Kinas investeringer i Europa tredobles

0

Kinesiske investeringer i Europa var tre ganger så store i 2011 som året før. Ved utgangen av 2011 var disse investeringene på ti milliarder dollar, men det er fortsatt lite mot de kinesiske investeringene i Europa som forventes fram mot 2020, nemlig noe mellom 250 og 500 milliarder dollar. Det er Financial Times som melder dette.

Kinesiske selskaper er mest interessert i å kjøpe europeisk teknologi og merkevarenavn. Kina har et enormt handelsoverskudd med utlandet, og ønsker å bruke denne kapitalen til å sikre seg posisjoner i hele det vestlige markedet. Til nå har kinesiske investeringer for en stor del gått til å kjøpe amerikanske statsobligasjoner, det vil si å låne USA penger. Men dette gir liten avkastning i forhold til hva Kina kan få ut av direkteinvesteringer. Dersom den nåværende veksten fortsetter, regner man med at Kina vil investere omlag 800 milliarder dollar i utlandet i femårsperioden 2011–16.

Kinas investeringer i USA har også økt kraftig under den økonomiske krisa, og ved utløpet av annet halvår 2012 var de totale investeringene kommet opp i over 20 milliarder dollar, i følge Rhodium Group, som følger de kinesiske investeringene nøye.

Fortsatt kan ikke Kina måle seg med USA i utenlandsinvesteringer, men Kina tar raskt innpå. Kina har en valutareserve på over 3200 milliarder dollar og planlegger å investere mye av dette i utenlandske selskaper. På denne måten sikrer Kina seg direkte kontroll over råvarer, teknologi og viktige markeder.

For å styre den sentrale delen av utenlandsinvesteringene oprrettet Kina i 2007 China Investment Corporation, et investeringsfond som i utgangspunktet hadde 200 milliarder dollar til disposisjon. Ved utgangen av 2011 var dette fondet kommet opp i 482 milliarder dollar med investeringer på alle kontinenter. Krisa i Europa gjør at europeiske selskaper er ganske billige, og alt tyder på at Kina nå er i ferd med å benytte seg av denne situasjonen.

I boka Imperialismen – kapitalismens høyeste stadium fra 1916 sier Lenin at kapitaleksporten, til forskjell fa vareeksporten, e et særpreg ved imperialismen. Han sier også at: «Kapitaleksporten, som er en av de vesentligste økonomiske vilkåra for imperialismen, isolerer rentenistene enda mer fra produksjonen og setter snylterstemplet på hele det landet som lever av å utbytte arbeidet i flere oversjøiske land og kolonier.»

Så Kina beveger seg nå raskt mot å bli en global rentenist.

Kinas investeringer i Afrika

Kartet viser Kinas investeringer i Afrika

Et annet grep Kina gjør for å styrke seg overfor USA er å redusere sin avhengighet av dollar. Ved at så mye av Kinas formue har vært bundet i dollar og i amerikanske statsobligasjoner, har Kina nærmest hatt et skjebnefellesskap med USA. Denne posisjonen ønsker Kina å komme ut av. Kina tegner derfor stadig flere kontrakter i sin egen valuta, renminbi. Målet er sannsynligvis på lang sikt å gjøre Kinas valuta til en internasjonal reservevaluta. Dette går så fort at den Londonbaserte metallbørsen, The London Metal Exchange, nå tilbyr sine kunder å tegne kontrakter i renminbi.

Det er dollarens rolle som internasjonal reservevaluta som har gjort at USA har kunne dekke underskuddene sine ved å trykke mer dollar. Dersom dollaren skulle miste denne posisjonen, ville det naturligvis være et enormt tilbakeslag for USAs posisjon i verden.

Les mer om rivaliseringa mellom Kina og USA i Sammenbruddet.

Forrige artikkelHallå, vi har blivit lurade!
Neste artikkelGlobal oppvarming kommer ikke – den er her
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).