NY Times: – A Diplomatic Victory for Putin

0
Møtet mellom Kerry, Putin og Lavrov i Sochi

Møtet mellom USAs utenriksminister John Kerry, Russlands utenriksminister Sergeij Lavrov og president Vladimir Putin i Sochi 12. mai 2015 er knapt nevnt i norsk presse – og langt mindre analysert. Det virker nesten som om redaksjonene ikke tør å kommentere dette, siden de ikke vet hva de skal si. Så det tryggeste er nok å late som om møtet ikke har funnet sted. John Kerrys uttalelser etter møtet lar seg nemlig ikke forene med den rådende narrativen i norsk og vestlig presse. Kerry nevnte ikke Krim, han la vekt på Minsk-avtalen, han advarte alle parter mot å starte nye kamphandlinger, og det var åpenbart at Kerry ikke trodde at han møtte «Hitler». Kerry la tvert om vekt på behovet for å samarbeide med Russland på en rekke områder.

Så vidt jeg kan se er steigan.no det eneste massemedium i Norge som har brakt en fyldig omtale av dette møtet. (1)

The New York Times har derimot analysert møtet, og deres analyse er: A Diplomatic Victory, and Affirmation, for Putin.

For Russia, victory came three days after Victory Day, in the form of Secretary of State John Kerry’s visit this week to the Black Sea resort city of Sochi. It was widely interpreted here as a signal of surrender by the Americans — an olive branch from President Obama, and an acknowledgment that Russia and its leader are simply too important to ignore.

Since the seizure of Crimea more than a year ago, Mr. Obama has worked aggressively to isolate Russia and its renegade president, Vladimir V. Putin, portraying him as a lawless bully atop an economically failing, increasingly irrelevant petrostate.

Mr. Obama led the charge by the West to punish Mr. Putin for his intervention in Ukraine, booting Russia from the Group of 8 economic powers, imposing harsh sanctions on some of Mr. Putin’s closest confidants and delivering financial and military assistance to the new Ukrainian government.

In recent months, however, Russia has not only weathered those attacks and levied painful countersanctions on America’s European allies, but has also proved stubbornly important on the world stage.

USA fikk sine vestlige undersåtter til å krenke minnet til de millioner av russere som ofret alt for å knuse nazismen ved å utebli fra seiersdagen i Moskva. Også Erna Solberg fulgte lydig ordre fra sine egentlige sjefer, enda det var Den røde armé som frigjorde Finnmark. Og så: tre dager etter den skammelige boikotten, legger Kerry ned krans for de falne i Sochi. Det er nok ment, slik NYT skriver, som a gesture interpreted as an attempt to make some amends for skipping the Moscow events. Men det slår beina under hele boikotten, for hvis man kan minnes de falne sammen med Putin i Sochi, hvorfor kan man ikke gjøre det i Moskva? NYT skriver videre:

Some officials in Ukraine and in Europe said they believed the Obama administration’s outreach to Russia reflected a rising concern in Washington that the European Union would not be willing to renew the economic sanctions against Russia when they expire in July.

Men NYT refererer andre analytikere som mener at USA er mer opptatt av sine egne behov:

Mr. Kremenyuk and other analysts, however, said they believed the major motivation of the United States was to seek Russia’s assistance on other more pressing problems.

Gjennom statskuppet i Kiev, som ble styrt av Kerrys eget utenriksdepartement, og gjennom sanksjonene og alle straffetiltakene har USA tvunget Russland til å gå inn i en bred allianse med Kina. Tidligere administrasjoner i Washington har alltid prøvd å spille de to landa mot hverandre. Nå har man lykkes med å forene sine to viktigste rivaler. Dette er en så stor strategisk blunder at den også må være åpenbar for de mest kyniske maktpolitikerne i den amerikanske «djupstaten».

(1) Oppdatering:

Det opplyses at Stavanger Aftenblad har hatt en større kommentar til Sochi-møtet. Takker for info. Den ligger tydeligvis bak en betalingsmur og dukker ikke opp i vanlige nettsøk.

Forrige artikkelTolfa, un paese alla conquista del mondo
Neste artikkelPorosjenko hyller Hitlers partnere: – UPA et eksempel for patriotisme
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).