Om fortellerkunstens rolle i krig

I 1990 var det ei ung jente som ga et tåredryppende vitnesbyrd om hvordan irakiske soldater hadde tatt seg inn på en fødeavdeling i Kuwait, hadde ødelagt kuvøsene og latt nyfødte, premature barn dø. Hun kalte seg Nayira. Vitnemålet gjorde et enormt inntrykk og det spilte en stor følelsemessig rolle i den første Gulkrigen mot Irak. Problemet var at hele saka var en bløff. Nayira var datter av Kuwaits ambassadør til USA. Hennes vitnemål ble lagd av et PR-firma, og det hun fortalte hadde ingenting med virkeligheten å gjøre. Kilde: Wikipedia.

Theodor Kittelsen, Soria Moria slott, 1900

Det forgjettede land: Theodor Kittelsen, Soria Moria slott, 1900

Denne historia har alt. Ung, gråtende jente, premature spedbarn, barbariske soldater. Som Frank Zappa ville ha sagt: It is carefully designed to suck the twelve year old listeners into our camp.

Det var PR-byrået Hill & Knowlton, verdens eldste PR-byrå, som sto for manus, regi, styling og trening av jenta før vitnemålet. Vitnemålet var sånn at kristne pasifister skulle reagere med å støtte krigen mot Irak. (Hill & Knowlton jobbet for tobakksindustrien for å undergrave forskning som viste skadevirkning med tobakksrøyking og for oljeselskapene i dag for å undergrave kritikk av skadelige virkninger ved fracking.)

Et langt mer berømt tilfelle er naturligvis USAs utenriksminister Colin Powells presentasjon i FNs sikkerhetsråd, der han la fram falske «bevis» for at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. Det var også svindel fra ende til annen, men ble formidlet av alle de store mediene som om det var det hellige evangelium.

Dette handler om fortellerkunstens rolle i krig. Hvorfor er slike fortellinger viktige? Jo, fordi hjernene våre trenger fortellinger for å få verden til å henge sammen. Fakta og resonnementer er viktige, men ikke tilstrekkelige. De må henge på fortellinger for å fungere. Faktisk er det sånn at hjernene våre forkaster fakta og argumenter som ikke er i samsvar med den fortellinga vi tror på.

Historien om Sybaris

I oldtida fantes det to greske bystater i Sør-Italia, helt nede under foten av støvelen. Den ene het Kroton og den andre het Sybaris. De var rivaler. De ble begge grunnlagt ca. 700 før vår tidsregning. Sybaris var en rik by på grunn av sitt fruktbare landbruk og en omfattende handel i Middelhavet, og i Hellas ble den berømt og beryktet som en by for overdreven luksus og nytelse. Ordet sybaritt, som fortsatt finnes i språket, ble ensbetydende med en hedonist, en person som velter seg i overdreven luksus. I 510 ble byen overfalt og plyndret av tropper fra Kroton. Sannsynligvis brukte Kroton myten om Sybaris til å rettferdiggjøre angrepet. Begrepet har overlevd som en negativ fortelling om taperne.

Men det finnes en annen fortelling om Sybaris, og den sier at folk der levde et godt liv og var lite krigerske. Det som ga størst prestisje i byen var å lage en virkelig god matrett og byens rikfolk rivaliserte om å skaffe seg de beste kokkene. Denne fortellinga har ikke overlevd på samme måte, og det viser hvor sterk en negativ fortelling kan være.

Napoleon var ikke liten

De fleste i vår kulturkrets og i min generasjon har en rekke negative bilder i hodet når de tenker på Napoleon Bonaparte. Blant annet har vi den forestillinga at han var en liten mann. Men det var han ikke. I forhold til sine samtidige skal han ha vært normalt høy, men når vi tror at han var en liten pusling, er det fordi britisk propaganda for vel 200 år siden sa at han var det. Dette var en del av fortellinga som det britiske imperiet brukte i kampen mot erkefienden. Og igjen har den vist seg uhyre levedyktig.

