En forbrytelse du kan se fra verdensrommet

Det er stor motstand mot Statoils og andres utvinning av tjæresand i Canada. Men det er vanskelig å begripe hvor grov denne miljøforbrytelsen er. Derfor skal jeg prøve å vise det med satelittkart og bilder.

På størrelsen med Jotunheimen

Det feltet Statoil har sikret seg er på størrelse med Jotunheimen! Der har selskapet tenkt å holde på med utvinning av tjæresand i 40 år.

Ødeleggelsene av naturen omkring Alberta er så omfattende og voldsom at man kan se dem fra verdensrommet. Jeg har tatt ut noen bilder fra Google Earth for å illustrere dette.

Dette bildet er fra 28,67 kilometers høyde og det omfatter 600 kvadratkilometer (1,3 ganger Oslos areal). De lyseste områdene er der det drives dagbrudd av tjæresand. Dette er bare en liten del av totalen. Så har jeg gått ned til vanlig flyhøyde for passasjerfly, 10.000 m.

Dette er 70 kvadratkilometer, eller som Stavanger kommune. Så tar vi oss ned til 3000 meters høye og ser på et «nærbilde» på 4 kvadratkilometer.

Disse bildene vil gi deg mareritt!
Robert Johnson som er redaktør for militære spørsmål i Business Insider har publisert et sett med bilder som viser hvordan dette ser ut på nært hold.

Her er et par av dem, bare som en smakebit, for å bruke en svært dårlig metafor:

Se resten av Johnsons bilder på A True Picture of the Canadian Oil Sands

Staten eier 70% av Statoil og har som hovedaksjonær et åpenbart ansvar for hva selskapet holder på med.

Kampanjen «Vi eier Statoil!» er opprettet for å få Statoil til å trekke seg ut av tjæresand i Canada.

På sine nettsider skriver WWF:

Tjæresand er en klimaversting

Tjæresand er hardt som asfalt i romtemperatur, og det kreves ekstremt mye energi og vann for å dampe bitumen ut av tjæresanden langt nede under bakken, pumpe det opp, og gjøre det om til et brukbart sluttprodukt.

For å få bitumen opp av bakken, anslår Statoil at deres anlegg vil ha et utslipp på 60 kilo CO2 per fat bitumen som utvinnes, eller totalt mer enn 90 millioner tonn CO2 /år i full produksjon.

For å få et produkt som kan sammenliknes med nordsjøolje, må bitumenet oppgraderes til syntetisk råolje gjennom nok en energikrevende prosess med et utslipp på omtrent 40 kg CO2 per fat.

Til sammenligning er utslippene av CO2 fra Statoils produksjon i Nordsjøen i underkant av 8 kilo CO2 per fat produsert olje. Utslippet fra produksjon av ett fat olje fra tjæresand ved Statoils anlegg i Alberta ligger dermed an til å bli omtrent 13 ganger så høye som ved selskapets aktivitet i Nordsjøen.

Hva gjør den rødgrønne regjeringa?

NRK har snakket med 32 av Aps stortingsrepresentanter, hvor tolv av disse vil at regjeringa skal instruere Statoil til å trekke seg ut av oljesandprosjektet.

Akershus Arbeiderparti har fattet vedtak om at Statoil må trekke seg ut av prosjektet, men det er ingenting som tyder på at regjeringa vil gi en sånn instruks. Man skyver den såkalte eierskapspolitikken foran seg.

Miljøbevegelsen har lenge krevd at Statoil, der staten eier over 70% av aksjene, må trekke seg ut av tjæresandprosjektet i Canada. Men statsminister Stoltenberg har nektet å bruke eiermakt til å stoppe miljøkriminaliteten. Det formelle argumentet har vært at hovedaksjonæren ikke kan gripe inn overfor styret. SV ser ut til å mene at eierskapsmeldingen forhindrer at Staten bruker sin aksjonærposisjon i Statoil til å instruere selskapet om å trekke seg ut av tjæresandsprosjektet.

Dette holder ikke. Generalforsamlingen i Statoil ville være i sin fulle rett dersom den instruerte styret om å trekke selskapet ut av denne virksomheten. Statoil sier i sitt verdigrunnlag at:

“Vi mener at den beste måten å nå denne målsetning er gjennom verdibasert ledelse, strenge etisk krav og en bedriftskultur som verdsetter personlig integritet og respekt for mennesker og miljø. Statoils eierstyring og selskapsledelse er derfor tuftet på selskapets verdigrunnlag og etiske retningslinjer.”

Miljøkriminaliteten i Canada er derfor i strid med selskapets etiske egenerklæring. I tillegg mener altså myndighetene i Canada at den er kriminell.

Førsteamanuensis dr. juris Beate Sjåfjell ved det juridiske fakultet i Oslo skriver:

“Så til spørsmålet om Staten etter allmennaksjeloven kan bruke sin posisjon som majoritetsaksjonær til å vedta på Statoils generalforsamling at selskapet skal trekke seg ut av tjæresandsprosjektet. Svaret er utvilsomt ja.”

I tillegg kommer spørsmålet om styrets ansvar. Norsk lovgiving har over en rekke år skjerpet styremedlemmenes ansvar for hva et selskap foretar seg. Hvis et selskap gjør noe kriminelt og styremedlemmene er klar over det, eller burde være klar over det, så kan de straffes personlig.

I Statoils styre sitter blant annet Bjørn Tore Godal og Marit Arnstad. De er nå blitt kjent med at Statoil antakelig driver med miljøkriminalitet i Canada. Hvis de ikke gjør noe for å stoppe dette, har de et personlig juridisk ansvar.

Regjeringa Stoltenberg har naturligvis både et juridisk og politisk ansvar for å sørge for at statens flertall i Statoil brukes til å stoppe denne miljøkriminaliteten. Det er urimelig å skyve minoritetsaksjonærene foran seg. Hvem har sagt at minoritetsaksjonærene ønsker at Statoil skal drive med miljøkriminalitet?

PS:

Jeg har fått kritikk fordi Statoil ikke tar sikte på å drive dagbrudd av tjæresand, men såkalt in-situ-utvinning. La meg derfor henvise til hva en rapport fra Greenpeace sier om dette:

Selv om konsekvensene av in situ utvinningen er mindre synlige enn dagbrudd, er konsekvensene for miljø og lokalsamfunn er ikke mindre. I mange tilfeller, for eksempel når det gjelder klimagassutslipp eller selve størrelsen på landskapet som blir berørt, er de verre.

Les også Teknisk ukeblad: Tidligere oljesanddirektør hevder Statoil lover mer enn de kan holde.

Se også: The True Cost of Oil