8. mai – Fra fred til krigerkultur

    Marielle Leraand

Marielle Leraand

Veterandagen gir seg ut for å hedre soldatenes innsats, men er i realiteten dårlig skjult krigspropaganda og forsøk på å rekruttere nye norske ungdommer til framtidige USA-leda kriger.

8. mai 1945 kunne det norske folk endelig strømme ut i Karl Johan med norske flagg og feire at fem års okkupasjon var over. Nazistene hadde tapt, Norge hadde vunnet. I dag ferier vi frihet, fred og våre motstandshelter.

Problemet er bare at den oppvoksende generasjon kan få inntrykk av at det ikke er så viktig å markere frigjøringsdagen. Etter at regjeringen vedtok å etablere veterandagen fra og med 2011, har Forsvarsdepartementet lagt opp til en stor markering med arrangementer over hele landet. Regjeringens hovedarrangement foregår på Akershus festning i Oslo, men over hele landet er det større og mindre arrangementer, melder Forsvaret på sine nettsider. I fjor var også Oslo sentrum fylt av digre reklameboards for arrangementet.

Forsvaret, med hele det samla partilandskapet på Stortingets velsignelse, står altså i spiss og bruker dagen på å hylle norske krigsveteraner og dele ut krigskors. De mener nok Veterandagen er en naturlig forlengelse av frigjøringsdagen. Jeg mener det er en kidnapping. De har kidnappet en dag som egentlig feirer fred og frihet og bruker den i et forsøk på å tilpasse Norge til en amerikanisert krigerkultur.

8. mai har tradisjonelt vært en dag hvor vi har hyllet dem som var villige til å ofre livet i kampen for Norges frihet fra nazistenes okkupasjon. Men det er også en dag for å understreke hvor viktig det er at andre land og nasjoner i verden skal ha retten til styre seg selv, fritt fra okkupasjon eller andre former for dominans fra utenforstående stormakter. Det er derfor en provokasjon at regjeringen og Forsvaret bruker frigjøringsdagen 8. mai til å hylle norske offiserer og soldater som har latt seg verve til deltakelse i okkupasjonen av Afghanistan og bombinga av Libya.

Krigen i Afghanistan har aldri handlet om noe annet enn å styrke USAs og Vestens geopolitiske posisjon i området mellom Sentral-Asia, Midtøsten og det indiske subkontinentet. Krigen har ikke skapt demokrati. Heller ikke noen form for respekt for menneskerettigheter. Derimot er Afghanistan et at verdens mest korrupte regimer, styrt av brutale krigsherrer og mafialedere.

Når det gjelder Libya avleverte Norge en betydelig andel av NATOs bomberegn og vi tok på oss de oppdragene andre land vegra seg mot. Men vi hyller de som deltok i krigen, for å markere at Norge står bak det vi gjorde i det oljerike afrikanske landet. Et land som nå ligger i ruiner som resultat av et totalt brudd med det mandatet som ble gitt av FN. Norge deltok i bombing for regime-endring. Men det skal ikke snakkes høyt om i etterkant. Det kan bli ubehagelig for det samla stortinget som støtta denne krigen. Det blir da langt viktigere å hylle heltene som deltok i krigen.

Det skjer altså 8. mai, en dag som tidligere ikke bare ble markert som frigjøringsdagen, men også den store fredsdagen. Selv om Norge var blant de okkuperte landene som slapp mest uskadet fra krigen, var krigsårene også for nordmenn en periode preget av angst for bomber, og for noen, sorg og fortvilelse over å ha blitt frarøvet sine kjære.

Veterandagen gir seg ut for å hedre soldatenes innsats, men er i realiteten dårlig skjult krigspropaganda og forsøk på å rekruttere nye norske ungdommer til framtidige USA-leda kriger.

FN ble grunnlagt i 1945 basert på nettopp erfaringene fra 2. verdenskrig, og FN-pakten forbyr angrepskriger. Angrepskrig som et middel til å oppnå geopolitiske målsettinger er altså en forbrytelse. Likevel kidnappes nå frigjøringsdagen i et forsøk på å lære det norske folk at krig er det nye fred.

Spørsmålet er altså nå: Vil vi virkelig vanne ut fredsbudskapet 8.mai står for på den måten i årene som kommer? Hva gjør det med Forsvaret når grensene mellom motstand mot okkupasjon og aggressiv utenlandskrig viskes ut? Og hva gjør det med oss som nasjon?

Jeg er redd Forsvaret jobber strategisk for å skape en soldatkultur i Norge hvor vi ukritisk skal hylle våre soldater. Hvor det å spørre hva soldatenes krigføring bidrar til i seg selv stemples som noe unorsk. Hvor anklagene om å svikte fedrelandet ligger mellom linjene. En sånn disiplinerende kultur er milevis unna motet og fredsviljen frigjøringsdagen er en feiring av.

Forsvaret har tyvlånt 8. mai lenge nok. Kan vi snart ta den tilbake?

I fjor var det bare Rødt som markerte motstand mot at frigjøringsdagen ble misbrukt av myndighetene og Forsvaret. Vi hadde en markering så nærme vi kom utdelinga av krigskorsene, hvor vi på forhånd inviterte alle partier til å delta. SV, som tidligere har vært en stemme i offentligheten mot krig og militarisering, satt i regjering og det hørtes ikke et pip fra dem verken i fjor elleri 2011 da vedtaket om at frigjøringsdagen skulle bli en Veterandag kom. Nå er SV ute av regjering. Vil vi høre noe fra dem i år?

Det har vært trist å bevitne at det partiet jeg tidligere var politisk aktiv i har forlatt rollen som fredsbyggende parti. For vi trenger en bred allianse av partier som kjemper mot den forsvarspolitiske utviklinga vi ser i Norge i dag. En allianse som offensivt viser motstand – både i ord og handling – mot at den amerikaniserte krigerkulturen skal et få dypere rotfeste i landet vårt i årene som kommer.

Legg inn en kommentar