Hjernen er sånn

Det finnes utallige liknende fortellinger som har hatt lite eller ingenting med virkeligheten å gjøre, men som likevel har blitt hengende, fordi de har brent seg fast i den kollektive hukommelsen. Man kan naturligvis (og med rette) si at det er sånn fordi seierherrene skriver historien. Men det finnes også en annen grunn. Det er nemlig slik at hjernene våre trenger fortellinger for å få en kompleks og vanskelig verden til å henge sammen.

Fra de tidligste tider har mennesker sittet rundt leirbålene og fortalt hverandre fortellinger. De har ofte handlet om familiens, stammens, klanens, folkets opphav. Det har vært fortellinger om heltegjerninger og skurker, om gullaldre og motgang, og alt mulig annet. Men fortellingene har ikke bare vært tidtrøyte og underholdning. De har bidratt til å holde folk sammen, til å motivere dem og til å styrke moralen, ikke minst i vanskelige tider.

George P. Lakoff er en amerikansk forsker, en såkalt kognitiv lingvist. Han argumenterer for at fortellinger og metaforer er helt sentrale for måten vi tenker og handler på. En begrepsmessig metafor er ikke bare et språklig grep som brukes i kommunikasjon, den former også måten vi tenker på og det vi gjør. I boka Metaphors We Live By (1980) skriver han og Mark Johnson om hvordan hverdagsspråket er fullt av sånne metaforer som vi ofte ikke legger merke til.

Lakoff har også utviklet begerepet embodied mind, altså at hjernen er helt avhengig av hvordan resten av kroppen er og fungerer. Han argumenterer for at begrepene våre, selv de mest anayltiske av dem, er langt fra så krystallklare og kategoriske som vi liker å tenke at de er. Tvert om er de like sammensatte og uklare som resten av kroppen vår. «Vi er nevrale skapninger. Våre hjerner henter stoff  fra resten av kroppene våre, og slik de fungerer i verden bidrar til å strukturere de begrepene vi bruker til å tenke. Vi kan ikke tenke hva som helst – bare hva våre kroppslige hjerner tillater oss.»

Lakoff mener at dette får politisk betydning. Han sier at splittelsen mellom liberalere og konservative i USA ikke bare handler om politikk, men om hvilke metaforer de tenker etter. Begge parter tenker på forholdet mellom staten og innbyggerne i en foreldre-barn-metafor. Hos de konservative er det den strenge foreldren (faren) som oppdrar barna (innbyggerne) til å klare seg sjøl. Hos de liberale er det den omsorgsfulle foreldren som sørger for å holde de grunnleggende gode barna unna det som er vondt og vanskelig i verden.

USA har en del sterke fortellinger som er med på å konstituere amerikanernes identitet og deres sjøloppfatning. Bare tenk på hvor sterkt ordet freedom – frihet er i all amerikansk retorikk. Eller alle fortellingene om «rags to riches», altså forestillinga om at USA er landet der skopussergutten kan bli milliardær. Dette er jo egentlig bare en variant av Askepott-fortellingene som er svært gamle og som finnes i mange varianter i mange kulturer. I virkelighetens USA er den sosiale mobiliteten faktisk mye mindre enn den er for eksempel i Norge. Men det spiller ingen rolle så lenge de fleste amerikanere, og ikke så få nordmenn tror at det er omvendt.

Drømmemaskinenes rolle

I dette perspektivet er ikke Hollywood bare en underholdningsindustri, men en kollektiv drømmemaskin som er med på å opprettholde en sjøloppfatning og en historiefortelling som i virkelighetens verden der gått ut på dato, men som bidrar til å holde samfunnet sammen og troen på framtida oppe.

