Post-kapitalisme eller Kommunisme 5.0?

Den britiske kringkastingsmannen og venstreorienterte journalisten Paul Mason har nylig (30. juli 2015) gitt ut boka Post-capitalism. Han presenterer den sjøl i en lang kronikk i The Guardian under tittelen «The end of capitalism has begun». Dette er et tema som interesserer meg og mine lesere, så jeg vil gjerne kommentere på grunnlag av artikkelen. Boka får vente til jeg har lest den.

marx inforevolusjon

Kapitalismens slutt

Paul Mason, som er teknologiredaktør i Channel 4 News, tar utgangspunkt i hvordan kapitalismen er inne i ei krise, samtidig som det er venstresidas prosjekt som har brutt sammen. Men i den nye teknologien, og da spesielt informasjonsteknologien, ser han et nytt håp. Mason mener at kapitalismen skaper forutsetningene for sitt eget sammenbrudd. Slik føydalismen måtte vike for kapitalismen, mener han at kapitalismen må vike for det han kaller post-kapitalismen. Og slik kapitalismen oppsto og hadde sin første utvikling innafor rammene av det føydale samfunnet, mener han å se at postkapitalismen nå oppstår innafor rammene av kapitalismen, og vil skyve den til side.

Mason mener at postkapitalismen er mulig på grunn av tre store forandringer som er brakt fram av informasjonsteknologien:

  1. Den har redusert behovet for å arbeide og hvisket ut skillet mellom fritid og arbeid. Den kommende automasjonen i produksjonen vil redusere det nødvendige arbeidet en god del mer.
  2. Informasjonen undergraver markedets evne til korrekt prisdannelse. Markedet er basert på knapphet, mens informasjonen er nærmest ubegrenset. Systemets forsvarsmekanisme er å utvikle monopoler og privatisering av den samfunnsmessige informasjonen. Dette strider med menneskehetens grunnleggende behov, ikke bare for å overleve, men for å føre et anstendig liv.
  3. Vi ser en spontan utvikling av samarbeidende produksjon: varer, tjenester og organisasjoner som ikke lenger lystrer markedets diktat eller selskapenes hierarkier. Nesten ubemerket uthulder det nisjer i markedssystemet og store deler av økonomien begynner å bevege seg i en annen rytme. Parallelle valutaer, tidsbanker, kooperativer og sjøladministrerte enheter.

Som eksempler på det siste viser han til hvordan krisa i Hellas har ført til at det oppstår en hel serie kooperativer av forskjellige slag, slik det er beskrevet i en annen artikkel i The Guardian, nemlig Greece’s solidarity movement: ‘it’s a whole new model – and it’s working’.

Marx og kunnskapskapitalen

En spesielt interessant del av Masons artikkel er der han viser til et notat fra Karl Marx som er kalt Fragment on Machines, og som finnes i samlinga Grundrisse. Mason skriver:

In the “Fragment” Marx imagines an economy in which the main role of machines is to produce, and the main role of people is to supervise them. He was clear that, in such an economy, the main productive force would be information. The productive power of such machines as the automated cotton-spinning machine, the telegraph and the steam locomotive did not depend on the amount of labour it took to produce them but on the state of social knowledge. Organisation and knowledge, in other words, made a bigger contribution to productive power than the work of making and running the machines.

Given what Marxism was to become – a theory of exploitation based on the theft of labour time – this is a revolutionary statement. It suggests that, once knowledge becomes a productive force in its own right, outweighing the actual labour spent creating a machine, the big question becomes not one of “wages versus profits” but who controls what Marx called the “power of knowledge”.

Det springende punktet i Fragmentet som Mason viser til, er følgende hos Marx:

The development of fixed capital indicates to what degree general social knowledge has become a direct force of production, and to what degree, hence, the conditions of the process of social life itself have come under the control of the general intellect and been transformed in accordance with it; to what degree the powers of social production have been produced, not only in the form of knowledge, but also as immediate organs of social practice, of the real life process.

Marx snakker altså om et samfunn der produksjonen er så automatisert at det er kunnskapen om produksjonen som er den viktigste produktivkrafta, og der samfunnets rikdom ikke måles i arbeidstid, men i tilgjengelig tid. (Hele fragmentet finner her.)

