Fakler, lenker og svarte kapper

0

Stikk i strid med tradisjonen var langfredag i Tolfa en varm og vakker dag. Det vanlige silregnet og den vanlige kulda uteble. Isteden gikk påskeprosesjonen i nydelig vårvær. Gatene var tømt for biler, gatebelysningen var slukket og for hver annen meter brant en stearinfakkel. Forrerst i prosesjonen red to romerske offiserer i sine gylne hjelmer, så fulgte to rekker av gamle koner som framsa bønner til Maria. Deretter vekslet to sterke karer på å bære et stort rødt kors med innebygd lys. Det var svært stille i gamlebyen der prosesjonen toget fram. På lang avstand kunne man høre de seks angrende synderne som vandret barbeint med lenker klirrende etter seg. Svisj. Klirrr. Svisj. Klirrr. De var helt kledd i svarte hettekapper. Ingen skulle kjenne dem igjen. Etter føttene å dømme var det i hvert fall tre unge kvinner og et par middelaldrende menn.


 

Dette er en av fire tekster jeg skrev i 2000 som et  slags tidlig inntrykk av Tolfa.

Jeg har lært mer siden da, men dette er ukorrigert Steigan fra våren 2000.


påskeprosesjon

Her var flere krusifikser, en rekke små svartkledde mariaer, et par norske leiesoldater innlånt for anledningen og i spissen for folketoget etter selve prosesjonen den kommunistiske borgermesteren og resten av kommunestyret. Prosesjonen i Tolfa regnes som en av de mest opprinnelige i hele området. Og bortsett fra litt elektrisk lys her og der var det ikke mye som ikke kunne vært en del av et opptog i middelalderen. Her i byen går oppgaven med å bære de største figurene i arv fra far til sønn. En slik macchina, som det heter, bæres for eksempel bare av snekkere, og slik har det vært i generasjoner.

Jeg kom en gang i skade for å kalle påskeprosesjonen i Tolfa den mest hedenske forestillinga jeg noensinne hadde sett. Det skjedde på stambaren vår i via Roma og utløste et forfriskende rabalder av en diskusjon. Den gangen hadde jeg sett opptoget i regnvær der det strevde seg opp en av de mørke, brolagte gatene fra renessansen.

Kristus og korset, jo da, kristne symboler preget det hele. Men slike opptog ved påsketider har man holdt på med i Italia siden lenge før kristendommen ble innført. Kirkefaderen Augustin forteller at da han kom som ung mann til Roma før han gikk over til kristendommen, så han påskeopptog der folk gråt over guds sønn, bare at den gangen var det Mithras det handlet om og ikke Kristus. Den dag i dag er det folk i Toscana og det nordlige Lazio som går nattlige fakkeltog langs de samme prosesjonsveiene som etruskerne gikk for nesten 3000 år siden.

I påskeuka var vi noen dager i Roma. Der besøkte vi blant annet San Clemente-kirken ikke langt bak Colosseum. Kirken er vakker i seg sjøl, med en fin forgård og vakre, eldgamle mosaikker. Men det mest interessante finnes under den. Der finnes det nemlig to etasjer til. Det første laget man kommer til, er den tidligkristne kirken der man kan se hedenske marmorinnskrifter som enten er tatt over av de kristne slik de var, eller bare er endret litt for å tilpasses det nye regimet. Men aller mest spennende er det å komme ned i det nederste laget. Der finnes et nesten intakt mithraeum, altså et tempel til ære for Mithras. Her samlet mithrasdyrkerne seg til nattverd ved påsketider for å minnes det siste måltidet Mithras hadde før han steg opp til gud i påsken.

Mithrasdyrkelsen kom til Roma fra Persia via Alexander den stores soldater. Etter tradisjonen skulle Mithras være sønn av solguden og en jomfru og være født i en grotte på sekshundretallet før Kristus. Kulten blomstret i Roma på 100-200-tallet e.Kr. og var før kristendommen den mest innflytelsesrike religionen. Etter at kristendommen tok over, forsvant den helt. Eller gjorde den egentlig det?