Da Berlin-muren falt viste det seg at millioner av mennesker «bak jernteppet» hadde trodd på disse fortellingene og ville få en del av den amerikanske drømmen som de hadde fått et fristende glimt av gjennom filmene. Denne lengten etter det forgjettede land er sentral i for eksempel filmen L’America (1994) av Gianni Amelio. Den handler om albanere følger denne drømmen, men slett ikke havner i noe forgjettet land.

Jeg husker jeg møtte motstykket til denne forestillinga i det den gang sosialistiske (og autoritære) Albania. I forbifarten kom jeg til å si at det var vanlig for arbeidere i Norge å eie en bil. Da ble jeg avbrutt av en partikommisær som sa at jeg løy, at det ikke kunne være sånn, fordi arbeidere i vest var undertrykt og utbytta. Jeg prøvde å forklare at de to tingene ikke nødvendigvis sto i motsetning til hverandre. Men han ville ikke tro meg. Han hadde kjøpt myndighetenes fortelling om Vesten. Men under overflaten, utenfor partipropagandaens rekkevidde, levde negasjonen av negasjonen. Der fantes forestillinga om at ikke bare var Vesten bra, men alt i Vesten var minst like bra som på de mest glorifiserte hollywoodfilmer.

Om Putins ondskap

Det hadde ikke gått mange timene etter at Malaysia Airlines MH17 ble skutt ned før de store massemediene hadde slått fast hvem som var skyldig:

mh17 presse putins missil

Det fantes ingen beviser for at det var Russland som skjøt ned flyet, og i dag sier ikke en gang Barack Obama at det var Russland eller russisktalende opprøre som skjøt ned flyet. Legg merke til hva han sa om dette under G20-møtet i Australia:

Vi leder verden i å håndtere ebola i Vest-Afrika og i å gå imot Russlands aggresjon mot Ukraina – som er en trussel mot verden, slik vi så i den frastøtende nedskytinga av MH17, en tragedie som tok så mange uskyldige liv, og blant dem deres egne landsmenn.

Obama sier ikke her eksplisitt at Russland skjøt ned flyet, antakelig fordi han vet at det ikke er sant. Men han stoler på at hans publikum allerede har den fortellinga brent inn på sine mentale harddisker, slik at det holder for ham å antyde det.

Dette viser hvor viktig kampen om fortellinga er, selv i moderne krig. Kriger avgjøres av våpen og styrkeforhold, javel, men uten fortellinger kan de likevel ikke fungere. Derfor er kampen om fortellinga også en kamp om førsteinntrykket, om hvilken fortelling som skal feste seg. Man får ikke mange sjanser til å gjøre et godt førsteinntrykk. Er det først gjort, spiller det ikke så mye rolle om faktiske undersøkelser et år seinere skulle vise noe annet.

Demokrater som ikke ser fascister

Hele den ukrainske Maidan-revolusjonen var en slik Hollywood-fortelling. I henhold til denne fortellinga dreide det seg om frihetselskende unge mennesker som gikk til opprør mot oligarker og korrupsjon mot en umenneskelig diktator. At opprøret faktisk var finansiert av noen av de rikeste oligarkene og CIA, og at oligarkene og korrupsjonen står vel så sterkt etter opprøret som før, spiller knapt noen rolle for den som har kjøpt fortellinga om EuroMaidan. Jeg diskuterer med folk, som regner seg som demokrater, og til og med som sosialister – og som sikkert er det også, men som ikke vil se fascistenes sterke posisjon i Ukraina, sjøl når de marsjerer under SS-runer og hyller folkemordere som Stepan Bandera.

Kampen om fortellingene

I denne bloggen prøver jeg hele tida å gå bak makthavernes fortellinger og undergrave dem. Jeg gjør det dels fordi fortellingene er løgnaktige, men også fordi de er farlige. Slike fortellinger kan få folk til å drepe hverandre. Fortellinga om «Gaddafi som ville drepe sitt folk» fikk kristne pasifister til å forlange bombing av Libya. Fortellinga var en løgn, noe som er påvist gang på gang, men det hjelper ikke så mye så lenge folk tror på den.

