oss 100 kroner!
Fattern ble født 9. mai 1914 på Grorud, altså for nøyaktig 100 år siden. For å hedre ham publiserer jeg kapittelet «Fattern» fra sjølbiografien min, En folkefiende.
Fattern ble født på Grorud 9. mai 1914 som yngste sønn i en familie med i alt sju barn. Han het opprinnelig Oliver Schjerven Olsen. Faren var slakter og gårdbruker Hans Olsen Veitvet fra Veitvet gård, og mora var Marie ChristensenSchjerven. Fire generasjoner bakover på farfars side var de groruddøler. Vi har visstnok aner i Groruddalen helt tilbake på 1600-tallet.
Fattern fortalte mye rart om slekta. Noe av det hørtes ut som skrøner, men det var bra fortalt. Han fortalte om onkel Syver som var musiker og hadde dratt til Amerika og vært på turné med Sitting Bull og Buffalo Bill i deres Wild West Show. Sjøl så liten jeg var, var jeg helt sikker på at det var ei drøy skrøne. Men så var det visst sant likevel, ifølge en slektning av Syver som sønnen min fant på Facebook.
Bestefattern var sønn av smeden som dreiv småbruket Veitvet. I nyere tid har det vært gartneri der. Småbruket lå under Linderud gods. Det var et av de største godsene i Groruddalen og eies nå som da av Mathiesen Eidsvold Værk. Forpakter på godset var Nils Oliver Christensen Schjerven. Bestemuttern var hans datter. Sønnen til smeden fra husmannsplassen var nok ikke det partiet oldefattern drømte om for dattera si. Nils Oliver var en mann med store ressurser og et høyt arbeidstempo. Unionsoppløsninga feira han med å rydde nytt land, som han kalte 1905-sletta. Han eide flere gårder i Groruddalen, blant annet Bekkensten gård. Bestefattern kjøpte Bekkensten av svigerfaren sin, og eide den til gården ble ekspropriert av NSB på tjuetallet. Våningshuset og uthuset til Bekkensten ligger like ved Østre Aker vei i dag, klemt inn mellom boligblokker og motorveien.
På Bekkensten gård bodde fattern til han var rundt ni år. Han skreiv om dette i ei lita barnebok som het Lillebror og Gråpus. Den ga jeg ut for ham på eget forlag da
han var 82 år. Boka forteller om hvordan det var å være barn i Groruddalen under og like etter første verdenskrig. Jeg hadde hørt disse historiene fra jeg var guttunge. Fattern pleide å fortelle dem på sengekanten når vi skulle sove eller når vi kjeda oss. Han skrønte nok litt, men ikke verre enn det som måtte til for å fortelle en god historie. Som historisk kilde om barns oppvekst rundt første verdenskrig er den ganske unik.
I Lillebror og Gråpus er det en person som er helten, nemlig Mor. Fattern var yngst og bestefattern var autoritær og fjern. Han hadde styrt familien med en slagkraftig hånd i mange år. Etter hans mening var det få familieproblemer som ikke en velplassert ørefik kunne rette på. Men han hadde mistet noe av pønsjen i slaget da fattern vokste opp. Og bestemuttern holdt en beskyttende hånd over minstemann. Hun skapte en frisone der han fikk lov til å utvikle interessenesine. Hun oppmuntra ham da han brukte uthuset som laboratorium og framstilte for eksempel Fe3SO4, svoveljern, som lukter råtne egg.
Da fattern var fjorten eller der omkring skulle bestemuttern lage stort familieselskap med krystall, sølvtøy og linduker. Hun var redd for at Jacob, mannen til fatterns eldste søster ville dra en av sine forslitte morsomheter, så hun spurte fattern forsiktig om han ikke hadde noe i det lille laboratoriet sitt som kunne brukes. Da kvelden opprant og alle satt rundt festbordet hørte man plutselig en høy prompelyd. Det var Jacob som brukte en bøyd pianotråd med en strikk som var snurret opp med en mynt med hull i. Han hadde lagd den under baken, så når han lettet på skinka ga den fra seg en høy lyd mot skinnsetet. Det skulle liksom være morsomt, men bestemuttern var lei av det. Unge Oliver hadde gjort klart et reagensrør med kork. Det var fylt med svoveljern. Da lyden kom tok han forsiktig korken av reagensrøret og det spredde en voldsom lukt av råtne egg i rommet. Jacob, stakkar, skjønt aldri hva som traff ham. Uansett hvor mye han viste fram pianotråden med strikk klarte han aldri å redegjøre for stanken. Fattern og bestemuttern hadde stoppet det trikset en gang for alle.
