Hva er det med ekstremisme som virker så tiltrekkende på unge muslimske menn?

Deeyah Khan

Deeyah Khan

De to siste årene har jeg intervjuet nåværende og tidligere muslimske ekstremister, dømte terrorister og jihadister. Fordi jeg vokste opp mellom to kulturer, har jeg personlig interesse av å forsøke å forstå hvorfor menn og kvinner med samme bakgrunn som meg, trekkes mot radikale hatbudskap.

Er det en reaksjon på Vestens utenrikspolitikk, på muslimenes stilling i verden eller på islam i seg selv? Skyldes det en uunngåelig kollisjon mellom diametralsk motsatte kulturer? Disse spørsmålene hadde jeg i bakhodet da jeg filmet dokumentaren Jihad, men det jeg fant, var uventet og mye mer komplisert.

islamic state

Hvorfor tiltrekkes menn og gutter?

Det er skrevet mye om hvorfor kvinner og jenter ønsker å melde seg som «jihadistbruder» i tjeneste for Den islamske staten, når de kjenner til det ekstreme kvinnehatet disse jihadistene står for.

Men det har vært mye mindre oppmerksomhet om ekstremismens uhellsvangre tiltrekning på menn og gutter, som om det skulle vært naturlig for menn å involvere seg i vold og brutalitet.

Søkelyset blir ofte satt på de innskrenkede livene til kvinner fra Sør-Asia og Midtøsten. Derimot blir spørsmålet om hva det vil si å vokse opp som muslimsk mann i et vestlig samfunn langt på vei neglisjert.

Ofte har disse mennene bodd i hvite arbeiderklassesamfunn, der rasistiske fornærmelser og vold er en del av hverdagen, om det er i England, som jeg har hentet det meste av mitt materiale fra, eller en forstad til Paris. Disse guttene og unge mennene blir utsatt for svært konkurrerende budskap om hva det vil si å «være en mann».

Mange unge menn har vanskelig for å få grep om maskuliniteten, og de er utrygge i rollen. Den verste fornærmelsen mange kan utsettes for, er å bli beskrevet som jente, feminin eller kvinne.

Menns atferd er på mange måter mer begrenset enn kvinners: menn vokter over hverandres bekledning, fritidsaktiviteter og romantiske valg med latterliggjøring, anklager om homoseksualitet og erting.

Maskulinitet blir gjort til en slag «ære» – en form for renommé i samfunnet, der styrke og dominans må demonstreres til enhver tid, og der tegn på svakhet eller følelser anses som uverdig en «ekte» mann.

deeyah fn

Motstridende krav

For mange unge muslimer fører kravene om å bevise sin maskulinitet til en krise. Hjemme vil det si å være en god sønn: lojal mot mor, lydig mot far, vokter av sin søsters ære.

Han utsettes for press om å yte bra akademisk, følge tradisjonelle regler for bruk av dop og alkohol samt kontakt med det motsatte kjønn. På skolen er disse verdiene omvendt: de mest «populære» guttene er de som fremstår som «altfor tøffe for skolen».

En slik status krever stor uavhengighet fra foreldrene, samtidig som drikking, nattklubber, seksuelle relasjoner og stoffbruk er vanlige overgangsriter som gir status. Her blir gode karakterer forbundet med konformitet og passivitet – og anses som en feminin egenskap.

Dermed må unge muslimske menn navigere mellom konkurrerende, og mange ganger også motstridende, former for maskulinitet.

Unge muslimske menn som så møter på rasisme, kan føle seg nedvurdert og tilsidesatt på grunn av sin etniske tilhørighet og religion. I tillegg sliter de med manglende tilpasning til kameratenes definisjon av maskulin atferd. Der anses det å overholde samfunnets normer ikke som prisverdig, men heller som feminint.

Selv de dyktigste kan synes det virker umulig å oppnå status gjennom sosial mobilitet i en verden hvor ansettelsespraksis fremdeles er basert på fordommer. Samtidig blir høyere utdanning stadig mer ekskluderende – valget ofte står mellom arbeidsledighet eller dårlig betalte jobber i tjenesteøkonomien.

Foreldrene forstår ikke presset

Som jeg vet av personlig erfaring, kan innvandrerforeldre også holde økonomisk og akademisk suksess svært høyt. De har vanskelig for å forstå konkurransepresset som den yngre generasjonen utsettes for.

Når barna ikke klarer å leve opp til foreldrenes forventninger og oppnå aksept i samfunnet generelt, føler en del av de unge mennene seg umandiggjort og skamfulle. Det kan resultere i at de kompenserer på annet vis.

Det er ikke merkelig at noen velger den overdrevne maskuliniteten i dagens afrikansk-amerikanske kultur, fra hiphop til gjenger, for å unngå å bli klassifisert som passiv eller feminin. Eller at de deltar i forskjellige «maskulinitetskodede» subkulturer, som boksing eller kampsport. Dette fungerer også som kompensasjon, for å styrke en maskulinitet de opplever som skjør og sårbar.