Min jobb er å gjøre så godt jeg kan for å punktere imperiets fortellinger, men også etter hvert å bygge opp alternative fortellinger. For den politisk kampen vinnes ikke gjennom å ha de beste argumentene, du må også ha de beste fortellingene.

 

——————

 

Hvis du liker denne bloggen og ønsker å hjelpe til med å spre den til flere, så går det an å gi en stor eller liten gave via PayPal.

 

  31 kommentarer til “Om fortellerkunstens rolle i krig

  1. Harald Bjørn Johnsen
    19. november 2014 klokka 10:01

    Bra Steigan

  2. John I Henriksen
    19. november 2014 klokka 11:56

    God fremstilling.

  3. 19. november 2014 klokka 12:25

    Enda en gang: Takk 🙂
    Det du tar opp her er så helt utrolig viktig, og jeg skulle ønske det fantes en måte å få folk til å forstå det, forstå hvordan de blir påvirket i ønsket politisk og maktmessig retning. Kanskje folk også burde få tilgang til kunnskap om kognitiv dissonans, siden de stritter så hardt imot ny viten/fakta? Menneskers følelser har vel blitt utnyttet til alle tider, men etter at vi fikk film, radio og etter hvert TV, har mange blitt slukt i illusjonenes verden, fjernt fra all hard virkelighet. Gode drømmer er jo å ønske framfor mareritt. Og så har vi jo selvsagt «politisk korrekthet». Hvem ønsker vel frivillig å være politisk ukorrekt i forhold til sin sosiale omgangskrets og arbeidsmiljø? Heldigvis finnes det noen.
    I 1992 skrev Michael Minnicino en artikkel i FIDELIO Magazine, «The Frankfurt School and ‘Political Correctness'», nå gjengitt på sidene til Schiller Institute, en artikkel jeg leste i sommer. Politisk korrekthet er som sagt viktig 😉
    Schiller Institute: – The Frankfurt School and ‘Political Correctness’

  4. 19. november 2014 klokka 12:43

    Et tillegg til min første kommentar:

    I den nevnte artikkelen finnes også dette utsagnet fra Erich Fromm:
    «The vision of the consumer paradise…. In this vision, technique assumes the characteristics of the Great Mother, a technical instead of a natural one, who nurses her children and pacifies them with a never-ceasing lullaby (in the form of radio and television). In the process, man becomes emotionally an infant, feeling secure in the hope that mother’s breasts will always supply abundant milk, and that decisions need no longer be made by the individual.»

    Noe som leder mine tanker hen til svunne tider og gudinnen Isis. Det er kanskje ikke så mye nytt under solen når det gjelder menneskers vesen?

  5. 19. november 2014 klokka 12:45

    Linken til bildet virket i mitt html-program, men ikke på bloggen. Her er linken til ISIS:
    ISIS

  6. Sverre Munthe
    19. november 2014 klokka 15:32

    Du har selvfølgelig rett i det aller, aller meste, men du glemmer å ta med den ytterste venstresidens fullstendige overbevisning om at Russland var uskyldsren og bare forsvarte Øst-Ukraina som fridro seg fra den store stygge ulven i vest. Det var mange som ikke var videre begeistret for mine kommentarer om at Russland drev med propaganda og forfalskninger av dokumentasjon som ble kagt frem. Dette ble jo bekreftet i Aftenposten forleden med deres artikkel om forfalskningen av bilder som skulle bevise at Ukraina hadde de beste (de eneste?) mulighetene til å skyte ned MH17. Putin og Russland er vel så ille som det de nye lederne i Ukraina er, og om de ikke flyr rundt i naziuniformer er de så nasjonalistiske der borte at jeg faktisk ser på dem som en større fare enn det Sovjetunionen noengang var.

