Russlands Syria-offensiv og Det store spillet

0
Russiske fly ødelegger IS-baser, heter det i teksten til dette bildet fra Sputniknews

Russisk flyvåpen har gjort mer for å knekke Den islamske staten i Syria på et par uker enn USA har gjort på et år. USAs skinnkrig mot IS har gitt Russland det taktiske rommet som trengtes for å intervenere helt legalt i Syria. Og USA er midlertidig utspilt mens Russland endrer det geopolitiske spillet i hele Midtøsten. Men det skal ikke mange feiltrinn til på noen side før de to atommaktene havner i direkte konfrontasjon med hverandre. Likevel finnes det noen lyspunkter.

Russiske fly ødelegger IS-baser, heter det i teksten til dette bildet fra Sputniknews
Russiske fly ødelegger IS-baser, heter det i teksten til dette bildet fra Sputniknews

Legal krig

Regjeringa til Bashar al-Assad er Syrias lovlige regjering. Det kan det ikke herske noen tvil om. Riktignok har USA skrapt sammen noe over 60 land som mer eller mindre hevder noe annet, og i denne alliansen befinner Norge seg. Men USA har ikke en gang forsøkt å få FN til å godkjenne et slikt standpunkt, av den enkle grunn at det ville bety et garantert nederlag.

Syrias lovlige regjering har rett, i følge internasjonal lov, til å be om militær assistanse fra utlandet hvis den mener at den trenger det. Det har Syria gjort, og Russland er derfor i Syria i henhold til internasjonal lov. Vladimir Putin brukte til og med møtet i hovedforsamlinga i FN til å orientere både USA og FN om hva han hadde tenkt å gjøre.

USAs og Vestens krig mot Syria via diverse jihadistiske militser og leiehærer er derimot i strid med internasjonal lov, og den har påført folket i Syria enorme lidelser, og det er også på grunn av denne krigen at millioner av syrere er drevet på flukt.

Dette er enkle fakta. Man kan godt mislike både Putin og Assad, men det er ingen tvil om hvor internasjonal lov står i dette spørsmålet. Enda så mye USA og Barack Obama misliker at supermakta er utspilt av Russland, så har USA ikke forsøkt å påstå at Russland bryter med internasjonal lov i Syria.

Ryggdekning

Før Russland intervenerte i Syria har Putin hatt møter med de viktigste aktørene i regionen, og han har sørget for å enten skaffe seg ryggdekning eller i det minste stilltiende aksept. Til stor irritasjon for USA har Russland langt på vei avklart dette med Israel. Russland har et godt forhold til Israel, og Benjamin Netanyahu har vært i Moskva for å diskutere Syria. Etter møtet sa israelske militære at de koordinerer med Russland. Dermed var den eneste atommakta i regionen nøytralisert. Og dette til tross for at det russiske flyvåpnet nå gjør det umulig for Israel å dominere sine naboer på samme måte som før. De stadig gjentatte truslene om et israelsk flyangrep på atomanlegg i Iran, er plutselig blitt svært lite releevante. Israel kan ikke en gang beherske luftrommet over Libanon eller foreta seg noe i Syria som ikke er godkjent av Russland.

Saudi Arabia har spilt en helt sentral rolle i å bygge opp terrorgruppene i Syria. Men Putin har møtt Saudi Arabias forsvarsminister i Sochi og den saudiarabiske prinsen Sheikh Mohammed bin Salman, som er sønn av kongen, sa etter møtet at «våre russiske venner sa at deres mål er å bekjempe den islamske staten».

Dermed var den største sunni-muslimske militærmakta parkert, og hva de mindre oljediktaturene måtte mene, vil ha liten betydning. Egypt, som med sine 84 millioner innbyggere er den mest folkerike arabiske staten, har sagt i klartekst at landet støtter den russiske intervensjonen. Til og med Irak, som angivelig er USAs allierte, har ikke bare godtatt Russlands offensiv. Landet bidrar med etterretningsinformasjon og har sagt seg interessert i at Russland også hjelper dem mot IS, skiver Foreign Affairs. Dette siste har riktignok fått USA til å si til Irak at landet må velge mellom USA og Russland. Det er fristende å kommentere dette med at USA må være forsiktige med hva de ønsker seg, de kan komme til å få det.

Tyrkia har vært og er den viktigste støttespilleren til IS, både når det gjelder å slippe fram IS-krigere, sørge for forsyninger og bidra til inntektene til st IS får solgt sin illegale olje i utlandet. Tyrkia er derfor svært misfornøyd med Russlands støtte til Syria. Men Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan var i Moskva i september, og fikk antakelig beskjed om å ikke komme i veien for den russiske offensiven. Og noen tyrkiskkontrollert sone i Nord-Syria blir det ingenting av.

