Ikke tenk på en isbjørn. Problemet med begrepene høyre og venstre

Den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij sa en gang: «Prøv å gi deg sjøl følgende oppgave: Ikke å tenke på en isbjørn, og du vil oppdage at du vil tenke på det fordømte dyret hvert minutt.» Dette er et eksempel på hvordan tankene våre kan styres med ganske enkle grep. Vi tenker gjennom bilder og fortellinger, så den som kan styre disse fortellingene og bildene trenger ikke nødvendigvis å ha de beste argumentene. De politiske begrepene høyre og venstre er et slikt bilde. De har en sterk tendens til å hindre virkelig analyse og forståelse.

isbjørn

Opphavet

Som mange vil kjenne til kommer begrepsparet høyre og venstre fra den franske revolusjonen (1789–1799). De som satt til venstre i stenderforsamlinga var motstandere av kongehuset og tilhengere av en sekulær republikk. De som satt til høyre var konservative og støttet l’ancien régime, det gamle regimet. Men det er også noe annen symbolikk som ligger under. I mange kulturer er venstre «den gærne handa». Ord som left, sinistra, gauche har alle negative sidebetydninger, som dårlig, mangelfullt og til og med djevelsk. Derimot har right, Recht, destra mange positive konotasjoner, som riktig, rettferdig, rett, juridisk korrekt osv. Den mest brukte politiske metaforen har altså ladete undertoner, som i tendens bygger opp om det bestående.

Isbjørnen i rommet

Foran kommunevalget spekuleres det om høyresida eller venstresida vil vinne. Avisa Klassekampen kaller seg venstresidas avis, men det er svært uklart hva disse begrepene egentlig innebærer. Det som er virkeligheten i det politiske Norge er at det er konsensus om 98% av alle de viktigste sakene. Diskusjonen foregår ved å dramatisere og overdrive avstandene innenfor de 2%. For uten dette ville ikke politikerne ha noen eksistensberettigelse. I økonomi og lovgiving har de abdisert for EU gjennom EØS og i utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikken har de gitt tømmene til Pentagon. Da gjenstår det bare et realityshow innenfor deres høyre-venstre-univers.

I Klassekampens begrepsverden er Jens Stoltenberg en politiker for venstresida enda han gikk i spissen for å ødelegge Libya og burde ha vært stilt for en krigsforbryterdomstol. Avisa har på forside og lederplass proklamert at Jonas Gahr Støre trekker Arbeiderpartiet «mot venstre» enda han er en sosialliberaler fra overklassen som både støtter privatisering, NATO-aggresjon, EØS og TTIP. Da blir naturligvis ordet «venstre» helt verdiløst. Og når denne høyre-venstre-metaforen er etablert, kan man spørre velgerne: stemmer du til høyre eller til venstre? Franske arbeidere som føler seg forrådt av Sosialistpartiet og Kommunistpartiet stemmer Front National. Betyr det at de har gått til høyre?

stoltenberg libya nato

Venstresida?

Og dette blir isbjørnen i rommet. I motsetning til i Dostojevskijs eksempel blir vi her bedt om å tenke på den, og vi klarer ikke å fri oss fra det. Denne fiktive fortellinga om høyre og venstre skygger over langt viktigere spørsmål. Og hvilke spørsmål er så det? Jo, det handler om noe så grunnleggende som klasse, makt, imperialisme.

For en venstresosialliberaler er en arbeider som stemmer FRP et dårligere menneske enn en overklassepolitiker som bruker et liberalt språk, men bomber land og folk og støtter den globaliserte kapitalismen. Uansett hvilket parti en arbeider stemmer, uansett om hun eller han tror eller ikke tror – de er først og fremst arbeidere. Men det er svært viktig for eliten å få dem til å glemme det og tenke på andre ting. Og ikke minst må de lære seg at eliten er dem moralsk overlegne – alltid.

Metaforer vi lever etter

I artikkelen Fortellerkunstens rolle i krig tok jeg opp dette slik:

George P. Lakoff er en amerikansk forsker, en såkalt kognitiv lingvist. Han argumenterer for at fortellinger og metaforer er helt sentrale for måten vi tenker og handler på. En begrepsmessig metafor er ikke bare et språklig grep som brukes i kommunikasjon, den former også måten vi tenker på og det vi gjør. I boka Metaphors We Live By (1980) skriver han og Mark Johnson om hvodan hverdagsspråket er fullt av sånne metaforer som vi ofte ikke legger merke til.

Lakoff har også utviklet begerepet embodied mind, altså at hjernen er helt avhengig av hvordan resten av kroppen er og fungerer. Han argumenterer for at begrepene våre, selv de mest anayltiske av dem, er langt fra så krystallklare og kategoriske som vi liker å tenke at de er. Tvert om er de like sammensatte og uklare som resten av kroppen vår. «Vi er nevrale skapninger. Våre hjerner henter stoff  fra resten av kroppene våre, og slik de fungerer i verden bidrar til å strukturere de begrepene vi bruker til å tenke. Vi kan ikke tenke hva som helst – bare hva våre kroppslige hjerne tillater oss.»

Lakoff mener at dette får politisk betydning. Han sier at splittelsen mellom liberalere og konservative i USA ikke bare handler om politikk, men om hvilke metaforer de tenker etter. Begge parter tenker på forholdet mellom staten og innbyggerne i en foreldre-barn-metafor. Hos de konservative er det den strenge foreldren (faren) som oppdrar barna (innbyggerne) til å klare seg sjøl. Hos de liberale er det den omsorgsfulle foreldren som sørger for å holde de grunnleggende gode barna unna det som er vondt og vanskelig i verden.