Kritikk av Postkapitalismen

Marxisten Michael Roberts har skrevet en interessant og poengtert kritikk av Masons artikkel. (I likhet med meg har heller ikke Roberts lest boka ennå.) Noe av det viktigste i kritikken er at i følge Roberts avskriver Mason langt på vei proletariatet, og mener at det har tapt. Det til tross for at proletariatet i høyeste grad finnes i en globalisert verdensøkonomi der store deler av produksjonen er flyttet til lavkostland.

Roberts peker også på en vel optimistisk forestilling hos Mason om informasjonsrevolusjonen vil redusere arbeidstida under kapitalismen og på den måten føre gradvis til postkapitalisme. Roberts er også på hjemmebane når han kritiserer Masons forestillinger om hvordan priser dannes under kapitalismen.

Når det gjelder de greske og tilsvarende kooperativene, så mener Roberts at de enten vil bukke under eller bli profittorienterte bedrifter:

The trouble with these examples of the new world is that they are more like a desperate reaction to the crisis of capitalist production, as in Greece.  They will remain marginal, or be turned into profit-led operations competing in the market, as has happened to so many cooperatives and localist efforts over the last 150 years.

Roberts har også alvorlige innvendinger mot Masons utlegning av Marx, for Marx så overhodet ikke noen tendens til at klassekampen ville forsvinne. mens hos Mason så er det nettopp klassekampen som blir borte i bildet.

For Mason, the battle is between millions of people on their computers on the worldwide web (possibly in their pyjamas like me now) trying to change the world through the exchange of information against the forces of big business and their controlling structures.  This replaces the old labour versus capital struggles.

Det virker som Mason mener at kunnskapsrevolusjonen vil gå utenom motsigelsene i kapitalismen, verdiloven og kapitalens utbytting av arbeidet. Men det er ikke noe nytt i kunnskapsrevolusjonen på den måten. Det er bare bevissthandling fra arbeiderklassen som kan endre den måten samfunnet fungerer på.

Min vurdering

Jeg er langt på vei enig i kritikken til Roberts. Mason henfaller til en utopisk og reformistisk vurdering av teknologiens rolle, som noe uavhengig av klassekampen. Det holder jo å nevne hvordan de såkalte «sosiale mediene» som Facebook, Twitter osv. er totalt kontrollert av gigantiske kapitalistise konserner, som bruker dem til å maksimere profitt over hele verden.

Men jeg synes Roberts misbruker en anledning til sjøl å ta et skritt framover. Marx hadde visjoner om hvordan automasjon av produksjonen skulle gjøre det mulig

å gjøre noe i dag og noe annet imorgen, å drive jakt om morgenen, å fiske om ettermiddagen, å stelle fe om kvelden, og etter måltidet å kritisere så meget jeg lyster – uten at jeg noengang blir jeger, fisker, gjeter eller kritiker». (Marx: Verker i utvalg, Bind 2, Pax, Oslo 1970, s.73-74.)

Og Marx’ tanker om dette kommunistiske samfunnet er fortsatt friske og spennende 150 år etter at de ble skrevet ned.

Mason gir ikke svaret, men hans forsøk burde oppmuntre marxister til å konkretisere Marx’ tanker i lys av den nye teknologien som allerede foreligger. Det er ingen tvil om at vi ser hvordan kommunistiske samarbeidsformer oppstår og forsvinner igjen hele tida knyttet nettopp til den nye teknologien. Dette er ikke mer overraskende enn at Marx og Engels brukte eksempler fra religiøse kommunistiske kooperativer som eksempler på at samfunnet faktisk kan organiseres kollektivt, uten at det gjorde dem til reformister eller utopister.

Som Roberts sier, så fører ikke den nye teknologien til sosialismen eller kommunismen. Men den gir langt bedre forutsetninger for å utvikle et kommunistisk samfunn så snart arbeiderklassen har tatt makta. Den frigjorte tida og de store mulighetene til å tilegne seg den samfunnsmessige kunnskapen og kommunisere over hele verden vil gi arbeiderklassen helt andre forutsetinger til virkelig å kontrollere produksjonen.

Kommunisme 5.0

I boka Sammenbruddet har jeg lansert begrepet Kommunisme 5.0, som er kommunismen til Marx, slik han formulerte den i mange av sine skrifter, utfylt med moderne økonologisk innsikt (som Marx var en tidlig forløper for) og utstyrt med moderne informasjonsteknologi og dens muligheter.

