Skrinlegg Mongstad

0

I 2006 stod Kristin Halvorsen på Stortingets talerstol og garanterte med hånda på hjertet (intent mindre!) at det ville bli rensing av CO2 på Mongstad fra 2014. Etter at olje- og energiministeren brukte 1. mai til å utsette prosjektet med minst fire år, er det nokså klart hva en garanti fra SVs leder er verdt. Ganske nøyaktig ingenting. Takke meg til en gjennomsnittlig bruktbilhandler.

Men SVerne på Stortinget er flinke til å begå ord, så de har vært rundt i alle kanaler og forsikret at prosjektet skal bli veldig bra, og at SV er en pådriver for å gjøre det best mulig. Det skal bli både «trykk» (Heikki Holmås) og «tett oppfølging» (Snorre Valen). Å gå ut av regjeringa på grunn av et løftebrudd er helt utenkelig. Det er tydeligvis så varmt og koselig å sitte i regjering at man vil klamre seg til taburettene så lenge som mulig.

Stoltenbergs miljøpolitikk ligger i ruiner. Den har stått på tre bein: klimakvoter, CO2-fangst og skogprogrammet REDD, der Norge skal bevilge milliarder for å redde regnskogen.

Stoltenberg er en av hovedarkitektene for det internasjonale systemet for kjøp og salg av klimakvoter. Den ukorrupte delen av internasjonal miljøbevegelse har for lengst påvist at kvotesystemet er rein svindel. Det er ingen som har kunnet påvise at kvotehandelen reduserer klimagassutslippene. Det har derimot oppstått et gjennområttent system av kvotesalg, som av økonomer sammenliknes med subprime-lånene som ga støtet til finanskrisa i USA. På tross av at kvotehandelen ikke har noen påvist effekt, brukes den fortsatt i det norske nasjonalbudsjettet for å dekke over at Norge bryter sine internasjonale forpliktelser og slipper ut langt mer klimagasser enn det Kyotoprotokollen forutsetter. Gapet blir tettet med klimakvoter. Kvotehandelen likner stadig mer på avlatshandelen i middelalderen, der de syndige kunne kjøpe seg fri fra straff ved å betale inn et visst beløp til den katolske kirke. Norge bruker noen oljemilliarder til å kjøpe seg fri fra internasjonal kritikk og dekke over at vi er en stor forurenser.

Stoltenbergs nyttårstale i 2007, selve månelandingstalen, er allerede herostratisk berømt. Her lanserte han CO2-fangst som Norges store bidrag til å løse klimaproblemet. Fortsatt skulle ikke Norge redusere sine CO2-utslipp. Er det noe Stoltenberg ikke bryr seg så mye om, så er det å legge om produksjon, transport og samfunn slik at det brukes mindre fossile energikilder. Så nå skulle utslippene feies under teppet, også kalt CO2-fangst.

Det er ingen som har bevist at storskala CO2-fangst vil være teknologisk mulig. At det hele nå utsettes til 2018, som er politikerspråk for det folk ellers kaller «kanskje en gang», viser jo det.

Det er ingen som har bevist at det vil være økonomisk forsvarlig. Gassco og Gassnova leverte 22. mars sin «pre-feasibilty»-studie av et slikt prosjekt for olje- og energidepartementet. De foreløpige tallene som her er presentert varierer fra snaut 23 til vel 27 mrd. kroner for de ulike scenariene som er aktuelle. http://www.oljekrisa.no/kaarstoe%20mar%2010.htm Og de tallene er så usikre at det gjerne kan bli det dobbelte.

Og det er ingen som har bevist at det vil være sikkerhetsmessig forsvarlig. Hva om det blir et lite jordskjelv på Utsira, der gassen skal lagres, og dette fører til store gasslekkasjer, hva da?

Det siste beinet i Stoltenbergs klimapolitikk er det såkalte REDD-programmet, der Norge og andre rike land (hvem da, i disse krisetider?) skal putte penger i et fond som skal redde regnskogen. Men hele programmet er så diffust og så åpent for svindel at urfolkene som lever i regnskogen har protestert mot hele prosjektet, slik de gjorde på en konferanse i Cochabamba i april i år. «REDD vil oppmuntre til fortsatt forurensning og global oppvarming, og samtidig ramme oss som er minst ansvarlige for krisa, og som har vært regnskogens voktere i uminnelige tider,»  sa Tom Goldtooth, direktør i Indigenous Environmental Network (IEN).

I 2018, som like gjerne kan bli 2020 eller seinere, vil ikke bare norsk oljeproduksjon være redusert til en bagatell av hva den er i dag. Gassproduksjonen vil være en brøkdel av dagens. Det er på tide å skrinlegge hele det stormannsgale og meningsløse Mongstad-prosjektet i stedet for å pøse enda flere milliarder inn i det til ingen nytte. I stedet kunne man begynne å gjøre noe som monner for miljøet, redusere biltrafikken, bygge skikkelige jernbaner, redusere transportbehovene ved å bygge byene og tettstedene smartere. Det mangler ikke på gode forslag. Men regjeringa til Jens Stoltenberg, som av en eller annen uforståelig grunn kales rødgrønn, er neppe i stand til å gjennomføre dem. Men om ikke annet, kunne de i hvert fall ta livet av den hvite elefanten på Mongstad før den har spist opp enda flere milliarder til ingen nytte.

Pål Steigan

 

 

 

Forrige artikkelIran – mullakapital og geopolitikk
Neste artikkelDerfor eksploderte det i Egypt
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).