Det ekstreme sentrum

Svært få mennesker liker å tenke på seg sjøl som ekstreme. Enhver er sentrum i sitt eget univers. Så når høyre-venstre-metafor har tatt makta over tenkninga, vil den bidra til at folk grupperer seg rundt det som oppfattes som det politiske sentrum. De fleste systempartier i Europa er derfor sentrum-høyre eller sentrum-venstre, og velgerne stemmer snart det ene og snart det andre. Men i realiteten er partiene så like at de godt kan oppfattes som ulike manifestasjoner av samme parti: Kartellpartiet.

At dette politiske sentrum så er de facto ekstremt i mange sammenhenger, forsvinner dermed ut av bevisstheten. De kan være ekstreme tilhengere av krig, masseovervåking, markedsliberalisering eller undergraving av demokratiske rettigheter. Det blir ikke lagt merke til, fordi alle tenker på isbjørnen.

Og dermed kan elitens maktsentrum begynne å definere enhver opposisjon mot deres normalitet som radikalisme eller ekstremisme, slik som i de rødgrønnes og blåblås Radikaliseringsprosjekt eller i den «sentrum-venstre»-regjeringa i Frankrikes masseovervåkingsprosjekt samt forbud mot «konspirasjonsteorier».

Siden eliten og mediene deres behersker det offentlige rom kan de dele ut karakterer etter denne modellen. Hvis du kritiserer den tvers gjennom reaksjonære islamismen, så er du «rasist» og «høyreekstremist». Hvis du kritiserer Israel er du «anti-semitt», særlig hvis du i tillegg er jøde. Og hvis du vil avskaffe en kapitalisme der 0,01% har nesten all makt, er du garantert «venstreekstremist».

Hvordan fri seg fra isbjørnen?

Politisk kamp vinnes ikke av argumenter aleine, slik George Lakoff har vist. Det står også kamper om fortellingene og metaforene. Ta spørsmålet om kommunismen.

Leserne kan vel antakelig ane at jeg har fått høre noen ganger at kommunismen er noe ekstremt og stygt noe, og forhåpentlig når steigan.no så vidt ut at noen av mine lesere også mener dette. Til dem vil jeg si at kommunisme for meg betyr menneskelighet, løsning av problemer og utvikling av samfunnet i fellesskap uten undertrykking og utbytting.

Dermed gir det ikke mening å plassere kommunismen på den vedtatte høyre-venstre-aksen.

Hvis jeg bruker det dialektiske språket til Marx og Hegel kan jeg si at hvis sosialismen er antitesen til kapitalismen, så er kommunismen syntesen. Sosialismen i sin egentlige form betyr sosialisering av produktivkreftene og ekspropriering av profittørene. Men det er bare halvgjort, som all historisk erfaring viser. Det er bare en negasjon av kapitalismen. Kommunismen i Marx’ versjon er langt fra et stengsel for individuell skaperkraft, men et prosjekt for å frigjøre menneskene fra arbeidsdelingas og privateiendommens tvangstrøye, slik at de kan bli frie individer i et samfunn av like frie individer.

Frihet på dette området kan bare bestå i at det sosialiserte menneske, sammenslutninga av produsenter, styrer det menneskelige samspillet med naturen på en rasjonell måte, under kollektiv kontroll, slik at de i stedet for å være styrt av blinde krefter, gjør dette med minst mulig bruk av energi og på en måte og under forhold som er passende og verdig for deres menneskelige natur.

Dette er ikke noe ytterliggående prosjekt eller noe prosjekt for en liten promille i ytterkanten av samfunnet. Kommunismen er opphevelsen av de utbyttingsforholda både av mennesker og natur som driver vår verden mot stupet. Den er i djupest forstand et grunnleggende humanistisk prosjekt. Den teknologiske utviklinga er tilstrekkelig moden for at kommunismen kan oppstå, og i det pågående sammenbruddet i den kapitalistiske verdensordningen vil det stå mellom kommunisme / fellesskapssamfunn på den ene sida og barbari på den andre.

resilience

Jeg regner meg som svært moderat: Jeg er tilhenger av en raskest mulig og fredeligst mulig avskaffelse av kapitalismen, og en innføring av et humanistisk fellesskapssamfunn der ingen utbytter andre mennesker.

Denne bloggen leses av folk fra de fleste partier, og nesten alle synes at jeg har noen fornuftige argumenter. I kritikken av den globaliserte kapitalismen og dens ensretting og undertrykking får jeg følge av mange av dem, i det minste et godt stykke på vei. Vi klarer likevel ikke å slutte å tenke på isbjørnen, fordi den er prenta inn i hjernene våre. Og som eksempelet sier hjelper det ikke å si til seg sjøl at man ikke skal gjøre det.

Løsninga er å skape nye fortellinger og metaforer rundt forhold som er viktigere for oss. I diktet «Arbeider til arbeider» skrev Rudolf Nilsen: «Nuvel – hvad så, om jeg er kommunist,/ du tranmælitt og han sosialist?/ For frender, frender er vi dog til sist.» I 0,01%-samfunnets epoke er grunnlaget for enhetsfronter enda videre enn som så.

Jeg har lansert min alternative fortelling i Kommunisme 5.0, men lerretet er stort, og det er fargestifter til alle. Jeg diskuterte denne artikkelen med evolusjonsbiologen Terje Bongard, som skrev boka Det biologiske mennesket.

