Korporasjonene gjør kjempeprofitter på migrasjonen

Det britiske innenriksdepartementet setter ut all innkvartering av asylsøkere til tre multinasjonale selskaper G4S, Serco og Capita, og over to tredeler av Storbritannias detention centres drives av en håndfull glbale korporasjoner. (Jeg nøler med å oversette, fordi den pene varianten skulle være mottakssentra, men etter beskrivelsen ville en mer nærliggende oversettelse være fengsler.) Dette skriver Corporatewatch.

There is mounting evidence that these contractors are systematically negligent and provide poor services. However, this is routinely overlooked by the immigration authorities and politicians. One of society’s most disadvantaged and marginalised groups, and the problems they encounter daily, are easily ignored or discounted. Without access to resources, they are often unable to voice their grievances and concerns. The result is that a few big companies are able to make vast profits, while compounding the misery of an already vulnerable group of people.

Det britisk-danske G4S er et av verdens største sikkerhetsfirmaer. De driver også private fengsler, og tjener grovt. I 2014 skrev The Guardian at G4S og Serco tjener millioner av pund på å betale asylsøkere så lite som ett pund i timen for å lage mat og vaske.

Home Office figures showed that in May this year, detainees in centres run by Serco, G4S and other contractors did nearly 45,000 hours of work for a total of nearly £45,500 in pay. Had they been paid at the national minimum wage, the cost would have been more than £280,000.

G4S driver også fengsler og forhørssentra i Israel der det er 6000 palestinske fanger. Antony Lowenstein skriver i The Independent om hvordan migrasjon er blitt big business i Europa.

Immigration is big business. Globally, companies’ like European Homecare and ORS Service have grim records — treating both inmates and guards with contempt. There’s no financial incentive for the firm to provide the best training, healthcare, food or mental health. I’ve witnessed this firsthand in detention centres in both the US and Australia.

Politically, the arrangement also suits both the company and the government, blaming the other when something inevitably goes wrong.

Både i Norge og Sverige har vi sett hvordan massemigrasjonen er blitt ei høne som legger gullegg for private profittører.

De største asylprofittørene i Norge er brødrene Kristian og Roger Adolfsen, som dessuten er storprofittører på barnehager, eldresentre og private sjukehus. Brødrene eier 57% av Norges største kjede av asylmottak, Hero, som i 2014 omsatte for over en halv milliard.

Jeg skrev nylig at menneskesmugling er nå en av de mest profitable bransjene i Europa. Bare i 2015 gjorde smuglerne en profitt på 6 milliarder dollar eller over 50 millarder norske kroner.

Og når denne typen kriminelle har levert varene tar altså en annen typen kjeltrninger over. Spørsmålet er når vi får se den første fusjonen mellom disse to delene av næringskjeden. Eller kanskje den allerede har skjedd?

 

PS:

Og hvem er største eier i for eksempel G4S?

 

  • Invesco 201,675,279 (12.99%)
  • Mondrian Investment Partners Limited 78,613,679 (5.07%)
  • BlackRock, Inc.  88,726,926  ordinary shares (5.71%)

Og som gamle lesere vil vite, så eier Norge 15% av BlackRock. I Invesco eier vi bare 0,27%  Så vi er med, folkens!

 

  27 kommentarer til “Korporasjonene gjør kjempeprofitter på migrasjonen

  1. 1. februar 2016 klokka 10:44

    Siden de tre nevnte selskaper er en del av NBIMs investeringer blir jo dette penger inn til handlingsregelen og «First Housene…» Verre er det når det som absolutt burde vært under nasjonal forvaltning – må avgi midler fra statsbudsjettet som nå går rett i lomma på private investorer og aktører. Det tragiske her er jo den bekreftelsen vi får – dog etter bange anelser, at den bakenforliggende hensikten med å i verksette blodige kriger er altså for å tjene penger på dette. Velkommen til the real Hunger Games… Ei skam

    • Øystein
      1. februar 2016 klokka 13:35

      Å, ja, det er masse penger i krig. Ikke bare våpen og materiell under selve krigen, som gir arbeidsplasser både på fabrikker og ute i felten, men det inntekter for legemiddelindustrien som skal lappe sammen skadede, begravelsesbyråene får mer å gjøre, alle de som tjener penger og får jobb i helpeorganisasjoner o.l., oljebransjen som leverer energi, banknæringen som yter lån slik at de krigende parter får råd til å krige, og så har vi hele (gjennopp-)byggebransjen, som rydder og bygger opp etter kruttrøyken har lagt seg. Til det må det lånes ytterligere mer. And the winner is: The banks!!!

      Hvordan vil USA/verden være uten krig? Hvordan skal makten kunne bestå hvis krig ikke er en mulighet? JFK stilte disse spørsmålene og fikk tilbake «Iron Mountain Report», en rapport gjennomført kynisk, og totalt blottet for moral og etikk: https://www.youtube.com/watch?v=VAcNFQGKWPs
      Den nesten 2,5 timer lange filmen bør alle se, for det vil gi forståelse på hvorfor en del ting skjer og hva vi er på vei mot.

  2. Torgeir Salih Holgersen
    1. februar 2016 klokka 13:32

    Ja, private kapitalister gjør profitt på mottak av flyktninger, og på eldreomsorg og barnehager, blant annet. Det betyr selvsagt ikke at vi skal slutte med eldreomsorg eller barnehager, eller slutte med å ta imot krigsflyktninger. Det betyr at vi må kjempe for at offentlige tjenester skal være offentlige.

    • Pål Steigan
      1. februar 2016 klokka 14:06

      Som du sikkert ser, er denne artikkelen reint deskriptiv. Den beskriver et monopolkapitalistisk system som har fått egeninteresser i stor migrasjon. (Hero sponser som kjent Flyktningehjelpen). Hva man så skal gjøre med det, er ikke tema for denne artikkelen.

      • Torgeir Salih Holgersen
        3. februar 2016 klokka 17:44

        Ja, og mitt poeng var at vi ikke skal gå fra det deskriptive (private kapitalister tjener penger på Flyktningemottak) til et et helt politisk og moralsk galt normativt standpunkt (derfor bør vi ikke ta imot flyktninger). Problemet som beskrives handler om det generelle knytta til privat profitt på offentlige tjenester, ikke årsakene til krig og at folk flykter fra krigen, som er en helt annen diskusjon. Kanskje var det en overflødig kommentar, og kanskje ikke.

        • Pål Steigan
          3. februar 2016 klokka 18:12

          Det er ikke min oppgave å utvikle politikk. Utvikling av politikk er for politiske partier og organisasjoner. Etter min oppfatning som marxist må politikk utvikles både utfra en analyse og i samspill med dem politikken gjelder, altså etter masselinja. For en enkeltperson blir det å utvikle politikk etter masselinja på mange områder en umulig oppgave.
          Min oppgave er å drive med analyse og avsløring. Jeg analyserer samfunnsmessige forhold og avdekker klasseinteresser. I dette tilfellet viser for eksempel analysen at ikke alle som er entusiastiske til massemigrasjon er det av nestekjærlighet. Det gjelder både menneskesmuglerne og de private asylprofitørene. Dessuten viser analysen at det er oppstått et hel- og halvkriminelt marked for ekstrautnytting av flyktninger og migranter. Hvilke politiske slutninger som skal trekkes av dette, overlater jeg til andre å si noe om.