    • Pål Steigan
      19. november 2014 klokka 15:41

      Hei Sverre. Takk for innspill. Men du er uryddig. Du skriver: «du glemmer å ta med den ytterste venstresidens fullstendige overbevisning om at Russland var uskyldsren og bare forsvarte Øst-Ukraina som fridro seg fra den store stygge ulven i vest.» Den ytterste venstresiden, hvem er det? Venstresida i Norge har stort sett vært apatisk og usynlig overfor fascistkuppet i Kiev, myrderiene i Odessa osv., så det holder ikke. Hvis du mener meg, så si det, og kom med sitater. Det standpunktet du refererer «om at Russland var uskyldsren og bare forsvarte Øst-Ukraina som fridro seg fra den store stygge ulven i vest» har jeg aldri stått for, og jeg kjenner heller ingen som gjør det. Det er lett å vinne en diskusjon hvis man konstruerer en motstander som ikke finnes i virkeligheten, for så å dytte ham over ende.

  7. 20. november 2014 klokka 04:04

    Velskrevet å till di grader analytisk og avslørende av automatiske tankers tilblivelse. Jeg deler den å kaster den for svina..

  8. Olav
    20. november 2014 klokka 12:40

    Lakoff har også utviklet begerepet embodied mind, altså at hjernen er helt avhengig av hvordan resten av kroppen er og fungerer. Han argumenterer for at begrepene våre, selv de mest anayltiske av dem, er langt fra så krystallklare og kategoriske som vi liker å tenke at de er. Tvert om er de like sammensatte og uklare som resten av kroppen vår. «Vi er nevrale skapninger. Våre hjerner henter stoff fra resten av kroppene våre, og slik de fungerer i verden bidrar til å strukturere de begrepene vi bruker til å tenke. Vi kan ikke tenke hva som helst – bare hva våre kroppslige hjerne tillater oss.» Lakoff mener at dette får politisk betydning. Han sier at splittelsen mellom liberalere og konservative i USA ikke bare handler om politikk, men om hvilke metaforer de tenker etter. Begge parter tenker på forholdet mellom staten og innbyggerne i en foreldre-barn-metafor. Hos de konservative er det den strenge foreldren (faren) som oppdrar barna (innbyggerne) til å klare seg sjøl. Hos de liberale er det den omsorgsfulle foreldren som sørger for å holde de grunnleggende gode barna unna det som er vondt og vanskelig i verden.

    Tenkte det kunne være greit å nevne en kanskje enda mer fundamental metafor som ligger til grunn for både den «liberale» og den «konservative» amerikanske fortellingen, nemlig uttrykket «way of life». Rent konkret står man selvsagt alltid ovenfor et valg av «livsveier». Men samtidig står «way of life» som fundamentalmetafor, grunnleggende for selve den amerikanske samfunnsformasjonen, i et umiddelbart meningsmessig motsetningsforhold til det underforståtte «way of death». «Way of life» indikerer ganske bokstavelig at denne «livsveien» alltid er av det gode ved å representere selve livet i motsetning til døden. Når feks George Bush jr brukte uttrykket «our way of life» i kjølvannet av 11. september 2001 så kunne han appellere ved hjelp av en metafor som både handler om overlevelse og som knytter an til den amerikanske nasjonens pionerer. Denne metaforen bærer også i siste instans dermed i seg en grunnleggende paranoid innstilling ved at enhver annen livsform enn «our way of life» i bunn og grunn blir å anse som «their way of death». For dem som måtte være interessert i metaforologiens irrganger anbefales Hans Blumenbergs bøker. En av dem er også oversatt til norsk: Hans Blumenberg, Tenkning og metafor

    • Pål Steigan
      20. november 2014 klokka 13:00

      Takk skal du ha. Jeg mener at også Obama bruker «our way of life».

  9. 21. november 2014 klokka 02:31

    Takk for en tankevekkende og velskrevet artikkel. Det er dessverre svært få journalister i vårt land som evner å tenke selvstendig, derfor blir det meste av det som skrives i avisene bare et oppgulp av det som alle andre vestlige aviser skriver.