Han sa, fritt etter hukommelsen: Pål, det du legger fram her svarer svært godt til siste kapittelet i boka mi som handler om hvordan samfunnet kan organiseres for å kompensere for menneskets manglende evne til å ta inn over seg de globale miljøproblemene. Samtalen mellom oss foregikk gjennom tre programmer i Verdibørsen i 2012. Du kan høre dem her.

 

——————

 

Hvis du liker denne bloggen og ønsker å hjelpe til med å spre den til flere, så går det an å gi en stor eller liten gave via PayPal.

 

 

  32 kommentarer til “Ikke tenk på en isbjørn. Problemet med begrepene høyre og venstre

  1. 16. juni 2015 klokka 17:21

    Dette var bra saker!

  2. Torgeir Salih Holgersen
    16. juni 2015 klokka 18:19

    Om vi skal kalle oss venstreorienterte eller ikke, blir jo et taktisk mer enn et prinsippielt spørsmål. Men venstre og høyre har jo ikke de negative eller positive konnotasjonene som i andre språk. Høyre og «riktig» er ikke det samme ordet på norsk.

    Som du nevner, handla høyre og venstre under om støtte til kongevelde eller republikk under den franske revolusjonen. Men essensen i høyre og venstre som stammer fra dette, er at høyre støtter hierarkier mens venstre står for egalitære prinsipper, både i synet på klassesamfunnet og i synet på likhet mellom folkegrupper (antirasisme) og land (internasjonalisme). Derfor er både kommunisme og anarkisme regna som venstreideologier, selv om de har ulikt syn på strategi.

    Dette sitter såpass dypt at det, tross selve ordenes direkte sidebetydning, har vært tabu i et land som Frankrike å kalle seg høyre. Selv borgerlige høyrepartier har kalt seg for venstre. Det samme ser vi jo i Danmark. Det er egentlig bare i Norge at vi har et normalt borgerlig parti som heter noe med høyre. Andre partier eller grupper som har høyre i navnet, er åpenlyse fascister. Derimot finner vi Venstrepartiet eller Venstreblokken mange steder i verden, og det er jo fordi folk i utgangspunktet har positive konnotasjoner til venstrebegrepet. I den grad det er i ferd med å svekkes, tror jeg det er en bedre strategi å forsvare begrepets opprinnelige positive innhold, enn å forsøke å distansere seg fra det.

    Problemet med at det finns et «venstre» som seiler under falskt flagg, tror jeg bedre kan møtes ved å påpeke mangelen på reelt venstreinnhold i politikken, enn ved å avvise og distansere seg fra venstrebegrepet, og dermed la det falske venstre få overta begrepet og dets positive konnotasjoner helt.

    • Olav
      17. juni 2015 klokka 23:27

      Om man domineres av en tankemodell hvor den ene siden hører til den «venstre siden av kroppen» og den andre til «den høyre siden av kroppen» så følger det uansett med en helt konkret assossiasjon her som knapt er til å komme forbi. Det er strengt tatt ikke bare snakk om en assossiasjon heller, men om en overgripende metafor som tenkningen har en sterk tendens til å foregå innenfor. Befinner en seg innenfor en slik tankemodell så bidrar det jo nettopp til å vanskeliggjøre «opphevelsen» fra tese og antitese til syntese. Følger man Lakoffs tanke om ’embodied mind’ – at hjernen er helt avhengig av hvordan resten av kroppen er og fungerer – så spiller ikke selve bruken av ordene her all verdens rolle. Høyre referer uansett for de aller fleste til enhver tid til den «riktige» hånden – metaforisk til «hånden som arbeider». Så kan en alltid diskutere hvor stor betydning dette underliggende bildet har. Men at det faktisk ligger under det politiske ordskiftet mer eller mindre til enhver tid kan det ikke være mye tvil om.

  3. Johnny
    16. juni 2015 klokka 19:00

    Hvordan kan man bekjempe «noen» som sitter med nesten all makt?
    De kontrollerer vår økonomi, matvareforsyningen, aviser, radio, tv og internett. Mange av dagens mektigste politikere er også kontrollert av denne eliten. En ting er jeg rimelig sikker på, disse mektige menn kommer ikke til å gi fra seg makten frivillig, og hva gjør vi da?

  4. Hans Jørgen Strøm
    16. juni 2015 klokka 22:51

    ordet eller begrepet NARRATIV kommer også inn i bildet her mener jeg
    dette er spennende lesning, jeg har begynt å tenke mye i denne retningen det siste året eller så.
    i lys av Ukraina affæren er dette viktig.

  5. Eivind Reitan
    16. juni 2015 klokka 23:16

    Sentrumsekstremisme er en god beskrivelse av de sittende koalisjoner.
    Tiden bør nå være inne,til å analysere hva disse konstellasjoner foretar seg,og hvilke krefter som gjør motstand.
    Historien fra Frankrikes 1700-tall,og de avviklede «realsosialistiske» staters skjebne,er ikke til stor hjelp i «en konkret analyse av den konkrete situasjon.»
    Det er små steg til dagens virkelighet.:I Sverige råder DØ-senest i dag fikk regjeringen sitt budsjett godkjent.En regjering med en velgeroppslutning på ca. 30%.Men med en medial oppslutning på ca 99%.Her finnes ingen tese-antitese.Og skulle det finnes noen syntese-er den representert ved SD.»Ytre høyre,» dog nest største parti blandt LO-organiserte.