          • Torgeir Salih Holgersen
            4. februar 2016 klokka 07:53

            Det er for meg ganske åpenbart at det ikke kan trekkes noen flyktninge- eller asylpolitiske konklusjoner basert på motivene til enkelte av de som er involvert i produksjonen av mottakstjenester. Det er like lite relevant å trekke noen politiske slutninger angående flyktningepolitikk fra disses motiver, som det er å trekke konklusjoner angående hvor heldekkende barnehagetilbud vi bør gi barna, basert på det faktum at råskinnskapitalister tjener penger på barnehagedrift, uten å ha barnas beste som motiv for sin virksomhet. Det er mange grunner til å diskutere hvor lenge barn bør være i barnehager for eksempel, jamfør forslag om nattåpne barnehager, men spørsmålet om barnehagene skal drives offentlig og profittfritt, eller basert på private profittdrevne anbudsaktører, er en helt annen diskusjon.

            Jeg tror dessverre ikke det er like åpenbart for absolutt alle at det faktum at enkeltaktører tjener penger på flyktningemottak, er en diskusjon som er like totalt irrelevant for spørsmålet om hvilke forpliktelser Norge har i forhold til mottak av krigsflyktninger som spørsmålet om private barnehageoperatørers profittmotiver er for spørsmålet om hvor omfattende barnehagetilbudet vi skal tilby bør være. At den blå-blå regjeringa skjønner denne forskjellen, er derimot åpenbart. De ser at det ikke er noen ting som hindrer det å kombinere en brutal og inhuman såkalt «streng» asylpolitikk, med lukrative profittmuligheter for private selskaper på mottak av de relativt få krigsflyktningene som likevel finner veien til Norge. Tilsvarende åpenbart bør det være for venstresida at vi bør følge menneskerettighetene på flyktningeområdet, og SAMTIDIG gjøre flyktningemottaket til en fast offentlig, profittfri, velferdstjeneste.

          • Pål Steigan
            4. februar 2016 klokka 09:24

            Som sagt går det ikke an å trekke noen umiddelbare politiske konklusjoner av disse analysene. Men det går an å trekke sosiale og økonomiske konklusjoner. Vi har nå fått et migrasjonsindustri som er mer profitabel enn olje og narkotika, og som er tjent med stadig nye kriger og flyktningestrømmer. Det er klart dette vil få betydning, og ikke nødvendigvis slik du håper.
            Ditt forslag om at flyktningemottak skal være offentlig er naturligvis helt riktig. Men det butter mot det faktum at det offentlige ikke har slike eiendommer. Da må i så fall det offentlige kjøpe eller ekspropriere disse eiendommene, eller være prisgitt asylprofittørene.
            Gitt den politiske makta, er det vel ingen tvil om hva som vil skje?

  3. patrik nilsen
    1. februar 2016 klokka 15:00

    Asylmafian drar vel snart til ISIS for å be de om å sende ennå flere over til Europa slik at fortjenesten går opp. her er det små marginer for hvem som kan kalles » ren»; Joda, vi ser at de som skor seg på flyktningene blir en del av det politiske landskapet, omtrent som ett casino som utelukkende er lagd for at folk skal tape alt, mens spillemafiaen blir rike. Hvem som er den tapende part i Europa nå er heller ikke vanskelig å fatte, det er demokratiet, friheten og velferden, for ikke å glemme kunnskap og utvikling, se bare hva som skjer i spesiellt Oslo skolene, flertallet kan ikke skrive godt norsk. Hva betyr dette for det fremtidige samfunn, utvikling og vekst? For alle disse blir jo etterhvert de som skal overta arbeidsmarkedet, men hvilke kvaliteter er det vi får? Jo, sakte men sikkert » afrikansk kvalitet», det politikerne ikke forstår er at de som har kommet og som vil komme i form av flyktninger også må inkluderes etterhvert i det sosiale og produktive liv. Problemet blir bare at de fleste av disse vil sette standarden » ned», de verken har ressurser eller vilje til noe annet. Sakte men sikkert vil hele Vesteuropa bli omgjort til ett slags Afrika fordi simpelthen det eksisterende velferdssamfunn bryter sammen og tar med seg alt i dragsuget av det som kjennetegner ett moderne og sivilisert velferdsamfunn;

  4. Torgeir Salih Holgersen
    4. februar 2016 klokka 10:48

    At det skulle være en økonomisk naturlov at flyktningemottak må skje på privatkapitalistenes betingelser er like riktig, og like galt, som at det var en naturlov at den massive barnehageutbygginga som skjedde på begynnelsen av 2000-tallet, da retten til barnehageplass ble lovfesta, og makspris innført, måtte skje på privatkapitalistenes betingelser. Argumentet ditt om at det offentlige ikke satt på de nødvendige tomtene og bygningene var igjen like riktig, og like galt, i den sammenhengen som det er når det handler om å bygge mottakskapasitet. Eller strengt tatt; det var MER sant for barnehageutbygginga. Det offentlige sitter for eksempel på en god del inkvarteringskapasitet i militærleire som brukes langt under hva de er dimensjonert for, og det å plassere flyktninger i militærleire kan gå helt fint, for det er staten som bestemmer hvor flyktningene skal plasseres. Vi kan derimot ikke gjøre militærbrakker i Bardu om til barnehager for barn i Oslo.

    Selv om barnehagekapitalen har profittert mye på den massive barnehageutbygginga, var det ikke barnehagekapitalen som dreiv fram kravet om full barnehagedekning og makspris. Og det er heller ikke flyktningemottakskapitalen som driver krigen i Syria, og som dermed forårsaker den flyktningestrømmen som Norge mottar en mikroandel av. I den virkelige verden er det ikke sånn at man har funnet noen årsakssammenheng der man har funnet en verdistrøm. Det KAN være en årsakssammenheng, men en empirisk analyse vil vise at det ikke VAR noen årsakssammenheng i spørsmålet om barnehageutbygging, og at det ikke ER noen årsakssammenheng i forhold til Syria. Man kan si mye om Saudi-Arabias og Tyrkias motiver i Syria, men økt profitt for norske Hero er ingen del av noen plausibel forklaring på årsakene til at de fortsetter å drive borgerkrigen.

