oss 100 kroner!
Det norske partisystemet framstår mer og mer som et kartell. Partiene var enige om bombinga av Libya, de er enige i NATOs aggresjon mot Russland og prinsippene for den norske oljeimperialismen. De er til og med enige om privatisering, de er bare litt uenige om tempoet og retorikken. Men gjennom rikelige offentlige overføringer er også de frivillige organisasjonene blitt til en slags ytre etat – det norske kartellpartiets avleggere.
Kartellpartiet
I artikkelen Det norske kartellpartiet forklarte jeg hvorfor det er rimelig å se på partisystemet mer og mer som et kartell. Jeg viste til boka Ruling the Void: The Hollowing of Western Democracy av Peter Mair (1951–2011):
”Partidemokratiets epoke er over. Sjøl om partiene fortesetter å eksistere, har de blitt så koplet vekk fra samfunnet som helhet og driver en form for konkurranse som er så til de grader uten betydning, at de ikke lenger er i stand til å opprettholde demokratiet i sin nåværende form.”
Boka er en fortsettelse av en vitenskapelig artikkel Mair publiserte i 1995 sammen med Richard S. Katz, med tittelen “The Emergence of a Cartel Party”, framveksten av et kartellparti.
Den blåblå regjeringa har ikke avkreftet, men tvert om bekreftet dette, for riktignok er retorikken forskjellig fra den de rødgrønne brukte, og riktignok gjør de noen få politiske grep som de rødgrønne ikke er enige i. Men når de for eksempel skal privatisere offentlige bedrifter, så går de bare videre på en vei som er staket ut av Arbeiderpartiet. Privatiseringa, den gradvise nedbygginga av velferdsstaten, tilpasninga til den globale liberialistiske økonomien og forræderiet mot allmenningen, ikke minst i fiskeriene, har vært og er en lagtempo med flere etapper, der Arbeiderpartiet og Høyre har tatt føringa i hver sine etapper, men der retninga hele tida har vært den samme. Ta for eksempel NSB:
I 1989 ble NSB delt i en såkalt kjørevei- og en trafikkdel med adskilt økonomi. Dette møtte stor motstand i jernbanens fagorganisasjoner og prosessen tok tid. Grunnen til at Ap-regjeringa ville dele NSB i to på denne måten, på tross av motstand fra sitt eget grunnplan var at departementet og Stortinget av hensyn til et kommende EU-krav om å legge til rette for økt konkurranse på kjøreveien.
Dette direktivet kom i 1991. I direktivet kreves det at alle jernbaneselskaper skal kunne drifte jernbane på skinnene til alle medlemsland, både når det gjelder person- og godstransport. Eller som Finn Lied, tidligere industriminister for AP, sa: – Jens Stoltenberg er en markedsentusiast. Det er trist å se at Arbeiderpartiet ødelegger offentlig sektor med sin fascinasjon for primitiv markedsøkonomi.
Godhetsregimet og de frivillige organisasjonen
Professor Terje Tvedt lanserte for noen år siden begrepet godhetsregimet. Han tenkte da på den norske utenrikspolitikken, som begrunnes med en nærmest misjonsmessig godhet, men som åpenbart tjener imperialistiske interesser. I et foredrag som ble publisert i Dagbladet 3.05.2011 skrev han:
Hadde noen for ti år siden i fullt alvor påstått at en rødgrønn regjering ville sende norske soldater for å krige i et fjelland i Asia og sende norske fly for å bombe et land i Afrika, ville de ikke ha blitt trodd. Våren 2011 hadde denne overraskende politikken full oppslutning fra alle partiene på Stortinget og så å si ingen kritiske stemmer kunne høres fra det store sørpolitiske miljøet.
Det vil ta tid før konsekvensene blir tydelige. Men Norge er plutselig blitt en militær aktør på to fjerne kontinenter. Norge står i første rekke i en krig for vestlige verdier, mens utenrikspolitikken hviler på ideen om at Norge oppfattes som «interesseløst» og som et fredsland.