    Norges variant er JA-Juni-avtalen,med løfter om å motta x-antall tusen kvoteflyktninger fra Syria.Her finnes ingen opposisjon overhodet.De som ikke deltar hele veien,gjør bare utflukter overfor den egne kjærne av velgere.Disse kjærner er ikke,hverken Høyre eller Venstre ,i noen reell definisjon.Ingen stiller med forslag til politisk/økonomiske tiltak som ville kunne avhjelpe ellendighetene i noe område der -migrantene hoper seg opp,eller i landene det -migreres fra.Det er realistiske forslag om handling som etterlyses,av den store del av velgermassene,som får betale-helt konkret-prisen -også helt konkret-for den grenseløse -migrasjon.

    Å knytte en «venstreside» til samarbeide med en hendøende sosialdemokratisk ledet del av dette ekstremistiske sentrum,er i beste fall kristen-moralsk protestantisme.Det ligger ikke noen frihetslengsel i dette.
    Å kalle den stigende motstand mot den økende migrasjonsstrøm «høyreekstremisme,» gir direkte hjelp til den dialektiske motstand mot kapitalsimen i dagens svinnende profitt-tider,mens «venstresiden» forsvarer migrasjonen og dens følger-og dermed profittsøkerne.
    Det moralistiske venstre har tapt det som er ,og vil komme,av politiske kamper fra de som betaler med sine forringede lønns-og arbeidsforhold.
    Det er ikke værre,enn at man leser Marx igjen.Og legger vekk avlede hensyn til «alle de det til enhver tid er mere synd på.»

    Internasjonalisme betyr jo mellom nasjoner-ikke uten nasjoner.Det er kapitalismen som ikke kjenner nasjoner.

    Steigan og andre må nok se seg om,i geografi og historie,dit folk forsøker å leve sine liv.

  6. Kjell
    17. juni 2015 klokka 06:46

    Jeg er helt enig i at høyre-venstre begrepene står for fall. Vi har i dag et parti-system som er et reality show der ulike grupper som det er liten forskjell på bytter om å sitte i de ulike maktposisjoner. Mange jeg kjenner har sluttet å stemme fordi denne likheten mellom de forskjellige partiene er så stor at det spiller nesten ingen rolle hva du stemmer på .Mange av de viktigste spørsmålene står ikke på dagsorden i det hele tatt. Arbeiderpartiet med typer som JGS og Jens i spissen er skremmende eksempler på forfallet,og hvor fraværet av folkelig engasjement og forankring blir bare sterkere og sterkere og nepotismen og elitetendensene bare blir stadig mer fremherskende.

  7. Harald Asheim
    17. juni 2015 klokka 10:46

    Dagens pirk: Det var vel Tolstoj som lanserte «å la være å tenke på isbjørner» ?
    Metaforerering brukes jo aktivt for å sette saker i bedre/verre lys enn det er grunnlag for. Det trasige er at media kjapt tar i bruk nye begreper der assosiasjon kan være viktigere enn innhold (f. eks: «asylbarn» høyres jo bedre ut enn: «asylfamilier»).
    Etter hvert vil vel også begreper bli knyttet til det som betegnes. Kommunisme blei knytta til Sovjetunionen; som nok hadde både positive og negative sider, men altså smuldret under egen vekt. Så «Kommunisme» vil være diskreditert lenge enda. Marx er ikkje uaktuell, men dagens multinasjonale konserner og organisasjoner (f. eks.:FIFA) har vel utviklet seg langt utover det Marx kunne forestille seg da dampmaskinen var høgteknologi. Så forvirringen er stor og det er vel bare IS som kan lokke med enkle forklaringer og faste normer?

    • Pål Steigan
      17. juni 2015 klokka 11:03

      Det er mulig du har rett om Tolstoj. Han var jo en forløper. Wikipedia refererte Dostojevskij, men det betyr jo ikke alt. Jeg fant det fordi jeg lette etter opphavet til George Lakoffs: «Don’t think of an Elephant».
      Metaforer brukes hele tida, siden det er sånn menneskehjernen fungerer. Det viktige er å bli seg dette bevisst og skape nye metaforer og fortellinger. Logikk, dokumentasjon og argumentasjon er viktig, men de vinner ikke uten vinnende metaforer.

      • tunglet
        17. juni 2015 klokka 19:24

        «Logikk, dokumentasjon og argumentasjon er viktig, men de vinner ikke uten vinnende metaforer.»

        Hva som har vist seg fungere veldig godt, er å bevisst bruke hva som kaller Poes lov.

        «Without a winking smiley or other blatant display of humor, it is impossible to create a parody of Fundamentalism that SOMEONE won’t mistake for the real thing.»

        In other words, No matter how bizzare, outrageous, or just plain idiotic a parody of a Fundamentalist may seem, there will always be someone who cannot tell that it is a parody, having seen similar REAL ideas from real religious/political Fundamentalists.

        Når motstanderen har fått totalitære trekk, er det slutt på korregerende feedback, da varslere om at man er på ville veier, blir straffet som motstandere. Resultatet er en dogmatisme, hvor det er tidvis umulig å skille mellom parodi og virkelig meninger.

        Å argumentere med logikk og dokumentasjon mot disse dogmatikerne fungerer ikke, hvis de har mediemakten og vi ingen, da å ta inn argumentasjonen vil gjøre at de blir utstøtt av sine egne. Hva som ser ut til å virke best er humor og ironi, når du seiler under eget flagg, og parodier a la poes lov, når man seiler under falsk flagg.

