Vær rasende, menneske!

0

Jeg våkna i natt og fikk ikke sove. Det var som en stemme talte til meg. Nei, dette er ikke et dikt av Arnulf Øverland. Stemmen kom fra Durban i Sør-Afrika, og den sa: Her blir kloden forrådt, hvorfor reagerer dere ikke?

Klimaforhandlinger som et vandrende sirkus

Klimatoppmøtene er blitt som et vandrende sirkus som forflytter seg rundt om på kloden, et sirkus ingen tror på lenger, et sirkus der sjøl klovnene ikke tror på sin egen rolle. Offisielt heter møtene Conference of the Parties (COP), og møtet i Durban er COP17. Det har vært Rio, det har vært Bali og København og Cancún. Det prates og prates, det lages protokoller og det loves. Men det skjer absolutt ingenting.

Ta Norge. Vi har angivelig en rødgrønn regjering. Den tar angivelig klimaet alvorlig. I København lovte den å kutte Norges klimagassutslipp med 30–40 % innen 2020. Den skulle ha kommet med en klimamelding i fjor som skulle ha vist hvordan dette skulle gjennomføres. Den kommer ikke før neste år. En femtedel av tida til 2020 er brukt uten at man en gang har foreslått hva man vil gjøre. I mellomtida satses det under denne regjeringa mer på olje og gass enn noen gang tidligere. Aldri har det vært investert så mye i produksjon på olje- og gassfeltene.

Plansjen viser veksten i investeringene på norsk sokkel. Søylene for 2012 og 2013 er lagd på grunnlag av de siste tallene fra SSB, og limt inn i en tidligere graf i riktig format.
Plansjen viser veksten i investeringene på norsk sokkel. Søylene for 2012 og 2013 er lagd på grunnlag av de siste tallene fra SSB, og limt inn i en tidligere graf i riktig format.

Og Statoil, som har staten som dominerende eier, har for sikkerhets skyld engasjert seg tungt i tjæresandutvinning i Canada, med alvorlige konsekvenser både for miljøet lokalt og for klimaet på kloden.

Norges spesialitet har vært å satse på ting som ikke forplikter oss til å gjøre noenting hjemme. De såkalte klimakvotene er like norske som ostehøvelen. Jens Stoltenberg var personlig svært aktiv for å selge denne ideen internasjonalt, og hva har det blitt til? Klimakvoter har ingen virkning for klimaet, men de er blitt et finansielt spekulasjonsobjekt. Den norske satsinga på regnskogen har vært like feilslått, og den såkalte «månelandinga» med CO2-fangst er ikke lenger en gang en dårlig vits. Bak all den svulstige retorikken er Norge en klimasinke.

Det eneste landet som kan komme til Durban og med rette si at de har holdt løftene sine, er faktisk Kina. Kinas nye grønne femårsplan er faktisk den mest ambisiøse i verden. Men det sier dessverre ikke stort. For Kinas fortsatte satsing på fossil energi, særlig kull, kommer uansett til å sprenge klimamålene.

De forråder våre barn og barnebarn

Den nattlige stemmen fra Durban sa til meg at her kommer det ikke til å skje noen ting. Offisielt vil politikerne si at målet fortsatt er å holde den globale oppvarminga under 2oC, men i virkeligheten har de allerede gitt opp dette målet. Skulle det ha vært mulig å gjennomføre dette målet, måtte USA blitt klimanøytralt i 2020. Det finnes det ingen planer om. Tvert om satser USA stort på prosjekter som vil øke USAs klimautslipp. Og nå er ikke togradersmålet noe særlig å juble for. Allerede rammer den globale oppvarminga millioner av mennesker over hele verden. Året 2011 har vært et forferdelig klimaår. Katastrofene har stått i kø. Massevis av mennesker er drept, verdier for hundrevis av milliarder dollar er blitt ødelagt av katastrofevær som med all sannsynlighet skyldes globale oppvarming. Her i Italia har vi hatt fem runder med katastroferegn i ulike regioner på litt over en måned. Det har kommet en halvmeter nedbør på under et døgn mange steder. Byer og landsbyer er ødelagt, et par titall menneskeliv er gått tapt.