I min visjon er ikke K5.0 bare en måte å organisere samfunnet på en gang i framtida. Det er en måte å føre klassekamp på allerede i dag. Roberts sier at kooperativer i dag er desperate tiltak som enten vil gå under eller bli profittorienterte. Helt sant, men det er ikke noe argument mot dem. Marx sier at arbeiderklassens enhet vil bryte sammen gang på gang, klasseorganiseringa vil bryte sammen under ytre og indre motsigelser. Fagforeninger kan bli borgerlige. Men det er ikke noe argument mot dem.

I motsetning til Roberts (?) mener jeg arbeiderklassen og de undertrykte bør omfavne de mulighetene den nye teknologien gir oss for å organisere oss, vinne erfaringer, skaffe oss kompetanse og kunnskaper – og føre klassekamp. Vi kommer til å bli slått ned, om igjen og om igjen, men vi kan lære masse i prosessen, slik at det blir mulig å starte på et høyere nivå neste gang.

Informasjonsteknologien gir monopolborgerskapet mange våpen mot oss som deres forgjengere ikke hadde. Men den gir sannelig også arbeiderklassen og de undertrykte muligheter til å føre en avansert klassekamp som ingen tidligere generasjon har hatt.

 

Les også: Fem artikler om framtida.

 

  13 kommentarer til “Post-kapitalisme eller Kommunisme 5.0?

  1. 6. august 2015 klokka 18:45

    Personlig ser jeg ikke på avviklingen av kapitalismen som en klassekamp, men som en overlevelseskamp. For egen del vet jeg ikke hvilken klasse jeg tilhører, da jeg er noe for meg selv. Kan vi ta med oss informasjonsteknologien inn i det post-kapitalistiske samfunnet, vil dette være en stor velsignelse, og jeg håper vi klarer dette.

    Men teknologi hjelper etter mitt syn ingen ting hvis vi ikke først får tatt kontroll på oss selv. Teknologi betyr slik jeg har forstått det «kunnskapen om å gjøre». Derfor er hva jeg kaller for LOMMEDEMOKRATIET også en form for teknologi, framkommet av meget avansert vitenskap.

    Lommedemokratiet har jeg forklart i detalj i mitt siste essay: http://www.kulturverk.com/2015/07/22/lommedemokratiet/

  2. Johan Nygaard
    6. august 2015 klokka 23:16

    Takk for nok en betydningsfull intellektuell tjeneste av god kvalitet, Pål. Dette kan jeg assosiere til de forestillingene om systemforståelse og systemtenkning som jeg selv arbeider med. De innebærer likvidering av de nedarvede forestillingene om at overordnet, sentralisert og standardisert system er kosmologisk og naturgitt det mest effektive her i verden, og tilsvarende forestillinger om at IKT legger til rette for mye mer ressursøkonomiske, prosessøkonomiske og tilpasningsdyktige samarbeidsformer i selvorganiserende nettverk – uten noe mest overordnet senter eller innerste kjerne – og en tilsvarende raskere og mer presis tilpasning mellom behov, arbeid og kapital. Dette samsvarer med evolusjonen og historiens erfaringer, den økologiske forstanden, den sosiale intelligensen og den nye teknologiens iboende logikk. Og selvfølgelig kan det ikke være annerledes. Vi kan selvfølgelig ikke fortsette å organisere menneskenes samfunn her på jorden i konflikt med evolusjonen og historiens erfaringer, den økologiske forstanden, den sosiale intelligensen og den nye teknologiens iboende logikk

    Jeg er usikker på om begrepene “Post-kapitalisme eller Kommunisme 5.0” er de mest hensiktsmessige. Fordi jeg, som Marx, ser at den teknologiske utviklingen gir større muligheter for at individene i større grad selv organiserer sin deltakelse i arbeidslivet, har jeg forsøkt å benytte begrepet om «en mer avansert, individorientert kapitalisme» med sosial rettferdighet i forholdet mellom de nødvendige, men stadig mindre adskilte, klassene i et samfunn med arbeidsdeling. Men dette støter an mot akkumulasjonstvangen i kapitalismen som hverken er økologisk, økonomisk eller sosialt bærekraftig. Jeg er inneforstått med at Påls forestillinger om Kommunisme 5.0 innebærer en ytterligere individuell frigjøring, slik kapitalismen i sin representerte en frigjøring fra føydalsamfunnets sosiale determinisme og tvang. Slik sett opplever jeg langt på vei et samsvar mellom de forestillingene Pål og jeg forholder oss til. Men kommunismebegrepet assosieres i dag kollektivt til kollektiv undertrykkelse av individet, og det er svært problematisk når vi skal kommunisere disse forestillingene i en større sammenheng.