        De som i dag yter den mest effektive motstanden i mine øyne, er de som har blitt stemplet som nazister og stengt ute fra de respektables sfære siden 2vk, da disse stort sett aldri sensurerer argumenter. At grupperingen hadde mye med Nazisme å gjøre for 30 år siden, kan nok stemme, men etterhvert som stadig flere grupper har blitt stengt ute, er det ikke lenger sant.

        Dieudonne er ikke en nazist, uansett hvordan man vrir og vender på det, og det er fritt frem for franske eliter å kalle han for en dum apekatt offentlig, mens de straffer ham for å drive ap med jøder og holocaust. Nå er ikke riktigheten av holocaust Dieudonnes poeng, men heller det kvalmende faktum at etterkommere av slaver, tvinges til å måtte se på et holocaust av de som bedrev mye av slavehandelen, som en større tragedie og uhyrlighet, enn deres egne forfedres slaveri.

        https://www.youtube.com/watch?v=EKyIkfefVhA

        Det frie norske media kjørte den franske medialinjen om «quenelle» gesten som en omvendt nazi-hilsen, når Anelka som en slaveetterkommer, gjorde den etter et mål i Engelsk Premier League, i sympati med Dieudonnes kamp mot sensuristene i den franske eliten. Kvalmende å oppleve det også, siden norsk media påstår å sensurere for å beskytte de svake fra hat og rasisme, uten at de endret standpunkt, da journalistene ble opplyst om den korrekte sammenhengen.

  8. PerM
    17. juni 2015 klokka 12:42

    Jeg er i hvert fall enig med Pål i at begrepet «venstresida» blir ganske meningsløst hvis Ap inkluderes i begrepet. Ap er en støttespiller for USA-imperialismen og EU/EØS, uansett hva de gjør. Partiet har også leda an i angrepet på velferdsrettigheter, f.eks. pensjonsreformen. Hva som er venstre med dette kan ikke jeg skjønne. For meg er det derfor fullstendig ubegripelig at Klassekampen reservasjonsløst inkluderer Ap som del av venstresida, og at deler av Rødt gjør det samme.

    Det er også helt ubegripelig at KK og deler av Rødt snakker om DNA mot borgerlige. Akkurat som om AP er et sosialistisk parti. Partiet har vel ikke gjort noen sosialistiske tiltak på flere tiår. Fullstendig idiotisk begrepsbruk etter mitt syn.

    At AP defineres som alliert er etter mitt syn den viktigste forklaringa på at Rødt har havna i bakevja (som SV gjorde før oss). Vi trenger å frigjøre oss fra denne meningsløse begrepsbruken.

  9. tunglet
    18. juni 2015 klokka 12:35

    «Etter mitt syn er kommunismen det nest mest vellykkede jødisk chutzpah etter kristendommen, to ideologier hvor begge er designet slik at jøder som gruppe er opphøyet. I en sosialistisk eller kommunistisk avis kritiseres kun kristne kapitalister. Jødiske sådanne eller deres verktøy frimureriet vil aldri være tema, aldri unntak. »

    Hva jeg sliter mest med, når det kommer til slike som deg, er at du ikke ser ut til å forstå at hvis jødene var intelligente nok til å være skyldig i alt du beskriver, så ville det finnes mengder med disinformasjon for å beskytte sannheten. Nå ser ikke jøder eller frimurere ut til å bry seg om å sensurere denne informasjonen, og da bør du spørre deg om du delvis tror på disinformasjon?

    Hvorfor ikke beskylde jødene for hva de er skyldig i, som undertrykkelsen av palistinere og innføring av hat-lovgivning og begrensninger i ytringsfriheten i vesten? Jødene har selv satt presedens med kollektiv skyld hos tyskerne, så hvorfor skal jødene slippe unna sin rolle i slaveriet, da jøder var de størte slavehandlerne og slaveeierne av dem alle?

    Min størte innvending mot frimurerhaterne er imidlertid at dere aldri er opptatt av hva det er helt sikkert frimureriet jobbet med, og det er forbrødring mellom ulike kristne kirker. Ikke akkurat en dum tanke, etter at Europa hadde opplevd hauger med religionskriger. At de som mener deres kristendomsversjon er den eneste korrekte, syntes frimureri var djevelskap, burde være forståelig, men det blir veldig sjeldent nevnt, da det store flertallet kristne ikke er veldig opptatt av teologi. Skal disse retttroende kunne mobilisere mot frimurerne, må de fremstilles som slemme, og pietistiske falsifikasjoner for å redde folk fra fortapelsen, er ikke akkurat et ukjent fenomen i historien.

    Det er heller ikke riktig at jødene skapte kommunismen, selv om mange jøder ble kommunister. Marx var jøde av blod, men han vokste opp i et sekulært hjem, hvor familien var protestanter. Marx var heller ingen jødevenn, hvis jeg husker riktig, da det er mange år siden jeg leste hva han skrev.

    Nå er ikke jeg noen jødevenn selv akkurat, men etter å sett etter om geografien i Bibelen stemte med dagens Israel, og ikke funnet at avstandene stemmer, tror jeg jødene selv falt for en kristen eller muslimsk løgn, når de trodde at dagens Jerusalem var Bibelens Jerusalem. Etter hva jeg har sett av ikke-religiøs arkeologi, er det tvilsomt om de finner noe jødisk tempel under klippemoskeen om de skulle begynne å grave, men ved å la jødene få Israel, samt våpen til å undertrykke palestinerne, har de skaffet seg en milliard muslimer som naboer, som hater dem som pesten.