Bestefattern var en radikal arbeiderpartipolitiker, som blant annet nekta å flagge med det norske flagget på 17. mai, siden han regna det som borgerlig. Det var et lite industrisamfunn på Grorud den gangen, med steinbrudd og fabrikker. Fagbevegelsen sto sterkt, og Arbeiderpartilaget var veldig radikalt. Bestefattern var venn og nabo av Johan Falkberget den tida forfatteren bodde på Grorud. De var nok medlemmer av samme partilag i Ap også. Bestefattern var kommunalpolitiker og satt i fattigstyret i Østre Aker for Arbeiderpartiet. Men han ga de halvvoksne døtrene sine ørefiker for småting så lenge de bodde hjemme. Trygve Lie, som mye seinere ble generalsekretær i FN, var en annen av naboene. Bestefattern knep en gang Trygve Lie i epleslang på Bekkensten, og mente at han måtte ha straff, og straff fra bestefattern betydde juling. Men bestemuttern sa: – Kjære Hans, han stjal jo griseeplene, og da har han allerede fått straff nok. Så bestefattern banka ikke opp FNs kommende generalsekretær. Det skulle ha tatt seg ut.
Fra Bekkensten flytta familien til Rognerud ved Østensjøvannet og derfra videre til huset Solbakken i Furuveien på Høyenhall. Der bodde fattern til han ble arrestert av Gestapo i 1942. Huset lå på kanten av en stupbratt skrent, der fattern satte opp løypestreng som gikk fra toppen av bakken til kanten av stupet. Det prosjektet fikk en brå slutt da naboen nedenfor stupet tretti meter lavere fikk se sønnen sin fyke mot stupet i løypestreng. Der åsen var noe mindre krapp, bygde de hoppbakke, og fattern utvikla seg som skihopper. På tjue- og trettitallet var dette ei nybyggergrend som lå litt utafor folkeskikken. Under et hopprenn på begynnelsen av trettitallet var førstepremien en revolver. De var litt hillbilly oppe i Høyenhallåsen. Det var kjøpmannen som hadde gitt premien til rennet, og det var klart på forhånd at den var øremerka til en av de største kundene i kolonialen. Fattern var antakelig den beste hopperen, og mente at han ble bortdømt på kreditten. Revolveren ga han blaffen i, men førsteplassen skulle han gjerne hatt.
– Det var ikke innlagt vann, så i veien var det vannposter, fortalte fattern. Folk henta vann i femtilitersspann som ble fraktet på kjelker eller trillebårer, alt etter sesongen. Dette var hardt arbeid, så det var bare kvinner som klarte slike strabaser, sa fattern, ganske spydig mot ikke navngitte menn.
– Om sommeren var det en del som tok hele morgentoalettet ved vannposten. Det kunne føre til et rikt folkeliv av skuelystne i morgentimene, fortalte han.
Fattern begynte på Blindern i 1933, da universitetet nylig hadde flytta inn i de første bygningene der. Han ble den første og foreløpig siste akademikeren i familien. Som gymnasiast og student ble han også aktiv i politikk og i idrett. Kanskje ble han med i AUF fordi han var født inn i arbeiderbevegelsen, hva veit jeg? Han var i hvert fall medlem i Østensjø AUF der han skrev revyer og sanger og var redaktør av forskjellige små aviser. Østensjø AUF var så radikalt at mange regna det som et underbruk under NKP, noe det også antakelig var. Laget gikk i alle fall kollektivt over til NKU etter krigen.