I følge myten ble Mithras født 25. desember. Som sønn av sola fulgte han solåret. Han ble født idet sola snur, og dør for så å gjenoppstå, ved vårjevndøgn, altså akkurat da dagen blir lengre enn natta og det nye livet spirer og gror over alt. Man veit jo ikke når på året Kristus ble født, men 25. desember var det i hvert fall ikke. Lenge prøvde de kristne å feire 6. januar som Kristi fødsel, men det slo ikke an i Roma der man fra før hadde sin hovedfeiring i forbindelse med Saturn og Mithras ved vintersolverv. Og slik ble det. Kristus fikk arve fødselsdagen til Mithras og de kristne tok over nesten alle mithrasritualene, også påskeprosesjonene. De tok til og med over templene. Denne kulten forsvant ikke, den gikk bare rett opp i kristendommen og ble en del av den, slik den sjøl hadde tatt opp i seg eldre ritualer og tradisjoner. I en innskrift fra Samothrake som kanskje er 3000 år gammel heter det at presten for gudinnen Cybele holdt et hellig måltid med brød og innviet vin for menigheten.

Giovanni Currelli, konservatoren ved bymuseet i Civitavecchia ga oss en glimrende forelesning om kultur, religion og arkeologiske funn i Italia.

«Ikke noe i kristendommen er originalt,» sa han. «Jesus ble ikke født i jula, det var ei feiring til ære for sola og blant annet Mithras. Englene ble ikke funnet opp av de kristne. Du finner dem i Babylon, i Egypt, i Hellas, blant etruskerne og her på en førkristen sarkofag fra romertida. Det er også mye som forener Astarte, Venus og Maria. De religiøse forestillingene er forbløffende like, navnene er forskjellige.»

Biskopen var på besøk i småbyen for å tale ved lacresima, konfirmasjonen. Han holder til i Civitavecchia, har tjukke gullringer på sine fyldige fingre og kommer bare på besøk oppe i fjellbyen ved spesielle anledninger. Lacresima er en slik anledning. San Egidiokirken var fylt til siste sitteplass og vel så det. Stemningen var forventningsfull. Ute hadde endelig våren fått overtaket og gjennom de åpne kirkedørene sørget maisola for å varme opp den kalde kirken.

– «Det er ikke noe farlig for dere her i Tolfa,» åpnet biskopen, «for dere har Madonna på klippen til å passe på dere.»

Bak San Egidio reiser den mektige Tolfaklippen seg. På toppen ligger en liten kirke viet til Maria, la dolorosissima vergine, som det står over kirkedøra. Den «allersmerteligste» jomfruen står der inne og vokter på oss i den lille byen, så det ikke skal tilstøte oss mer galt enn hva hennes herre finner rimelig. Disse ordene fikk meg til å miste de neste par avsnittene av biskopens tale. Mannen sto jo og sa at Maria er et lokalt fenomen, knyttet til et lite kapell på en klippe. Maria sitter altså ikke der oppe bak skyene et sted. Hun er til stede i form av et gudebilde på klippen, i eika, i grotten. Som en annen husgud på tunet til Dale-Gudbrand står hun der og passer på. Det er ikke noe prinsipielt som skiller en slik gudsoppfatning fra det de kristne kaller hedendom. Maria på klippen kunne vært Astarte eller Afrodite eller Frøya på klippen.

Dette er ikke den teologien biskopen har lært i teologistudiet. Men folket vil ha undere. De har sine hellige steder. De vil ha blødende madonnaer og hellige menn. I barene her i byen henger gamle, solblekete ukebladutklipp som viser La madonnina fra Civitavecchia, den lille Maria-skikkelsen som angivelig begynte å gråte blod her for noen år siden. Og i San Egidiokirken står en to meter høy kopperfarget statue av padre Pio fra Gargano-halvøya, Italias nyeste og mest populære helgen. Derfor justerer biskopen budskapet når han en gang i året besøker sine sognebarn i fjellbyen og taler til dem ved lacresima.

Forestillingen om kristendommen som et brudd med tidligere tider er presteskapets forestilling. De lever bokstavelig talt av den. I virkeligheten handler det om en kontinuitet. Etruskernes religion ble tatt over av romerne, slik de kristne tok over Mithras. Den polske paven som velsigner sine lam på Petersplassen kaller seg Pontifex Maximus, den øverste brobygger, en tittel som ble innført av Oktavian da han erklærte seg som keiser og gud. De etruskiske prestene ble sett på som brobyggere mellom menneskene og gudene. Selv pavens tittel går tilbake til etruskisk tid.

Det etruskiske språket forsvant, de hellige skriftene deres også, men skikkene, ritualene, ja selv genene levde videre. Oppblandet, men i høy grad til stede.

Pål Steigan

Tolfa i april 2000

Forrige artikkelHemmeligheten på Englesletta
Neste artikkelLa scampagnata
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).