    Derfor har jeg valgt å knyte an til W. Edward Demings åpne og historisk mindre belastede begrep om » den nye teknologiske og økonomiske tidsalder» hvor konkurranseideologien ikke vil kunne overleve, men hvor kvalitetsorientert samarbeid og ledelse i lærende systemer som gjør alle til vinnere vil være de mest overlevelsesdyktige – og så forsøke å bidra til å gi nærmere innhold til det. Poenget er at samarbeid i selvorganiserende nettverk av individer og institusjoner både er den opplagte strategien i kampen mot overordnede, sentraliserte og standardiserte systemer, og vil danne fundamentet for neste kulturepoke.

    Det er nødvendig at vi går til roten av pengesystemet og finansystemenes ide, som altså er å forbinde behov med ideer til hvordan behovene kan imøtekommes, og den kapitalen og arbeidet som er nødvendig for å realisere ideene som imøtekommer behovene. Det som skjer i Hellas er historisk signifikant fordi det både aktualiserer mulighetene for et annet pengesystem med annerledes valutaer, og fordi det aktualiserer andre samarbeidsformer. Det er selvfølgelig meningsløst når pengesystemet i dag hindrer folk fra å utnytte de naturgitte, menneskelige og sosiale ressursene de har for hånden for å imøtekomme sine behov. Vi er nå vitne til hvordan finanskapitalismens herjinger med realøkonomien og de statlige overbygningene er i ferd med å falle på sin egen urimelighet. Jeg tolker dette som imperialismens siste groteske krampetrekninger. Da er det nødvendig at vi gir næring til forstillinger som bærer når de gamle og utlevde forestillingene om samfunnsorganiseringen brister.

    I dette perspektivet er bloggen til Pål et nødvendig og verdifult bidrag.

    • 7. august 2015 klokka 08:43

      Jeg har stor respekt for din, Mason og Michel Bauwens tro på og arbeid for hva Bauwens kaller den tredje revolusjon: http://www.resilience.org/stories/2013-11-25/the-third-revolution

      Kunne denne munne ut i en fredelig overgang fra kapitalisme til hva Bauwens kaller «the Commons», som et foster skapt i kapitalismens vom, som nå er klar til å fødes, likesom kapitalismen ble til som et forster i føydalsamfunnets vom, hvor vi nærmest glir over til en flat, selvorganiserende struktur, ville det vært fantastisk.

      Allikevel, hva både Bauwens og Mason overser, er inngruppas muligheter for politisk styring. Jeg tror hverken Bauwens eller Mason har forstått inngruppas rolle for evolusjonen av menneskehjernen, og hvordan handikapprinsippets to sider har evolvert ut fra inngruppa hos mennesket. Derfor mener jeg en organisering av menneskesamfunn rundt denne kunnskapen, som er presentert i Bongards bok «Det biologiske mennesket», er en forutsetning for å lykkes. Dette kommer ikke av seg selv, men må organiseres som et demokratisk system, hvor hver produksjons-celle er en selvorganiserende enhet, men del av et hierarki, slik vi finner det i biologiske systemer og tradisjonell arkitektur. En folkelig betegnelse på denne demokratiformen kan være lommedemokratiet.

      Selv er jeg ingen tilhenger av individuell frigjøring, men inngruppe-frigjøring, da Bongard mener mennesket trives bedre i inngruppe-settinger. Det er kun i inngruppa vi kan dyrke fram de beste egenskapene i menneskenaturen.

  3. KZ
    6. august 2015 klokka 23:23

    «Men den gir langt bedre forutsetninger for å utvikle et kommunistisk samfunn så snart arbeiderklassen har tatt makta.»

    Arbeiderklassen kan aldri ta makta. Det ligger i arbeiderklassens natur at den ikke kan ta makta. Arbeiderklassen er, per definisjon, maktesløs. Og det skyldes at arbeidere flest er dummere enn kapitalister flest. Det finnes noen få arbeidere som er smartere enn noen få kapitalister, men smarte mennesker har en medfødt tendens til å starte firmaer med andre smarte mennesker, mens de litt dummere menneskene foretrekker å være ansatt i nevnte firmaer, siden de ikke har de medfødte egenskapene (intelligensen) som skal til for å starte sine egne firmaer.