Fattern støttet fra første øyeblikk den spanske republikkens kamp mot Francos falangister, og da det japanske keiserdømmet overfalt Kina i 1935, skrev han en solidaritetssang til støtte for det kinesiske folket. Han skrev også sanger mot undertrykkinga av de svarte i USA og lagde jubileumshefte til 20-årsjubileumet til Oktoberrevolusjonen. I motsetning til meg var han morsom, kunne synge og var en god taler.
Han ble med i Clarté og Mot Dag. Sin største skuffelse i politikken opplevde han i 1938. Til da hadde ledelsen i AUF stått klart på den spanske republikkens side, men så var det noen i ledelsen som hadde vært på et internasjonalt møte og kom hjem med nye signaler. Fattern opplevde det som et forræderi. På et internt møte i Oslo Arbeidersamfunn holdt han et engasjert innlegg, og så meldte han seg ut. Få år etterpå ble han konfrontert med dette innlegget av den nazistiske forhørslederen på Victoria terrasse. Noen i partiet hadde antakelig tatt seg bryet med å registrere fatterns meninger i et arkiv, som tydeligvis kom tyskerne i hende. Da Gestapo kom til Solbakken for å arrestere ham, visste de til og med nøyaktig hvor han hadde den politiske litteraturen sin. Etter dette hadde han aldri de helt store illusjonene om politisk overvåking her i landet. Beskjeden jeg fikk da jeg begynte å bli politisk aktiv, var at jeg ikke måtte innbille meg at vi ikke ble overvåket.
– Det systemet ble grunnlagt av Arbeiderpartiet og amerikanerne allerede under krigen, sa fattern, og de jobber effektivt.
Fattern var aktiv i arbeideridretten. Det var en sterk polarisering av idrettsbevegelsen den gangen. I 1918 satte Arbeiderpartiets ungdomsforbund ned eteget idrettsutvalg som to år seinere resulterte i idrettslaget Spartacus, et forbund som i formålsparagrafen slo fast at det skulle virke for kommunismens utbredelse blant idrettsfolk. I 1919 ble den borgerlige idrettsbevegelsen underlagt Forsvarsdepartementet, og ble brukt til å rekruttere streikebrytere. Arbeidernes Idrettsforbund ble etablert i 1924. Fattern fortalte stolt at bryterne og bokserne fra Sportsklubben av 1909 stilte opp som ordensvakter i demonstrasjoner, og da var det aldri noen nazister som prøvde å lage noe bråk. I 1933 hadde AIF over 36 000 medlemmer.
Han var en dyktig tikjemper og ble regna som en lovende junior på 110 m hekk, i kule, stavsprang og lengde. I idretten samarbeidet han med sin gode venn Asbjørn Sunde, seinere kjent som motstandsmannen Osvald. Asbjørn bodde da i Horten og fikk fattern til å melde overgang til Horten AIF for å styrke friidrettsgruppa deres. Han fulgte Asbjørn på toget da Asbjørn dro til Spania for å slåss mot Franco.
Jeg fikk aldri helt tak i hva fagkretsen hans var. Da han ble arrestert, studerte han på Fysisk institutt på Blindern, der han også møtte Otto Øgrim og andre aktive motstandsfolk. Men han studerte også geologi og botanikk. Vi gikk mange turer der han fortalte meg om Oslofeltet og den spesielle geologien der. Og det ser ut som om han holdt på med en hovedoppgave om floraen rundt Østensjøvannet rundt krigsutbruddet. Det ble arrestasjonen og oppholdet i fangeleirene på Grini og Bardufoss som satte full stopp for videre akademisk karriere.
Her må jeg si litt om navnet vårt. Bestefattern het Hans Olsen Veitvet fordi han var sønn av Ole og bodde på bruket Veitvet. Men som andre byfolk på den tida syntes han det var bondsk å gå rundt med gårdsnavnet, og ikke minst da han oppretta slakterforretning på Frogner. Han syntes Olsens slakterforretning var mye mer urbant og tidsriktig.