    • Pål Steigan
      4. februar 2016 klokka 11:42

      Barnehageforliket var et forlik mellom SV og FRP. SV trodde de vant, fordi det ble bygd mange barnehager. Men det var FRP som vant fordi vedtaket ga full rulle for private spekulanter. Det forelå ingen analyse fra SV som viste hvordan det offentlige skulle kunne gjøre en slik satsing uten betydelige omprioriteringer på budsjettene. Jeg mener det var totalt forutsigbart at dermed gikk det som det måtte gå. SV var med på å lansere det som ble den største privatiseringa av omsorgssektoren noensinne. Og fra barnehager gikk det over til barnevern og sjukehus. http://steigan.no/2014/11/04/barnevern-er-blitt-big-business-under-de-rod-gronne/

      Og nå skjer noe tilsvarende. Det finnes ikke politisk vilje til å gjøre de budsjettkuttene som må til for å gjøre investeringer i bygninger og infrastruktur. Dermed ligger veien åpen for asylkapitalistene, som forøvrig til dels er de samme som SV var med på å fôre opp i barnehagesaka. Dette var også fullstendig forutsigbart.

      Militærleire sa du? Har du spurt flyktningene og migrantene om det? Er du sikker på at det vil bli noen suksess?

      Nei, årsaken til flyktningestrømmen er naturligvis ikke asylprofittørene, men det var forutsett at flyktningestrømmen ville skape et enormt marked for den typen kapitalister. Dette sa George Soros da han krevde at Europa må ta imot en million flyktninger i året. http://steigan.no/2015/10/01/george-soros-krever-at-europa-tar-i-mot-en-million-flyktninger-hvert-ar/

      Og om ikke Hero er med på å drive fram kriger av typen Syria, så er i hvert fall Soros det.

      Nei, jeg har ikke noe forslag til politikk. Jeg bare prøver å vise klasseinteresser bak toppolitikernes vakre ord. Jeg prøver å få folk til å våkne opp fra naiviteten og innse at vi lever under monopolkapitalens klassediktatur, der alt handler om hvordan de rikeste skal bli enda rikere. I denne prosessen er både hjemlige arbeidere og migranter ofre. Men så lenge man tror at Soros og Støre og Hero er allierte i kampen «mot rasismen», vil man gå på det ene nederlaget etter det andre.

      PS:
      Du skjønner jeg er i utgangspunktet kritiker. Hvis en politiker sier til meg at «Her kommer en svær oppgave som vi er moralsk forpliktet til. Vi har aldri gjort det før, men det kommer ikke til å skape noen problemer. Og vi kommer til og med til å tjene på det.» Da veit jeg at han juger! Og da blir jeg interessert i å finne ut hva han juger om, og hvorfor.

      Jeg hadde hatt større tillit hvis en politiker hadde sagt: «Her kommer en svær oppgave, som vi er moralsk forpliktet til. Vi har aldri gjort det før, og det kommer helt sikker til å skape problemer. Og det vil også koste en god del. Men hvis vi tar disse og disse tiltakene, og alle yter sitt, ikke minst de rikeste, så skal det la seg gjøre.» Da ville jeg hatt større tillit, og ville ha sett på om det var samsvar mellom oppgavebeskrivelse og tiltak.
      Skjønner du? Det er et kjempeproblem med all juginga og all svindelen og den maniske uviljen til å drøfte reelle problemer.

      • 4. februar 2016 klokka 17:35

        Jeg er enig i at de politiske omstendighetene da barnehageforliket ble gjennomført forutsigbart ga profittbonansa for private velferdsprofitører. Men jeg er uenig i at Frp alt i alt vant mest. Det ble profitt for en gruppe kapitalister, ja, men barnehageforliket innebar en dramatisk utvidelse av et skattefinansiert fellesgode, som jeg personlig, som vanlig lønnstaker, nyter svært godt av i dag, med to barnehagebarn. For et parti som har «sterk nedsettelse av skatter, avgifter og andre offentlige inngrep» som grunnlov, kan jeg ikke se at det faktum at en unødvendig stor andel av de økte skattefinansierte offentlige utgiftene går i lomma på private kapitalister er tilstrekkelig bonus til å innkassere seier, og for SV er det samme faktum ikke et nederlag som er stort nok til å overgå det faktum at hovedtrenden i retning av reduserte offentlige velferdsytelser ble brutt på barnehageområdet i Norge spesifikt, slik at Norge gikk fra å være en sinke til en av de ledende nasjonene på dette området. Jeg er sterkt kritisk til mitt gamle parti på mange områder, men at partiet lot pragmatikken råde i denne sammenhengen, kan jeg ikke se som kritikkverdig. Og det er ingenting som hindrer at vi på et hvilket som helst tidspunkt sørger for å sosialisere de sterkt subsidierte barnehagene som nå er etablert som et fellesgode som ingen politiker i dag vil våge å angripe. Jeg tror Frps holdning i den situasjonen bedre kan forklares ved politisk opportunisme: Lovfesta barnehageplass med makspris var et ekstremt populært tiltak som partiet ikke ønska at SV skulle få surfe på og vinne stemmer på å lage konflikt rundt.

        Hadde privat velferdsprofitt vært tilstrekkelig for partiet til å innkassere seier, burde Frp vært pådriveren også for en generøs asylpolitikk, siden de samme selskapene som tjente og tjener på barnehageløftet, som du helt riktig påpeker, profitererer på flyktningestrømmen. Men som vi veit, det er ikke tilfellet.

        For er det NOE Frp og den blå-blå regjeringa IKKE gjør, så er det å fortelle det norske folket av mottak av krigsflyktninger kan gå greit. Tvert imot, sammen med klakkører i media av typen Anders Magnus, deltar regjeringa aktivt i spredninga av grunnløs alarmisme knytta til påstått astronomiske kostnader ved flyktningemottaket. Og hvorfor er det sånn? Det er en oppgave å undersøke, og som jeg har søkt å undersøke i en artikkel på Radikal Portal.

        • Pål Steigan
          4. februar 2016 klokka 18:07

          En stor forskjell mellom oss er at jeg ser på klasser og klasseinteresser, mens du er opptatt av partier, som om FRP skulle sitte med virkelig makt i Norge. Partiene brukes til å manipulere folkeopinionen hit og dit og gi inntrykk av at det finnes et folkestyre. Men det er de 0,01% og USA som kontrollerer det meste.
          Den svenske regjeringa sa at masseimmigrasjonen ville gå problemfritt. Så vidt jeg kan se, sier de ikke det samme i dag.

          • Torgeir Salih Holgersen
            4. februar 2016 klokka 22:17

            Partiene er redskaper i klassekampen, og Frps retorikk er selvsagt uttrykk for bestemte klasseinteresser, og det er ikke arbeiderklassens. Den løgnaktige retorikken om at flyktningemottak vil gjøre velferdsstaten bankerott kjøres rått av kapitalens mer bøllete medløpere blant Sverigedemokraterna i Sverige og FrP her, men også i «mer dannede» borgerlige kretser, som de som NRK-reporter Anders Magnus oppholder seg i. Også i Sverige ser vi at borgerligheten, med Sosialdemokratene og regjeringa på slep, nå etter hvert dilter etter høyrepopulistene, og det er selvsagt ikke noe som skjer mot kapitalens vilje, for å si det forsiktig.