Han viser hvordan folk man ikke vanligvis forbinder med krig og bombing fullstendig har internalisert ideen om den gode bombing, slik som KRFs Dagrun Eriksen som i debatten om Libya i Stortinget sa:
Den arabiske verden trenger nå en reformasjon der man ikke bare skifter ut tyranni med folkestyre, men der man også skifter ut vilkårlig maktmisbruk med respekt for menneskerettigheter, skifter ut kvinneundertrykkelse med likeverd og likestilling, skifter ut fordommer med utdanning, skifter ut korrupsjon med en rettsstat.
Norge gikk altså til krig for kvinnefrigjøring, likeverd og likestilling! Og dette var de skjønt enige i alle sammen. Og nå som Libya er et helvete av borgerkrig og våre allierte fra krigen mot Gaddafi har etablert sin libyske avdeling av Den islamske staten, angrer de fortsatt ingenting. Og mediene lar dem respektfullt være i fred. Kartellet verner om seg sjøl og er immunt mot enhver kritikk.
NGOene – de «frivillige» organisasjonene
Norge har en lang tradisjon med frivillige organisasjoner, og folkebevegelsene har spilt svært viktige roller i norsk historie. Det vi imidlertid har sett de siste par tiårene er at mange av dem blir mer og mer integrert i staten og i den globale kapitalismen. De «kommer på statsbudsjettet» og de får seg «sponsorer i næringslivet», og plutselig er de ikke lenger noen reelle alternativer – de er blitt kooptert.
Sommeren 2014 gjorde journalister fra VG og E24 en jobb med å analysere de norske bistandsorganisasjonene. I en serie artikler viste de hvordan disse organisasjonene er blitt store, både i antall ansatte og i form av den kapitalen de forvalter.
Av de 3,7 milliardene som Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og CARE Norge hadde ved utgangen av 2012, var rundt en milliard kroner kontanter. Resten – 2,7 milliarder – var plassert i aksjefond og forskjellige rentepapirer.
Disse seks organisasjonene har i alt 800 ansatte, som er omtrent 20% av hva departementene har. De er altså ikke lenger frivillige organisasjoner i ordets egentlige betydning. De er profesjonelle byråkratier, som forvalter en del av statens inntekter, og som kan gjøre det så lenge de har statens gunst.
Det svært tette samarbeidet mellom staten, frivillige organisasjoner og forskningsinstitutter beskrives som “Den norske modellen”. I 2003 er flere tusen ansatte i statsforvaltningen, i rundt 150 frivillige organisasjoner, på forskningsinstitutter og universiteter knyttet opp til norsk politikk i Afrika, Asia og Latin-Amerika.
– Hvert år forvalter dette systemet rundt 15 milliarder kroner. I 2003 vil norske frivillige organisasjoner motta om lag tre milliarder kroner fra Utenriksdepartementet til sitt arbeid. De driver bistand og nødhjelp i over 100 land og er involvert i nærmere 10 000 prosjekter, sier Tvedt.
Forskning.no skriver:
Terje Tvedt viser at et lite antall personer sirkulerer mellom ledende posisjoner i stat og organisasjonsliv, samtidig som de samme personene, ofte uten åpenhet og parlamentarisk kontroll, fordeler systemets ressurser seg imellom.
Disse organisasjonene jobber internasjonalt, og blir en del av «freds-Norges» diplomati og utenrikspolitikk. I noen tilfeller tar det helt av, slik som i Sør-Sudan, der Norge av en eller annen grunn bestemte seg for å skape en ny stat i samarbeid med USA. Norge har brukt 13 milliarder bistandskroner på dette prosjektet, og forfatteren Bibiana Dahle Piene beskriver dette i boka Norge i Sudan – På bunnen av sola, som et reint Klondyke for NGOene. De gikk så langt at at myndighetene ikke selv tok seg bryet med å bygge egne systemer og institusjoner. Pengene – og arbeiderne – kom alltid utenfra. Som regel fra Norge.