Fattern ville skape seg en egen identitet. Han hadde et mildt sagt vanskelig forhold til faren sin, så blant annet derfor begynte han å tenke på navneskifte da han satt i krigsfangenskap på Grini. Der lagde han navnet Steigan. Ordet så han i sammenheng med norrønt språk. Adverbet «steigurlega» betyr bratt eller steil, derav første del av navnet: steig, som vi kjenner som navnet på en gård ved en bratt vei. Suffikset –an skulle betegne noe eller noen som kommer fra den gården. I fatterns tolkning betydde det «mannen fra gården ved den bratte veien». Om dette var riktig etter norrøn grammatikk, tror jeg ikke fattern brydde seg så mye om. Men det er bratt på Høyenhall. Og vi var ganske steile, vi som bodde der også.
Fattern var med i noe som het Arbeiderfoto. De tok bilder av arbeidsliv og demonstrasjoner, av rikfolk og fattigfolk, av streikende og streikebrytere. Jeg ser av de gamle bildene hans at han også lagde film. Filmene har jeg ikke sett, men svart/hvitt-bildene er fine og velkomponerte. En serie ser ut til å være tatt fra arbeiderfilmen Lenkene brytes fra 1938 med Olav Dalgard som regissør og Sigurd Evensmo som manusforfatter. Blant bildene er et flott portrett som fattern tok av Evensmo. Fattern hadde et Leica-kamera som må ha kosta alt han kunne skrape sammen, og med det fotograferte han blant annet for Arbeiderbladet. En gang var det under en drosjestreik i Oslo boikott av streikebryterdrosjer. Fattern tok bilder av folk som trosset streiken og brukte streikebryterne. Stor ble overraskelsen da han så den ledende AUF-eren Trygve Bratteli komme ut av en slik drosje. Men bilde ble det, sjøl om det neppe ble trykt i Arbeiderbladet. Og det ga nok ikke fattern flere stjerner i boka hos partiledelsen.
Fattern ble angitt til Gestapo og arrestert 21. mars 1942. Men de fant heldigvis aldri de negativene han hadde skjult i et hemmelig rom bak en murstein i pipa. Han lagde bilder som ble brukt i illegal propaganda. Der var det blant annet en versjon av et Quisling-frimerke med ei galgeløkke rundt Quislings hode samt filmoriginalen til en plakat for Spartakiaden i Moskva. Om det var blitt funnet, ville det naturligvis vært en enveisbillett til en leir i Tyskland.
Han kom tidlig med i motstandskampen, og var med i ei gruppe av studenter og yngre lærere på Fysisk institutt på Blindern som seinere skulle bli et tyngdepunkt i kampen mot okkupasjonen. De hadde et av de første møtene sine i villaen til en stornazist da denne var bortreist.
– Stort tryggere kunne vi jo ikke være, mente fattern. En gang fikk han en telefon fra Folkeregisteret. Sjefen der hadde kontakt med gruppa og sa på telefonen at de hadde fått problemer med noe utøy på jobben, så hvis han kunne komme en tur, hadde det vært fint. Det var Gestapo som gjennomførte en razzia, og inne i huset var det 25 falske pass som det var om å gjøre å få ut. Fattern kom seg inn, men å komme ut med 25 falske pass på kroppen var en annen sak. Inntil ei ung jente hylte opp om at en av tyskerne prøvde å ta henne. I kaoset som fulgte, smatt fattern ut av bygningen. Men han ble interessert i denne jentasom lagde det opptrinnet han trengte for å komme unna med de falske passene. Noen år seinere skulle hun bli mor til Anne og meg.
På Grini og Bardufoss var fattern tillitsmann for fangene. Han snakka godt tysk og kunne forhandle med fangevokterne. Da han satt på Bardufoss, hadde han en tysk fangevokter som fortalte at han hadde en sønn på østfronten. – Jeg har sagt til sønnen min, sa fangevokteren, at du har to hender. Hvis du ser en russer, så veit du hva du skal gjøre med dem. Opp i været med dem, Hände hoch!
