ISIL – på vei mot islamistisk kalifat i Irak og Syria

0

I rask rekkefølge har de islamistiske jihadistene i ISIL tatt de irakiske byene Mosul og Tikrit (12.06.2014) og rykker fram mot Bagdad. Den islamistiske gruppa kontrollerer deler av Syria og det nordlige Irak og ønsker å etablere et kalifat der. Etter at de tok staben ved det tyrkiske konsulatet i Mosul og 31 tyrkiske trailersjåfører til fange, er også Tyrkia på nippet til å bli dratt inn i krigen.

Et produkt av USAs aggresjon

Den jihadistiske gruppa som nå kaller seg ISIL (Islamic State in Iraq  and the Levant, kalles også ISIS, der Syria erstatter Levant) er en avlegger av al-Qaida i Irak og et direkte resultat av den folkerettsstridige amerikanske krigen mot Irak fra 2003. Bush-administrasjonen prøvde å innbille verden at Irak under Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen, og brukte det som påskudd til et hensynsløst angrep på Irak. Denne krigen ødela den irakiske staten og førte til at en serie etnisk-religiøse konflikter ble til blodige krigshandlinger. USA pøste våpen og dollar inn i det ødelagte landet og sørget på den måten for å væpne jihadistene. ISIL ble startet av Abu Musab al-Zarqawi i 2004 under navnet Tawhid, og erklærte sin tilslutning til Al-Qaida. De har erklært som sitt mål å skape et islamistisk kalifat basert på sharia i Irak og Syria. I Syria har de vært den mest effektive og mest brutale militærstyrken i borgerkrigen mot Assad-regjeringa. Og krigen i Syria er i likhet med Irak-krigen enda en av USAs operasjoner for regimeskifte. Obama følger i sporet til sin forgjenger, bare med den forskjellen at han har en fredspris i lomma. Intervensjons- og krigspolitikken skaper den ene voldelige ekstremistgruppa etter den andre. Når USA nå erklærer ISIL som en trussel mot hele regionen, så er det bare enda et tegn på en fullstendig feilslått politikk som ikke har skap annet enn død og elendighet.

I Syria har USA både væpnet og finansiert gruppene som fører borgerkrig mot regjeringa. Siden jihadistene er de mest effektive krigerne, har de ofte sikret seg amerikanske våpen gjennom å erobre dem fra andre grupper. I det siste har USA begynt å finansiere de gruppene som slåss mot ISIL, uten at det har hatt noen annen effekt enn å forsterke krigen.

ISIL milits syria
ISIL-milits i Syria

Brudd med al-Qaida

I januar 2014 erklærte ledelsen i al-Qaida at den ikke lenger ville samarbeide med ISIL, det skyldtes både rivalisering og uenighet om mål og metoder. ISIL ble for brutalt selv for al-Qaida. Dette har ikke på noen måte svekket ISIL som nå kontrollerer en del viktige oljefelter i Nord-Irak og som rykker sørover og erobrer by etter by: Fallujah, Mosul, Tikrit og Kirkut. Det hevdes at ISIL har fått finansiell støtte fra Saudi-Arabia. Ei arabisk avis hevder at huset Saud står bak den siste offensiven. En ISIL-soldat som ble tatt til fange har hevdet at støtten kommer direkte fra den eneherskende kongefamilien i Saudi-Arabia. Andre kilder hevder at ISIL klarer å finansiere seg sjøl fra inntektene av de rike oljekildene de kontrollerer.

På vei mot Bagdad

Mosul er den politiske hovedstaden i Nord-Irak, og den ligger strategisk til i et område med store oljereserver. Den er et transittområde for oljeeksport og den har et folketall på ca. 2 millioner. Når også Tikrit er falt, ligger veien åpen mot Bagdad. Iraks statsminister al-Maliki har prøvd å erklære unntakstilstand, men det spørs om det har noen særlig virkning, siden den irakiske hæren til nå har gitt seg praktisk talt uten kamp.

FNs flyktningebyrå har rapportert at 500.000 mennesker har flyktet på grunn av kampene.

ISIL Irak Syria_
Det området som domineres av ISIL i Irak og Syria, og de byene de nylig har erobret. Kart juni 2014, PSt

Tyrkia kan bli dratt inn i krigen

ISIL har gjennomført flere provokasjoner mot Tyrkia, men kidnappingen av personalet ved det tyrkiske konsulatet og de tyrkiske trailersjåførene i Mosul er så alvorlig for Tyrkia at landet kan bli trukket inn i krigen. Og da vil man ha utløst et krigshelvete i hele regionen, et helvete som også kan spres seg videre.

På tide at verden lærer

At USA skulle lære noe av sine erfaringer i Afghanistan, Irak, Libya og Syria, er lite trolig. Men det er på tide at resten av verden begynner å lære. For det første har USAs krigføring ingenting med å spre menneskerettigheter og demokrati å gjøre, og for det andre fører den til permanent krigføring og uendelige lidelser for de menneskene som rammes.

Og dersom regjeringa Solberg ønsker å finne en kilde til den såkalte «radikaliseringa» så kan de ta en tur til den amerikanske ambassaden og levere en protest der.

Les også denne artikkelen i Dagbladet.

Og i Kurdistan Tribune.

Og det amerikanske neo-con Institute for the Study of War.

 

PS: Fra Thorbjørn Jaglands overrekkelsestale av Nobels fredspris til Barack Obama:

Hvem har gjort mest for fred i verden i det siste år? Dersom spørsmålet blir stilt slik Nobel gjorde det, blir svaret forholdsvis enkelt: Det måtte bli USAs president Barack Obama. Det er sjelden en person i den grad dominerer internasjonal politikk og i løpet av så kort tid tar initiativet til så mange og så store endringer som det Obama har gjort.

Hele talen kan nytes i sin helhet her. Gullkornene bare triller fram.

Forrige artikkelSTOREBROR SER DIG – Edward Snowden och den globala övervakningsstaten av Glenn Greenwald
Neste artikkel– Bare en brøkdel av gassfeltene vil bli bygd ut, sier Shell
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).