    Kommunisme kan ikke fungere per i dag, siden den strider mot menneskets natur. Først når vi går inn i det menneskelige genom og modifiserer det med avansert teknologi, kan noe så utopisk (eller dystopisk?) som kommunisme begynne å fungere for menneskene.

    Men ja, informasjon søker alltid å være fri, og jeg tror Piratpartiet har forstått dette. De har forstått at informasjon ikke kan stoppes, at den kan og må flyte fritt, og at fri flyt av informasjon er en forutsetning for å gå over til et post-scarcity-samfunn hvor alt produktivt og nødvendig arbeid gjøres av maskiner som jobber døgnet rundt — slik at mennesker kan sysle med ting de har LYST å sysle med, ikke ting de MÅ sysle med for å overleve.

    • 7. august 2015 klokka 08:58

      Du mener altså at de som underkaster seg hva økofilosofen Sigmund K. Setreng kaller AKIS «avanserte konkurranse-industrielle system» er smartere enn de som avskyr dette systemet? AKIS er først og fremst tilpasset de lavsensitive, og personer med lav sensitivitet og til dels psykopatiske trekk blir gjerne ledere av dette systemet. Mens de høysensitive ofte foretrekker å engasjere seg i idealistisk arbeid, og ikke å starte bedrifter. I motsetning til deg tror jeg ikke de høysensitive har lavere intelligens, men at det er her vi finner de aller mest kreative og nytenkende sjeler, og at de høysensitive burde anses som samfunnets rettesnor.

      Les mer om høysensitivitet: http://www.minorg.no/:/hsp/:/Gutter_Og_Menn_Er_Ogsaa_Hoysensitive.html

    • Rigmor Nielsen 3
      5. mai 2016 klokka 13:46

      INNAFOR eller UTTAFOR

      innafor arbeiderklassen finnes det både
      kloke og dumme folk –
      det samme gjelder for Kapitalistklassen –
      men fordi Arbeiderklassen består av
      så mange flere mennesker –
      er det jo innlysende
      at det er der man også finner flest Kloke
      Dum er jo så mye –
      Fy faen – så kloke mange dumme kan være
      De kloke-dumme finner du nok flere av
      i Arbeiderklassen enn i Kapitalistklassen.
      Det er de dumme-dumme som har samla seg
      i Kapitalistklassen

      Det er på Seierens dag –
      du får den endelige fasiten –

      RN

  4. KZ
    6. august 2015 klokka 23:26

    «Men den gir langt bedre forutsetninger for å utvikle et kommunistisk samfunn så snart arbeiderklassen har tatt makta.»

    Den dagen arbeiderklassen tar makta, er den ikke lenger en arbeiderklasse. Da er den, per definisjon, det nye borgerskapet. Da er arbeiderne de nye kapitalistene. Men jeg antar at du egentlig mener at både dagens arbeidere og dagens kapitalister, skal være like mektige, og at de sammen skal herske over maskinene, som står for det produktive arbeidet. Slik at både dagens kapitalister og arbeidere kan bruke all sin nyvunne fritid på å gjøre ting de liker å gjøre.

  5. TS
    7. august 2015 klokka 11:15

    Jeg tror ikke på noen avvikling av kapitalisme, og forøvrig heller ikke at det er særlig nyttig for noen. Men det som er veldig viktig, og som, så vidt jeg har forstått, er Steigans bidrag til Mason og Roberts er at:

    1. Man må selvsagt begynne med en gang å bruke teknologiske hjelpemidler for å utfordre eksisterende maktstrukturer og organisere massene (det skjer jo forsåvidt også, om enn fortsatt i et begrenset omfang, så det er en betimelig presisering).
    2. At noe kan bli misbrukt er ikke nødvendigvis noe argument mot det. Det betyr bare at man må stå på barrikadene og sikre seg en viss kontroll.

    Videre er det nyttig å reflektere litt rundt kostnaden ved massemønstring og organisering. Indutrialiseringen samlet mange arbeidere på samme sted, og da dem en felles identitet. Det ga grunnlaget for effektiv organisering. Slik er det ikke lenger. Men, vi samles på facebook. Hva blir forskjellen? I de fleste utviklingsland er det middelklassen som samles på facebook, og som således utgjør en organisert motvekt mot maktmisbruk. Det er et helt annet utgangspunkt, men det er ikke gitt at resultatet blir dårligere dersom det medfører en samfunnsorganisering hvor demokratiske prosesser og sosial mobilisering effektivt kan motvirke priviligier, maktmisbruk, og annen selvberikelse.