På tross av fangenskapet ble han aldri anti-tysk. Han og muttern lærte meg tyske arbeidersanger før jeg begynte på skolen. Det var nazismen og alt dens vesen de var imot. Han så aldri seg sjøl som noen krigshelt. Syntes ikke han hadde gjort mer enn han måtte, og han kunne ikke fordra dem som tok på seg armbindet dagen før frigjøringa og plutselig skulle gå først i 17. mai-toget med den lengste 17. mai-sløyfa. Det han var opptatt av, var å få fram de tause heltene, de som gjorde mye, men aldri skrøt av det, og det var særlig kvinnenes innsats han var opptatt av. – De gjorde masse, og fikk sjelden den rosen de fortjente, sa fattern.
Da fattern kom ut på amnesti i 1944, eide han ikke nåla i veggen. I myndighetenes øyne var han en kriminell, og det å finne arbeid og bolig var ikke lett. Fattern og muttern gifta seg i september 1944 uten å si noe til familiene sine. Etter en omflakkende tilværelse, som begynte på loftet på Botanisk Museum på Tøyen, endte de på Ulsrud. En del av familien til fattern syntes aldri at muttern var bra nok, arbeiderjente fra østkanten som hun var. Noen var blitt veldig fine etter oppveksten på Grorud. Først ville ikke muttern og fattern døpe meg, men etter hvert ble boikotten fra familien hans så plagsom at de døpte meg likevel.
Fattern lærte meg alt mulig. Han lærte meg å hoppe høyde og å bestemme planter, han lærte meg å elske klassisk musikk og å finne sopp. Han lærte meg etikk, filosofi og logikk og det å sette opp en lettvegg av to-tom-fire. Han lærte meg å like franske og italienske oster og å lage soppretter, han lærte meg matematikk, perspektivtegning, projeksjonstegning, fysikk, geografi og historie. Han lærte meg å lese Shakespeare på engelsk og å forskale en grunnmur. Og sjølsagt lærte han meg foto og mørkeromsarbeid. Han viste meg Gjendesheim, Hovedøya og Fontana di Trevi. Han var en eventyrlig forteller. Enten leste han for meg, eller så fortalte han historier fra han var guttunge; eller så dikta han opp noe, og innimellom var det ikke så lett å vite hva som var hva.
Etter krigen begynte fattern som lærer på Teisen.
– En dag under storefri ble jeg oppmerksom på at gulvet utafor lærerværelset var slitt to steder, sa han. Det var en stor, slitt flekk inne ved terskelen, og en liten flekk et godt stykke ute på gulvet. Jeg begynte å lure på dette, så jeg ble stående til det ringte inn til neste time. Nesten før klokka er ferdig med å ringe, springer døra til lærerværelset opp, og de unge lærerne kommer løpende ut i korridoren med papirer og bøker under armen. De langer ut, plasserer tåballen i den lille flekken langt ute på gulvet, vender om og løper mot klasserommet. Energien lyser av dem. De gløder for lærerkallet der de stormer nedover gangen. Så går det ei stund, og så kommer de eldre lærerne ruslende. En etter en tar de et lite skritt og setter føttene i det store, slitte merket før de langsomt subber nedover korridoren.
– Da jeg så det, sa fattern, – skjønte jeg hvorfor jeg ikke ville bli lærer. Jeg var en av dem som løp fra lærerværelset, men jeg skjønte at dersom jeg ble værende i skolen, kom jeg til å havne i den store, slitte flekken jeg også.
Fattern begynte med skolefilm og dokumentarfilm i Kommunenes Filmsentral og reiste land og strand rundt. Han lagde film om den store etruskerutstillinga i Oslo i 1956. Da hadde han kopier av etruskiske masker hengende på kontoret. Én kunstgjenstand gjorde uutslettelig inntrykk på meg. Det var ei gullspenne med noen bittesmå løver på. På løvene var det noen ubegripelig små detaljer, og det var vanskelig å forstille seg at de var lagd for 2500 år siden. Kona mi er også svært interessert i etruskerne, og jeg har fortalt om dette smykket i årevis. Så en dag femti år seinere kom vi inn i en sal i museet Villa Giulia i Roma, og der lå den fantastiske gullspenna som fattern hadde vist meg det året jeg begynte på skolen.
