Sammenbruddet fortsetter

0

Det er ett år siden jeg ga ut boka Sammenbruddet. Da jeg bestemte tittelen i mai 2011 syntes jeg kanskje at jeg tok litt hardt i. Det gjelder å sette ting å spissen – der står de best. Men det året som er gått har dessverre vist at tittelen var på sin plass. I internasjonal presse er det knapt noe ord som er blitt brukt så mye for å beskrive situasjonen som nettopp sammenbrudd eller Collapse. Sommeren 2012 har ikke akkurat gjort noe for å endre dette.

Den globale tørkesommeren

For folk i Norge, og kanskje spesielt på Østlandet, som har hatt den våteste sommeren i manns minne, er det kanskje vanskelig å forstå det, men sommeren 2012 har vært sommeren med den mest katastrofale tørken på svært lenge.

I USA begynte våren optimistisk. Det var utsikter for rekordavlinger og alt så bra ut. Men så kom rekordvarmen, og den bare varte og varte og varte. Tusenvis av lokale og regionale varmerekorder ble slått, og siden det hadde vært lite snø sist vinter var det lite fuktighet i jorda. Tørken slo inn. Ei nådeløs sol svidde maiskolbene til støv. Det var som scener fra Vredens druer av John Steinbeck om katastrofen i The Dust Bowl på trettitallet.

Dust Bowl: South Dakota, 1936

Ved utgangen av juli rapporterte myndighetene om at 38% av USA (utenom Alaska og Hawaii) var rammet av alvorlig til ekstrem tørke. Men i motsetning til tørken å trettitallet, rammer nå tørken mye større områder.

Russland har også vært rammet av ekstrem tørke. Myndighetene regner med en massiv nedgang i kornproduksjonen å grunn av tørken. I Ukraina, som også hører til verdens kornkamre, er situasjonen den samme. Det rapporteres om bortimot en halvering av produksjonen. Det samme gjelder i Kasakhstan. Disse tre landa står normalt for 25% av verdens kornproduksjon. I år kan de i verste fall stå for bare 15%.

Tørke i Gujarat, India

Også India har vært rammet av omfattende tørke. Temperaturene har vært umenneskelig høye, og avlingene er svidd bort. Monsunen kom uvanlig seint og var svakere enn normalt, så vannmangelen er katastrofal i mange områder. Tørken vil i første omgang ramme husdyrproduksjonen, men den vil bli så omfattende at den økonomiske veksten i India vil bli rammet.

Indis har også blitt rammet av den største strømutkoplinga i historien, da over 620 millioner mennesker ble rammet. Vi snakker om nesten 10% av menneskeheten! Denne utkoplinga skyldes dels tørken, dels en elendig infrastruktur og dels politiske motsetninger mellom delstatene. (Les om Indias energikrise.) Og den understreker svært tydelig at verden har ei alvorlig energikrise gående.

Priseksplosjon

Alt tyder på en ny priseksplosjon på basismatvarer, slik vi hadde i 2010. Dette forsterkes av energikrisa, fordi verdens største produsenter av mais og soya har gått over til produksjon av biodrivstoff i stor stil. 40% av USAs mais brukes til biodrivstoff. Prisen på mais gikk opp med 57% på to måneder! 

FAOs prisindeks gjorde sitt største månedlige prisbyks å lenge og minner veldig om det som var situasjonen forut for den arabiske våren.

Hvordan henger ting sammen?

Den globale oppvarminga fører til at værmønstrene på jorda endres. I sommer har varmen over de store kontinentene bygd opp noen massive høytrykk, som har avvist alle lavtrykk som har kommet inn fra havet. Dermed har det blitt lite nedbør å kontinentene mens vi i Norge og Nord-Europa har opplevd hvordan lavtrykkene har surret rundt og rundt og velsignet oss med vestlandsvær. Oppvarminga fører også til at havet blir varmere og at fordampinga blir større. Dette gir grunnlag for de tilfellene av ekstremnedbør som det har blitt mer og mer av.

Noe voldsomt er i gang i Arktis

Denne sommeren har det også vært rekordvarme i Kalaallit Nunaat, «menneskenes land», eller Grønland, som vi sier. Noen dager var det varmere i Nuuk enn i Oslo (ikke at det skulle så mye til), og det ble registrert smelting over 97% av innlandsisen.

Med fire uker igjen av smeltingssesongen har Grønland opplevd en issmelting som ingen har sett maken til. Kilde:  NASA Goddard Photo and Video
Med fire uker igjen av smeltingssesongen har Grønland opplevd en issmelting som ingen har sett maken til. Kilde: NASA Goddard Photo and Video

Samtidig knytter det seg stor spenning til hva september 2012 vil bringe når det gjelder havisen i Arktis. Store mengder varmere vann enn normalt har strømmet opp i det arktiske bassenget, og nylig har en svær storm over hele nordpolområdet revet opp ytterkanten av isen. Det kan føre til at isen smelter enda fortere.