            Dette har allerede lenge vært situasjonen i Danmark og Norge. Danmark har vært det ledende landet i Vest-Europa i kapitalens kamp for nedbryting av velferdsstatens solidaritetsideologi gjennom egosentrisk-rasistisk «stram» flyktningepolitikk, en politisk linje som tydeligvis trives utmerka i kompaniskap med USA og Israel-logrende krigsaktivisme. Alt er relativt, men Sveriges rødgrønne regjering har hatt det relativt sett mest distanserte forholdet til Vestens venner blant apartheidforkjemperne i Israel og hodekapperne i Riyadh, og samtidig den, inntil nylig, mest humane asylpolitikken overfor krigens ofre. Denne samvariasjonen er på ingen måte tilfeldig.

            Når det gjelder hva som trolig ville blitt de langsiktige økonomiske og sosiale effektene av flyktningemottak i Sverige om man ikke hadde latt seg skremme av de fascistoide Sverigedemokraterna, syns jeg din gamle kompis (?) Jan Guillou er den som har gitt den beste analysen fra den sida av kjølen. Hva syns du hans analyse?

          • Pål Steigan
            4. februar 2016 klokka 22:46

            Jan er et følelsesmenneske. Analytiker har han aldri vært. Har alltid likt Jan, men tar ham med en passende klype salt.

          • Torgeir Salih Holgersen
            4. februar 2016 klokka 22:30

            Til det siste burde jeg selvsagt lagt inn en link, og her er en: http://www.aftonbladet.se/nyheter/kolumnister/janguillou/article20284121.ab

          • Torgeir Salih Holgersen
            4. februar 2016 klokka 23:09

            Det Guillou leverer er analyse basert på historisk empiri. Svært kortfatta og enkelt formulert, men likevel dekkende:

            «Man kan också önska att diskussionen om hur vi ska ta emot nästa våg håller sig på det praktiska planet. Vi klarade av flyktingvågen efter andra världskriget, efter kriget i Jugoslavien, efter införandet av ­religiös diktatur i Iran. Så varför skulle vi inte klara av det här med syriska flyktingar? Och som vanligt göra vinst på lite längre sikt, som vi alltid gjort på invandringen. Bus­enkelt.»

          • Pål Steigan
            5. februar 2016 klokka 05:49

            Dette er jo ingen analyse. Det er svært store forskjeller mellom flyktningene fra Norge under krigen og dagens flyktningebølge. Blant annet ble de norske flyktningene så vidt jeg skjønner finansiert av Norge, og det var forutsatt at de skulle vende tilbake igjen etter at krigen var over. Da er det større likheter med flyktningene fra Jugoslavia. Men det er også betydelige forskjeller. En analyse ville ha prøvd å utrede disse forskjellene og likhetene for å se på hva man kunne lære.
            Når det gjelder flyktningene fra Iran, så var de i overveiende grad høyt utdannede folk som svært lett lot seg integrere både i Norge og Sverige. Det er noe helt annet med de flyktningene som kommer nå.
            Jan har i en annen sammenheng sagt at hvis Sverige hadde hatt samme befolkningstetthet som Italia, så kunne man ha 80 millioner innbyggere. Italia har bare 0,12 hektar dyrkbar jord per innbygger, men mange steder kan man høste to avlinger. Sverige har 0,27 hektar per innbygger, men med langt lavere avkastning enn Italia. Med 80 millioner innbyggere ville Sverige ha 0,03 hektar per innbygger (forutsatt at ingen av de nye boligene, veiene eller infrastrukturen førte til tap av matjord). Hva skulle de leve av?
            Man kan si mye bra om Jan, men analyse er ikke hans sterke side.
            Det er dette jeg har tatt opp i et tidligere innlegg. Tvilsom omgang med tall og fakta skader saka.

  5. Torgeir Salih Holgersen
    5. februar 2016 klokka 07:48

    «Når det gjelder flyktningene fra Iran, så var de i overveiende grad høyt utdannede folk som svært lett lot seg integrere både i Norge og Sverige. Det er noe helt annet med de flyktningene som kommer nå.»

    Dette er ingen analyse. Det er en borgerlig påstand, som ikke inkluderer noen meningsfull definisjon av begrepet «integrerere», og som ikke legger til grunn noen analyse av den demografiske situasjonen i dag sammanligna med situasjonen under tidligere migrasjonsbølger til Sverige. Verken du eller Guillou har tatt noen demografisk analyse inn i beskrivelsene, det har derimot jeg i min artikkel på Radikal Portal, og en analyse av jordbruksareal per innbygger har overhode ikke noen relevans i forhold til økonomiske behov og utfordringer i en globalisert verdensøkonomi.

    Guillou legger til grunn at folk er folk, og analyserer situasjonen i lys av historiske erfaringer basert på det. Det tror jeg er et mer nøkternt utgangspunkt enn borgerlige kultursjåvinistiske forestillinger som ligger til grunn for den falske alarmismen rundt flyktningekrisa.

    Når det er sagt, finns det også grunnlag for en ekte alarm, og det er tilstanden der flyktningene kommer fra. Det er uansett det sentrale. For sosialister er en analyse basert på «nasjonens behov» i alle tilfeller et fremmedelement. Jeg har gjort det likevel, for å kontre den direkte løgnaktige skremselspropagandaen som kommer om flyktningesituasjonen fra fiendene av såvel velferdsstat som flerkulturell solidaritet lengst til høyre i politikken. Spørsmålet er HVORFOR denne løgnaktige alarmismen blir spredt på den måten det gjøres. Det har jeg en analyse av. Her skal jeg gjengi konklusjonen

    «Vil ha skattekutt for de rike
    Det er i en situasjon hvor det er økende arbeidsløshet at en regjering har størst muligheter for å påvirke samfunnsutviklinga i sin retning. Når det er rom for et mer ekspansivt budsjett for å stimulere økonomien og dermed få flere i arbeid, blir det mulig å foreslå skattekutt for de velstående, uten at dette settes i direkte sammenheng med velferdskutt. Det er politisk mye lettere å stanse skattekutt som foreslås enn å foreslå skatteøkninger i etterkant. Dersom den økonomiske situasjonen endres og det blir behov for et strammere budsjett, blir det tilsvarende lettere å argumentere for innstramninger i offentlige ytelser når disse ikke blir sett i sammenheng med skatteletter.

    Det er derfor liten tvil om at for en blå-blå regjering kommer de økte utgiftene som flyktningstrømmen medfører i utgangspunktet svært ubeleilig. Det fratar den mye av det politiske handlingsrommet som har oppstått med den økonomisk nedgangen i kjølvannet av oljeprisfallet til å gjennomføre skattekutt for de rike, uten at de må kobles direkte til upopulære velferdskutt. Det er derfor liten tvil om at regjeringa reelt ønsker å redusere flyktningstrømmen til Norge kraftig.