Staten og kapitalen styrer miljøbevegelsen
IMakt- og demokratiutredningen: «Miljøvern uten grenser?» kom i 2003. Her slår tre forskerene Øystein Bortne, Per Selle og Kristin Strømsnes fast at Miljøverndepartementet (MD) i stadig større grad bruker miljøorganisasjonene for å nå egne politiske mål, samtidig som medlemmene flykter.
Det sju organisasjonene som utgjør kjernen i den norske miljøbevegelsen; Naturvernforbundet, Natur og Ungdom. WWF, Framtiden i Våre Hender, Bellona, Greenpeace og Miljøvernforbundet har nå rundt 47.000 medlemmer. I 1991 hadde fire av disse organisasjonene – Naturvernforbundet, Framtiden i Våre Hender, Natur og Ungdom og Bellona – hele 70.000 medlemmer.
«Gjennom sine bevilgninger til organisasjonens arbeid, får MD stadig større makt til å definere hva som regnes som miljøvern. Dette ligger langt fra den klassiske forestillingen om en selvstyrt og frivillig sektor,» sier Øystein Bortne til Nationen.
Bellona gikk i spissen for å søke et samarbeid med de samme kapitalkreftene som miljøbevegelsen hadde kritisert i årevis. Siden har de andre fulgt etter. I en artikkel i 2006 skriver Bergens Tidende:
Norske selskaper og rikinger blar opp millioner til miljøorganisasjonene. Sponsingen og de såkalte partnerskapene utgjør ryggraden i økonomien til flere av organisasjonene.
Blant støttespillerne er oljeselskaper, kraftutbyggere, oppdrettsselskaper og skipsredere – altså virksomheter som miljøbevegelsen i mange saker er på direkte kollisjonskurs med.
Det er lenge siden vi har opplevd en krass systemkritikk fra noen av miljøorganisasjonene. Men når det er staten og næringslivet som betaler brorparten av det de trenger til lønninger og drift, er det kanskje ikke så overraskende. NRK: Miljøorganisasjoner tar imot store sponsormidler fra oljeindustri og lakseoppdrettere.
Statsfinansiert ideologiproduksjon
De «frivillige» organisasjonene ansetter mange dyktige og skriveføre medarbeidere, og de fungerer som effektive ideologiproduksjoner for det systemet de er en del av. Slike arbeider har også større virkning fordi de kommer fra en formelt uavhengig kilde, og ikke fra et departement. Et sånt miljø er HL-senteret, eller Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. De har over 31 millioner i statlige tilskudd. Og det er påfallende i hvor stor grad de har evnet å være blinde og døve for fascismens og nazismens framvekst i Ukraina. Ikke en gang offentlige parader av holocaust-tilhengere eller nazi-organiserte massemord har fått staben i Villa Grande til å nærme seg tastaturet.
Livssynsorganisasjonene er også direkte avhengige av statsstøtte og har bygd seg betydelige staber på det grunnlaget. En organisasjon som Humanetisk forbund har for eksempel hele 80 ansatte, hvorav halvparten på hovedkontoret. Forbundet hadde i 2013 105,6 millioner i totale inntekter. Det blir mange kronikker og avisinnlegg av sånt.
Oljesmurt system
Når staten kan være så rundhåndet med støtte til partier, «frivillige» organisasjoner og statsbyggingsprosjekter så kommer det naturligvis av de enorme inntektene fra oljevirksomheten på norsk sokkel. Det norske systemet er ikke bare en vanlig form for Kartellparti med vedheng, men har fått sin helt spesielle form på grunn av en svært rikelig tilgang på oljeinntekter. PÅ denne måten har staten og kapitalen i fellesskap kooptert nesten alt det de kaller sivilsamfunnet. Derfor finnes det nesten heller ingen opposisjon, verken til rovdriften i oljesektoren, til alliansen med internasjonal finanskapital eller til Norges rolle som en av verdens mest krigslystne stater.
Les også:
