Finansdiktaturet

Marielle Leraand

Marielle Leraand er nestleder i partiet Rødt.

Denne kommentaren ble skrevet etter konferansen Change Europe i desember 2013.

Vi blir i økende grad innstilt på å rette livene våre etter hva som «lønner seg», og da gjerne på kort sikt, og hvor det langsiktige livet i fred og ro, inspirasjon og glede, blir underordna hva man «skal og bør og må».

Ute i Europa så vokser den folkelige motstanden mot et Europa styrt av finansgiganter og byråkrater. På konferansen «Change Europe» som ble arrangert sist helg i Madrid, samla venstresida i Europa seg til en diskusjon om hvordan vi kan skape et annet Europa enn det EU representerer i dag.

Også i Norge er den jevne kvinne og mann sterke motstandere av at stadig flere områder i våre liv skal styres fra Brussel. Men et samla Storting kan likevel gjespe seg gjennom dette og la EU og finansgigantenes ønsker få forrang når regjeringa nå legger opp til å akseptere EUs bankdirektiv.

Jeg skjønner rett og slett ikke vitsen med en reservasjonsrett dersom dette er en sovende rett, som aldri skal brukes. Vi kan våkne opp en dag og det er byråkrater og finansgiganter i EU som legger premissene for enda et område i våre liv: vanlige nordmenn sine spare- og lånemuligheter. Vi kan miste fullstendig kontroll over våre norske banker og det betyr at norske Stortingspolitikere sier fra seg nok en mulighet til å være det de faktisk skal være: representere det norske folk og ivareta vår langsiktige trygghet.

Hvorfor er da dette bankdirektivet så viktig å protestere mot? Det høres kanskje ikke så veldig grufullt ut at bankgarantiet som hver og en av oss har i banker som tilbyr tjenester i Norge, som i dag er på 2 millioner kroner, blir satt ned til 100 000 Euro. Problemet er at risikoen blir liggende mer på individet, og vi vet hvem som vet å ordne seg og finne måter å unngå denne risikoen: jo, det er de som har penger til å ansette advokater og eksperter til å plassere pengene sine på tryggere steder.

Hvorfor er det så viktig å fjerne bankgarantien for rikingene i finansverdenen? Det er sjølsagt å flytte sikkerheten og pengene ut fra fellesskapet og frata statlige, nasjonale institusjoner makt. Kontroll over systemer, makt og myndighet skal i stedet lages av EUs markedsliberale spinndoktorer og byråkrater, som er nært kobla opp mot Europas store kapitalister sine interesser. Norske privateide banker ønsker også et slikt direktiv og vi trenger ikke være professorer for å skjønne hvorfor. De store bankinvestorene og de som eier og spekulerer pengene sine i bankene og deres «produkter», ser større muligheter for inntjening når den statlige reguleringa og kontrollen over bankene forsvinner. Og banktjenester blir i total forstand styrt etter de markedsliberale prinsippene i EU. Disse prinsippene er de som tjener de som i dag blir stadig rikere på finansverdenens stadig mer absurde spekulasjonsobjekter, og som skalter og valter med hele lands økonomier og ødelegger for den stabile produksjonen av varer og tjenester som vi vanlige folk har behov for å ha forutsigbar og trygg tilgang til.

Vi ser noe av det samme på nasjonalt plan i sykehussektoren. Helseforetakene skal i mindre grad styres av de som er folkevalgt og mer av byråkrater og markedsøkonomer. De skal styres etter inntjeningsprinsipper som de har henta fra det private næringslivet. Og folk sine behov og interesser underlegges disse, og er ikke lenger førsteprioritet.

En slik utvikling på nasjonalt og på europeisk nivå er en bevegelse bort fra demokratiet i retning av et institusjonsdiktatur. Institusjoner som underlegges økonomiske prinsipper fra det private næringsliv og som styrer i samråd med dette private næringslivet; her vil mennesket omgjøres til noe som kan tjenes penger på, og ikke menneskets behov som det sentrale, styrende prinsipp. De som styrer institusjonene opererer innenfor en logikk som da befinner seg på sida av det som burde være deres fremste mandat, nemlig hva folk har behov for og hvordan vi best kan dekke disse på kort og lang sikt.

Det er jo derfor vi mener det er fint å ha kommuner, institusjoner og et statsfellesskap. Det er våre menneskelige behov som vi mener best kan dekkes gjennom at vi samarbeider innenfor disse og lager fellesskapsløsninger. Men når logikken snur og mennesket i kommuner, institusjoner og stater blir en økonomisk brikke som kan tjenes penger på eller blir en utgift, så former det oss som samfunn og dessverre også gradvis på individnivå: våre holdninger til oss sjøl som mennesker.

Vi blir i økende grad innstilt på å rette livene våre etter hva som «lønner seg», og da gjerne på kort sikt, og hvor det langsiktige livet i fred og ro, inspirasjon og glede, blir underordna hva man «skal og bør og må», og disse skal-og-bør-og-må, er i større grad forma av en markedsliberal tankegang. Jeg-et som subjekt orienterer seg i et samfunn, som om Jeg-et var en enmannsbedrift, og hvor hva som lønner seg preger relasjoner og valg av karriere og liv og interesser. Denne utviklinga kan definitivt gå lenger enn hva vi ser i dag. Hva som har skjedd de siste ti-tjue årene er en mentalitetsendring i forhold til fellesskapsløsninger, og som er propagandert av en høyreside, som nå har vunnet valget og dermed også, parra med en stadig mer aggressiv reklameindustri, former oss som mennesker.

Høyrevinden har slått inn over landet og det er viktig å raskt sette opp vindskjoldet og utmeisle og snakke om at det finnes et annet menneskesyn.

For jeg tror ikke en slik utvikling er hva det norske folk vil ha. En slik utvikling med en grå, usynlig klubb av byråkrater og finanseksperter som strømlinjeformer muligheten for inntjening på folks behov – og stadig mer oppkonstruerte behov – for de som allerede har store kapitalreserver og profittmuligheter. Men dette skjer foran øynene våre, og det er nærmest umulig å få våre folkevalgte til å stå opp mot dette.

Hvis folk hadde visst hva de har stemt for og hvordan de politikerne som skal forvalte deres trygghet i samfunnet faktisk ivaretar denne tryggheten, så tror jeg det kunne skje en oppvåkning og kan hende et raseri? Vi blir rundlurt her og de vi har stemt inn til å forvalte vår trygghet inn i framtida, de tenker kortsiktig og lar EU og de sterke kapitalinteressene få lede landet og brolegge veien mot Brussel med stadig nye menneskefiendtlige direktiver.

På tide at vi danner en opinion mot dette. Det handler om å ta vårt folkestyre tilbake. Det handler om tryggheten og verdigheten til oss alle. Dersom norske stortingspolitikere stemmer for å frata dem sjøl mulighet til å bestemme over hvordan vi skal ha det i dette landet, så hvorfor da stemme på dem? Det kan dessverre bli stadig mindre vits i å stemme ved valg, når politikerne gang på gang er villige til å gi fra seg den makta vi har gitt dem. Og hadde de gitt makta tilbake til oss, ut i det norske samfunnet, til kommuner og det organiserte forenings- og arbeidsliv. Men nei, de vil heller gi fra seg makta til de rikeste og mektigste i Europa. Det er den triste og brutale sannheten om utviklinga.

Men ute i Europa ser jeg nå håp…

I Madrid sist helg, hvor «European Left» samla seg til sin 4.kongress under slagordet «Change Europe» var det en tydelig dreining mot et helhetlig alternativ til EU. Det var tanker om et Europa som tar utgangspunkt i hva vi som mennesker har behov for, og at vi kan stanse finansdiktaturets frammarsj…

  2 kommentarer til “Finansdiktaturet

  1. 18. januar 2014 klokka 12:45

    «Vi kan miste fullstendig kontroll over våre norske banker …» Tja, hvor norske er egentlig norske banker?
    http://www.scribd.com/doc/136077892/ucc-dnb-nor-bank-asa
    http://www.scribd.com/doc/136078215/UCC-DNB-ASA

Legg inn en kommentar