    Ikke noe av dette er forøvrig inkompatibelt med kapitalisme, men det er inkompatibelt med ineffektive, eller direkte korrupte, demokratiske prosesser. Særlig spredningen av informasjon er viktig for å skape en menneskevennlig kapitalisme, og luke ut privilegier og monopolkapitalistiske tendenser. Ingenting er mer effektivt for å disiplinere markedet – og demokratiske aktører for den saks skyld – enn fritt tilgjengelig informasjon. Det er der den virkelig store kampen står!

    • 7. august 2015 klokka 12:59

      Etter 400 år med kapitalisme har vi enda ikke funnet en måte for å kontrollere «allmenningens» tragedie, og jeg tror ikke vi vil klare dette med nye 400 år med kapitalisme heller, samme hvor mye informasjonsteknologi vi får. Italieneren Ugo Bardi sier det slik:

      «The final point of this discussion is to note how difficult it is for human beings to manage well the resources they exploit. The overexploitation phenomenon lurks almost everywhere and it is extremely difficult to stop it, because it generates a cascade of economic gains that overcome the (usually feeble) attempts of the authorities to regulate the use of the resource. It is true for tourism, but also for minerals, for fish, for agriculture, whatever you have that generates an economic return sufficiently large to make it possible to reinvest a fraction of it to increase the exploitation rate. We haven’t found a way to avoid the tragedy in modern times and chances are that we never will, at least as long as we reason in terms of maximizing individual profits and we keep believing that doing that optimizes the exploitation of the system. Maybe it does, but at the cost of destroying it.»

      http://www.doomsteaddiner.net/blog/2015/07/31/tragedy-of-the-commons-italian-tourist-traps/

    • 7. august 2015 klokka 13:29

      Profit can be achieved in following ways:

      – The workers get paid less than what products are sold for.

      – The products are sold for more than their value.

      – The products are made as cheap and with as short life span as possible to increase the turnover.

      – You use as little money as possible on working conditions, just enough to not adversely influence production.

      – Raw materials and resources are sourced as cheaply as possible and in large enough quantities to make them cheap.

      – You use as little money as possible to deal with and dispose of waste.

      Uten profitt, ingen kapitalisme. Selv ser jeg ikke på noen av de seks profittgenererende verktøyene som særlig høyverdige å vie livet til, eller å bygge en sivilisasjon på.

    • 11. august 2015 klokka 08:40

      – Inclusive Capitalism won’t work and is a dangerous illusion: http://blog.p2pfoundation.net/inclusive-capitalism-wont-work-and-is-a-dangerous-illusion/2015/08/10

  6. 7. august 2015 klokka 13:12

    Etter å ha lest denne ukas essay hos erkedruiden JMG, tror jeg vi kan slutte samme konklusjon for Norges del som for USAs. Den norske venstresiden, som skulle ha omfavnet lommedemokratiet og vært Bongards nære støttespillere, har istedenfor møtt ham med en øredøvende taushet og en kald skulder. De har blitt AKIS (avanserte konkurranse-industrielle systemets) servile lakeier, og vil ikke på noe vis gi fra seg sine privilegier. Innenfor lommedemokratiet ville de fått samme privilegier og status som den analfabetiske vaskedama fra Eritrea, for dem en uhyrlig tanke. Så de som kaller seg venstresida i dag, har blitt like store hindre for endring som adelen var det under føydalismen. JMG skriver i essayet «The Suicide of the American Left»:

    «I’m not sure why so many people on the leftward end of American politics haven’t noticed that this is not the case today. One hypothesis that comes to mind is that by and large, the leftward end of the American political landscape is dominated by middle class and upper middle class white people from the comparatively prosperous coastal states. Many of them belong to the upper 20% by income of the American population, and the rest aren’t far below that threshold. The grand bargain of the Reagan years, by which the middle classes bought a guarantee of their wealth and privilege by letting their former allies in the working classes get thrown under the bus, has profited them hugely, and holding onto what they gained by that maneuver doubtless ranks high on their unstated list of motives—much higher, certainly, than pushing for a different future that might put their privileges in jeopardy.»

    http://thearchdruidreport.blogspot.no/2015/08/the-suicide-of-american-left.html

Legg inn en kommentar