    Det beste virkemiddelet regjeringa har for å få oppslutning om en mer inhuman flyktningpolitikk, er å bruke kutt i velferdsytelsene til folk flest i Norge som en trussel. Samtidig har regjeringa også et mål om å gjennomføre kutt i velferdsordninger, og da passer det også langt bedre politisk å forklare kommende kuttforslag med at dette er virkninger av den store flyktningstrømmen, enn å si at dette gjøres for å kunne redusere skattene for de velstående direkte.

    Uansett om resultatet blir velferdskutt direkte eller innstramning av flyktningpolitikken i inhuman retning, vil effekten av at flere aksepterer at det fins en kobling mellom flyktningstrømmen og kutt i velferdsstatens ytelser til folk flest kunne være at den blå-blå regjeringa får gjennomslag for mer av sin politikk, uten å tape oppslutning. For venstresida er det derfor tilsvarende viktig å vise fram hvorfor det ikke fins noe grunnlag for en slik kobling, både for å kunne forsvare en mer human flyktningpolitikk, og for å kunne forsvare velferdsstaten mot forslag om kutt.

    Angrip solidariteten – angrip velferden
    Dersom regjeringa og høyresida lykkes med å etablere en falsk forståelse av at en human flyktningpolitikk og opprettholdelse av velferdsstaten står i motsetning til hverandre, og derfor også lykkes med å innføre en mer inhuman og egosentrisk flyktningpolitikk, vil dette også virke tilbake på ideologi og samfunnsmoral i det norske samfunnet.

    Den velferdsstaten vi har i dag er bygd opp av en arbeiderbevegelse som har internasjonal solidaritet som sitt fundament. Forestillinga om at vi kan og bør redde vår egen velferdsstat ved å stenge døra for lidende flyktninger, representere derfor et nådestøt mot den grunnideen som velferdsstaten er basert på.
    Ved å stenge døra for flyktningene, forteller vi oppvoksende generasjoner at det å bry seg om andre er naivt og dumt. Vi forteller i stedet at alle først og fremst må tenke på seg selv. Hvis solidaritet er naivt og gammeldags, hvorfor skal da den som har skaffet seg en god utdanning og som har mulighet for å sikre seg gode individuelle lønnsavtaler (det viktige er ikke om det er sant, men om han selv tror det) bry meg om vilkårene for norske renholdsarbeidere, eller bønder, eller minstepensjonister? Hvis det er greit å gi faen i folk som lider i verden, hvorfor skal han da bry meg om folk som lider mindre i Norge?

    Men i neste runde: Hvorfor skal en renholdsarbeider, som selv har endt opp som ufrivillig «selvstendig næringsdrivende», uten rett til sykepenger eller faste ansettelsesforhold, ville forsvare at akademikere i offentlig sektor fortsatt skal ha trygge ansettelsesforhold og gode lønnsvilkår?

    Forsvar solidariteten – forsvar velferdsstaten!
    Kombinasjonen av en falsk kriseforståelse om at flyktningkrisa vil koste oss dyrt, og den egosentrismen som ligger i kravet om en «streng» flyktningpolitikk, er altså den mest alvorlige trusselen mot velferdsstaten. Tar vi derimot imot flyktningene med åpne armer når de trenger det i dag, gir dem husrom, nødvendig opplæring og medmenneskelig varme, vil det bidra til å styrke både det økonomiske, men viktigere, det ideologisk-politiske, grunnlaget for å bevare og forbedre velferdsstaten også i tiårene framover.»

    • Pål Steigan
      5. februar 2016 klokka 09:42

      Det er mange ting å ta fatt i i det du skriver her. Også ting jeg er enig i. Men det er litt off-topic, og du blander inn så mye rart at det ville ha tatt tid å sortere det. Vi diskuterte krav til en analyse. Og der er vi tydeligvis metodisk uenige. Jeg benytter meg av Descartes definisjon, nemlig å dele opp et problem i sine enkelte bestanddeler for så å prøve ut den. Etter å ha sortert resultatet går det an å foreta en syntese.
      Utsagnet til Guillou er alt annet enn analytisk. Han undersøker ingenting av det han påstår og kommer med sammenlikninger som ikke holder mål.

      Men du har forsåvidt rett i at mitt utsagn om iranske flyktninger ikke er noen analyse. Du kaller det en borgerlig påstand, men gir ingen begrunnelse for det. Det er en påstand. Spørsmålet er om den er sann eller usann. Hvis den er sann, kan den være så borgerlig eller uborgerlig den vil.
      Tall viser at arbeidsløsheten blant iranere er halvparten av den for irakere og tredjeparten av den for somaliere (NAV). Integrering er mer enn yrkesdeltakelse, men det er en indikasjon på at min påstand kan være riktig.

      • Torgeir Salih Holgersen
        5. februar 2016 klokka 18:30

        Mitt grunnlag for å hevde at påstanden om at iranerne representerer «noe helt annet [og mer integrerbare] enn de som kommer nå» er en borgerlig påstand er følgende:

        Den impliserer at det er etno-kulturelle kjennetegn ved aktuelle grupper av arbeidere som forklarer arbeidsløsheten blant ulike grupper av arbeidere, ikke klassetilhørighetene i kombinasjon med den økonomiske politikken som føres. Ansvaret for arbeidsløshet legges altså på de arbeidsløse, og deres kulturbakgrunn, ikke på klassesamfunnet. Det er en implikasjon med klassestandpunkt, og i tillegg er det galt.

        Det er selvfølgelig rett at iranerne, hvorav en andel er overklasseflyktninger og gamle Shah-tilhengere, og en annen andel er øvre middelklasse-marxistiske 70-tallsstudenter, i snitt har høyere utdanning enn irakere og somaliere, som gjennomgående har arbeiderklasse eller småbondebakgrunn. I tillegg har de i snitt lengre botid i Norge, og det spiller også en rolle. Men betyr det dermed at de er «mer integrerbare»? Ut fra samme logikk, kunne vi si at reklamebransjeansatte Bærumsbeboere på generell basis er «bedre integrert» i det norske samfunnet enn kystfiskere i Nord-Norge som har fått levebrødet revet bort av Kjell Inge Røkkes fabrikktrålere. Betyr det at vi trenger flere reklamebransjefolk i Bærum? Den som sier at svaret på det er ja, vil også ha en indre logisk grunn for å kunne si at de syriske (arbeiderklasse-)flyktningene vil bli en byrde for Norge. Men den analysen er gal. Det er arbeiderklassen som skaper verdiene, samtidig som det er arbeiderklassen som blir arbeidsløse først og uføretrygda tidligst. Der ligger det ingen motsetning, men en årsakssammenheng.

        • Pål Steigan
          5. februar 2016 klokka 19:03

          Torgeir. Dette blir bare surr, unnskyld meg. Du mikser biter av analyse med store deler følelsesmessig retorikk. Eksempelet ditt med Bærum er så ute at jeg ikke kan ta det seriøst.
          Og midt oppe i dette har du i tidligere innlegg som en selvfølge presentert to helt åpenbart nyliberale argumenter. Ett der du polemiserer mot nasjonen som sådan, og et annet der du sier at et lands evne til å brødfø sin beolkning ikke har noen betydning i vår globaliserte verden. Dette er jo ikke sosialisme eller anti-imperialisme i noen fornuftig mening av ordene.
          Og igjen er du off-topic. Vi diskuterte metode og analyse. Men dine innlegg handler om alt annet enn det.
          Jeg verdsetter din kamp mot krigene i Libya og Syria. Den er verdifull. Det vil jeg bare ha sagt. Men metoden din når det gjelder migrasjon har lite med dialektisk materialisme å gjøre, dessverre.