    • Olav
      18. juni 2015 klokka 17:35

      Det er strengt tatt ikke helt riktig at Marx ikke vokste opp i et jødisk hjem. Faren konverterte til kristendommen fordi det bare var slik han kunne oppnå borgerlige rettigheter og dermed mulighet til å fortsette virksomheten som advokat etter at prøysserne hadde drevet ut franskmennenene og tatt kontroll over byen Trier i 1815. Å konvertere var heller ikke noe han aksepterte uten videre. Venner forsøkte først å få myndighetene til å gjøre et unntak. Men etter et par år aksepterte han det og lot seg konvertere. Sønnen Karl skal ha blitt døpt evangelisk kristen først i 1824, altså da han var ca seks år gammel. Det virker ihvertfall uklart dermed hvor sekulært hjemmet var. Det ville ihvertfall være rart om ikke en rent kulturell jødisk innflytelse har preget Karl Marx. At faren først forsøkte å unngå å måtte konvertere kan også skyldes at både hans far og farfar hadde vært sjefsrabbinere i Trier, og at en bror overtok den samme stillingen.

    • 18. juni 2015 klokka 19:27

      «…så hvorfor skal jødene slippe unna sin rolle i slaveriet, da jøder var de størte slavehandlerne og slaveeierne av dem alle?»

      Disse jødene var kapitalister som arbeidet for egen profitt, og det var ikke det jødiske folk som utførte deres ugjerninger. Men det var den tyske nasjon som tjente Hitler, og de visste hva som skjedde. Hitlers første mål var å utrydde jødene, derfor hans begjær etter å erobre Øst-Europa og Russland, og det tyske folk gjorde dette mulig.

      Hatlovgivningen har jeg liten kjennskap til, så denne vil jeg ikke ha noen mening om. Men jeg ser at Ingvar Ambjørnsen mener skolen har sviktet sin rolle i å undervise om Holocaust. Dette er det viktigste tiltaket!

      Ellers en takk til en fin artikkel av Steigan!

      • Olav
        18. juni 2015 klokka 20:36

        Den «tyske nasjon som tjente Hitler» besto av spesifikke deler av den tyske befolkningen. Da Fullmaktsloven ble vedtatt i 1933 med mer enn totredjedels flertall så var det kun mulig fordi NSDAP gjennom lengre tid hadde terrorisert sine politiske motstandere ved hjelp av SA. Heller ikke det var nok til å få halvparten av setene i Riksdagen. For å komme over 50% måtte de både forby kommunistpartiet KPD og sikre seg stemmene fra nasjonalistpartiet DNVP og det katolske «Zentrum». Når disse partiene, spesielt de siste, lot seg overtale som de gjorde så må også det sees mot bakgrunn av intimideringen fra SA. Det er riktig nok å si at Hitler hadde stor oppslutning i den tyske befolkningen. Men det blir uansett feil å slå alle sammen under ett. Noe tilsvarende gjelder dessuten for de mest dominerende kreftene som støttet Hitler som for jødiske slavehandlere og andre utbyttere: Det dreide seg om kapitalister med et vedheng av folk som i større eller mindre grad hang nøt godt av utbyttingen. Der skiller jødene som gruppe seg neppe ut fra andre. Man får se konkret på i hvilken grad en gruppe nyter godt av personer som utbytter andre mennesker som befinner seg utenfor «inngruppen». Det kan jo ikke bare være slik at en gruppering som nyter godt av kapital som er tilegnet ved å utbytte andre mennesker kan fraskrive seg alt ansvar bare fordi det fellesskapet man er en del av ikke opererer med noe som ligner på moderne demokratiske valg. For å ta et norsk eksempel fra vår egen tid: Svært mange nordmenn har nydt godt av Røkkes plyndring av fiskeressurser utenfor våre farvann. Rent etisk følger det selvsagt et ansvar med. Tilsvarende gjelder vel sannsynligvis for sentrale personer i det jødiske miljøet som drev med slavehandel og ågerforretninger i førmoderne tid, eller for den saks skyld jødiske storkapitalister idag. Uten store mengder kapital fra nettopp disse miljøene ville det neppe i det hele tatt vært mulig å tilrane seg de landområdene nede i Palestina. Noen åpenbar Hitler finnes ikke der, men nettopp kapitalister som utplyndrer andre gjennom den virksomheten de selv bedriver og ved å legge til rette for at andre og mindre mektige medlemmer av den gruppen de tilhører kan undertrykke og utplyndre andre.

        Det stemmer forresten neppe heller at «den tyske nasjon» visste at «Hitlers første mål var å utrydde jødene». Man får skille mellom det helt åpenbare ønske om å gjennomføre en etnisk utrenskning av jødene, og selve massedrapene og i hvilken grad det siste var resultat av planmessige handlinger. Wikipedia har en en ganske informativ artikkel om striden mellom det såkalte intensjonelle og funksjonalistiske synet blant historikerne: https://en.wikipedia.org/wiki/Functionalism_versus_intentionalism

        • 19. juni 2015 klokka 07:13

          Det stemmer at Hitler gjorde hva han kunne for å tilsløre sitt hovedmål, utryddelsen av jødene, gjennom paroler for «lebensraum» etc. Men lekkasjene om hva som skjedde var så store at hvis ikke så mange valgte å lukke øynene, kunne det ikke skjedd.