Og likevel er vi et stykke unna de to gradene ennå. To graders oppvarming vil bety enda flere tapte liv, enda flere ødelagte skjebner og tørke- og flomkatastrofer som vi ennå ikke har sett maken til. Og det er togradersmålet, og det prøver de ikke en gang å holde.

IEA slo nylig fast at dersom det ikke gjøres noe radikalt innen 2017, vil togradersmålet ryke, for da vil alle utslipp som kan tåles innenfor det målet allerede være innebygd i eksisterende infrastruktur. Og glipper man, noe man med all sannsynlighet gjør, så skal det ikke mye til før det er snakk om fire graders oppvarming eller mer. Da blir kloden et helt annet sted enn den er i dag. Store deler av den kan bli ubeboelig.

Jeg har et barnebarn på 12 år. Jeg vil at han skal ha et godt liv. Han og hans jevnaldrende bør ha gode dager å se fram til når de fyller 40 år rundt 2040 eller 50 år rundt 2050. Men slik verdens politiske ledere og deres økonomiske herrer holder på, er det ytterst små sjanser for at denne generasjonen kan få nettopp det – et godt liv.

Disse topplederne som nå bruker noen dager i Sør-Afrika for å forråde oss nok en gang og føre oss bak lyset, har de ikke barn og barnebarn? Jeg merker at jeg blir rasende.

Men det er ikke et rødglødende raseri, det er hvitglødende og kaldt. Disse lederne er egentlig bare marionetter. Sjøl om de hadde villet, hadde de ikke kunnet levere varene. De er bare fingerdukker for et kapitalistisk system som ikke kan gjøre annet enn å utplyndre mennesker og natur til det ytterste.

Kapitalismens glanstid har vært den fossile energiens epoke. Nå har oljeproduksjonen nådd toppen, og derfor beveger man seg inn i skitnere og dyrere prosjekter. Den kapitalistiske veksten har vært holdt oppe av billig energi. Når det ikke lenger finnes billig energi, blir det også vanskelig å opprettholde vekst. Og kapitalisme uten vekst er en umulighet.

Utslipp fra fossil energi

Skal klimaet på kloden berges for framtidige generasjoner, må kapitalismen bort. Den typen vekst vi har sett, særlig gjennom den siste generasjonen, min generasjon, er en umulighet, dersom barnebarna våre skal få et godt liv.

Derfor kommer klimatoppmøtene bare til å produsere varm luft. Alt er iscenesatt for å gi et inntrykk av at det skjer noe. Like lite som EU-toppene vil berge arbeidsplassene i Europa, like lite vil disse møtene bidra til å berge klimaet. Dette er to sider av samme sak.

Oppdatering 2.12.2011:

Drivhusgasser slipper ut fra permafrosten

Enorme mengder klimagasser som er bundet i permafrosten vil sannsynligvis bli frigjort til atmosfæren de neste tiåren på grunn av global oppvarming, sier forskere i Alaska.

Forskerne har beregnet at over de neste tre tiårene vil totalt 45 milliarder tonn carbon fra metan og karbon dioksid slippe ut i atmosfæren når permafrosten tiner. Det tilsvarer omtrent den mengden klimagasser som slippes ut i atmosfæren på fem år, og dette er ennå ikke tatt med i klimamodellene.

Forsker antenner metan fra permafrosten

Fram mot århundreskiftet er utsiktene enda verre. Forskerne regner med at 300 milliarder tonn karbon vil komme ut i atmosfæren fra smeltende permafrost fram til 2100. Dette betyr at den globale oppvarminga vil gå 20 til 30 prosent fortere enn antatt, sier Edward Schuur fra University of Florida.

Oppdatering 13.12.2011:

Canada trekker seg fra Kyotoavtalen.

Les mer om dette i Sammenbruddet.

Forrige artikkel«Prepare for riots…»
Neste artikkelKrise, opprør og undertrykking
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).