Rotterace mot avgrunnen

0

I bloggen Om dommedagsprofeter og den lille gangetabellen forklarte jeg hvorfor eksponentiell vekst ikke har framtida på sin side. Hvis vi flytter blikket til hvordan sentralbankene angivelig løser krisa, vil dere snart dra kjensel på noe.

Casinoøkonomi

Da Lehman Brothers gikk konkurs i 2008 var det verdens største konkurs til da, med en gjeld på 600 milliarder dollar. Konkursen avdekket et system der finanskapitalen brukte gjeld til å pumpe opp mer gjeld. Råtne lån på boligmarkedet ble solgt på nytt og på nytt i såkalte sammensatte spareprodukter og liknende fantasifulle ting.

Det underliggende problemet lå i ei djup krise i det kapitalistiske systemet, i produksjonen og i det at kapitalen ikke lykkes med å holde profittraten oppe. I tillegg mener jeg at en annen årsak ligger i de økologiske krisene, og da særlig i energikrisa, der stagnasjon i oljeproduksjonen har ført til en enorm prisøkning på en av bærebjelkene i det moderne samfunnet.

Finanskrisa er ikke årsaken, men den er et alvorlig symptom på hvor dårlig det står til med sjølve systemet. Og hvis du tror at casinoøkonomien tok slutt i 2008, så tenk om igjen.

Finanskapitalen og dens regjeringer rundt i verden prøver å løse krisa ved hjelp av de mekanismene som utløste den. Romerske keisere løste sine pengeproblemer gjennom å redusere innholdet av gull og sølv i myntene til det til slutt nesten ikke var noe igjen. Den amerikanske sentralbanken, Federal reserve, og Den europeiske sentralbanken, ECB, gjør noe av det samme. De behøver ikke en gang å trykke penger, siden de stort sett handler i elektroniske penger. De bruker gammel gjeld som sikkerhet for ny gjeld. I USA er det lav inflasjon og stagnasjon i store deler av produksjonslivet, men likevel øker pengemengden fortere enn noen gang. Se denne plansjen:

Dette viser en nesten perfekt eksponentiell kurve. Enda tydeligere blir det hvis vi går tilbake til opprettelsen av The Federal Reserve:

Og hva med Europa?

Den europeiske finanseliten prøver å innbille offentligheten at de løser krisa. Det de gjør er bare å putte enda mer liksompenger inn i systemet i form av gjeld, og da ser det slik ut for Spania og Italia:

Og hvem er det som i første rekke garanterer for denne gjelda? Riktig, det er Tyskland, og det ser slik ut:

Ingen virkelighet bak gjelda

Det finnes ingen materiell virkelighet som kan støtte opp om denne gjelda. Det er ingen produksjon, ikke noe materielt som kan stå som sikkerhet for den. Denne gjelda er en påstand eller et desperat håp om at framtidas økonomi kommer til å være fantastisk mye større enn dagens økonomi. Og alle med vettet i behold som ikke er kjøpt og betalt til å si noe annet, veit at dette ikke er tilfelle.

Et lite blikk på derivatgjelda

Veit du ikke hva derivater er? Da er du ikke aleine. Finanskapitalen har utvikla en rekke mekanismer for å suge til seg mest mulig av kapitalen i samfunnet. Og et knippe av dem kalles derivater. Derivater er et slags veddemål om den framtidige verdien av et eller annet. Det er stort sett finansbanker som får lov å utstede dem, og det kan veddes om hva som helst, for eksempel at et lån vil bli misligholdt. Derivater er en helt spesiell del av lånemarkedet, noe de norske Terra-kommunene fikk smake.

Fantasillioner

De ni største bankene i USA sitter med derivater for 228 trillioner dollar. Litt vanskelig for å se det for deg? Ikke så rart. Det dreier seg om tre ganger verdens samlede BNP. Nettstedet Demonocracy har gjort en fin jobb med å vise grafisk hva slags beløp dette dreier seg om.

De starter med en pall med 100 millioner dollar:

Pallen inneholder 100 millioner dollar. Den lille firkanten foran den er en million dollar.

Hva er så en trillion?

Vi holder oss nå til det amerikanske tallsystemet der 1 billion er navnet på det vi kaller en milliard. En trillion er dermed  tusen milliarder, eller 1.000.000.000.000.000 $. Det er sånt som sentralbankene har begynt å låne over helga. En sånn stabel ville være 142 meter høy, en gode del høyere enn hotell Plaza i Oslo.

Fyren med 100 millioner dollar på en pall ser du som en flekk nede i hjørnet.

Og så til de ni bankenes samlede derivatgjeld

Vi er ikke ferdige. For amerikanske banker sitter altså med derivatgjeld som svarer til 228 slike stabler, og det ser sånn ut:

228 stabler med en trillion dollar i hver. Det hvite hus i midten.

Sånn ser eksponentiell vekst ut, og er det i det hele tatt noe normalt menneske som tror at dette representerer relle verdier?

I forbifarten kan jeg jo nevne at verdens samlede derivatgjeld har passert 700 trillioner, eller mer enn ti ganger verdens samlede BNP.

Les mer om krisa i Sammenbruddet.

Forrige artikkelLivet etter Oljetoppen
Neste artikkelDramaet fortsetter i Spania
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).