          Ja, mange kapitalister gjorde store penger på Holocaust, og denne ugjerningen kunne ikke vært gjennomført uten nådeløse profitører. Man kan for så vidt også sammenligne Røkkes og andre kapitalisters utplyndring med Holocaust, med den forskjellen at her er det utilsiktet død og elendighet som følger i kjølvannet av Røkkes trålere. Og at deres grådighet også vil vende seg mot dem selv og deres barn. Som Eivind Berge skriver i sitt siste blogginnlegg:

          «I am seriously looking forward to collapse. Collapse is the only realistic way that the feminist regime in Oslo will be destroyed. The day when the scumbags in our legislature realize that not only do they not have a future, but that their children and grandchildren are dying of starvation in short order, will be a joyous day indeed. I don’t prep to save myself, because I know it will be futile, but I do keep enough victuals on hand to gloat with a full belly over the despair of our feminist rulers and their enforcers when collapse comes, at least in the initial weeks. And most importantly, I will be psychologically prepared and not shocked like most people when it becomes clear that everything they love is dying.»

          Dessverre fikk ikke ofrene etter Holocaust denne gleden.

      • tunglet
        19. juni 2015 klokka 17:42

        «Hatlovgivningen har jeg liten kjennskap til, så denne vil jeg ikke ha noen mening om.»

        “Sticks and stones may break my bones, but words shall never hurt me» er ikke noe jødedommen følger, og jeg har ikke lyst til å si mer enn det, da de som betviler hva jeg sier, bare kan google «sticks and stones judaism» uten gåseøyne.

        Når det gjelder Ambjørnsen, som vil ha mer holocaust opplæring i skolen, så virker det ikke lenger, da det er den obligatoriske opplæringen, samt sensuren og fengslingen av «benektere», som gjør det vanskelig å tro på at det er sannheten som læres bort, når de ser at jøder bruker holocaust som et skjold mot kritikk, når det kommer til Israels behandling av palestinerne.

        Vi lever ikke lenger i en tid hvor hvite bestemmer hva som er sant og usant, så at en inder, muslim, afrikaner eller etterkommer av slaver skal kjøpe krigsvinnernes historieversjon, når de har opplevd dem som undertrykkere og løgnere, er problematisk. Når de i tillegg ser revisjonister bli fengslet og sensurert, i steden for å bli møtt med argumentasjon, blir det nærmest umulig å få de til å tro.

        • 24. juni 2015 klokka 08:35

          Jeg holder fast på at Hitlers hovedmål var utryddelsen av jødene, hvis ikke framstår hans handlinger som komplett irrasjonelle. Hvorfor skulle han ellers gått på Russland, når nasjonalsosialismen gikk så det grein og han opplevde stor suksess på hjemmebane? Hitler visste at han gikk på en enorm risiko, og at han sannsynligvis ville legge det tyske riket i grus. Men han så dette som et akseptabelt offer for å få tak i Russlands millioner av jøder.

          Husk også at de palestinske klanlederne var i samtaler med nasistene for å utlevere jødene i Palestina. Disse klanlederne gjorde også hva de kunne for å gjøre livet så surt som mulig for for jødene, som ved å stadig snevre inn plassen til klagemuren. På slutten var det knapt to meter igjen. Og jødene i Palestina levde i den verste slum. Var det ikke for beskyttelsen fra det osmanske riket, som beskyttet jødene som et skriftens folk, ser jeg ikke bort fra at de ville blitt massakrert av disse klanene. Så grunnlaget for fredelig sameksistens mellom jøder og palestinere var ikke særlig bra.

          Dette er selvsagt ingen unnskyldning for Israels dårlige behandling av palestinerne i de okkuperte områdene. Det hele er også ytterst tragisk, da genetiske studier viser at jøder og palestinere er av de nærmest beslektede i hele Midtøsten. Selv om Hadrian kanskje massakrerte så mange som opp mot en million jøder, tyder dette på at mange av dagens palestinere har sine røtter hos fattige jødiske bønder som unnslapp massakrene. Etter pest og kriger vokser ofte store ungekull opp.

  10. Pål Steigan
    18. juni 2015 klokka 14:28

    Jeg har ikke grepet inn overfor dine tre innlegg, sjøl om jeg mener at de ikke har noe å gjøre her. På steigan.no praktiserer jeg en stor åpenhet og kritikk og motstridende synspunkter er velkomne. Men jeg ber om at du lar være å følge opp langs samme linje.

  11. OV
    19. juni 2015 klokka 02:43

    «Det som er virkeligheten i det politiske Norge er at det er konsensus om 98% av alle de viktigste sakene. Diskusjonen foregår ved å dramatisere og overdrive avstandene innenfor de 2%.»
    Veldig godt sagt. Hvorfor forstår ikke folk flest dette? Alvorlig talt, hvorfor gjør de ikke det?

  12. 27. september 2015 klokka 07:38

    «I teorien er kommunismen en god idé, men den har aldri fungert noe sted.»

    Denne begynner jeg å bli rimelig lei av. Det er tydeligvis nødvendig å gjenta dette med 3 dagers mellomrom: Kommunisme har aldri vært utprøvd noe sted fordi KOMMUNISME ER BARE MULIG I VERDENSMÅLESTOKK. «Kommunistiske stater» er vrøvlevås, sjøl om det gjerne vrøvlevåses av figurer med en grad i ‘statsvitenskap’.
    Vrøvlevås, contradiction in terms – sjølmotsigelse. Vi snakker om det klasseløse verdenssamfunn her. Det finnes ingen stater lenger.

    Imagine there’s no countries
    It isn’t hard to do
    Nothing to kill or die for
    And no religion too
    Imagine all the people
    Living life in peace…

    *

    Åssen kommer menneskeheten opp på dette nye nivået? Ved å banke høyresida, altså det internasjonale borgerskapet, dvs denne 1% det er blitt så populært å trekke fram i det siste. En ørliten gjeng festbremser.