    At alle redaksjoner i hele norden og på hele kontinentet nærmest ikke klarer å påpeke disse grelle eksemplene på hjernevask er jo skremmende. Når jeg leser din artikkel så får det meg til å tenke på en helt spesiell historie som er av ennå nyere dato enn den du refererte til først. Men det å i det hele tatt påpeke historien er jo så fullstendig politisk ukorrekt, at jeg har faktisk aldri sett at det engang har blitt ymtet om noe slikt i en eneste nordisk avis.

    Her kommer historien om den lille uskyldige piken som så gjerne vil gå på skolen for å utdanne seg og blir flink.
    Så kommer en stor stygg busemann og skyter henne i ansiktet.
    Så kommer det en hærskare av hvite engler (operasjonsteamet i det engelske sykehuset som tok i mot henne i en ekspress spesial eskorte) som putter henne inn i et fly og flyr av gårde med henne til et land i vesten som forstår å respektere små piker som ønsker å gå på skole og snakker om at kvinner skal få like muligheter som menn.

    Der ligger hun i sin sykeseng omgitt av sin familie, som gråter og fortviler, men så en vakker dag blir bra… og nå vandrer hun rundt i verden for å fortelle budskapet om hvor stygge og slemme mennene i hennes land er, og hvor fantastisk det er at hun har blitt reddet av de snille menneskene i vesten.
    Denne unge jomfru med det fromme smilet taler i store forsamlinger ikledd lyseblå klær, hvor alle hyller henne og klapper til hennes fagre ord. For den som ennå ikke har gjettet hvem jeg sikter til så mottok hun nettopp Nobels fredspris.
    Jeg anser henne som et oppdiktet moderne eventyr som spiller på alle våre følelsesmessige strenger.

    Min oppfatning er at hun blir brukt som en politisk brikke i et større kynisk spill på den internasjonale politiske arenaen.
    Men slike ting er jo ikke lov til å snakke om fordi da er man politisk ukorrekt og sågar kanskje en konspirasjonsteoretiker?
    Derfor er slike tanker forbudt i vår hjernevaskede verden, men jeg har jo et lite håp om at noen her inne kan klare å forstå hva jeg snakker om?

    • Pål Steigan
      21. november 2014 klokka 05:56

      Jeg tror du har rett. Jeg tror Malala er et reklameprodukt. Det er altfor mye ved den historia som det er vanskelig å tro på. Men skal man gjøre en kritikk av den, må det gjøres skikkelig. Og det har jeg ikke tid til.

      • 25. mai 2015 klokka 12:41

        Det tok deg tre uker, Pål, så publiserte du den utmerkede artikkelen «Pengene bak Malala» som virkelig skapte bølger og beskyldninger mot deg framført i fistel.

        • Pål Steigan
          25. mai 2015 klokka 13:49

          Det ble en fulltreffer. Mest leste artikkelen på steigan.no foran forrige ukes artikkel om flyktningekatastrofen.

  10. Ola Henriksen
    21. november 2014 klokka 17:02

    Bra artikkel og gode svar fra deg. Takk.
    Dette viser viktigheten av de nye digitale mediene som tør å ta opp ukjent/underkjent stoff.
    Måtte vi gå inn i en tid der bokbrenning og sensurering i media kun ble en saga kun.
    Denne artikkelen burde , i disse tider, vært førstesideoppslag i flere aviser.

    • Pål Steigan
      21. november 2014 klokka 17:30

      Takk skal du ha. Kan du ikke hjelpe meg å spre den videre?