Fattern jobba mye med å finne ut hvordan en kino skulle utformes for at flest mulig skulle ha mest mulig utbytte av det som skjedde på lerretet. Han ga til og med ut et lite hefte om dette. Derfor fikk han i oppdrag å tegne kino til Landbruksutstillinga på Ekeberg i 1957. De tegningene ble i stedet brukt som grunnlag for Bøler kirke, og fattern ble naturligvis ikke kreditert. Han tok meg med opp på kirketomta da de hadde støpt grunnmuren, og så målte han den og kontrollerte med sine egne tegninger. Han kalte seg kirkearkitekt når han var i det hjørnet.
En gang skulle han lage en dokumentarfilm om Bjørnøya, men han manglet en filmsnutt tatt fra lufta. Han bestemte seg derfor for å lage en modell av øyasom han kunne bruke til åpningsscene. Han kjøpte inn alle slags materialer som skulle til for en slik modell – plastilina, gips, hønsenetting til pappmaché. Fattern lagde en flott modell i gips, mens jeg for moro skyld lagde en i plastilina. Modellen til fattern sprakk, og tidsfristen var i ferd med å løpe ut. Da overtok han min modell og tok med den i atelieret. Med litt trickfotografering, litt falske skyer med mer ble det ganske livaktig. Oppdragsgiveren ble svært begeistret og lurte på om firmaet som hadde lagd modellen, kunne ta på seg flere oppdrag.
– Han er ti år, sa fattern, så det vil drøye litt før han tar flere jobber.
Han hadde med seg spillefilmer og sekstenmillimeters framviser hjem, så vi kunne lage kino i stua med ungene i veien. Han ble laboratoriesjef og dreiv som fotograf, klipper, regissør og underviser. Han var aktiv i internasjonalt arbeid med film, og besøkte Cinecittà utafor Roma, der han møtte den italienske filmskaperen Dino de Laurentis. Han visste at jeg var opptatt av filosofi og språk, så i 1964 kom han hjem med en italiensk utgave av Bertrand Russells Filosofia Matematica til meg. Det var å legge lista vel høyt.
Fattern og muttern fortalte meg så mye om turer i den norske fjellheimen da jeg var liten, at jeg begynte å lengte etter å bli stor nok til å gå disse turene sjøl. Vi var da også noen småturer i fjellet, særlig i området nord for Hallingdal, men vi kom jo ikke langt fordi muttern ikke kunne gå noe særlig. Da jeg var seks år, tror jeg det var, lovte fattern at når jeg ble ti, skulle vi gå Besseggen sammen. Han gjentok dette løftet et par somre, og sommeren 1959 var jeg klar til å gå eggen. Men det varte og det rakk, sommeren kom og gikk, men ikke så mye som et forslag om å gå tur. Det var første gang jeg ble virkelig skuffet over fattern. Og jeg følte at jeg ikke kunne minne ham på det. Det var hans løfte til meg. Å minne ham på det ville være et nederlag for oss begge. I åra etterpå hørte jeg heller ikke mer om denne turen over Besseggen. Da jeg fikk sønner sjøl, gikk vi mange turer i fjellet. Vi lå i telt ved Russvann. Og vi gikk opp på toppen av Glittertind da den yngste ennå ikke var fylt seks år. Men det ble aldri til at vi gikk Besseggen, sjøl om vi passerte like ved. Det var som om det hvilte en forbannelse over stedet fordi fattern hadde svikta meg. Først da jeg ble bestefar, var tida kommet. Da kunne jeg innfri det løftet fattern aldri holdt, og Ferdinand og jeg hadde en fabelaktig tur over eggen sommeren 2010. Det var som om han vokste fra barn til ungdom på snaue sju timer.
Les mer i En folkefiende
Les også Muttern
Konduktøren – instruksjonsfilm fra 1949
Regi: Oliver Steigan