          • Torgeir Salih Holgersen
            6. februar 2016 klokka 21:04

            Det har ingen hensikt å legge skjul på, eller skamme seg over, at følelsesmessig engasjement spiller en sentral rolle for politisk engasjement på venstresida. Ut fra ordbruken, har jeg ingen grunn til å anta at det ikke også gjelder deg. Spørsmålet er så hva som ligger i begrepet «følelsesmessig retorikk». Slik du har anvendt det overfor meg og Jan Guillou har jeg vanskelig for å se at det finns noen annen operasjonell definisjon av dette enn «argumentasjon som Pål Steigan er uenig i». Men jeg kan akseptere en kritikk om at jeg ikke tydeliggjorde hva som var poenget med Bærumseksemplet mitt godt nok.

            Det som er mitt poeng, er at påstandene om at inkludering av flyktninger fra Syria i norsk (og svensk) økonomi over lengre tid kommer til å koste samfunnet dyrt, er en tvers gjennom borgerlig-ideologisk, og dermed også en tvers gjennom falsk påstand. Det innebærer også at premissene i Jan Guillous referanse til historisk empirisk i motsetning til dette er sanne. Men siden borgerlig tenkning er så hegemonisk i norsk offentlighet som den er, nytter det nok ikke å imøtegå den gjennom slik kortfatta eksemplifisering som jeg gjorde i forrige innlegg. Tillat meg derfor å referere litt mer fra min artikkel i Radikal Portal, hvor jeg går grundigere til verks med å forklare gjennomfalskheten i de borgerlige flyktningeregnskapene:

            «Den kanskje viktigste premissleverandøren til debatten, er et regnestykke av NRK-journalist Anders Magnus. I følge Magnus, vil totalkostnaden forbundet med flyktningstrømmen kunne bli 767 milliarder kroner.

            I dette tallet inngår anslåtte kostnader forbundet med mottak, opphold og opplæring for flyktninger de første årene. Over de kommende årene anslås summen å bli 127 milliarder. I tillegg til dette har Magnus lagt til som en kostnad beregninger fra Statistisk sentralbyrå som viser at personer med ikke-vestlig bakgrunn generelt, og syrisk bakgrunn spesielt, betaler vesentlig mindre verdier inn til statskassa i form av skatter og avgifter enn de mottar i form av offentlige ytelser i løpet av livet. Kostnadene ved dette anslås å bli 600 milliarder, fordelt over de neste 50-70 årene.

            Når personer med ikke-vestlig bakgrunn i snitt betaler mindre i skatt enn de får igjen i form av velferdsytelser, skyldes det særlig to forhold:
            ■Av ikke-vestlige personer som er i arbeid, har flertallet betydelig lavere lønn enn gjennomsnittet. Jo lavere lønna er, jo lavere blir skatten. Og jo mindre du tjener, jo mindre kan du forbruke. Dermed blir det også mindre inntekter til staten i form av moms og andre avgifter.
            ■Yrkesdeltakelsen er lavere blant personer med ikke-vestlig bakgrunn enn andre. En langt høyere andel er arbeidsløse og flere havner på uføretrygd enn i flertallsbefolkninga.

            Er arbeiderklassen ulønnsom?
            Ut fra den utregningsmetoden som Anders Magnus har brukt, er det ikke bare de ikke-vestlige arbeiderne som er ulønnsomme. Alle arbeidere i fiskefiletindustrien, stuepiker i turistindustrien og assistenter i barnehager og skoler ender da med å tilhøre den ulønnsomme delen av befolkninga, uavhengig av etnisk bakgrunn. I disse yrkesgruppene finner vi generelt de laveste lønningene, og dermed også de laveste skatteinnbetalingene.

            Blant de yrkesgruppene som gjennom livet kan regne med å måtte betale inn mer i skatt enn de får tilbake i form av gratis offentlig utdanning, helsestell, eldreomsorg og offentlige pensjoner, er direktører og andre toppledere i privat og offentlig forvaltning, aksjemeglere og skatteadvokater. Men ville det norske samfunnet blitt rikere om en større andel av befolkninga arbeidet innen disse yrkesgruppene?

            Svaret er selvsagt nei. I den grad det er noen sammenheng mellom reelt bidrag til verdiskapinga og arbeidsinntekt, er den direkte negativ. Det ser vi tydelig når arbeidet legges ned. Streiker fiskefiletarbeiderne, hotellstuepikene og barnehageassistentene samtidig, settes store deler av produksjonslivet i Norge ut av drift. Da forsvinner også profitten som legger grunnlaget for høye lederbonuser, stigende aksjekurser og ansettelse av høyt gasjerte skatteadvokater for å gjemme unna fortjenesten. Hadde direktørene, aksjemeglerne og skatteadvokatene streiket, hadde det derimot ikke hatt konsekvenser for noen andre enn dem selv. Det vil si, hadde skatteadvokatene streiket, kunne fellesskapet tjent mye om streiken ble langvarig.

            Arbeideryrker og uførhet
            Ved siden av lav lønn, er det lavere yrkesdeltakelse som er hovedforklaringa på at personer med ikke-vestlig bakgrunn kommer ut som kostbare for samfunnet i Anders Magnus’ regnskap. En del av forklaringa på den lavere yrkesdeltakelsen, er det faktum at en vesentlig større andel av de med ikke-vestlig bakgrunn havner på uføretrygd enn hva tilfellet er i resten av befolkninga. Men igjen er dette et produkt av klassetilhørighet, ikke etnisitet.

            Arbeideryrkene som personer med ikke-vestlig bakgrunn oftere enn andre har, er ikke bare lavtlønte. De er også fysisk slitsomme yrker, som derfor også har den høyeste yrkesskadebelastninga, og dermed den høyeste andelen uføretrygdede. Det gjelder etnisk norske like mye som personer med ikke-vestlig bakgrunn. Forskjellen ligger bare i at det er en lavere andel etnisk norske som arbeider i denne typen yrker i dag.

            De ikke-vestlige og «likevektsledigheten»
            Ved siden av en større andel uføre, preges de lavere tallene for andelen yrkesaktive blant personer med ikke-vestlig bakgrunn av et høyere nivå på arbeidsløshet. Men betyr det at andelen arbeidsløse vil øke om andelen med ikke-vestlig bakgrunn øker? Absolutt ikke.