    B-)

  13. 28. september 2015 klokka 17:40

    Ordparet høyre/venstre er ikke avlegs.

    Venstre = arbeid
    Høyre = kapital

    Altså hovedmotsigelsen på Jorda.

    At deler av høyre («APan och SVansen»* osv etc) KALLER SEG
    og BLIR KALT venstre forandrer jo ingenting i virkeligheten, i basis.
    Men det skaper tydeligvis forvirring i hodene våre, altså i
    overbygninga, dessverre.

    Fram for folkeopplysninga! B-)

    * Dikt av Johanna Schwarz

  14. jms
    3. oktober 2015 klokka 14:16

    Igjen en veldig god artikkel fra Steigan, som denne gangen også avslører ikke bare en dyktig journalist bak tastaturet, men også en forfatter med dypere psykologisk innsikt.

    Personlig må jeg innrømme en viss forbauselse over å se en selverklært kommunist beskrive meninger, koblinger og strukturer som stemmer så godt overens med hva jeg selv mener, hva jeg tenker og hvordan jeg kobler dette sammen.

    Når det gjelder kommunisme har jeg ingen problemer med den kommunismen Steigan beskriver som sin kommunisme. Jeg har heller ingen problemer med kommunismens grunntanke som åpenbart var å løfte det store flertall ut av undertrykkelse og fattigdom.

    Men noe må jo samtidig være feil med kommunismen, jeg mener siden den har vært utprøvd i rikt monn i flere land, ikke minst i Sovjetunionen og Kina, uten å bli noen økonomisk og sosial suksess.

    Jeg tror faktisk den ideologi Steigan formidler egentlig representerer noe nytt og fortjener en ny betegnelse, for det er helt riktig at den gamle betegnelsen kommunisme skaper en isbjørn i tankene.

  15. Lasse Ensdahl
    18. mars 2016 klokka 18:14

    Selv om han kanskje eier noen aksjer, er ikke Jonas Gahr Støre fra overklassen etter noe begrep, ei heller marxistisk. Han har stereotypsik øvre middelklasse-bakgrunn og fører en tilværelse typisk for dette sosiale segment.

    • Pål Steigan
      18. mars 2016 klokka 18:59

      Vel, han har en formue på 57 millioner. Det bringer ham opp i den økonomiske overklassen. Han har en inntekt på 1,6 millioner. Det bringer ham inn blant de 1% med høyest inntekt.

      • Lasse Ensdahl
        19. mars 2016 klokka 14:19

        Oi, betydelig mer en jeg mente å huske. Selv om nok mye bundet opp i privateiendom, og ikke brukes til å kontrollere produksjonsmidler, har du ditt på det rene.

        Personlig inntekt er for øvrig nokså intetsigende: De mest heldigstilte i lukrative middelklasseyrker tjener tilsvarende, og mange i overklassen (i marxistisk, ikke tradisjonell forstand) har konsekvent nullinntekt (og nullskatt!).

  16. 20. august 2016 klokka 19:38

    Dette var en bra analyse. Ved å stille seg utenfor og sette søkelyset på Høyre & Venstresiden får en et helt annet og et mer realistisk politisk virkelighetsbilde, enn dette å finne sin plass på en av sidene. Kan det er derfor den påståtte venstresiden ikke finner de mest vanlige torturredskapene som kapitalismen bruker i Norge i dag? Selvskyldgjøringsmaskina f.eks? Eller er det fordi f.eks sosionomer ikke forstår sin egen rolle?

  17. Svein
    18. desember 2016 klokka 22:06

    At steigan.no når såpass bredt at noen lesere betrakter kommunisme som styggedom kan jeg herved bekrefte 🙂 Men ord betyr ikke annet enn den mening man tillegger de. Steigan kommer med en definisjon av ‘kommunisme’ som de fleste kan slutte seg til. For min del legger jeg noe annet i begrepet kapitalisme enn hva (jeg tror) Steigan gjør. For meg handler det om mennesket rett til å være frie økonomiske vesener. Den økonomien som vi ser i dag, med en finansøkonomi som vokser ut av proporsjoner, fundert på et pengesystem der noen er forbeholdt å trykke nye nye penger, som stater og alle oss andre skal betale renter på, er ikke kapitalisme. Det er sinnrikt system for undertrykkelse og kontroll.

    Naturen er dynamisk og kaotisk, og mennesket likeså. Marxisme er en ide fra den tiden man trodde verden kunne organiseres etter en plan. Den tiden man trodde mekanistiske predikerbare lover styrte naturen. Naturvitenskapen er i dag kommet langt forbi denne barneaktige forståelsen. Ethvert forsøk på å ordne samfunnet etter en ideologi, eller sentralisert styring vil mislykkes, eller kreve undertrykkelse. Høyre-venstre kategoriene er utløpt på dato. En kan muligens si det handler om globalisme eller ikke, men dette er også misvisende. Det handler primært om underkastelse eller ikke.

  18. steve storm
    12. januar 2017 klokka 19:46

    Dette er de skandinaviske liberale eliten våte drøm ført til pen av Ida Auken, måtte den brenne et varmt sted. Ta en titt rundt i København og Oslo så ser man tydelig at prosjektet er igang. https://www.weforum.org/agenda/2016/11/shopping-i-can-t-really-remember-what-that-is/

Legg inn en kommentar