für Printmedien in Mexiko und Zentralamerika. Ab 1986 Redaktor der «Wochenzeitung» in Zürich. Ab 1993 Redaktor verschiedener Sendungen im Schweizer Fernsehen. Seit 1995 Redaktor der SF-«Tagesschau». (Bild: ZVG)
Helmut Scheben: Født 31. August 1947 i Koblenz (Tyskland). Fra 1980 til 1985 redaktør og korrespondent i Mexiko und Sentralamerika. Fra 1986 redaktør for «Wochenzeitung» i Zürich. Fra 1993 redaktør for forskjellige sendinger på sveitsisk TV. Fra 1995 redaktør for SF-«Tagesschau». (Bild: ZVG)

«Diktatoren skyter mot sitt eget folk». Sommeren 2011 var fortellingen om undertrykking av fredelige demonstranter blitt en sann medie-orkan. Amnesty International krevde at Syria-regimet måtte sendes til den internasjonale Haag-domstolen, fordi den prøvde `å kvele fredelige protester med hjelp av panservogner og skarpe våpen`. Syrisk stats-TV viste samtidig nedbrente rettsbygninger, sprengte politistasjoner og telefonsentraler, massedrap i landsbyer, erobret av opprørere. Fra noen regioner ble fastboende sjia-muslimer, alavitter eller mulige sympatisører med Assad systematisk fjernet. Forskere, leger, ingeniører, offiserer og ordførere, som hadde en eller annen kontakt med regjeringen, ble truet, fordrevet og myrdet.

I vestlig presse ble alt dette først framstilt som billig Assad-propaganda: «Regimet hevder den er offer for aggresjon fra radikal-islamske terrorister», lød standard-formuleringen på TV og i radio. Men snart meldte usikkerheten seg. De samme mediene som omtalte opprørerne som heroiske kjempere for frihet og demokrati, fikk forklaringsproblem da det ble kjent at over 1000 ulike væpnete grupper opererte i Syria, mange av dem fra Al-Qaida-miljøet. Det var alle typer krigere, fra vanlige kriminelle til folk som drev med hals-hugging, viste til koranen og brukte videoer på internett for å skape frykt.

Uavhengige røster neglisjeres i medier: 

Karin Leukefeld har vært i Midtøsten i flere år og i Syria ved utbruddet av den voldelige konflikten. I boka Flächenbrand / Gressbrann fra 2015 beskriver hun hvordan uavhengige journalister ble bedt om å holde kjeft, om de gikk ut mot fortellingene i ledende medier. Leukefeld tilbød tysk radio i mars 2011 en reportasje der hun snakket med syrere om den arabiske våren. Det viste at støtten bak regjeringen Assad så ut til å være større enn ventet og at folk flest ikke kunne forestille seg en omveltning på linje med utviklingen i Tunis og Egypt.

Millionmarsjen i Damaskus 2011 med et 2,3 km langt syrisk flagg
Millionmarsjen i Damaskus 2011 med et 2,3 km langt syrisk flagg

Radio-redaksjoner i Tyskland avviste rystet rapporten som de på forhånd hadde forhandlet seg fram til enighet om. Journalister fikk høflig beskjed om å holde seg til de aktuelle meldingene som fortalte at Assad undertrykte folket sitt og ikke kunne holde seg særlig lenge ved makta. `Agenturmeldinger, blogger, sosiale medier og `aktivister` ble fra nå av regnet som troverdig kilde på det som skjedde i Syria`, skriver Leukefeld: `Andre røster fikk neppe gehør i radio og fjernsyn når den akkrediterte journalisten ble skjelt ut, truet og omtalt som `representant for regimet` av syriske opposisjonelle i Tyskland`. 

Slik gikk det også med uavhengige journalister i vestlige ambassader i Damaskus, som ikke ville følge en aggressiv linje fra egen regjering. 2 franske journalister, George Malbrunot i Le Monde og Christian Chesnot i Radio France avslørte i boka Les chemins de Damas, Veiene til Damaskus, hemmelig informasjon om Sarkozy-regjeringens politikk. Der skildres en scene der den franske ambassadøren i Syria, Eric Chevalier på en sjokkerende måte ble satt på plass under en samtale i fransk UD, fordi han tvilte på om det var fornuftig politikk å satse på at Assad måtte styrtes.

Assad-motstandere sender ut desinformasjon:

En kilde i Coventry, nord for London, har fra starten av vært dominerende i vestlige medier : `Observatørene for menneskerettigheter i Syria`. Disse observatørene opptrådte som et PR-byrå for Assad-motstanden. En Ex-CDU-representant i Tysklands forbundsdag Jürgen Todenhöfer beskrev observasjonsposten for menneskerettigheter i London slik i 2013: `Det er en eneste mann i samarbeid med 1 eller 2 på deltid. Denne Rami Abdul Rahman, som i virkeligheten het Osama Ali Suleiman forsynte hele verden med nyheter, som særlig de 2 første årene i stor grad var eventyrfortellinger`.

Informasjon fra Abdul Rahman har til i dag først og fremst opphav hos `aktivister`, som av sikkerhetsgrunner opererte under hemmelige navn. New York Times skrev 9/4-13: `Ut fra egne opplysninger får mannen økonomisk støtte fra den europeiske kommisjon og et annet land, han ikke ville oppgi navn på`. Rahman satt ifølge egne opplysninger i syrisk fengsel og kom som politisk flyktning til London i 2000. Hans kontakt med Storbritannias utenriksminister William Hague er dokumentert.

Les første del: Krigen i Syria: Bakgrunnen

Del 3: Krigen i Syria: Gassangrepene

 

Oversettelse, Per Lothar Lindtner, 4/2-2016. Kilde: Helmut Scheben , 2/12-15, gjengitt av uz/dkp, 5/12-2015.

Forrige artikkelKrigen i Syria: Bakgrunnen
Neste artikkelSaudi Arabia kjøper jord i USA for å dyrke fôr til melkekyr
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).