            Norske politikere har siden 1990-tallet vært enige om at arbeidsløsheten i Norge bør ligge mellom 3 og 4 prosent. Synker arbeidsløsheten under dette nivået oppstår det «press i økonomien». Det betyr at arbeidsgiverne må begynne å konkurrere om arbeidskrafta, at forhandlingsposisjonen til arbeidstakerne styrkes og at lønnsnivået stiger, på bekostning av profitten.

            Når den økonomiske politikken er basert på at arbeidsløshet ikke skal under 3 prosent, må noen til enhver tid være arbeidsløse. Og da er det ikke tilfeldig hvem de arbeidsløse er. Når arbeidsgiver kan velge mellom en arbeidstaker med norsk som morsmål og en som har lært norsk i voksen alder, med ellers like kvalifikasjoner, trenger han ikke være rasist for å velge den etnisk norske. I tillegg fins det mange fordommer som gjør det ekstra vanskelig for folk med ikke-vestlig bakgrunn å få jobb.

            Den høyere andelen arbeidsløse blant personer med ikke-vestlig bakgrunn i dag er altså ikke et resultat av kulturelle kjennetegn ved denne delen av befolkninga, men et direkte produkt av en ønsket økonomisk politikk for «likevektsledighet», i kombinasjon med strukturell diskriminering av personer med ikke-vestlig bakgrunn på det norske arbeidsmarkedet. Det er imidlertid ingen grunn til å anta at politikerne skulle ville ønske å føre en politikk for høyere arbeidsløshet om andelen med ikke-vestlig bakgrunn blir høyere. Dermed gir det heller ingen mening å kalkulere med økte kostnader ved økt andel arbeidsløse som følge av et økt mottak av flyktninger.

            Flyktningmottak og sysselsetting
            Mens nivået på arbeidsløshet i Norge i mange år har ligget der politikerne har ønsket at den skal ligge, mellom tre og fire prosent, har oljeprisfallet og tilhørende nedgang i oljebransjen det siste året ført til at ledigheten nå har klatret godt over fireprosentstreken nasjonalt, og enda høyere i Rogaland. Noen har fryktet at mottak av mange titusen syriske flyktninger vil forverre arbeidsløshetssitasjonen.

            Men hadde det vært reelt at flertallet av flyktningene er klare for å gå rett inn i arbeidsmarkedet og i stand til å ta jobber som nordmenn ellers kunne tatt, hadde det jo ikke vært nødvendig å regne med betydelige kostnader ved mottak av flyktninger de første fem årene. Da kunne flyktningene nesten med en gang kunnet forsørge seg selv, og begynne å betale skatt. Men slik er det jo ikke. En fem års gjennomsnittlig tilpasningsperiode, slik regjeringa regner med, virker sannsynlig.

            Flyktningmottaket vil altså ikke øke mengden tilgjengelig arbeidskraft på kort sikt. Utgiftene til mottak vil tvert imot, som alle andre offentlige utgifter, stimulere økonomien og skape en rekke jobber.

            Vil få folk i arbeid
            Økonomen John Maynard Keynes mente i sin tid at i en situasjon med massearbeidsløshet, er det bedre å ansette masse folk til å grave grøfter og andre til å fylle dem igjen, enn å la folk gå arbeidsløse. Mottak av flyktninger vil koste utgifter over statsbudsjettet på kort sikt, men bygging av boliger, utbygging av opplæringstilbud og helsestell og så videre for flyktningene, er definitivt et bedre sysselsettingstiltak enn det Keynes foreslo.

            I motsetning til skattelettelser, som stimulerer økonomien i hele landet, men mest der det bor flest rike, kan mottak av flyktninger også bli et geografisk målretta tiltak. Det er staten som i utgangspunktet bestemmer hvor flyktninger skal bosettes, og kan selvsagt bestemme at flest skal bosettes i områder preget av økonomisk krise og fraflytting, hvor det både er mange boliger ledige og mange som søker jobb.

            De ekstra jobbene som blir skapt av dette vil både gi reduserte utgifter til ledighetstrygd og økte skatteinntekter til kommuner og stat, og det samme vil den økte omsetninga i butikker gjennom økt betling av moms. Størstedelen av pengene som blir brukt vil altså komme tilbake igjen til statskassa på en eller annen måte. I en situasjon med økende ledighet i Norge, blir det dermed helt riv ruskende galt å regne med at vi trenger å finne inndekning for 100 milliarder på andre offentlige budsjetter, for å ta imot 100 000 krigsflyktninger.

            Flyktningebølge mot eldrebølge
            Selv om vi på kort sikt har et problem med økende ledighet som følge av oljeprisfallet, er den langsiktige økonomiske utfordringa for Norge den motsatte. Andelen voksne i arbeidsfør alder har i lengre tid vært historisk høy, men nå er vi på rask vei mot en situasjon hvor andelen yrkesaktive vil gå ned som følge av at de store barnekullene i etterkrigsårene blir pensjonister, samtidig som andelen unge voksne synker ettersom de nå består av de små barnekullene fra 1980- og framover.

            Det store flertallet av flyktningene er unge voksne. Dersom det investeres tilstrekkelig i opplærings- og behandlingstiltak, er det ingen grunn til å anta annet enn at det store flertallet av flyktningene innen 5-10 år kan være i arbeid. De vil dermed fylle ut aldersgrupper som det i utgangspunktet er for få av, ettersom andelen pensjonister øker.

            «Kriseforståelse» og velferdskutt
            Rent økonomisk fins det ingen grunn til å være bekymret for velferdsstatens framtid som følge av flyktningstrømmen. På kort sikt vil flyktningstrømmen medføre høyere offentlige utgifter, men disse utgiftene vil også kunne skape flere arbeidsplasser nettopp i de delene av landet hvor arbeidsløsheten stiger mest. Investerer vi tilstrekkelig i utdanning for flyktningene, vil de fleste kunne bli et aktivt tilskudd til den arbeidsføre befolkninga som må finansiere velferden når eldrebølgen slår inn for fullt om få år.»

          • Pål Steigan
            6. februar 2016 klokka 21:31

            Sorry. Dette holder ikke. Jeg er enig i at vurderingene til Magnus inneholder betydelige feil. Men du leverer ikke noen alternativ analyse. Ingen empiri, ingen faktabaserte prognoser. Å vise til den borgerlig økonomen Keynes er ikke holdbart. Vi lever i et kapitalistisk samfunn der kapitalen investeres for å få maksimal profitt. Du ser også bort fra at kapitalens hensikt med massemigrasjonen er å senke lønningene og splitte arbeiderklassen og ødelegge både fagbevegelsen og velfredsstaten. Du ser ut til å ha glemt hvilken klasse som har makta i Norge, og du tar ikke inn over deg at EØS-migrasjonen allerede har langt på vei ødelagt flere bransjer.
            Det er tydelig at du ønsker mest mulig migrasjon og håndplukker den argumentasjonen som støtter det formålet. Dette er ikke hva jeg vil kalle analyse.