Fem år med økonomisk krise

Det er fem år siden den amerikanske boligkrisa startet. Det begynte med massivt mislighold av de såkalte subprimelånene, der bankene hadde fått folk til å låne på boliger til langt over verdi og betalingsevne. Disse råtne lånene hadde blitt splittet opp og solgt i pakker på det internasjonale finansmarkedet, inntil spekulantene ble innhenta av virkeligheten. I september 2008 gikk så finansbanken Lehmann Brothers konkurs. Det var verdens største konkurs til da.

Siden da har vi sett hvordan:

  • Først USA og så land etter land i Europa har brukt offentlige midler til å redde finanskapitalens profitter.
  • Gjeldsgraden og underskuddene bare har økt.
  • Klasseforskjellene mellom de rikeste 1% og resten har økt dramatisk.
  • Arbeidsløsheten i mange land har nådd nivåer den ikke har hatt siden trettiåra.
  • Mange land har hatt en stor nedgang i BNP, ikke minst Hellas naturligvis, men et land som Storbritannia er ikke mye bedre stilt.
  • Den lenge annonserte oppgangen i USA har ikke kommet. Det er en viss vekst i økonomien, men veksten er så svak at den når som helst kan tippe over i nedgang.
  • Nå har også krisa slått inn i kapitalismens motor, Kina.

Og fortsatt er ikke krisa løst. En normal lavkonjunktur skulle ha vært over for lengst og oppgangen skulle ha vært i gang. Men det skjer ikke, fordi dette ikke er noen normal lavkonjunktur. Det er heller ikke først og fremst ei finanskrise. Krisa tok i første omgang form som ei finanskrise. Men dette går langt djupere. Det er ei systemkrise som rører ved hele fundamentet i kapitalismen. Det er ikke mangel på kapital. De store selskapene flommer over av kapital, men de finner ikke investeringsmuligheter som kan gi dem en tilstrekkelig profitt, derfor har de gått til investeringsstreik.

For at det skal komme en oppgang av betydning, må det ødelegges enorme mengder kapital – mye, mye mer enn det som allerede er ødelagt. Dessverre øker dette faren for krig, og militariseringa har da også skutt fart under krisa.

Den uløste krisa i Europa

Før EU-toppene dro på ferie erklærte sjefen for Den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, at han hadde en løsning på krisa i Europa. I et par dager skjøt aksjekursene i været, helt til det viste seg, naturligvis, at han ikke hadde noen løsning, og ei heller ei skisse til en løsning.

Et land som Spania kunne løst bankkrisa si gjennom å nasjonalisere bankene og la aksjonærene blø. Istedet har den konservative regjeringa (med god hjelp fra sosialdemokratene) valgt å gjennomføre storkapitalens våte drøm, nemlig å tømme offentlige budsjetter for å redde finanskapitalen, redusere lønninger, offentlige ytelser og pensjoner og bringe arbeidsløsheten opp mot 25% og over 53% for ungdom.

EU kunne ha løst krisa si langt på vei slik USA har gjort, nemlig gjennom å trykke penger. Men det hadde krevd en sentralregjering og ett europeisk budsjett. Ei slik løsning ville ikke ha vært Tyskland imot, for det ville gjennomført det Hitler mislyktes med, å samle Europa under tysk førerskap.

Men ei slik løsning ville kreve store endringer i EU-traktaten, og det ville ha krevd folkeavstemninger i samtlige EU-land, og mange av disse avstemningene ville eliten ha tapt, kanskje med katastrofesifre.

Krisa har skjerpet motsetningene mellom de store EU-landa. Frankrike og Italia vil at Tyskland skal ta mer av regninga og forlanger felles euro-obligasjoner, der sentralbanken låner for å redde de landa som står på kanten av stupet. Tyskland holder igjen og krever budsjettdisiplin og sentral kontroll.

I løpet av sommeren har både finske og tyske politikere begynt å snakke om at det kunne være like greit om Hellas forlater eurosonen. Tidligere var dette tabu, fordi det kan komme til å koste ikke bare Hellas, men faktisk også Tyskland veldig dyrt, og det vil øke faren for et totalt sammenbrudd av en valuta som i utgangspunktet var konstruert med grunnleggende feil. En valuta kan ikke over lang tid være felles for land med svært forskjellig økonomi.

Det har vært stille i noen uker, men regn med at det er stille før stormen. Ingenting er løst, alt har blitt gradvis verre, og til høsten forfaller svære lån til betaling i land som Hellas, Spania og Italia. Og det finnes ingen plan!

