Støres sosial-liberale versjon av Arbeiderpartiet

«Den altoverskyggende politiske kampen i Norge for tiden handler om å redde folkestyret vårt fra den nedverdigende EØS-avtalen og den akutte trusselen fra handelsavtalene TTIP og Tisa. «

Dette skriver Johan Nygaard i et debattinnlegg i Klassekampen 5.6.2015. Han fortsetter:

Det mest skjellsettende politiske spørsmålet i Norge for tiden er således hvorvidt Jonas Gahr Støres sosial-liberale versjon av Arbeiderpartiet makter å undertrykke den raskt voksende motstanden mot EØS, TTIP og Tisa i fagbevegelsen. I denne sammenhengen er det er forsåvidt oppmuntrende for motstanden mot EØS, TTIP og Tisa at Støre og hans protege, Jonas Bals, med sine artikler og innlegg i Klassekampen bekreftet hvor lite EØS, TTIP og Tisa-tilhengerne rent saklig sett har å fare med. Men det er forstemmende å være vitne til hvordan redaktør Bjørgulv Braanen og politisk avdeling i Klassekampen velger å bli sittende på gjerdet i vår tids kamp for folkestyret.

Nygaard gir her en definisjon av Jonas Gahr Støres prosjekt i Arbeiderpartiet. Det er ikke et sosialdemokratisk, men sosialliberalt prosjekt. Arbeiderpartiet la i sin tid stor vekt på arbeiderklassens rolle i et klassekompromiss med kapitalen. Arbeiderklassen skulle få omfattende velferdsordninger og nasjonal styring av viktige ressurser mot å godta kapitalens makt. I sosialliberalismen spiller ikke arbeiderklassen noen rolle. Som Wikipedia skriver:

Sosialliberalisme som ideologi oppsto som en reaksjon mot de sosiale forskjellene i 1800-talletsEngland. I motsetning til den klassiske liberalismen ønsker sosialliberale å bruke reguleringer og omfordeling. Sosialliberalismen skiller seg fra sosialdemokratiet og sosialismen ved at den vektlegger liberalismen som mål for politikken, og ved at den er mer åpen for kapitalismen.

Dette er en presis beskrivelse av Støres prosjekt i Arbeiderpartiet. Eller som Johan Nygaard skriver:

Støres ideologiske prosjekt går ut på å få tenketankene Agenda og Progress til å hjelpe kommunikasjonsrådgiverne med å omformulere sosialdemokratiet til en sosial-liberalisme som kan legitimere både Jens Stoltenbergs målstyrte og markedsorienterte «modernisering av offentlig sektor», og EØS, TIP og Tisas frihandelsekstremisme på den stedsuavhengige finanskapitalismens premisser. Støres strategiske prosjekt går ut på å orientere Arbeiderpartiet mot sentrum.

Sosialliberalismen kan godt være radikal i ordbruken, og det brukes til å selge den inn som «venstreorientert». Men det er svært lett å se at dette er en «verdiradikalisme» som ikke har det minste med arbeiderklassen å gjøre. Eller for igjen å sitere Wikipedia:

Sosialliberalismen skiller seg fra konservative og liberalister ved at den ser staten som et verktøy for å skape frihet og muligheter for enkeltindividet, og ved at den har et radikalt preg,

Til slutt i innlegget gir Nygaard avisa Klassekampen og redaktør Bjørgulv Braanen en utfordring:

Redaktør Braanen og politisk avdeling i Klassekampen forsøker imidlertid å overbevise seg selv og oss andre om at Støre dreier Arbeiderpartiet mot venstre (sic), og velger å ikke skrive et ord om kampen mot EØS i fagbevegelsen. Forstår ikke Braanen alvoret i situasjonen? Så lenge redaktøren sitter på gjerdet i vår tids kamp for folkestyret, internasjonal solidaritet og økologisk samvittighet, er Klassekampens sjel i fare.

Det gjenstår å se om avis og redaktør tar opp hansken, for ikke å snakke om hvorvidt de vil fortsette å rødmale Jonas Gahr Støres omdanning av sosialdemokratiet til sosialliberalisme.