  11. Petter Steen
    7. desember 2014 klokka 15:41

    Takk, Steigan. Fint å få lese det du skriver. Men å snakke om fortellerkunstens rolle i krig uten å nevne 11. september 2001..? Historien om 9.11 er jo glansnummeret deres. Man kan ikke snakke om nazistenes framvekst uten å nevne riksdagsbrannen. Og 9.11 er like dramatisk som 10 riksdagsbranner – den er brekkstanga som «rettferdiggjør» den utviklingen og de hendelsene vi har sett i ettertid. Jeg har ikke fulgt deg så nøye, Steigan – så jeg er nysgjerrig på hva du mener. Tror du på den offisielle versjonen..? Eller er du som meg, at du i hvertfall vet hva du IKKE tror på…? For det er jo egentlig nok, sånn til hverdags..

    • Pål Steigan
      7. desember 2014 klokka 16:00

      11. september er naturligvis et verkende sår i fortellinga om det 21. århundre. Jeg har ikke hatt tid og overskudd til å jobbe med dette, og min måte å jobbe på krever at jeg gjør grundige undersøkelser før jeg skriver. Jeg skulle gjerne ha sett de 28 hemmeligholdte sidene. Men jeg skulle enda mer hatt en god forklaring på hvorfor bygning 7 datt sammen uten å ha vært truffet av noe som helst. Hva som enn måtte være sant; den offisielle versjonen er full av løgner og forfalskninger. – Og post 11/9 er vesentlige deler av USAs grunnlov satt til side til fordel for et omfattende diktatur. Om det er årsak og virkning eller om det bare var krigspartiet som brukte en anledning som bød seg for dem, er ei sak for framtida å svare på. For med tida vil sannheten komme på bordet, sjøl om det måtte ta tid.

      • Petter Steen
        10. desember 2014 klokka 02:06

        Jeg har alltid foraktet folk som gjør seg interessante ved å blande seg i andres ulykke. Derfor bød det meg mot å se inn i påstandene om løgner rundt 11/9. Men rent tilfeldigvis gjorde jeg det likevel så vidt – og sov ikke på en uke. Hvis man ikke fordyper seg i 11/9 får man dårligere forståelse for hvordan vi som enkeltindivider blir herjet med av media og politikere. (Sånn apropos fortellerkunstens rolle) For 11/9 var også et «orwelliansk» angrep på vårt verdensbilde, ikke sant? Tenk bare på dette: Norske fly kan ta del i et statskupp i Libya uten at det blir noe særlig med bølger her hjemme. Samtidig tør vi (angivelig) ikke å trykke muhammed-karikaturene i vår «frie» presse fordi at da kan noen muslimer bli forbanna på oss. Og så blir VÅRE handlinger (selvsensuren) beviset på hvor sprø og voldelige MUSLIMENE er. Slik går det slag i slag. Det foregår en krig mot hjernene våre. Ved å fordype seg i bl.a 11/9 får vi en forståelse for ille ting er blitt og hvor utkrøpen propagandaen er. Jeg anbefaler å begynne med å fordype seg litt i antrax – saken som var aktuell på samme tid. Lykke til!

  12. 28. februar 2015 klokka 15:58

    11/9 er et utmerket eksempel på hva fortellerkunsten kan gjøre, pr dd er det vel ikke et eneste element av de ulike hendelsene som holder mål i fysikkens og logikkens verden , men med myndighetenes fremstilling , er mange 100% overbevist om att noen få flykaprere uten evne til å holde et en motors cesna flygende ansvarlig for hendelsen. Med 2 etterfølgende kriger og mange 1000 drept soldater og sivile. Amerikanerenes rettigheter er nesten totalt borte etter patriot loven og homeland security. Mange sier Bush var dum men det er enormt hva en idiot kan få gjordt i rett posisjon.

  13. Rune Ottosen
    27. september 2015 klokka 18:58

    Hei Pål, vet ikke om du har lest min bok VG, Saddam og vi fra 20009. Her nevner jeg de eksemplene du her nevner og mange flere, inkludert hvordan VG formidlet flere av dem inkludert Powels pressekonferanse ganske ukritisk.

    • Pål Steigan
      27. september 2015 klokka 21:34

      Jeg regner deg som en av de få, men viktige kritiske journalistene i Norge, Rune.

Legg inn en kommentar