Militært sjokk

USAs militære analytikere og planleggere må ha fått sjokk av den russiske intervensjonen. I årevis har de lullet seg inn i en fortelling om det «utdaterte russiske militærvesenet», og så våkner de opp til en svært moderne og for dem skremmende effektiv militærkampanje. Som om det ikke var ille nok i seg sjøl, så er det to separate begivenheter som må ha gjort inntrykk på USAs strateger. Den ene var da den russiske marinen i Kaspihavet sendte krysserraketter mot IS-baser i Syria over 1200 kilometer unna. Det var en maktdemonstrasjon at Russland på denne måten kan sende missiler, som i prinsippet kan utstyres med atomvåpen, fra eget innlandshav til hvor som helst i Midtøsten. Det er ingenting USAs marina kan gjøre med dette. Den andre er kanskje enda mer alvorlig for USA. Det later til at Russland har et våpen som kan «blinde» all den elektroniske kommunikasjonen som USA har i regionen. Det betyr at Russland kan nekte USA informasjon om det som foregår, og det gjelder også USAs hangarskipsgruppe i det indre Middelhavet.

Våpenet kalles Krasukha-4, og er en mobil stasjon som jammer elektronisk informasjon, inkludert signaler fra lave satellittstasjoner, flybasert radar og radarbasert våpensystemer. Alle USAs militære styrker er totalt avhengige av elektronisk kommunikasjon og av radarsystemer. Å bli blindet på denne måten er både offensivt og defensivt et mareritt.

Fare for storkrig?

Helt siden august i 2013, da USA var dager eller timer unna et storangrep på Syria, har verden vaklet på kanten av en storkrig. Det USA-styrte statskuppet i Ukraina og den NATO-støttede krigen mot Donbass har ikke gjort situasjonen noe bedre. Storkrigen har vært én provokasjon unna.

Men Russlands intervensjon i Syria endrer spillet på en dramatisk måte. Om ikke annet, så har den demonstrert for USAs militære ledelse at dersom de har hatt drømmer om å vinne en krig mot Russland, så kan det være nyttig å ta de drømmene opp til revisjon. Fra å være trengt opp i et hjørne med den amerianske flåten på stadige besøk i Svartehavet er det nå Russland som setter reglene, og som har spit seg fri til å slå til mot USAs allierte i Syria og til å fa en posisjon i Midtøsten som Sovjetunionen aldri var i nærheten av.

Dette kan faktisk bidra til at faren for en storkrig minsker. Uansett hvor mye krigersk svada USAs politikere kan lire av seg, så finnes det edrue generaler i The Joint Chiefs of Staff som opplagt må skjønne at dette er galematias.

På den andre sida flyr nå USAs og Russlands jagerfly så nær hverandre at det ikke skal mye til før det oppstår farlige episoder. En nedskyting av den ene eller andre, sjøl om det skulle skje ved et uhell, kan fort føre til gjengjeldelse og en opptrappingsspiral som fort kan komme ut av kontroll.

Kollaps for IS?

Det russiske flyvåpenet gjør det nå mulig for den syriske hæren med støtte fra den iranske revolusjonsgarden og Hezbollah, og nedkjempe militærbasene til IS og andre jihadistgrupper på bakken. Det kan være et spørsmål om kort tid før deres kontroll over Aleppo blir knust, og i så fall vil den militære situasjonen plutselig se helt annerledes ut for Syria enn den gjorde for bare et par måneder siden. Det er ingen grunn til å tro at Russland vil la jihadistene få fred i noen del av Syria, for russerne vet at de samme jihadistene mer enn gjerne vil dra til Russland for å videreføre sin hellige krig der. Så bortsett fra det geostrategiske, så har Russland i høyeste grad egeninteresser av å føre denne krigen.

Og i mellomtida fortsetter altså krigen i Syria. Folk fortsetter å flykte, og det kan dra i langdrag før Syria kan gjenoppbygges. Men spesielt i Norge har vi ikke rett til å glemme at denne krigen har vi og våre regjeringer vært med på å skape. Det er våre allierte som har ødelagt Libya og det er den krigen vi støtter som har drevet millioner på flukt.

 

PS:

Les også artikkelen i Foreign Policy: Russia’s Winning The Electronic War

 

Forrige artikkelSeptember 2015 – varmeste som er målt
Neste artikkelTTIP – ikke mye innsyn for de folkevalgte
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).