Men nå finnes det en ny måte å hevde denne utrygge maskuliniteten på – ved å ikle seg rollen og språket til ekstremistisk islam. Fra kombinasjonen av skjegg, kortklipte hoder og paramilitær påkledning til idolisering av styrke, er bildet av jihadisten hypermaskulint, knyttet til ideer om dominans, makt og, mest av alt, vold.

Gjennom radikal ekstremisme kan mange unge menn som tidligere følte seg ydmyket, usynlige, ubetydelige og umandiggjort av sine jevnaldrende, nå føle seg mektige og skremmende.

De opplever å ha status, oppmerksomhet fra unge kvinner og kameratskap og solidaritet fra andre unge menn som dem selv.

Som en av de intervjuede svarte, oppfattes jihadistene som «veldig macho … de er en slags alfahanner». Budskapet ser ut til å være at hvis unge menn ikke føler seg respektert, vil noen av dem foretrekke å bli fryktet i stedet.

Sterke følelser

Ekstremisme er komplisert, men uten å undersøke hvordan ekstremismen tiltrekker menn og gutter, risikerer vi å overse viktige drivkrefter som kan hjelpe oss å løse noen av problemene i byene våre.

Det gjelder ikke bare for muslimske menn og gutter, men også fordi denne følelsen av skam og manglende respekt ofte er forbundet med voldelig og kriminell adferd mer generelt.

Ydmykelse og umandiggjøring er sterke følelser og kan føre til ekstrem og voldelig oppførsel i mange sammenhenger, fra tilfeldige skyteepisoder, som i USA, til utslettelse av familier og vold i hjemmet.

Hvis vi kan bygge en kultur som aksepterer og respekterer forskjellige former for det å «være mann», kan vi hjelpe alle våre gutter og unge menn til å føle seg mer på plass i seg selv.

Dermed kan de også bli i stand til å leve slik de selv ønsker, fremfor å forsøke å passe inn i en forhåndsbestemt kjønnsformel … da vil de også få mindre behov for å hevde sin maskulinitet gjennom vold og brutalitet.

Oversatt av Inger Sverreson Holmes

Først publisert i Aftenposten

Deeyah Khan er en prisbelønt musikkprodusent og dokumentarfilmskaper, født i Norge med immigrantforeldre fra Pashtun og Punjab.

Arbeidene hennes tar for seg menneskerettigheter, kvinners stemme og ytringsfrihet, og hun er mye brukt som foredragsholder i internasjonale fora, blant annet i FN.

  3 kommentarer til “Hva er det med ekstremisme som virker så tiltrekkende på unge muslimske menn?

  1. 12. september 2015 klokka 20:02

    «Hvis vi kan bygge en kultur som aksepterer og respekterer forskjellige former for det å ‘være mann’, kan vi hjelpe alle våre gutter og unge menn til å føle seg mer på plass i seg selv.

    Dermed kan de også bli i stand til å leve slik de selv ønsker, fremfor å forsøke å passe inn i en forhåndsbestemt kjønnsformel … da vil de også få mindre behov for å hevde sin maskulinitet gjennom vold og brutalitet.»

    Dette er så utopisk som det kan få blitt. Her befinner vi oss i en kultur der mannsrollen er i full oppløsning, der det foregår en veritabel KRIG mot mannen og mot maskulinitet, begge deler har blitt demonisert av førende, aggressive kjønnsrolleproblematiserende miljøer i flere årtier nå.

    Samtidig blandes nå dette med innstrømming fra en sivilisasjon som i forhold til kulturell utvikling har blitt holdt igjen i sin utvikling av århundrer med imperialistisk understrykkelse.

    Dette problemer lar seg ikke løse. Punktum.

  2. 12. september 2015 klokka 20:14

    Da, jeg var ung…Da brukte jeg tida på fisking…så ble jeg eldre…og en reser på dansegulvet….I dag er jeg bestefar; verre er det ikke…det holder med en god porsjon folkeskikk…og den fikk jeg av mine foreldre…
    Ikke «forstå» ungdommen ihjel!

  3. Johan Nygaard
    12. september 2015 klokka 20:53

    Meget klokt og innsiktsfult skrevet av Deeyah Kahn. Det er ingen strukturell forskjell på individuell psyke og massepsyke, eller en individuell psykose og en massepsykose. Hun beskriver hvordan vi som individer sårer og krenker hverandre hele tiden i hverdagen, slik vi også gjør i de større økonomiske og politiske spillene. Når disse psyko-sosiale eller økonomiske og politiske maktspillene brutaliseres og blir til regelrett maktmisbruk og overgrep, kan vi presses ut i psykoseliknende tilstander. Hvordan vi responderer på slikt massivt press er betinget både av individuelle variasjoner, og variasjoner i kvaliteten på de omgivelsene vi befinner oss i, og selv utgjør for andre individer.

    Så akkurat som vi krenker og sårer hverandre hverdag, lindrer vi og helbreder hverandre hver dag. Vi må studerer hvordan vi lindrer og helbereder hverandre i hverdagen, og anvende den kunnskapen både i psyko-sosiale, og økonomiske og politiske sammenhenger.

Legg inn en kommentar