Peak oil og energikrisa

Våren 2012 falt oljeprisen flere måneder på rad, men som jeg har påvist tidligere, kommer ikke dette av økt oljeproduksjon, men det er snarere et resultat av nedgangen i etterspørselen. Men så i sommer har så prisen på det svarte gullet gått bratt opp igjen, men ikke på grunn av økt etterspørsel. For EU-landa og alle andre oljeimporterende land er dette ødeleggende. Fordi euroen har falt mot dollar, og de fleste oljekontrakter tegnes i dollar (så lange det varer), betaler nå EU like mye for olja som under pristoppen i 2008. Forskjellen er at den gangen var det en svært kortvarig topp, nå ligger prisen konstant høyt. Dette tapper EU-landa for enorme summer og forsterker både gjeldskrisa og krisa i økonomien.

Tyskland har i august 2012 sett bensinpriser på € 1,70, mens Italia har vært tett oppunder € 2,00 per liter.

Obama-regjeringa, med ei lydig internasjonal presse på slep, har proklamert at oljekrisa er over. Problemet skal angivelig løses av store mengder skifergass som kan omdannes til olje eller brukes direkte som naturgass. Men skifergassboblen er og blir en hype. I januar 2012 reduserte det amerikanske energidepartementet anslagene på tilgjengelig gass i Marcellus-feltet med 70%, og det viser seg at ikke bare er utvinninga av skifergassen svært miljøskadelig, men fallet i produksjonen begynner nesten umiddelbart etter at utvinning har startet. Økonomisk er det også katastrofalt, siden alle selskapene taper penger og bruker tre til fire ganger så mye på investeringer som de tar ut i salg av gass.

Med alt snakket om alternativ energi så har de siste åra vist at kapitalismen fortsatt er og blir en karbonøkonomi. Det var en suksess i lang tid, men nå som det ikke er mulig å opprettholde veksten i tilgang på billig olje, kull og gass, ser vi også at hele den kapitalistiske vekstmodellen er i ei uløselig krise.

Krisa driver fram krigene

Sjøl om de kapitalistiske landa angivelig har dårlig råd, så slår det ikke ut på militørbudsjettene. Krisa har heller økt militariseringa. Elitene frykter med rette at folk skal reise seg mot dem. Derfor investerer de i dyrere og mer avansert militærutstyr, og alle land legger opp til militarisering av politiet og klargjør for bruk av militære styrker mot egen befolkning. I Tyskland er det nå for første gang siden Hitler åpnet for at hæren skal kunne brukes på tysk jord.

Alt Stoltenbergs snakk om kjærlighet etter 22. juli kommer nok først og fremst til å ende opp i mer overvåking, et tyngre bevæpna politi og en tettere samkjøring mellom forsvaret og politiet. Og under det rødgrønne eksporterer Norge mer våpen enn noensinne, og gjennom kjøpet av amerikanske fly legger vi opp til den største opprustninga noen gang i norgeshistorien – naturligvis med «fredspartiet» SV som aktiv deltaker.

Krigen i Libya kan oppfattes som en indirekte krig mot Kina om olje. Krigen mot Syria er en krig med stedfortreder mot Russland og Iran, slik en krig mot Iran ville være en indirekte krig mot Russland og Kina. Dette handler om en imperialistisk kapitalisme som er i ei djup krise, som slåss om stadig knappere ressurser, og som derfor forbereder seg på å bruke det middelet imperialismen alltid griper til, nemlig krig.

Kampen mot krigen

Svenske anti-imperialister tok i sommer initiativ til en skandinavisk samling mot krigen. Konferansen i Degerfors var et viktig skritt på veien til å samle de nordiske kreftene mot krigen, og den viste at det finnes mange folk med en god forståelse av den kampen som pågår. Som innleder på konferansen så jeg det som min oppgave å peke på den nære forbindelsen mellom krisa i kapitalismen og de kommende krigene og jeg pekte på at kampen mot krigen derfor nødvendigvis også måtte bli en kamp mot kapitalismen.

Over hele verden er det en tendens til at de folkelige kreftene samler seg mot krigen og kapitalismen. Folk streiker og aksjonerer, og de møtes på tvers av landegrensene for å diskutere erfaringer og strategi. Dette er viktig, og det haster!

Noen folk har fortsatt håp om at sosialdemokratene og de systemvennlige sosialistpartiene kan utgjøre et alternativ til nyliberalismen. Men etter valget av Hollande til president i Frankrike og PASOKs deltakelse i den nye greske regjeringa har det vist seg hvor illusoriske slike forventninger er.

Sammenbruddet er mer aktuell enn noen gang. Jeg trodde jeg tok hardt i da jeg bestemte tittelen, men det viser seg at den treffer helt presist. Fordi jeg var så heldig å gi ut boka parallellt i Norge og Sverige, kunne jeg la den svenske tittelen gjenspeile det andre hovedbudskapet i boka: En gång skall jorden bliva vår!

Forrige artikkelPeak oil – Monbiot på djupt vann
Neste artikkelHallå, vi har blivit lurade!
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).