          • Torgeir Salih Holgersen
            6. februar 2016 klokka 22:14

            Kapitalen har ikke til hensikt å slippe store mengder krigsflyktninger inn i landet. Den samme kapitalen som ønsker migrasjon på EØS-premisser hjertelig velkommen, har som helhet ingen interesser i flyktningestrømmen, selv om enkeltforetak kan tjene på det, som de kan tjene på andre offentlige velferdsgoder som borgerskapet generelt ønsker å fjerne, noe den blå-blå regjeringas hensynsløse og menneskerettighetsstridige strenge asylpolitikk tydelig viser. Og jeg har forklart forskjellen i forhold til EØS-migrasjon. La meg gjenta avsnittet hvor det framkommer:

            «Men hadde det vært reelt at flertallet av flyktningene er klare for å gå rett inn i arbeidsmarkedet og i stand til å ta jobber som nordmenn ellers kunne tatt, hadde det jo ikke vært nødvendig å regne med betydelige kostnader ved mottak av flyktninger de første fem årene. Da kunne flyktningene nesten med en gang kunnet forsørge seg selv, og begynne å betale skatt. Men slik er det jo ikke. En fem års gjennomsnittlig tilpasningsperiode, slik regjeringa regner med, virker sannsynlig.Flyktningmottaket vil altså ikke øke mengden tilgjengelig arbeidskraft på kort sikt.»

            Derimot øker altså tilgangen til arbeidskraft på lang sikt, parallelt med at andelen pensjonister i befolkninga øker. Og det at andelen av befolkninga som skal forsørges øker relativt til den andelen som skal forsørge, er en utfordring ikke bare for kapitalen, men også for arbeiderklassen. En slik utvikling vil redusere den kaka som er til fordeling, og med mindre vi legger til grunn at borgerskapets andel kan krympes substansielt, betyr det også mindre goder, spesielt mindre fritid, for arbeiderklassen. Innvandring på en eller annen måte er den eneste metoden som vil kunne motvirke denne utviklinga.

            Flyktninger som bor fast i Norge vil bli integrert i det norske arbeidsmarkedet på en måte som ikke gjør dem til effektive redskaper for å undergrave lønns- og arbeidsvilkårene til den norske arbeiderklassen, nettopp fordi de ER en del av den norske arbeiderklassen. Dette i krass kontrast til EØS-kontrakts-arbeidere, og illegale flyktninger. Derfor er legalisert flyktningemottak IKKE en foretrukket løsning på den demografiske utfordringa fra borgerskapet, og derfor er Frp et foretrukket parti for sentrale deler av storkapitalen, anført av Olav Thon.

            Igjen skal jeg understreke at flyktningemottak ikke skal være noe vi gjør for å løse en demografisk utfordring, men fordi vi er medmennesker. Likevel er det sånn at mottak av krigsflyktninger vil ha som utilsikta bieffekt at andelen yrkesaktive i den fast bosatte befolkninga vil øke relativt til det de demografiske prognosene ellers ville tilsagt, vel og merke dersom mottaket hadde vært så signifikant som i Sverige, noe det ikke er noe som tyder på at det blir. Dermed blir både de kortsiktige budsjettmessige, og sysselsettingsstimulerende, og de langsiktige demografiske effektene på norsk økonomi i realiteten neglisjerbare.

          • Pål Steigan
            7. februar 2016 klokka 10:11

            Det går jo av å drøfte fram og tilbake hva kapitalen ønsker. Kapitalen er jo ikke ett individ, men består av ulike grupper med grunnleggende samme klasseinteresser, men ellers mange stridende interesser. Jeg noterer meg at det var en hovedsak på World Economic Forum å agitere for kommende massemigrasjon, og det var ut fra kapitalens behov for arbeidskraft.
            Dette dokumentet om The Business Case for Mass Migration ble lagt fram på møtet, http://www.weforum.org/reports/business-case-migration
            og toppsjef Peter Sutherland fra Goldman Sachs er United Nations Special Representative of the Secretary-General (SRSG) for International Migration. Han leder Global Forum on Migration and Development (GFMD). Så det er i det minste viktige aktører i den globale monopolkapitalistiske klassen som er entusiastiske tilhengere av massemigrasjon.
            Men jeg gjentar min kritikk av at du ikke dokumenterer dine påstander eller drøfter såvel negative som positive sider.

  6. Torgeir Salih Holgersen
    8. februar 2016 klokka 17:29

    Er det så kontroversielt at det må dokumenteres, når jeg påpeker at krigsflyktninger fra Syria som innvilges varig opphold i Norge, med familier, blir en del av arbeiderklassen i Norge og ikke kan brukes på samme måte til å dumpe lønns- og arbeidsvilkår i Norge som det kontraktsarbeidere fra EØS-land, som har familien bosatt i et land med lavere kostnadsnivå, kan?

    Er det så kontroversielt at det må dokumenteres, når jeg påpeker at krigsflyktninger fra Syria skaper flere arbeidsplasser i form av bygging av mottak mm. de første fem årene enn de kan besette i samme periode? Jeg trodde regjeringas kostnadsanslag på en million per flyktning i denne overgangsperioden var dokumentasjon god nok her.

    Er det så kontroversielt at det må dokumenteres, når jeg påpeker at krigsflyktningene i hovedsak er unge voksne?

    Er det så kontroversielt at det må dokumenteres, når jeg påpeker at Norge står overfor en demografisk overgang fra historisk høy andel arbeidsaktive/innbygger til en tilstand med dramatisk mye lavere andel arbeidsaktive/innbygger på grunn av de store barnekullene i etterkrigstida fortløpende går over i pensjonisttilværelsen samtidig med at det naturlige tilskuddet til arbeidsmarkedet er historisk små barnekull fra 1980- og -90-tallet?

    Er det kontroversielt at lavere andel arbeidsaktive/innbygger innebærer enten et generelt lavere nivå av produksjon av goder og tjenester per innbygger ELLER høyere gjennomsnittlig arbeidstid for den yrkesaktive befolkninga?

    Er det så kontroversielt at det må dokumenteres, at tilførsel av flere unge i arbeidsfør alder til befolkninga reduserer virkningene som følger av den demografiske overgangen?

    Det er mulig jeg tenker for kjapt at dette er åpenbart for alle, ettersom jeg har skrevet geografibøker for ungdomsskolen som beskriver disse virkningene av den demografiske overgangen som alle industrialiserte land gjennomlever. Men jeg trodde at retorikken bak pensjonsreformen var relativt kjent, og at selve faktapremissene om en eldrebølge som skaper en viss utfordring, uavhengig av ideologisk perspektiv, var aksepterte, og at det vi kjemper om er HVORDAN vi best bør møte eldrebølgen, ikke at den i det hele tatt eksisterer og representerer en økonomisk utfordring.

    Det er vel heller ikke noe som vi trenger å dokumentere, at de ivrigste tilhengerne av EØS-avtalen (H og Ap) og tilhengerne av en human asylpolitikk (Rødt og SV) stort sett trives best i motsatte partier, og at det er førstnevnte, ikke sistnevnte, som støttes av storkapitalen i Norge.

Legg inn en kommentar